Bokelskere.no

Og jeg vet ikke hvorfor, men jeg forteller han at ting ikke akkurat går på skinner. At dagene er sorte og lange som lakrissnører.

• Mamma er i Bagdad.
• Er hun i Bagdad nå?spør jeg.
• Ja, hun er i Bagdad, bare hør.
  Lyden av glass som knuses under oss. Mamma som et strandet dyr i stua. Hvalropene hennes kommer opp gjennom gulvet, og runger av fortvilelse.

Mannen var så mager at det så ut som den fargerike T-skjorten hang på en kleshenger.

Ole Høyvang paret fingertuppene og kikket mot taket.

Typisk sunnmøring. Kom hit tomhendt, men nå eier han både campingen, treningssenteret og mye annet rundt her. Han slo seg opp på et bibelcampopplegg like etter årtusenskiftet - mannfolka talte i tunger, og kvinnfolka løp rundt mellom teltene og forsøkte å fange Satan i plastbøtte.

Bygdabøygen såg eg sidan
i mang ein form
god som engel
og sleip som orm :
Stundom einsleg som nadarear,
og brått i flokk som fariseer.
Utanfrå kom han inn og takka
for seinast og sist
tøyg og turlærd og seminarist

Stundom bar han ein kross
og stundom sverdet ved sida.
Han song om fagraste framtidslandet
og levde langt inn i gamletida.
Han heiste faner i storm og sol
og ottast fylgjet som bar han fram.
Han nekta etter at hanen gol
og beit av hovudet av spott og skam

Frå diktet Bygdabøygen. Tor Jonsson, 1946

Charlie dro opp kjolen og viste frem et par hårete hvite bein over støvlettene.
- Det hjelper ikke så mye, Charlie. Husk at dette er gamle fine vestkantfruer vi snakker om.
- Å, de elsker homoer. De elsker oss. De vet det bare ikke selv.
- Har du ikke en vanlig genser, og en vanlig bukse?
- Herregud Mia, nå knuser du ytringsfriheten her. Jeg er kunstner, et vandrende åndsverk, vet du det?
- Jeg tror fruene kommer til å blande sammen åndsverk og åndssvak hvis du tropper opp i det der.

Hun må ha født barnet i Auschwitz. Og det får meg til å tenke på en strofe fra Louis MacNeices dikt, Prayer before Birth, som ble skrevet under andre verdenskrig.

I am not yet born; O hear me,
Let not the man who is beast or who thinks he is God
comeback near me.

Hun kunne vise raseri bare ved måten å sitte på, vridd skjevt på stolen, stiv i ryggen, mens hun knuget håndvesken i fanget, hatten hennes som hadde fasong som en brioche med et stykke svart netting rundt pullen, var satt på snei over de ufødde krøllene.

Hun var en enorm person av ubestemmelig alder. Hun var iført en sekkefarget tweedkjole med belte stramt strukket i livet, noe som fikk det til å se ut som om hun var pumpet opp til bristepunktet i bryster og hofter, og hennes korkfargede legger stakk ut foran henne som to enorme sponser fra en tønne.

Og ved siden av kaminen sto det en dyp, lav lenestol av falmet sinoberrød plysj, noe skrot han hadde funnet en morgen på fortauet utenfor huset. Den hadde ligget nesegrus i en ynkelig uverdig stilling, som om den hadde prøvd, men ikke klart å vakle seg hjem etter en natt på fylla.

Jeg kjente henne da hun var en småjente og lekte med dukker. Hun pleide å snakke så strengt til dem at at jeg trodde de skulle begynne å grine.

Aldri verden om hun skulle flytte inn i Simons hus etter at de var gift. Kjøkkenet var smalt som en takrenne, og badet var i første etasje, innenfor kjøkkenet. Huset lå rett på fortauet også, så folk kikket inn i stuen når de gikk forbi.

Charlie kjente igjen symptomene : verbale angrep prellet av ham som regn på en paraply. Og han hadde det åndsfraværende uttrykket i øynene, så du nesten kunne se at tannhjulene i hjernen snurret rundt og rundt....