Bokelskere.no

Naturen, tenkte han, er udeltagende. Vi tilber den, men den bryr seg ikke om oss. Den eier bare seg selv og følger sine egne lover. Finner den det for godt, slår den tilbake på oss med voldsom kraft, eller den gjør seg lekker med skjelvende blader og glitrende vann. Lokker oss ut i fjellheimen i godt vær, setter inn sitt drepende støt på bare et øyeblikk.

At et enkelt menneske holder seg taus og avstår selv fra de velvalgte ord, det er prisverdig; men at en hel forsamling gjør det, er i sannhet mesterlig.

For et ondskapsfullt pek Vårherre gjorde mot gamle mennesker. Nå har du holdt ut i alle disse årene, funnet deg i all mulig faenskap - her har du din siste ladning med dritt: demens.

For henne var ikke lenger tid en entydig enhet. Noen ganger gikk den så uendelig langsomt - andre ganger så forferdelig fort. Nå hadde hun forstått hvorfor enkelte mennesker beholdt juledekorasjoner hele året igjennom. Hva var vitsen med å ta dem ned, når neste advent var like rundt hjørnet?

Kuer kunne se om natten. Det var mange som ikke visste det.

Solnedgangen, våren, havets blåfarge, nattehimmelens stjerner, alt dette som vi sier er fengslende, har bare sin magiske kraft når det kretser om kvinnen ... For den virkelige, ekte, eneste Skjønnheten, ledestjernens skjønnhet, det er kvinnen. Det andre, alt det andre, er bare sjarmens tilleggsutstyr.

Det finnes dager årstidene ikke ville vedkjenne seg. Skjebnen holder seg på avstand fra dem, og djevlene også. Skytshelgenene er midlertidig bortreist, og mennesker som er overlatt til seg selv, går til grunne. Den torsdagen var en slik dag. Far hadde følt det med èn gang. Fra morgengry av, kunne man lese det i ansiktet hans. Jeg kommer aldri til å glemme det. Det var en uskjønn dag, ynkverdig og voldsom, som jamret hele tiden med regn og tordenskurer som var en dommedag verdig. Himmelen var i svart humør og var i villrede om hvordan den skulle klare seg, de kobberfargede skyene var like truende som fryktelige temperamentsutbrudd.
- Du kan ikke gå ut i slikt vær, sa mor.

Hatet er en etsende gift: Det fortærer innvollene dine, okkuperer tankene og besetter deg som en djinn.

Ta deg sammen, min venn. Det finnes bare èn gud her i denne verden, og det er deg selv. Hvis verden ikke passer deg, så finn opp en annen, og la ingen sorg trekke deg ned fra skyen din. Livet smiler alltid til den som kan svare med samme mynt.

Hvert menneske er sin egen gud. Det er ved å velge seg en annen at man fornekter seg selv og blir blind og urettferdig.

Livet er en bølgedal, og ingen klarer å holde seg på midten. Man er ikke engang nødt til bare å skylde på seg selv. Ulykken som rammer oss, har ikke bestemt det på forhånd. Den slår ned som lynet, uten å dvele ved sorgene den har forårsaket og er helt uvitende om dem. Hvis du vil gråte, så gråt; hvis du vil håpe, så be, men for all del, let ikke etter en syndebukk hvor du ikke finner mening i smerten.

Landsbyen var ikke rare greiene. Det var et gudsforlatt sted, trist som bare det, med usle hus av leire som hadde fått sprekker av vekten av elendighet, med hjelpeløse smug som ikke visste hvor de skulle gjøre av seg for å skjule hvor stygge de var. Noen radmagre trær ble spist opp av geitene, de sto der og led som galger. Ved foten av dem satt noen tafatte, ørkesløse menn. De lignet avdankede fugleskremsler etterlatt der i påvente av at virvelvinden skulle spre dem utover omegnen.

Selv om det går til helvete, og alt er mørkt, så fortsetter livet. Livet er alltid grådig på mer liv. Hvis ikke menneskene hadde vært overmodige optimister, så hadde det gått under for lenge siden.

Nå vet han hva religion er.
Religion er en dans.
Hvis man først faller ut av rytmen, ser det hele latterlig ut. En dans hvor kun den som danser, hører musikken.

Det er dette landet, tenker han. Dette varme landet inntullet i det tørre mørket som trekker vannet opp fra de mørke kildene.
Det landet som har vært skjult av det klamme, fuktige, tette, mørke teppet som heter islam. Et årtusen langt mørke.