Dersom det ikkje er hundre noveller i alt, og utgåva seier ho skal vere komplett, manglar det kanskje eit bind. Men ofte blir det gitt ut eit utval av dei mange novellene.

Men Karin har Decameronen til sals.

Jeg lar meg i høyeste grad påvirke av hva andre skriver om bøker de har lest, men tar ikke imot alt helt ukritisk. Som regel gjør jeg meg erfaringer med hvem jeg har mest til felles med her på Bokelskere, og sannsynligheten for at jeg legger mer vekt på synsing fra en som også liker f.eks. Hamsuns bøker er betydelig større enn at jeg vektlegger hva en som f.eks. liker fantacy-genren (som definitivt ikke er min greie). Bildet er imidlertid - og heldigvis! - mye mer nyansert enn som så.

Jeg synes overhode ikke det er interessant å lese om at noen synes en bok "er kjempebra", når vedkommende ikke har skrevet mer om hvorfor. For det er i begrunnelsen jeg leter etter noe som kan trigge min interesse. Og noen begreper trigger mer enn andre. Som f.eks. angivelse av et svært godt språk, litterære kvaliteter osv. Ekstra morsomt synes jeg det er gjøre research på bøker hvor ulike lesere har hatt høyst forskjellige oppfatninger om en og samme bok.

Dersom jeg hadde vært upåvirkelig mht. andres oppfatninger av bøker, ville jeg helt klart gått glipp av mange flotte leseopplevelser. Jeg synes også det er morsomt å oppleve at jeg kan påvirke andre til å lese bøker som har betydd mye for meg. Et par-tre eksempler jeg synes det er morsomt å trekke frem, er interessen rundt forfattere som Irene Nemirovsky, Chaim Potok og Stefan Zweig. Spesielt når det gjelder førstnevnte, har jeg sett en tendens til at svært mange har oppdaget henne - og de to andre er underveis! Slike tendenser som her på Bokelskere blir ekstra synlig, håper jeg at bokbransjen følger med på! Og i neste omgang sørger for at disse bøkene blir utgitt igjen og igjen og igjen!

Dessuten er det morsomt å registrere en gryende og økende interesse for Knut Hamsuns bøker - for ikke å snakke om felles leseprosjekter som Don Quijote!!!! Og så må selvsagt ikke Shakespeare- og Ibsen-diskusjonene glemmes! All ære til dem som går i bresjen for å løfte interessen på slike områder innenfor litteraturen! Og som i aller høyeste grad bidrar til å påvirke andre lesere til å bryte sine egne grenser mht. hva de ellers ville ha nøyd seg med å lese ... ;-)

Ei rekkje studentar skreiv i 1982 fornuftig om essayet, om Vinje, sjølvsagt, og om Sandemose, like sjølvsagt - og om Uppdal, Skjervheim, Økland og Kinck og endå fleire norske essayistar. Det er slike bøker vi bør ha.

Eg stussar lit over tittelen - "Sosialisme og litteratur" står det; legg ein då opp til konservatisme og litteratur, liberalisme og litteratur og Senterpartiet og litteratur? Ville ikkje "Sosialistar og litteratur" ha voreein betre tittel?

Vel, vel: Høgdepunktet her er komunisten Nordahl Griegs analyse av fascisten Knut Hansuns dikting. Men viktig å få med seg er òg Michael Puntervolds artikkel om Brad, Arvid G. Hansens "Bjørnsons sociale fredsdrøm", Olav T. Vegheims "Arne Garborg", Trond Hegnas "Bjørnstjerne Bjørnson og norsk samfundsutvikling" og Ivar Digernes' "Ibsen i sammenheng". For seg sjølv står ein av favorittane mine, Tryggve Norum, med ein artikkel han skreiv om Rudolf Nilsen. Tryggve Norum var fagdidaktikar i engelsk og fransk, og han omsette Charles Dickens og Alexandre Dumas til norsk. Betre kan det ikkje bli.

Så har vi artiklar om Olav Kringen (han som omsette "L'Internationale"), Georg Johannesen og fleire til, før ein fyldig sekvens med teoretiske perpektiv.

Det var meir liv i 1970-åra enn i dag.

Ja, og eg gløymer aldri dramatiseringa av boka i Laurdagsbarnetimen, for musikken stod så godt til stemninga i boka og skodespelarane spelte så godt. Jo, eg var vel vaksen då serien gjekk, men heldigvis hadde eg ungar som alibi for å høyre på ...

Han er uløyseleg knytt til Skagen, diktaren og nmålaren Holger Drachmann. For kort tid sidan var eg ute på grava hans att, ute på Grenen, ytst på Jylland, der Skagerrak og Kattegatt møtest. Mange har kveldane i Drachmanns Villa Pax vorte, med song og foredrag. Derfor også ei diktsamling, redigert av entusiasten Poul Bernth, som aldri går trøytt av å formidle Drachmanns liv og dikting. Stor poesi? Nei. Rørande? Delvis. Tidsdokument? Ja! Nødvendig? Ja!!

Kjempemorosam lesing - og sikkert endå artigare på scena! Stykket er vel frå 1836, og det representerer ein forunderleg blanding mellom kritikk av samfunn (byråkrati, korrupsjon og maktmisbruk) og menneskelege svakheiter. Slikt får berre dei store dramatikarane til. Urkomisk med alvorleg over- og undertone!

Godt å vere til nytte! Vi har da så mye glede av Bokelskere!

Ei av dei absolutt merkelegaste romanane i verdslitteraturen, som eg merkeleg nok ikkje hadde oppdaga i løpet av mange års lesing av det som eg oppfatta som høgdepunkta i Frankrikes store litterære skattkammer. Så vart eg gjord merkasam på *Le Grand Meaulnes" - kjøpte boka i 2003, begynte straks å lese og vart oppslukt. Så merkeleg, så rart, så mystisk! Eingong skal eg ta meg tid til å utforske heimesida til romanen!

Når Lear vaknar opp att frå galskapen sin, er det ikkje lenger narren, men Cordelia, som er hos han. Gjennom den nye sinnstilstanden har han lært å forkaste den stoltheita han hadde tidlegare, og han har endra fullstendig syn på folk og samfunn. Han har ikkje noko ønske om å vinne trona tilbake; han talar til og med om hoffet med forakt. I akt V seier han:

Come, let’s away to prison;

We two alone will sing like birds I’ the cage:

When thou dost ask me blessing, I’ll kneel down,

And ask of thee forgiveness: so we’ll live

And pray, and sing, and tell old tales, and laugh

At gilded butterflies, and hear poor rogues

Talk of court news; and we’ll talk with them too,

Who loses and who wins; who’s in, who’s out;

And take upon’s the mystery of things,

As if we were God’s spies: and we’ll wear out,

In a wall’d prison, packs and sects of great ones

That ebb and flow by th’moon.

(V, iii, 8-19)

Ja, slik er politikken I det borgarlege samfunnet.

Til slutt i stykket blir Cordelia presentert som alternativet til både det gamle systemet og representantane for det nye – personar som både fryktar og hatar henne:

Patience and sorrow strove

Who should express her goodlist. You have seen

Sunshine and rain at once; her smiles and tears

Were like a better way.

(IV, iii, 16ff.)

Cordelia er lykelen til stykket: “Sunshine and rain at once” står for ein framtidig harmoni som skal oppstå på bakgrunn av dei to “rika” som står mot einannan. For dette er som hos Ibsen – “det tredje rike”, “no more, nor less”, uklart og “utopisk” (Thomas Moore skreiv litt tidlegare Utopia). “Mor, gi mig solen,” seier Osvald Alving i Ibsens Gengangere. Her er parallellar, her er linjer …

Cordelia (cor er “hjarte” på latin) representerer “a better way of living”, fjernt frå føydalismens rigide strukturar og det borgarlege samfunnets inhumane karakter (tese – antitese – syntese over to hundre år før Hegel!). Det er dette steget som Lear er kommen til, men dei eigenskapane og den livsforma som denne “better way” står for, er det ikkje rom for, verken i det gamle eller det nye samfunnet. Den nye tidas menneske tek livet av Cordelia. Også Lear lyt døy. Styret hans kan ikkje vende tilbake. Så har Shakespeare vist oss korleis ein konge kan bli menneske for så å døy, overvunnen av den historiske, nødvendige utviklinga.

Og her ser du nr. 2.

Gyldig grunn.

Jeg har dessverre ikke rukket å lese mer av ham enn dem om alle morderne, men jeg har de andre stående klar i bokhylla. ;-) For øvrig elsket jeg "Mine gleders by"!