Bokelskere.no

Det er umulig å leve særlig lenge uten håp. Selv når alle drømmene mine er blitt knust av et tilbakeslag eller en skuffelse, er det alltid en liten spire av håp som kjemper seg frem bakerst i bevisstheten min, slår røtter, suger næring fra tårene mine og langsomt vokser opp og erstatter hva det nå enn er som er gått tapt. Hvert eneste nytt håp gir meg en grunn til å fortsette kampen.

An only life can take so long to climb
Clear of its wrong beginnings ...
The sure extinction that we travel to
And shall be lost in always ...
And so it stays just in the edge of vision,
A small unfocused blur, a standing chill
That slows each impulse down to indecision.
Most things will never happen; this one will ...

Innerst inne vet jeg hvorfor jeg endte med matematikken og fysikken.
Jeg liker ikke ubesvarte spørsmål. Hvis det finnes et problem, finnes det også en løsning. En korrekt oppstilt ligning har alltid et svar, det gjelder bare å løse ligningen.

(...) en av mine yndlingsforfattere i ungdommen, Werner Klimke d.y., skriver et sted at den som lever i forventning, lever i den saligste av alle tilstander, og man trenger ikke være tenåring for å skjønne hva han mener. Å se frem til noe, uansett hvor uklart og uspesifisert det er, er naturligvis selve motsetningen, antitesen, til å sørge; det behøver ikke dreie seg om forelskelse, men jo mer jeg våger å gi slipp, desto tydeligere ser jeg at det ikke finnes noe annet ord som stemmer med min nåværende penible tilstand. Forelskelse. Mann lengter rett og slett etter kvinne, og i optimistiske øyeblikk innbiller jeg meg at kvinne også lengter etter mann.

Legg ikkje ditt liv i mi hand

Legg ikkje ditt liv i mi hand
om min kjærleik er svar
min kjærleik er også eit rop
i motvind

legg ein blom i mi hand
ein tusenfryd i dag
ein tistel i morgon
og den lækjande urt
som veks av tårer

legg ein fugl i mi hand
ein pjusket liten fugl
så stryk eg han vakker
og lærer han å flyge:
Kom tilbake når du vil

legg di hand i mi hand
så er vi sterke saman
så er vi svake saman
så er vi saman

Men tyng meg ikkje ned
med din kjærleik
legg ikkje ditt liv i mi hand
lev sjølv -

Løvetannens bønn

Blås på meg barn!
Fang mine stigende stjerner
og kikk på min gule sol
- som brenner i gressets grønne himmel -
med alle de undrende øyne.

La de små barn komme til meg
for de vet ikke hva ugress er.

Vi i Vesten må droppe de reaksjonære anklagene om rasisme mot islams avslørere, og lede an i kampen for forandring.

Mennesker i Vesten bøyer seg i støvet for multikulturalismen, og vi oppfører oss som om alt er helt greit. Vi mener det er en styrke at vi er villige til å tilpasse oss, og vi betrakter det til og med som en form for kulturell overlegenhet (selv om de færreste av oss vil innrømme det). Men fundamentistene betrakter det som en svakhet. De mener de svake fortjener å bli beseiret. Paradoksalt nok: Jo mer vi forsøker å tilfredsstille dem, jo mer vokser deres avsky for vår "svakhet". Det store paradokset er at vi, for å forsvare det mangfoldige, er nødt til å bli mindre tolerante. I det minste må vi bli mer på vakt.

(...) enkelte mennesker verner om ensomheten på samme måte som andre verner om golfkøllene eller familien, og det har de naturligvis all verdens rett til.

For det er klart, om det er slik at gudene styrer gode og dårlige tider, våre korte menneskeliv og endelikt, får man sørge for å bli gud selv. Det er lettere enn man skulle tro, det som hindrer de fleste i å oppnå gudestatus, er at de er redde og overtroiske, og i sin engstelige underkuelse tror at det finnes moral, et sett med himmelske regler som gjelder for alle mennesker. Men disse reglene er lagd av nettopp dem som forteller deg at de er gud, og reglene tjener på merkelig vis akkurat disse gudene. Nå ja, godt var dèt, alle kan ikke være guder, og enhver gud trenger en menighet, et klientell. Et marked. En by. Flere byer.

Kvinners tilværelse på steder som Yemen er usigelig kjedelig og ensformig. Dersom de ikke jobber, finnes det ikke annet å gjøre enn å sitte og tenke år ut og år inn. Det eksisterer ingenting som kan virke ansporende eller underholdende. Det eneste selskapet er for det meste andre kvinner, som fører en like monoton tilværelse. Det eneste samtaleemnet er rykter og sladder. I Yemen blir sladder og rykter spredt som epidemier, fordi alle kjeder seg så ettertrykkelig. De er så desperat etter nyheter, at disse lett blir infisert av løgn og feilinformasjon.

En kvinne som blir skilt, må overlate barna til mannen og dra tilbake til sin egen familie slik at de kan ta seg av henne. Ektemannen vil trolig overlate oppgaven med å ta seg av barna til noen av sine kvinnelige slektninger - moren eller søstrene. Det er redselen for å miste barna som er hovedgrunnen til at så mange kvinner her holder ut med ektemennene sine.

Dersom du ikke er forberedt på å høre ideer som ikke er dine egne og som du kanskje er uenig i, har du ingenting å gjøre ved en høyere utdannelsesinstitusjon.

Selv Gud må tåle å bli mobbet enkelte steder i USA. På Venice Beach hørte jeg en gang en mann brøle ut sin egen versjon av "God Bless America", amerikanernes nasjonalsang.
Nyt dette:

God bless my underpants!
Brand that I like
Stand inside them
And ride them
Between my buns when I ride or I bike ...

(Gud velsigne mine underbukser!
Merket jeg liker
Står inni dem
Og rir dem
Mellom skinkene når jeg rir eller sykler ...)

Vår mann er kanskje en tosk, men underbuksene hans ble ikke inspisert av hissige FBI-agenter. Ei heller ble han sparket i baken av kristne evangelister. Prøv å gaule noe om Allah i et muslimsk land. Vi vet hva slags hysteri som oppstår når det blir vitset om profet Muhammad - og han er ikke engang Gud!

To raggete, små hester snudde nysgjerrig på hodet da jeg trasket forbi, og hjertet ble lett i brystet da jeg så at den ene bøyde hodet igjen og drakk fra et vannkar. Overflaten skimret i gull og rosa i det myke morgenlyset.
Jeg vaklet bort til vannkaret, falt ned på kne i det korte gresset og drakk store grådige slurker fra hendene. Det var regnvann, og det smakte av gjørme og jord og rust fra karet, men det brydde jeg meg ikke om. Jeg var for tørst til å tenke på noe annet enn å fukte den tørre strupen min.

Å vera til - større ord er ikkje sagt!
Olav Duun

I mars 2002 kunne ikke unge kvinner flykte fra en skolebrann før de hadde tatt på seg sine heldekkende abayas. Det var konsekvensen av å holde seg innenfor loven. Ifølge Saudi-Arabias egne nyhetsmeldinger døde 15 elever, og et dusin ble skadet da det religiøse politiet tvang jentene tilbake inn i den brennende bygningen for å ta på seg sine abayas, som bokstavelig talt ble gjort om til likposer.

57 prosent av befolkningen i Saudi-Arabia, blir betraktet som mindreårige til evig tid. "De blir overført fra farens varetekt til mannens eller sønnens," forteller Al-Ahmed. Det religiøse politiet, muttawa, holder konstant øye med disse voksne mindreårige for å forsikre seg om at de holder seg innenfor lovens rammer. Det inkluderer å ikke kle seg i rødt på valentinsdagen, en forbrytelse du kan bli arrestert for.