Bokelskere.no

Noe av det beste jeg har lest om litteratur. Som alt Deleuze har skrevet bør også denne boken kun inntas i små doser over lang tid.

godt lest, godt analysert, godt skrevet

Jeg startet med Kafka ..., deretter Trekkoppfuglen og så en del noveller. Den siste jeg leste var Norwegian Wood. Har lest det meste på engelsk. Liker det meste av det han har skrevet veldig godt, men holder en knapp på Kafka on the Shore (men tror det kommer litt an på hva du er opptat av og allerede har lest). Enig med frkbustad i at Vest for solen... fungerer dårlig på norsk.

Min personlige Kafka-favoritt. Nydelig dystersvart humor.

Mesterlige tekster som gir oss nye blikk på virkeligheten

At det går an, tenker jeg gang på gang mens jeg leser meg gjennom Marit Eikemos essaysamling «Samtidsruinar». At det går an å skrive så vakkert om noe så hverdagslig som dette, så nydelig om noe så trist.

For det er virkelig triste ting hun skriver om i boka si; hun skriver om den nedlagte smelteovnen i Odda, om det falleferdige hotellet Solfonn, om en plattform som er i ferd med å synke i havet, og om en gammel og ubrukelig hoppbakke – det finnes så uendelig mange samtidsruiner omkring oss. Hus som forfaller skaper tomme rom både rundt oss og inne i oss, når byggverkene går i oppløsning er det som om vi mister noe av vår egen identitet.

I et av essayene skriver hun om det nedlagte asylet i Valen, om overlegen som så på piller og operasjoner som sekundære virkemidler, som prioriterte pasientenes opplevelse av meningsfullhet, men som likevel kom til å bli ansvarlig for så alt for mange lobotomeringer. I dette ufattelige paradokset ligger Eikemos styrke, ingenting er svart eller hvitt i hennes verden, her er ingen forenklinger, det er livet i all sin kompleksitet hun fanger i tekstene sine. Det vakreste partiet i boka handler om kirkegården i Valen, hør bare hva hun skriver om kvinnen som reiser fra Oslo til Valen for å finne sin mors umerkede grav: «Då kvinna kom fram til staden der mor hennar hadde levd og døydd utan henne, fekk ho sett ned ein skikkelig stein til henne. Ei siste og kanskje første helsing frå dotter til mor: Eg gir deg denne steinen.»

Dette er eassys i beste Montaigne-tradisjon, de er subjektive, originale, etiske og estetiske. Forfatteren spiller på rikelig med kulturelle referanser, på musikk, litteratur og bilder, men uten at dette noen gang virker påtatt. Med sin personlige stemme lar Eikemo oss møte vår egen tid – oss selv – på en ny og forunderlig måte.

En febril historie om kolonialiseringen av Amerika

I 1682 går europeeren Jacob Vaark i land i Amerika - et på alle måter kaotisk kontinent. Han skaffer seg et landområdet i det som i dag kalles Virginia. «En nåde» handler om kvinnene knyttet til Vaarks gård: Om hans engelske hustru Rebekka, som 16 år gammel sendes over havet til en mann hun ikke aner hvem er. Om indianske Lina, som blir satt i tjeneste hos Vaark etter at stammen hennes er utslettet av sykdom. Om slavejenta Florens, som kommer til gården fordi en mann skylder Vaark penger. Og om Sorg, en ung jente uten navn, uten fortid, og nesten uten språk. De fire kvinnene representerer ulike former for slaveri, de kan leses som allegoriske bilder på den enorme undertrykkingen av den andre, av det fremmede, som danner fundamentet for den hvite manns herredømme over det nye landet. Hvite menn tilranet seg kvinner og slaver som om de var ting og ikke mennesker. De tok jorda fra indianerne og troen fra alle som ikke delte deres pietistiske kristendom. Morrison forteller USAs forhistorie fra undersiden, fra de undertryktes perspektiv. Hun lar kvinner, slaver og foreldreløse barn fortelle - det er en sann lidelseshistorie. Den nå 78 år gamle nobelprisvinneren Toni Morrison har utviklet en helt særegen litterær stil. Hennes historier beveger seg aldri fra A til Å, hennes romanfortellinger er frodige som regnskogen og så fulle av liv, myter og kryssende fortellinger at ingen noen gang vil klare å gjøre seg opp et fullstendig bilde av hvordan romanuniverset faktisk ser ut. Å lese Morrison er som å forsøke å tegne et kart over et landskap som ligger i konstant tåke. I «En nåde» gir hun hver og en av karakterene sitt eget kapittel til å fortelle sin egen historie, hvert kapittel spenner derfor over lange tidsepoker og store geografiske avstander. Hos flere av karakterene synes myter og sagn å være like virkelige elementer som faktisk opplevde hendelser. I «En nåde» finnes det ingen allvitende fortellerstemme som kan hjelpe leseren å sortere mellom virkelighet og fantasi, slik minner denne boka en del om William Faulkners «Larmen og vreden» (1929). Fortid og nåtid blandes sammen og kan ikke tenkes uavhengig av hverandre. «En nåde» skriver historien om Amerika på nytt, det er en roman med berusende vakre og intense partier, men som helhet er den vanskelig å trenge gjennom, den blir for tett og kaotisk. Jeg savner litt av den melodiske flyten som bar Morrisons best romaner; «Elskede» (1987) og «Jazz» (1992).

En velkomponert og stilsikker debut

Femten personer, femten noveller – dette er i korte trekk strukturen i Lena Niemis fine debutbok «Den du ringer kan ikke nås for øyeblikket». Rammen for det hele er en kald vinternatt i Oslo. Det snør, det er mørkt, og mobilnettet er nede. Konstruksjonsmessig kan boka minne om Robert Altmans filmklassiker «Short Cuts» fra 1993. De femten personene som det fortelles om i Niemis novellesamling synes i utgangspunktet ikke å ha noe med hverandre å gjøre, men etter hvert som historien utvikler seg dukker personene opp i hverandres fortellinger, hovedpersonen i en novelle er biperson i neste. På en intrikat måte skapes det et nettverk menneskene i mellom. Historiens mest sentrale tematikk speiles i bokas tittel: «Den du ringer kan ikke nås for øyeblikket», det handler om manglende kontakt, om hvor vanskelig det er å snakke sammen. På en fin måte forsterkes tematikken ved at hver og en av personene i boka har fått hvert sitt kapittel. Foreldre og barn, kjærester, ektefeller, naboer og venner, alle grenser til hverandre, men ingen klarer noen gang å smelte sammen til en enhet med noe utenfor seg selv. Det er for lite tillit, for lite omsorg og for knapt språk i dette universet. Niemi presenterer en rå og sår menneskelighet på en enkel og troverdig måte. Store kriser gjengis i et knapt og hverdagslig språk som ikke på noen måte underminerer alvoret i situasjonen. Hun går fra den ene personen til den neste og gir alle tilstrekkelig med personlighet til å kunne fylle sine roller i historien. Å skrive enkelt og presist er en kunst Niemi mestrer, hennes bok sier oss akkurat nok. Som enkeltsåtende noveller blir de femten fortellingene hengende i lufta, som en samlet syklus gir de oss et vemodig og troverdig bilde på menneskets ensomhet.

Kun ved å snakke om voldtekt som en personlig kroppslig og følelsesmessig opplevelse kan vi begynne å forstå hva et slikt overgrep innebærer for offeret.

«Menn og kvinner er ikke likestilte, for menn voldtar kvinner, og om vi vil at menn skal slutte å voldta kvinner, må vi gjøre samfunnet mer likestilt» sier Kielos et sted i boken «Voldtekt og romantikk», men den begynner et ganske annet sted denne fortellingen, den begynner med en voldtekt, et grusomt overgrep mot en ung kvinne som selv føler seg ansvarlig for at en fremmed mann misbruker kroppen hennes. «Hvorfor var hun så uforsiktig?»

I bokas innledning trekker forfatteren leseren inn i et kvalmende trangt rom sammen med en voldtektsmann og hans offer. Det er et godt narrativt grep, leseren plasseres i den unge kvinnens forferdelig avmektige situasjon. Og det er ikke uten grunn, for Katrine Kielos hovedbudskap med denne boka er nettopp å få oss til å tenke på og snakke om hva voldtekt gjør med kvinner. For å forstå dette holder det ikke med tørr statistikk gjengitt i kjønnsnøytrale termer, vi må våge å se det hele fra et personlig og subjektivt perspektiv, fra synsvinkelen til den ene kvinnen som krenkes, for først da kan vi begynne å forstå hva en voldtekt betyr for den enkelte og for samfunnet.

Resten av boka er inndelt i korte kapitler hvor forfatteren veksler mellom fortellerens egen opplevelse av å ha blitt voldtatt og kapitler som på mer teoretiske måter diskuterer hva voldtekt gjør med og mot kvinner. Til tross for stor faglig kompleksitet er boka holdt i et lett og imøtekommende språk.

En voldtekt er ikke bare et angrep på kvinnens kropp men på hele hennes identitet, på hele hennes opplevelse av å være et selvstendig subjekt, og nettopp derfor er en voldtekt så enormt krenkende og skadelig. I tillegg til fysiske skader som rifter og sår, og eventuelt overførte sykdommer, kommer den psykiske skaden, som i tillegg til angst og skrekk ofte også inneholder alvorlige depressive elementer. Tilgrisingen kan ikke vaskes bort fordi den er blitt en del av kvinnens indre verden. Kvinnens evne til å stole på andre mennesker trues, så vel som hennes mulighet til å inngå i nye nære seksuelle relasjoner.

Da boken kom ut i Sverige møtte forfatteren kritikk for at hun blandet fiksjon og sakprosa i en og samme bok. Fortellingen om voldtekten er nemlig ren fiksjon, og ikke, som mange syntes å tro, basert på forfatterens egen personlige erfaring. Jeg synes denne kritikken er fullstendig uinteressant. Hensikten med å fortelle om voldtekten fra et subjektivt perspektiv er å få oss, kvinner og menn som leser boka, til å være så nær voldtektsituasjonen som mulig, bare slik kan vi komme i kontakt med den personlige opplevelsen som nettopp alltid vil mangle i en objektiv rapport over hva som faktisk har skjedd.

Kielos konkluderer med at «Kvinner innordner sine liv med hensyn til risikoen for voldtekt og innordner seg derfor også sin egen underordning.» Voldtekt er en alvorlig krenkelse av menneskeverdet, voldtekt forhindrer likestilling – og derfor er dette noe vi må gjøre noe med hvis vi ønsker oss et samfunn hvor kvinne og menn kan leve og fungere som likeverdige parter.

Med boka «Voldtekt og romantikk» leverer Katrine Kielos et tydelig og velskrevet innlegg til en debatt som angår oss alle – uansett kjønn.

En rå fortelling om en redselsfull oppvekst

Sara Hilal er 25 år gammel, hun har bodd mesteparten av livet i Norge, men er født i Irak. «Djevelens datter» er Saras fortelling om seg selv, ført i pennen av den norske journalisten Eva Norderhaug. Saras fortelling kan leses som en biografi, men også som et stykke vitnesbyrdlitteratur – som en historie om selvopplevd smerte og fortvilelse.

Sara kommer til Norge som 11-åring etter en turbulent og traumatisk barndom i Irak. Kort tid etter at hun og familien ankommer Norge blir moren alvorlig psykisk syk. I årene som kommer må faren ta ansvaret for familien sin alene. Men dette er et ansvar han ikke på noen som helst måte er skikket til å ta. Han drikker og spiller bort pengene, han er voldelig mot kone og barn, og han misbruker Sara seksuelt. Faren truer rett som det er med å ta livet av familien sin. Til slutt flykter Sara hjemmefra, hun gjemmer seg for familie og venner, og ender opp med å anmelde sin egen far for vold og overgrep. Hun vinner rettsaken og faren dømmes til ti års fengsel.

«Djevelens datter» er basert på en rekke samtaler mellom Sara Hilal og Eva Norderhaug, skribenten Norderhaug har valgt å bruke et muntlig språk i boka. Stort sett fungerer dette godt, men noen av karakterene er representert gjennom mangelfulle norskkunnskaper, noe som lett gir språket deres et utilsiktet komisk preg. For en norsk leser blir det innimellom vanskelig å ta disse karakterene helt på alvor, selv om de absolutt ikke er til å spøke med.

Fortellingen om Sara begynner med at hun flytter hjemmefra, først i siste halvdel av boka får vi innsikt i Saras tidlige barndom og hennes første år i Norge. Komposisjonsmessig er dette et interessant grep, men muligens hadde leseren fått et nærere forhold til Saras historie om den var fortalt på en konvensjonell historisk måte, fra hennes første år og fram til i dag. Som lesere trenger vi kunnskap om Saras barndom for å forstå de valgene hun gjør i nåtid, som ung kvinne.

«Djevelens datter» er en av flere nye bøker som tar opp religiøse- og kulturelle konflikter i norske innvandrermiljøer, belyst fra jenter og kvinners perspektiv. Men boka handler først og fremst om en helt unik familiesituasjon. Den handler om en jente som utsettes for grov omsorgssvikt, om en familie som rakner allerede før den har tatt form, og om en far som aldri skulle hatt ansvar for noen - knapt nok for seg selv. Sara forklarer det slik: «Kvinner blir mishandla over hele verden. Det har ikke noe med religion å gjøre; det handler om usikre, små menn som vil ha makt». Hvor sann akkurat denne påstanden er, blir det opp til leseren å vurdere.

Forfatteren Ebba Haslund døde i sommer, 92 år gammel, men det er en høyst levende stemme som snakker til oss i memoarboka «Ingen frøkensport» som utgis posthumt i disse dager

Olding kaller hun seg, uten blygsel, hun er trøtt av at gamle mennesker kalles godt voksne eller seniorer, som om det å være gammel er noe å skamme seg over. Det er deilig befriende å lese Ebba Haslund, hun sier det som det er, og hun sier ting vi ikke har hørt før – ikke så merkelig kanskje, for det er faktisk ikke særlig ofte vi låner ører til hva gamle kvinner har å si. «Ingen frøkensport» handler om de siste tjue årene av forfatterens liv. Som gamle damer flest hadde hun sine plager, kroppen sviktet, energien ble redusert, men tankekraften behold hun til det siste. Alle som har hørt kåsøren Haslund vil kjenne igjen fortellerstemmen i boka, hun har en lett og muntlig stil, også når hun skriver. Hun springer hit og dit både i tid og tematikk. Aller best er hun, slik jeg ser det, når hun snakker om det samtidige, om Max Manus filmen, om Hamsun-jubileet, om likelønn, om muslimske politikvinner, NATO, Afghanistan og Irak. Det er også interessant å høre hennes tanker om hvordan det er å være gammel i Norge i dag, for hun vil gjerne avlive det hun ser på som myter om alderdommen. Som for eksempel at etnisk norske familier ikke tar seg av familiene sine, eller at alle gamle er ensomme. «Å klage over sin ensomhet er for øvrig et utmerket middel til å påføre sine barn dårlig samvittighet» sier hun. Det er nok langt verre for unge enn for eldre å være ensomme, sier hun et annet sted i boka. Men hun er også tydelig når hun snakker om verdien av eldre menneskers erfaringer – dette er en resurs som det er alt for lett å overse. Et sted i boken sier hun: «Min generasjon blir aldri ferdige med okkupasjonstiden». I Haslunds tilfelle er dette en bra ting, for hun makter å sette lys på forhold som er i ferd med å gå i glemmeboka. For eksempel skriver hun om det hun kaller den største sivile motstandsaksjonen i Norges historie: Foreldreaksjonen i 1942 som torpederte Quislings forsøk på å innrullere alle barn i Ungdomsfylkingen, en aksjon som var drevet fram av illegale kvinnegrupper: «Det slo meg at i alle beretningene fra okkupasjonstiden var kvinnene nærmest usynlige. Mange av dem som hadde deltatt aktivt i motstandsarbeidet var blitt utelatt» og videre «… hva ville det vel ha nyttet å bli befridd dersom en hel generasjon barn var blitt indoktrinert med nazistisk ideologi?» I en periode av livet var Haslund medlem i Høyre, som 84-åring ble hun fast spaltist for Klassekampen – hun hadde sine meningers mot. Hun så seg selv som en opprører, i denne boka framstår hun som en klok rebelsk olding som det absolutt er verdt å lytte til.

Er jentesex i det offentlige rom et tegn på likestilling?

Den amerikanske journalisten Ariel Levys bok starter med en beskrivelse av en fullstendig fjern virkelighet, en verden hvor unge jenter står i kø for å kle av seg foran et kamera, med en gratis caps som eneste belønning. En verden hvor jenter kliner med hverandre, ikke fordi de selv har lyst, men fordi de vet at dette øker guttenes lyst. En verden hvor jenter og kvinner i alle aldere forstørrer og forminsker bryster, rumper og kjønnslepper… for å ta seg best mulig ut for den/de andres blikk. Det handler om kvinner og jenter som tilsynelatende frivillig legger seg selv ut som salgbare objekter på et varemarked. De forsøker å bli lagt merke til som spesielle og annerledes i en verden befolket av milliarder av unike mennesker. Å finne en nål i en høystakk er lett, sammenlignet med dette.

Levy skriver fra Amerika, men hun snakker utvilsomt også om oss. For var det ikke slik at en gruppe kvinner i Oslo for en måned siden ville markere 8. mars med et strippeshow – som symbol på hvor frigjorte og likestilte de følte seg?

Mot slutten av boka siterer Ariel Levy en ung student: «Det jentene ikke forstår, er at gutter alltid vil ha jenter. Hvis en jente kler seg i fritidsklær, liker vi henne fortsatt. Jentene behøver ikke å slite seg ut», sier han. Det mest interessante med Levys bok er nettopp at hun ikke vender sin kritikk primært mot menn, Levy utfordrer også kvinner til å ta ansvar for den seksualiserte offentlighet vi lever i.

Det er lett, men sannsynligvis ikke riktig, å oppfatte Levys tekst som et vrengebilde av virkeligheten. I ti år har vi latt oss underholde av reality-show’s sprengfulle av pupper og lår. Norske kvinner lager sex-show foran webkameraer i sin egen stue, og store reklameplakater har for lengst gjort kvinnelig nakenhet til en del av ethvert bybilde.

Levy er journalist og hennes bok er først og fremst en ganske velskrevet og underholdende kulturbeskrivelse, de grundige analysene tilhører forskernes område. Og det hadde vært fint å få noen sosialpsykologer og antropologer på banen nå, for en pornofisert kultur er selvfølgelig ikke kvinnenes ansvar alene. Men enn så lenge kan vi alle gruble over Ariel Levys store spørsmål: Hvordan i alle dager kan det ha seg at store grupper kvinner og jenter forveksler stripping og porno med frigjøring og likestilling?

En bok om grov mannsmishandling

Michael er gift med Johanna, de har levd sammen i flere år. En dag blir Johanna gravid, Michael blir hoppende glad, men Johanna vet slett ikke om hun vil ha dette barnet. Det eneste hun vet er at hun ikke vil snakke med Michael om saken, med han som kanskje skal bli far. Michael blir satt utenfor når det gjelder som mest. Johanna velger å beholde barnet, men de to voksne går hver til sitt. Begge har et ønske om mest mulig tid sammen med barnet.

Michael Alonzos bok er en selvbiografi i form av en dagbok, den er en på alle måter subjektiv og personlig fortelling. Den første delen av boka handler om tiden fram til barnet fødes, den neste om farens forsøk på å få rett til samvær med sin egen sønn. Boka er derfor også et polemisk innlegg i debatten omkring barnefordeling og omsorgsrett.

Alonzo har alltid levd med vold, som liten ble han mishandlet av sin egen mor, siden har han oppsøkt voldelige relasjoner. Han ser det selv, men klarer ikke å gjøre noe med det: Jeg har hele mitt liv blitt dratt mot ekstremt voldelige mennesker, sier han et sted i boka.

Michael Alonzos kone mishandler ham både fysisk og psykisk. Det er sjelden vi leser om relasjoner som dette, sjelden at menn som utsettes for familievold forteller. At en stor og sterk mann jevnlig utsettes for fysisk vold fra sin kroppslig sett mindre kone, er nesten ikke til å tro. Det er en dobbel skam i denne situasjonen: Skammen over å bli slått, og skammen over ikke å være mann nok til å få slutt på overgrepene. Menn anmelder sjelden voldelige kvinner, sannsynligvis har det mye med nettopp skamfølelse å gjøre. Alonzo formulerer det på denne måten: Det inngår ikke i mannsrollen å være et offer. Men selvfølgelig er ikke Alonzo den eneste mannen som har blitt slått, derfor har hans historie allmenn interesse.

Til tross for at barnets mor er voldelig, får hun uten problemer hovedansvaret for parets lille gutt. Sett fra mannens synspunkt er mors rettigheter uendelig mye bedre ivaretatt, rent juridisk, enn fars. Hendelsene i «Gi aldri opp» utspiller seg i en svensk virkelighet, men norske fedre har rapportert om liknende erfaringer fra rettsystemet her til lands.

Jeg er ikke særlig begeistret for Alonzos språklige stil, og heller ikke for måten boka er konstruert på. Jeg synes de litterære grepene og den svært subjektive muntlige dagbokstilen svekker fortellingens polemiske kvaliteter. Samtidig får boka godt fram hvor mye svakere far står enn mor når det gjelder retten til omsorg og samvær med egne barn etter et samlivsbrudd. I et samfunn som tilstreber likestilling er dette absolutt ikke en situasjon man kan slå seg til tåls med.

«Livet! Litteraturen!» er en personlig bok om det å lese - om hvordan vi skal lese og hvorfor

Tor Eystein Øverås er først og fremst forfatter – også når han leser. Hans nye tekstsamling «Livet! Litteraturen!» kan derfor både leses som en samling litteraturkritikker (noe den rent faktisk er), men også, og kanskje enda mer interessant, som et litt ustrukturerte anslag til en personlig poetikk – det vil si lære om diktekunstens vesen, former og virkemidler.

«Livet! Litteraturen!» inneholder 56 korte, personlige og stilistisk sterke tekster. Øverås synes å ha en særlig forkjærlighet for skandinavisk og nordeuropeisk litteratur, et underfokusert område i den norske litteraturoffentligheten. Flere av Øverås’ tekster handler om svenskene P.O. Enquist, Torgny Lindgren og Selma Lagerlöf, han skriver om islendingene Hallgrimur Helgason, Sjón og Halldór Laxness, om Cora Sandel, Kjartan Fløgstad og Dag Solstad, men han ser også lenger ut i verden, til J.M. Coetzee, Henry James og W.G Sebald. På et forunderlig vis klarer han å trekke linjer og paralleller på kryss og tvers av geografi og historie.

I Øverås sitt syn på litteratur er det ikke noen motsetning mellom det lokal og det globale, all verdenslitteratur er situert i det lokale. En tekst om Torgny Lindgren åpner på følgende måte: Hvorfor er det slik at flere av Sveriges aller fremste forfattere kommer fra små steder i Västerbotten, langt nord i Sverige? Svaret Øverås gir oss er at en forfatter alltid må hente styrke i seg selv, i sitt eget liv, i sine egne erfaringer. Litteraturen til Sara Lidman, P.O. Enquist og Torgny Lindgren hadde vært utenkelig uten Västerbottens øde innland og menneskene som bor eller har bodd der – i lykkelige øyeblikk får det lokale en global betydning og verdi.

Igjen og igjen fremhever Øverås det sære, det marginale og det lokale som noe som angår oss alle. Knyttet opp til denne kjærligheten for det partikulære stedet er også en interesse for selvbiografiens plass i samtidslitteraturen. Det hele bindes sammen av hans ide om at litteratur og liv er ett. I sin anmeldelse av Orhan Pamuks essays sier han det på denne måten: I motsetning til mange forbenede tekstanalytikere, som hardnakket påstår at litteraturen og livet er to forskjellige størrelser, som ikke må blandes sammen, så vet Pamuk at det forholder seg motsatt, at litteraturen er på død og liv, at litteraturen kan forandre vår liv … skill livet fra litteraturen, og litteraturen fra livet, og du er død som forfatter. Men fortvil ikke: Du får jobb som professor.

Kritikeren Øverås forsøker aldri å gi oss objektive og nøytrale vurderinger av de bøkene han skiver om, han er hele tiden tydelig til steder med sine egne subjektive meninger og synspunkt. Dette er et grep som stemmer godt overens med hans ambisjon om å gi oss en ny poetikk.

Fantastisk fin åpning, men nå - hundre sider ut i boka - nå truer det store ordskredet med å ta meg...

virker!

Kun et ord: nydelig