Bokelskere.no

;-) Og jeg hulket meg i sin tid gjennom slutten på "Tusen strålende soler"! Noen vil sikkert synes at det er patetisk, men jeg står for det! ;-)

For et flott innlegg! Du sier akkurat det jeg også kjemper imot, og som kanskje av og til skinner litt for tydelig gjennom i mine meningsutvekslinger. (Hvilket ikke forhindrer meg i å "ta helt av" i begeistringens rus når jeg kommer over bøker som for meg oppleves som fantastiske innenfor den mer klassiske litteraturen - og brenner etter å frelse verden til å lese den samme boka.)

Jeg diskuterer litteratur med mange - mest andre steder enn på Bokelskere - og jeg har mange ganger opplevd at jeg har snakket begeistret om en eller annen ny forfatter - og hvor vedkommende jeg snakker med ikke vet helt hva man skal våge å mene før man har snakket med "sine" for å vurdere om det er greit å mene det ene eller det andre om ditt og datt. Livende redd for å ha feil meninger om de gale bøkene ... Man kunne jo bli tatt for å være lettvekter, og måtte gud forby! Og da kan man ikke ha på seg at man var så fordømt naiv at man trykket f.eks "Strålende soler" til sitt bryst i sin tid! Det blir flaut og noe man helst vil skjule.

Jeg elsker at folk leser! Uansett hva! De aller, aller fleste har potensiale i seg til å utvikle smaken sin og bli kritisk til det de leser (som i seg selv absolutt er en positiv ting - dette avspeiler jo også hvordan man leser aviser, forholder seg til ting som presenteres i de fleste medier egentlig). Og så er det et fåtall som ikke har et slikt potensiale, og hvor det er en stor fare for at de sluker litt for rått de stereotype klisjeene de blir presentert for i enkelte bøker, og tror at dette er det eneste sanne bildet på virkeligheten. Hvilket jo er synd, fordi verden ikke er svart-hvitt, men så mye, mye mer komplisert.

Jeg har et yrke hvor jeg skriver mye, og jeg merker godt om dem jeg jobber sammen med er vant til å lese bøker eller ikke. De som leser en del, skriver betydelig bedre enn de som nesten ikke leser bøker i det hele tatt. Og når det er tale om stereotype oppfatninger av forhold i verden som det påstås også segmenteres inn i politikken, så tenker jeg (i alle fall sett fra et europeisk ståsted) at jeg ikke kjenner meg helt igjen i dette bildet. (Derimot synes dette lett gjenkjennelig i den amerikanske politikken.) Mon tro om det egentlig er medias skyld at det ser slik ut - fordi det ikke nytter å fange interessen hos journalister hvis man snakker for "vanskelig". Absolutt alt skal tabliotiseres til enkle, slagkraftige uttrykk/statements - og der er det ikke plass til dyptgående analyser. Dermed tvinges politikere og andre debattanter til å forenkle og forenkle og forenkle budskapene sine - med fare for at de selv virker rimelig enkle til slutt ... Jeg tenker ikke da først og fremst på politikere som tilhører den ytterste høyrefløy og som faktisk HAR stereotype holdninger og dertil hørende enkle løsninger på ting .. ;-)(De mest ekstreme blant disse leser antakelig ikke noe særlig i det hele tatt ... og de kunne faktisk hatt godt av å lese "Tusen strålende soler" for å skjønne at det er mennesker som dem selv det handler om, selv om Afghanistan er langt, langt unna Norge. Folk er folk, uansett kultur og rase.)

Kanskje du er litt for raskt ute etter den forrige debatten som til forveksling ligner på denne? Jeg føler i alle fall at jeg sa det jeg hadde å si i den forbindelse.

Det kan jo være verdt å gi det hele litt tid - evt. forsøke å løfte tråden etter en uke eller to? Temaet er interessant nok!

Jeg så "Sult" for mange, mange år siden - lenge før jeg var moden nok til å sette pris på filmen. Gleder meg til å se den med mine nye Hamsun-entusiastiske briller! (Introspektiv ER riktig ord. Ble i tvil, men googlet det. )

Da har jeg lest den, og her er min bokomtale:

I denne lille boka møter vi familien Telemann som reiser på ferie til Garmisch-Partenkirchen, eller Mixing Part som Bror Telemann liker å kalle det. Han hater for øvrig tyskere, mens kona Nina elsker alt det tyske. Bror Telemann er dramaturg ved teateret, mens Nina Telemann er norsklærer i den videregående skolen.

Det meste av boka består av rene dialoger mellom Bror Telemann og kona, mens barna - tre i alt - befinner seg i bakgrunnen. Stilen er helt umiskjennelig for Erlend Loe. En stil jeg egentlig begynner å bli litt lei, men som jeg likevel dras mot. Jeg "må" liksom få med meg Loes bøker okke som ...

Familien skal altså feriere i Mixing Part i hele juli, men nokså fort begynner det å skjære seg mellom ektefellene. Med en rekke urkomiske dialoger krangler de seg gjennom ferien, og i god fellesferiestil er de underveis nærmest på skilsmissens rand, uvant som de er av tilbringe så mye tid sammen. Mens Telemann fantaserer om kokebokforfatteren Nigellas fristende kropp, tar Nina det hele ut litt lenger. Hun innleder en affære med en tysker ...

Mange ganger ble jeg sittende og humre og le underveis. Som denne dialogen på side 18:

"Det skjer forresten ganske ofte at jeg opplever at jeg er alene i et rom og så viser det seg at du også er her. Du er en stille type.

Det er du også.

Du mener vi er stille typer begge to?

Ja."

Eller når Bror Telemann bekymrer seg for deres åtte år gamle sønn (side 38):

"Han er en sjeldent fjern åtteåring som flyter rundt i sine egne tanker og ikke bekymrer seg over at andre ikke når inn til ham. Flere år etter at barn flest har sluttet å si rare og søte ting, gjør Berthold det fortsatt. Nina og Telemann lurer på om de vil makte å gjøre ham til et levedyktig og handlekraftig individ."

Eller når han forklarer hvordan de to byene Garmisch og Partenkirchen ble ett (s. 82):

" ... så ble de slått sammen før vinterolympiaden i 1936.

Jeg skjønner.

Men det ville ikke innbyggerne.

Ok.

Hitler bare bestemte det.

Typisk Hitler."

Boka er for det meste veldig morsom, men av og til også innmari irriterende. Akkurat det tror jeg også har vært forfatterens hensikt. Han kunne utvilsomt ha dratt det hele enda lenger, og muligens kunne det da ha blitt en enda mer interessant roman av det. Slik som han har valgt å skrive "Stille dager i Mixing Part", ble det morsomt nok der og da, uten at han er i nærheten av å skrive stor litteratur. Egentlig var det enkelte sekvenser som kunne minne om "Tatt av kvinnen", hvor han presenterte vrengebildet av den moderne kvinnen. For Bror Telemanns kone Nina er virkelig ikke helt god, der hun manipulerer mannen sin gjennom å sette opp ikke rent få listige feller for ham. Men på samme måte som i "Tatt av kvinnen", tar Bror Telemann igjen til slutt. Og først når han blir ordentlig slem, blir Nina interessert i ham som ektemann igjen ...

Alt i alt en bok litt over middels - og som fortjener terningkast fire. Uten Erlend Loes oppleserstemme kan det tenkes at boka ikke hadde fått mer enn terningkast tre ...

Herlig! Gleder meg til å høre hva du synes om den etter hvert! Jeg for min del lurer på om jeg skal kjøpe opp restopplaget i min lokale ARK-butikk - for påkomne gave-anledninger. Er redd denne boka vil bli vanskelig å få tak i når de siste bøkene er utsolgt ...

Nei, du sier noe, Karin! Jeg har også tenkt på at jeg snart må ta meg lese- og filmpermisjon. Det er så mye jeg ønsker å bruke tiden min på, men døgnet går rett og slett ikke opp. ;-)

He-he ... ;-)

Samleboksen koster 249,-, så det var ikke så gærent. Jeg savner Benoni og Rosa riktignok, men dette må da bli utgitt snart? Alt annet kommer jo fortløpende på DVD´er ... ;-) Jeg skal se "Telegrafisten" først, tror jeg. Jeg husker den som svært fornøyelig (filmatisering av "Sværmere"). Gleder meg!

Jeg ble veldig inspirert av diskusjonstråden din og fløy sporenstreks til Platekompaniet og sikret meg en Hamsun samleboks med filmene "Sult", "Pan, "Telegrafisten", Markens grøde, "Landstrykere" og "Hamsun"! ;-)

Tilsluttes!!!!!

Jeg har lest boka på nytt, og har laget en ny bokomtale:

I bokas åpningsscene ankommer den nye presten og hans frue kystsamfunnet Rosengård et sted i Nord-Norge. På kaia har bygdas folk møtt opp for å hilse den nye presten velkommen. Blant dem står telegrafist Rolandsen, ikke helt edru. Det er han som følger presten med følge til prestegården.

Rolandsen har tidligere fridd til Elise, den vakre datteren av handelsmannen Mack, som er bror av den Mack som holder til på Sirilund (jf. bøkene om Benoni og Rosa samt Pan). Frieriet ble imidlertid avslått, og nærmest i trass har Rolandsen forlovet seg med husjomfru Marie van Loos - også kalt "faen løs" bak hennes rygg. Van Loos er et meget strengt og humørløst fruentimmer, og det er ikke vanskelig å forstå at den godeste levemannen Rolandsen ikke legger noe særlig i denne forlovelsen. I motsetning til van Loos som med arge øyne er vitne til forlovedens hemningsløse flørting med alt og alle, og som forsøker å holde ham i ørene uten å lykkes det aller minste ...

Rolandsen har ambisjoner om å bli noe mer enn kun telegrafist. Når han ikke flyr rundt og bedårer stedets kvinner med sitt gitarspill og sin kraftige sangrøst, er han opptatt av en ny oppfinnelse. Han har nemlig oppfunnet et nytt fiskelim som er betydelig billigere å produsere enn det Mack selger. Dette skal gjøre ham rik! Problemet er bare at han ikke har penger til patentet. Han er så og si en bankerott millionær.

Da det finner sted et innbrudd i Macks forretningslokaler og livspolisen hans blir borte, utlover Mack en belønning på det dobbelte av det som har blitt ham frastjålet. Og det på tross av at det ikke står så veldig bra til med økonomien, skjønt dette er det siste Mack vil innrømme og derfor frenetisk forsøker å dekke over ved å utlove denne rause belønningen, som også vil bli tyven til del, bare han står frem. Rolandsen ser sitt snitt å sikre seg midler til patentet, og innrømmer et tyveri han ikke har begått, selv om det koster ham stillingen som telegrafist fordi all hans ære med et sverdslag blir borte. Mack er både overrasket og skuffet, men utbetaler belønningen til Rolandsen, som umiddelbart går i gang med patentsaken. I mellomtiden rømmer husjomfru van Loos bygda etter å ha brutt forlovelsen med Rolandsen, og så reiser hun til Bergen - langt bort fra skammen.

Underveis følger vi presteparet. Presten er ikke så velbeslått som han gjerne liker å gi inntrykk av, og han fortviles over prestefruens sløseri og hennes manglende evne til å styre deres hus. Alt er kaos, og hjemmet bærer preg av rot og skitt. Fruen har nemlig en tendens til å slippe det hun har i hendene hver gang hun får et nytt innfall. Nye innfall får hun absolutt hele tiden, og hjemmet deres ser ikke ut. Fruen kan ikke forstå hvorfor presten maser slik om hver minste lille bagatell.

Så kommer det frem at det slett ikke var Rolandsen som sto bak innbruddet han tilsto, og helvete er løs i den lille bygda. Samtidig er nyheten om at han er i ferd med å bli en rik mann pga. sin nye oppfinnelse i ferd med å spre seg. Og at Mack enten kan bli hans konkurrent eller kompanjong ... Mack som aldri har trengt å be noen om noe som helst i hele sitt liv ... Og så spørs det om Elise får et annet syn på Rolandsen, nå som han med ett er blitt rik?

Med unntak av "Benoni" og "Rosa", må dette være den morsomste boka Hamsun har skrevet! Hamsun er her så bitende sarkastisk at det er en sann fryd! Rolandsen beskrives som en mann som tar kraftig for seg av livets gleder. Ingen har klart å binde ham, og han inntar rollen som spillemann og ungkar, en mann som har noe som kvinnene lar seg sjarmere voldsomt av. I og med at boka er filmatisert med Bjørn Floberg i rollen som telegrafisten, er det ikke til å komme forbi at det var ham jeg hadde på netthinnen mens jeg leste boka. For øvrig må jeg si at beskrivelsen av småkjeklingen mellom presten og prestefruen var noe av det mest fornøyelige med hele boka! Den gang som nå var det pengene som rådde og som anga hvilken verdi man hadde i samfunnet, like det eller ikke like det ... Dermed var det om å gjøre å skjule at man ikke hadde så mange shillinger å rutte med når det kom til stykket. Fasaden var overmåte viktig! Hamsun harsellerer med alle - fattige og rike. Alle får sitt pass påskrevet. Aller best er han når han harsellerer med oppblåsthet, hovmod og selvhøytidelighet.

Henny Moan er kanskje ikke den rette til å være oppleser, og det ville vært en fordel om noen av de gamle klassikerne ble revitalisert gjennom nyinnspillinger. Like fullt var det morsomt å gjenlese denne boka! Her blir det terningkast seks!

Nå skjønner jeg for alvor hva du mener! Og jeg forstår! Meget godt sagt og oppsummert! Du får det siste ordet! ;-)

Du skriver så klokt! Jeg forstår din bekymring, og kanskje går jeg i den fellen at jeg tror at alle er like nysgjerrige og vitebegjærlige som meg - og dermed bare bruker dette som en inngangsport til videre søken etter viten. Jeg ønsker vel å tro at de fleste kan "tenke sjæl" og skjønner at fiksjon er fiksjon og ikke gir det hele bildet.

Det du skriver gir meg assosiasjoner til et intervju jeg så for litt siden om Coen-regissør-brødrene, som jo er av jødisk avstamning. Da de laget sin forrige film "A serious man" ble de innad i det jødiske miljøet konfrontert med at "jammen, vil dette stille jødene i et positivt lys, da?" Dette var svært viktig i miljøet. Mens Coen-brødrene nærmest harsellerte og moret seg med å utfordre tradisjonelle forhold i miljøet. Det var nettopp dette som gjorde nevnte film til noe veldig, veldig morsomt og interessant (uten å være ekstremt dyptpløyende nødvendigvis).

Jeg tenker i alle fall - for egen del, vel og merke - at folk er folk uansett kultur og bakgrunn. Om jeg leser en bok hvor et menneske fremstilles som spesielt demonisk, så tror jeg ikke automatisk at alle kan skjæres over samme kam. Men ... mulig jeg misforstår noe her, og at enkelte faktisk gjør det. I "Tusen strålende soler" tenkte ikke jeg at den demoniske mannen som undertrykket sine kvinner gjorde det pga. talibantilhørighet. Talibanregimet gjorde det imidlertid lettere for ham å slippe unna, fordi restriksjonene kvinnene ble underlagt gjorde det helt umulig for dem å velge seg bort fra situasjonen.

Jeg holder imidlertid en knapp på at folk som velger å lese bøker som "Tusen strålende soler" og "Drageløperen" i utgangspunktet er så pass oppegående og nysgjerrig på andre kulturer at de også finner andre kilder for sine kunnskaper - og dermed blir sittende igjen med en relativt nyansert syn likevel.

Det du trekker frem angående somalierne, kan det trekkes paralleller til for mange andre utvandrergrupper. Vi trenger ikke å gå lenger enn til vår egen andedam og etniske nordmenn i Amerika. Skal man VIRKELIG bli opplyst, må man jo dra til krigsområdene selv. Men likevel vil våre vestlige øyne sette begrensninger i forhold til vår evne til å ta innover oss det vi ser - fordi vi nødvendigvis vil tolke det meste gjennom våre vestlige verdier og preferanser. Det kan jo lede over til en mye større diskusjon: finnes det objektive sannheter i det hele tatt? ;-)

Jeg synes problemstillingen er helt uinteressant,for å være helt ærlig. Det eneste som betyr noe for meg er om en bok objektivt sett er godt skrevet og har en historie som griper meg på noe vis. Noen ganger stiller jeg lavere krav til det litterære - andre ganger skyhøye krav. Det er ikke til å komme forbi at mye av det som pøses ut på markedet, etter min målestokk ikke holder mål. Men da er det de skrevne ord og de alene som er avgjørende for mitt vedkommende. Å skulle gå inn i hodet til forfatteren å undersøke om det er profitthensyn som ligger bak en utgivelse eller ikke - nei, det gidder jeg virkelig ikke. En mye mer interessant problemstilling - synes jeg - og som provoserer meg sterkt - er at nesten alle bøker nå for tiden presenteres som høyverdig litteratur i lekre innpakninger. Det er nesten ikke mulig å vite hva man får når man står i bokhandelen og skal velge. Og hadde det ikke vært for disse Bokelsker-sidene og bokbloggerne, ville det praktisk talt vært umulig å gjøre research på nye bøker som kommer. For dette med bokanmeldelser er jo dessverre blitt nedprioritert av avisene etter hvert ...

Jeg har fulgt med på diskusjonene på denne tråden, og jeg er helt enig med deg i at det må gå an å diskutere ulik smak uten at leser og bok skal identifiseres med hverandre. Selv har jeg et svært bredt interessefelt som favner alt fra de tyngste klassikerne til en del av bestselgerne som til en hver tid er på markedet. Det kunne derfor ikke ramle meg inn i gå i den fallgruben å stigmatisere lesere ut fra en del av det de leser. Tid og sted varierer, og noen ganger er det herlig å hengi seg til en pageturner etter at man har pløyet gjennom tyngre litteratur. Alt til sin tid!

Det er imidlertid en ting jeg lurer litt på. Spesielt Drageløperen er trukket frem som en bok som formidler et svært unyansert bilde av situasjonen i Afghanistan. Men må en hver bok som skal formidle noe f.eks fra et så komplisert land som Afghanistan med dets forhistorie, favne over absolutt alle problemstillinger for å være verdt noen ting? (Misforstå meg rett - men skal det bli noe morsomt å diskutere dette, må problemstillingen spisses.) Innebærer dette at en forfatter som foregir seg å ville skrive om noe nært og mellommenneskelig, og som da ikke tar med absolutt hele problematikken, fort vil bli kategorisert som "unyansert" og dårlig?

Jeg for min del hadde vel (selv om det begynner å bli noen år siden og jeg ikke husker så nøye lenger) ingen forestilling om at jeg ved å lese f.eks Drageløperen skulle få innsikt i absolutt alt som hadde med Afghanistan å gjøre. Med tiden har den derimot blitt en av mange bøker jeg har lest om dette landet. Når jeg velger å lese denne type bøker - og også vil mene at det er ålreit at mange gjør nettopp det - så er det vel ut fra et synspunkt om at slike bøker er med på å menneskeliggøre skjebnene bak det vi ellers må nøye oss med å lese i avisene. Dette betyr mye for folks senere engasjement og gjør at vi ikke blir så likegyldige. Og jo "lettere" en slik bok kanskje er, jo flere leser den. Derfor vil jeg faktisk forsvare denne type bøker! De har en misjon utover det rent underholdningsmessige. Dessuten synes jeg det er et poeng at det er en afghaner som har skrevet boka. Og så får vi håpe at lesing av slike bøker gjør at folk senere blir nysgjerrig på mer dyptpløyende litteratur om problemstillingene.

Da blir det stjerne, vet du! ;-) (Jeg bruker disse stjernene ala Facebooks "liker" jeg ... ;-) ) Og så blir det moro å høre om boka faller i smak! Jeg mener at man bør ha levd noen år for å få fullt utbytte av disse bøkene. (Og så finnes det selvsagt noen unntak blant de yngre.)

Jeg har hatt det på samme måten! Hamsun ble revitalisert for meg etter fylte 40 - med et par unntak (Pan og Paa gjengrodde stier har jeg alltid likt). Og jeg kan takke lydbøker og oppleser Nils Johnson for dette!

Ja, lydbøker er absolutt tingen! Jeg skal nå gi meg i kast med "Sværmere" av Hamsun, og så tar jeg en Hamsun-pause. Det morsomme med Hamsun er at når man først har blitt betatt, blir man aldri ferdig med disse bøkene. Jeg kan i alle fall lese dem om og om igjen, og stadig oppdage nye lag i historiene.

Å, du burde lese den om igjen, Torill! Hamsun er rett og slett suveren! Jeg kan virkelig anbefale lydbokutgaven med Nils Johnson som oppleser!

"Pan" er rett og slett den boka jeg har lest flest ganger i mitt liv. Både denne og forrige gang valgte jeg denne vakre lydbokutgaven, hvor Jan Garbareks flotte musikkstykke "Pan" toner inn og ut av kapitlene, og gjør at lytteropplevelsen er omgitt av en helt særegen stemning. Det er som om ensomheten kryper inn i ryggmargen på meg, fortrinnsvis på en god måte.

Løytnant Thomas Glahn har ankommet en jakthytte i Nord-Norge om sommeren på midten av 1800-tallet. Som skogsguden Pan ønsker han å leve i ensomhet ute i skogen, bare i selskap med hunden Æsop. Kun når han trenger det går han på jakt for å fange mat til seg og hunden. Han er trøtt av de vanlige konvensjonene, og gjennom diverse episoder blir vi vitne til at han er en nokså splittet person som kan finne på de mest forunderlige ting, til stor overraskelse både for seg selv og andre.

Løytnant Glahn slipper imidlertid ikke unna det sosiale liv, selv om han lever alene ute i skogen. Ikke langt unna ligger nemlig tettstedet Sirilund, hvor handelsmannen Mack troner. Mack har datteren Edvarda, en ung og ugift kvinne som går og venter på sin prins. En prins hun ikke helt vet hvor hun skal lete etter, annet enn at hun er sikker på at han kommer fra et annet sted enn bygda Sirilund. Da løytnanten, bokas jeg-person, dukker opp, blir han straks gjenstand for Edvardas tilbedelse. Selv om de ikke en eneste gang i løpet av boka får forløst sin kjærlighet, er den intenst til stede absolutt hele tiden. Glahn kastes ut i håp og fortvilelse, og tidvis foregår det en nokså stygg maktkamp mellom dem. Edvarda blir heller aldri helt klok på Glahn, som til sin store fortvilelse av og til får noen innfall han ikke klarer å styre. Som da han plutselig kaster Edvardas sko over båtripen ... som om han ikke har kontroll over seg selv ...

Men mens løytnant Glahn går der og venter på Edvarda, som flørter hemningsløst med de få kandidatene hun har å velge mellom (men uten å klare å velge), er han på sin side omsvermet av andre kvinner som han forlyster seg med. Smedens kone Eva og gjeterkvinnen Henriette oppsøker Glahn i hans jakthytte, skjønt det tar noe tid før Glahn skjønner at Eva er en gift kvinne. Han trodde nemlig lenge at hun var smedens datter. Like fullt er det Edvarda han elsker, men som han altså aldri får. I håp om å oppnå sympati fra Edvarda, og kanskje mer av hennes oppmerksomhet, skyter Glahn seg i foten. Nokså raskt innser han at dette er en tabbe, for det gjør bare at han må holde seg enda mer for seg selv. Og på dette tidspunktet var det faktisk ikke det han ønsket.

I bokas epilog fremkommer det at Edvarda har giftet seg med en atskillig eldre mann. Dette tar Glahn bokstavelig talt sin død av, etter at han har reist på jakt i India ...

Miljøet i boka rundt Sirilund og med Mack og Edvarda som noen av hovedpersonene, dukker for øvrig opp i Benoni- og Rosa-bøkene, som Hamsun skrev atskillige år senere.

Denne boka slutter aldri å fascinere meg! I første rekke fascineres jeg av det poetiske språket i boka. Ikke bare er Hamsun en mester i å beskrive naturen og naturkreftene. I tillegg skriver han mesterlig om menneskenaturen, der den vipper mellom tilsynelatende normalitet og den reneste galskap. Dette går igjen som en rød tråd gjennom hele hans forfatterskap, slik jeg opplever det. Denne boka elsker jeg rett og slett! Den gjør noe med meg hver gang jeg leser den. Det gammelmodige språket gjør at handlingen får noe opphøyet ved seg, og jeg tror det er dette som utgjør en stor del av opplevelsen ved å lese Hamsuns bøker - og i særdeleshet "Pan"! Det gir meg nesten en Shakespearsk opplevelse. Igjen må jeg berømme Nils Johnsons opplesning! Her blir det terningkast seks!