Bokelskere.no

Han ser opp idet han hører en hvinende lyd og den brå ulingen i et bilhorn. Han ser siden av den glinsende, svarte taxien foran, sjåføren er allerede i ferd med å veive ned vinduet, og i kanten av synsfeltet er det noe han ikke helt får tak i, noe som kommer mot ham i en vanvittig fart.

«Hvis jødene bare blir sendt i leir for å arbeide, hvorfor måtte Herr Hanssel gjemme dem da? Er leirene så fæle?» spurte Heidi.
Fru Laub trakk på skuldrene. Hun brydde seg ikke om hvordan leirene var. Det som var viktig var det som skjedde i landsbyen, eller med folk hun kjente.

«Du vil ikke tro hva som finnes her», hvisket hun. «Du kunne bedt om trolldom som lot deg snakke med folk på den andre siden av verden. Lys som aldri brenner ut. Eller ei vogn som kjører alene, raskere enn noen hest. Du kunne bedt om varmt vann som renner inne. Sjokolade. Oppsparte lyder på boks. Alt dette kunne jeg gitt deg. Men aldri Evna, nábyrn.»

Det lette smilet hennes kunne stanse en manns hjerte.

Musikken strømmet uanstrengt ut av meg, og lutten var som en andre stemme. Jeg flyttet raskt på fingrene, og lutten skapte en tredje stemme også. Jeg sang med den stolte kraftfulle stemmen til Savien Traliard, den største av Amyrene. Publikum beveget seg i takt med musikken lik gress i vinden. Jeg sang som ridder Savien, og jeg følte at publikum begynte å elske og frykte meg.

Det var en slik vakker høstdag som er så vanlige i historier og så sjeldne i virkelighetens verden.

Ho blir med han utan å stille spørsmål. Held fast om midja på han mens dei kjøyrer. Han skulle ønske at vegane var lange og beine, at dei førte dei over landegrenser, frå verdsdel til verdsdel. Men korleis dei ei slynger seg om fjellsider og framved strender, blir dei verande i utkanten av verda.

Kjære mor, kan du støvsuga litt

Det er krig og drit,
krangling og fa’n,
i verda og på det personlege plan.

Det er skyting og valdtekt,
blod og drap,
dolking i ryggen og berre tap.

Det er skit i verda me lyt bli kvitt.
Kjære mor, kan du støvsuga litt?

Det renn stygge ord
frå kjeften min,
som iltert fossar frå iltert sinn.

Det var fryktelege ting,
det er nett sa,
eg høyrde sjølv, det var langt ifrå bra.

Eg har tunge tankar eg lyt bli kvitt.
Kjære mor, kan du støvsuga litt?

No sit eg i rommet,
eg og ho,
eg har tunge tankar, eg finn ikkje ro.

Eg får ikkje pusta,
sjølv om eg vil,
så kjære mor, hjelp no til.

Eg har møtt eit vesen
eg lyt bli kvitt,
flytt deg, mor, la meg støvsuga litt.

Han lengtet etter Sara. Så vidunderlig det var å kunne lengte etter noen på denne måten. Det kjente Tsukuru sterkt på. For første gang på lenge. Eller kanskje det var for aller første gang.

Jeg kan ikke fatte å begripe hvordan du kan tenke sånn." sa Sara og hørtes virkelig uforstående ut. "Det kan jo bare ha vært en misforståelse! Du har jo ingen anelse om hva som hadde skjedd. Tenk så tragisk det hadde vært? Om du mistet noen så viktige venner bare på grunn av en tullete forveksling eller noe som kunne ha vært oppklart om du bare hadde anstrengt deg litt?"

Når døden øvde en så sterk dragning på Tsukuru Tazaki, hadde det en klar og tydelig årsak. De fire som hadde vært bestevennene hans gjennom mange år, hadde en vakker dag snudd ryggen til ham og erklært at de nektet å se ham eller snakke med ham mer

Endelig klarte han å godta det hele. Omsider forsto Tsukuru Tazaki, i dypet av sin sjel. Menneskers hjerter knyttes ikke sammen bare gjennom harmoni. Det er snarere gjennom sårene de knyttes dypere sammen. De forenes gjennom smerte, gjennom svakhet. Det finnes ingen stillhet som ikke også romer ekkoet fra angstfylte smerteskrik, ingen tilgivelse uten blod som renner på marken, ingen favntak uten sønderknuste tap. Sann harmoni bygger på dette.

Det er så fint å snakke om mat med deg, mamma.
– Lage det, spise det, snakke om det. Men husker du at jeg noen gang tok deg på fanget og koste med deg? Var nær deg?
Jeg rakk akkurat å la mitt eget blikk flyte vekk før det møtte hennes.
– Ikke akkurat husker, men du leste veldig mye for meg, sa jeg.
Nå hadde jeg havnet på dypt vann, jeg skjønte det med det samme ordene forlot munnen.
– Herregud … For en mor jeg har vært. Leste! Som om det kan erstatte kjærlighet.

Barnet velter fremover, og fatet med kylling, peppersaus og karriris faller ned i tre trinn: først i fanget til Roy, så ned på leggen, før det knuses mot gulvet. Sausen er heldigvis ikke kokvarm. Rakk ikke engang å forsyne seg med den helvetes salaten med havsalt og feta før noe måtte gå skeis. Fargen i ansiktet hennes har gått fra friskt, rødt, liksom blankt, til hvitt, tangerende til blått. Roy slår og slår, hardt, mykt, hardt. Hun har sprengte, oppsperrede øyne og griper etter ting, som om hun i raseri forsøker å ødelegge alt omkring seg før sin forsvinning; blomstervasen går i gulvet sammen med de nyskåldede mandlene som Rita skal bruke til kransekakestenger, og mandarinene triller utover gulvet. Og Roy registrerer at bevegelsene hennes gradvis tappes for kraft, blir mer rykkvise, spastiske, at adrenalinet pumpes rundt i kroppen hennes. Men det kan også være innbilning.

Og nå regner det for første gang etter første frostnatt. Har ikke fenomenet også et navn? Brødristeren har lagt svarte kokssmuler utover benken, og duken har fått et grenseløst irriterende eseløre som Roy kaster seg fram for å jevne ut. Han reiser seg. Stolen vipper tilbake og blir stående lent mot kjøkkenbenken, han løfter datteren opp, knytter hendene sine til en slags hjerteform og klemmer til mot det punktet han antar er solar plexus, sånn noenlunde midt på brystet hennes. Først én gang, så én gang til. Hun kjemper i armene hans. Og det er først da det løsner, det er først da Roy greier å skape det trykket som er sterkt nok til at beinet spretter ut av munnen hennes, og han kan endelig roe seg med forvissningen om at livet har vendt tilbake i form av et frigjørende, livsbejaende åndedrag.

Det trengtes ingen disiplin, intet fedreland, ingen ære og ingen plikt. Noe som var sterkere enn alt dette pisket dem fremover. Døden.

Et sted lenger borte lød det kamplarm, men det brydde de seg ikke om. De gikk bare der og håpet i sitt stille sinn at ikke speiderens maskinpistol plutselig skulle begynne å sprake der foran et sted, og at fienden var langt unna og trakk seg enda lenger vekk. Helst helt ned i helvete.

Mäkinen var også en slags soldat, om enn ikke akkurat av det slaget som befalet hadde tenkt seg. Men han var iallfall god nok til å bli slengt i verdenshistoriens gap, slik han gikk og sto.

Jo, Mäkinen var nok litt sky av seg, til å begynne med. Men nå sto han der iallfall, med bylten under armen, med kisteklærne på, og med det siste oppgjøret for vedhogsten i lomma.