Bokelskere.no

Bygda har øyne og ører. Bygda har stemmer som hvisker i mørke kroker,bak vedstabler og ved tørkestativer. Bygda vet alltid alt.

Raymond Antonsen var enda høyere enn sjefen sin,men atskillig tynnere,med innsunket bryst og underarmer dekorert som veggmalerier.

Froms diskrete flir var nå gått over i et smil,like hjertelig som det du ser hos gjedder idet de blir flådd.

Det var overraskende mye folk i parken denne morgenen. Folkerike innvandrerfamilier,hippier fra en annen tid,narkofolk med anspente blikk og langsomme bevegelser,nyslåtte barnefamilier med avanserte designerbarnevogner,gamle damer med matpakke og termos,yppige ungjenter med bare mager,flatere enn min egen lommebok.

From så på meg.Ansiktsuttrykket var like uttrykksfullt som det jeg hadde observert hos min datters skilpadde.

-Du er vanskelig å lese. Heller ikke det hørtes ut som et kompliment. Ifølge min ekskone kunne jeg leses som en åpen bok. For henne var problemet bokens innhold.

Jeg kan endelig se annet enn bare mørke.Jeg kan se at vi faktisk har det fint,og at vi kan fortsette med å ha det fint.Mørket er der. Men vi vet hva det er.Vi kan forholde oss til det. Leve med det.

Januar går mot slutten. Snøen ligger bandasjetynt over jordene.

Jeg har brukt hele livet på å skjule dette,gjort alt for at ingen skulle vite,men nå var alt forandret.Redselen for at folk nå skulle se meg som svak,var sterkere enn lettelsn ved å bekrefte offentlig at jeg hadde blitt utsatt for overgrep.

For en som har vokst opp med en mor og en far som stadig vekk forsøkte eller truet med selvmord,er det nærliggende å tenke på samme måte.

Savner deg masse og elsker deg over alt på jorda og rundt månen og alle planetene og helt tilbake. Mange kyss og klemmer fra mamma.

Jeg har vondt i hodet fordi jeg er ganske anspent og stiv i nakken.Hun prater også mye,så da blir det en terapitime også. Jeg forstår nå at jeg har mange slags problemer som er gjemt bort i kroppen. Mange har ligget og gjæret lenge,andre har akkurat blusset opp.Og det er desse som presser på og gjør vondt.

Var jeg et hull som skrek etter å bli fylt? Var jeg et hull med en kropp rundt seg? Var jeg vær-så-god-bare-forsyn-deg?Et smil? Et skrik?

Minst en gang i uken havnet han sammen med en av nattens fugler,som han kalte dem,av de mange som solgte nødkjærlighet på korttidshotell for sjømenn.

Han stirret sint på henne.Øynene var nærmest turkisblå og like ribbet for varme som kaldt vann.

Frank hadde et sånt dempet sinne som krøp inn i alle krokene og forandret fargen på stuetapetet.

Men man kan ikke skyte skygger med maskingevær.