Godt oppsummert, Bai!

All denne stemplingen av folk som kommer direkte til uttrykk i mange diskusjoner, er en uting! Men kanskje er dette det letteste å gjøre noe med. Det som det derimot er vanskeligere å gjøre noe med, er folks FØLELSER. Jeg blir oppgitt av at når noen skriver om noe de har brukbart peiling på, så skal de stemples som åndssnobber bare fordi noen FØLER at de blir tråkket på siden de ikke forstår alt som blir sagt. Man er selv ansvarlig for sine følelser - dvs. hva som fremkaller den ene og den andre følelsen. Ofte er dette nærmest "automatiske reaksjoner" som har lite å gjøre med den eller det det reageres mot, og dette er kjernen i f.eks. kognitiv terapi (avlæring av automatiske reaksjonsmønstre som ikke står i forhold til det som det reageres på). Det er ikke min mening å leke psykolog her, men noen ganger er det faktisk på sin plass å tenke "stopp en halv her! hvorfor reagerer jeg så sterkt på dette?" Og deretter gå en ekstra runde med seg selv og skrelle bort den delen av reaksjonen som det er urimelig å ansvarliggjøre en uskyldig debattant for.

Jeg tror nok at en del har fordommer mot dem som liker klassikere og tyngre litteratur. På samme måte som det selvsagt ikke er til å komme forbi at enkelte som liker klassikere har fordommer mot lesere som liker såkalt kiosklitteratur. Dette går begge veier! I samfunnet ellers er det sjelden at disse to typer lesere møtes med det formål å diskutere sin litteratursmak. Sannsynligheten for at elskere av klassikere velger bort "annerledes tenkende" til å diskutere med - og tilsvarende for "de andre" selvsagt - er stor. Men her på Bokelskere møtes man altså, og det oppstår så lett misforståelser når man ikke kjenner de menneskene man diskuterer med. 90 % av all kommunikasjon er non verbal, og den biten har ikke vi med oss her. Hvis man slutter å tillegge andre hensikter som man faktisk ikke kan være sikker på at de har før man spør og får dette bekreftet, tror jeg det kunne blitt mange flere morsomme og interessante diskusjoner her. I motsatt fall blir det som Bai er inne på - diskusjonene hemmes. Uten stjernene (som jeg aldri har hatt til formål å få flest av!), hadde jeg for lengst gitt opp dette nettstedet. Stjerner som jeg bruker ala Facebook-liker-knappen, og deler ut i raust monn, enten jeg er enig eller uenig med folk - bare de skriver godt nok eller har et synspunkt jeg synes det er verdt å gi en slags sympatistemme til. ;-)

Jeg vil på det sterkeste protestere mot din uttalelse om at du "stakk hånda inn i et vepsebol"!!!! Det du gjorde var å sette i gang en engasjert debatt! Og det fortjener du stjerner for!

Jeg tenker at det at en del har falt litt fra, kan ha flere årsaker. Sommeren er vel heller ikke den tiden hvor folk flest sitter mest foran PC´en.

Selv er jeg blant dem som en periode ble litt lei, og som følte at Bokelskere tok bort noe av fokuset fra selve lesingen. Uansett - dette går nok i bølger!

Jeg mistet for øvrig noe av min motivasjon for å delta i de friskeste diskusjonene fordi jeg synes de litt for ofte sporet av, slik som Strindin har uttrykt så fint i et langt innlegg i dag. Og enkelte bokelskere fratok meg rett og slett lysten til å delta ... Enten ved direkte utspill eller ved ufine mailer ... Kanskje er dette tilfelle for flere enn meg.

Jeg håper i alle fall at den verste polariseringen mellom lesere som liker ulike genre, har lagt seg. Det mest formålstjenelige er antakelig å overse ufine utspill ... ;-) Da får ikke slike innlegg næring, og slukner forhåpentligvis av seg selv.

Tilsluttes! Jeg skulle også ønske at jeg kunne gi deg et lass av stjerner for dette flotte innlegget!

Her må jeg si meg uenig med deg, Ann Christin! Jeg vil gjerne høre negative omtaler også! Det kommer så mange nye bøker absolutt hele tiden, og det er godt at ikke alle fortjener like mye å bli lest av nettopp meg (grunnet den begrensning som tross alt ligger i min personlige smak). Jeg manøvrerer meg gjennom disse boknyhetene ved å lese pluss og minus om dem, for å sortere ut hvilke bøker jeg synes jeg bør bruke min tid på. Og jeg vektlegger selvfølgelig de ulike synspunktene alt ut fra hvem som kommer med dem (ut fra om vi er sånn noen lunde på nett mht. smak). Jo mer jeg føler at vi er på nett, jo større sannsynlighet for at jeg også prøver noe helt nytt. Men jeg faller generelt veldig for godt begrunnede innspill! Og så legger jeg overhode ikke vekt på utsagn ala "Bånn i bøtta!", "Herlig bok, altså!" osv. Slike utsagn som står helt alene uten noen form for begrunnelse, sier meg absolutt ingenting!

Så ja: ja takk til begge deler!

Og så er det selvsagt å håpe på at slike diskusjoner forblir diskusjoner om bøkene, og ikke om personene som leser dem!

Ja, eg hadde alt begynt å tenkje ut ei liste med statuar. Men for tida er eg oppteken med ein del arbeid i samband med eksamen slik at eg har pålagt meg sjølv karantene. Eg skal lese og skrive om DQ, men elles kan det godt hend eat eg blir taus fram til Sankthans. Så takk for fleire idear til liste over skulpturar - og så har vi den vesle havfrua i København.

Jeg deler din entusiasme for Amalie Skram fullt ut!

Det er vanskelig å skulle trekke ut bare en bok, men da må det bli Hellemyrsfolket!

Jo, dette har skjedd flere ganger noe tilbake i tid. Selvjustisen på disse sidene har heldigvis fungert og antakelig er det derfor dette ikke skjer i særlig grad lenger. Uten at jeg på noen måte kan gå 100 prosent god for det siden jeg nå for tiden kun er innom her på bokelskere mer sporadisk enn tidligere ....

Jeg synes også å merke at det mange ganger er mottakeren og ikke avsenderen som legger vel mye i utsagn myntet på bøkene.

Jeg skjønner heller ikke hva du mener .... Her på Bokelskere foregår det SÅ mange ulike diskusjoner og det burde derfor være noe for en hver smak. Hvis det forhold at noen skriver entusiastiske og begeistrede innlegg om de store klassikerne kvalifiserer til at man er å anse som en forståsegpåer i negativ forstand - da kan vi jo ikke diskutere bøker her. Jeg synes det er naturlig å uttale meg om det jeg oppfatter som litterære kvaliteter eller mangel på sådan når jeg uttaler meg om hva jeg personlig har fått ut av en bok. Så får andre selvsagt være enig eller uenig med meg - og det diskuterer jeg gjerne. Jeg kommer aldri til å blande meg inn i diskusjoner f.eks om fantacy, for det er en sjanger jeg verken kjenner eller som tiltaler meg. Ringenes herre for eksempel - noen av mine nærmeste venner leser den nesten en gang i året, jeg har gitt opp ørten ganger. Det er ganske enkelt ikke min greie.

For øvrig reagerer jeg med hver fiber i kroppen når noen rakker ned på andre bokelskere pga smaken deres, eller begynner å analysere hva som er "galt" med vedkommende som ikke har forstått essensen i aktuelle bok.

Så lenge vi diskuterer bøkene som sådan, må det imidlertid være lov å være litt forståsegpåer en liten stakket stund! ;-) Synes nå jeg ... Det er jo først da det blir morsomme diskusjoner! Dersom man hele tiden skal være nødt til å tenke på at man må være "politisk korrekt" av frykt for at noen kan føle seg støtt over at man bedømmer deres yndlingsbøker som dårlige, blir det for tannløst, tror jeg.

Jeg har helt konkrete planer om å lese denne boka om igjen nokså snart selv. Gjenlesning av spesielle bøker er fantastisk! Er veldig enig i dine vurderinger for øvrig! ;-)

Fornøyelig surrealisme!

Søsknene Peter, Tilte og Hans Finø - for ikke å glemme hunden Basker - vokser opp under ekstraordinære forhold på prestegården Finø i Danmark. Foreldrene deres - presten og hans frue - er nemlig langt fra som andres foreldre! Ved hjelp av lurerier og svindel med såkalte mirakler, svinger de seg opp økonomisk, så pass at de plutselig har råd til en flott Maserati. Inntil de blir avslørt som de svindlerne de er ... Men apetitten på suksess og penger er vekket, og foreldrene finner det vanskelig å vende tilbake til et helt ordinært liv.

I bokas åpningsscene er barnas foreldre søkk vekk, og dette er ikke første gang. De har angivelig reist til La Gomera på Kanariøyene, men det avsløres raskt at dette kun har vært en dekkoperasjon. Foreldrenes forsvinning får imidlertid det offentlige til å dukke opp, og barna plassereres i mellomtiden på et behandlingshjem. Hvorfra de selvfølgelig klarer å rømme, og deretter starter jakten på foreldrene. Gjennom Peters øyne, bokas 14 årige jeg-person, følger vi barnas jakt. I hælene følger Grenå Stifts biskop Anaflabia Borderrud, professor Thorkild Thorlacius-Drøbert og politiet. Den ene pussige skikkelsen etter den andre kommer på banen - som Leonora Ganefryd, Pallas Athene og Bister Finkeblod. Innimellom er det også noen gode hjelpere - som Grev Rickardt Tre Løver ... Spørsmålet er hva i all verden det er som har fått presten og fruen til å forsvinne. Hva er i gjære? Finner barna foreldrene sine til slutt?

Tro ikke at dette er en spenningsroman, for da er jeg redd man kan bli skuffet. Hele romanen bæres derimot av et språk så blomstrende og så fullt av vidd at det bare er å gi seg fullstendig hen! Selvfølgelig er det overhode ikke troverdig at en 14 åring er i stand til å avføde så mange originale tanker som jeg-personen Peter. Hendelsesforløpet står heller ikke til troende. Personene i boka grenser til det karikerte, og boka bugner over av overdrivelser. Like fullt er dette en helt herlig bok, som mye godt bæres av digresjoner og metaforer - skapt som et helt eget univers av forfatteren. Tidvis er tankespinnet til Peter nærmest akademisk, der han drodler rundt de store religionenes betydning, kjærlighetens plass i livet etc. - alt fiffig og humoristisk formulert. I stedet for å irritere seg over det som er lite troverdig i boka, mener jeg at man bør akseptere bokas premisser: et surrealistisk og magisk hendelsesforløp uten rot i virkelighetens verden! ;-)

Underveis angret jeg litt på at jeg ikke leste boka "på ordentlig", fordi jeg da kunne ha moret meg med å lese de beste språklige formuleringene om og om igjen. På den annen side fungerte Haakon Strøm utmerket som oppleser! En dag kommer jeg helt klart til å kjøpe boka, slik at jeg kan lese den om igjen! Dette er en av Peter Høegs beste romaner, synes jeg - og jeg har lest dem alle. Her blir det terningkast fem!

Hugs på Jeppe i baronsenga - og etterpå, når han tyranniserer (eller tek etter og hemner seg på) undertrykkjarane. Jeppe er ikkje så lenge etter Don Quijote i tid; det tok jo litt tid før ideane frå resten av Europa nådde hit opp. Her er parallellar, ja. Hvilken verden er den virkelige? var tittelen på ei bok; eg trur det var Arne Næss som skreiv ho. Don Quijote rører ved eksistensielle spørsmål ...

Eg håper at eg er på rett kurs og at eg har lese det same som resten av den harde kjernen …

Ja, her går det hardt føre seg!

Eg tenkte at eg fyrst skulle nemne ei bok som historia til Ginés de Pasamonte blir samanlikna med (og som eg, før eg postlegg dette, ser at guiritana alt har kommentert); historia skal vere betre enn Lazarillo de Tormes - og “todos cuantos de aquel género”, altså alle andre i den sjangeren: Det er her tale om eit anna storverk i spansk litteratur, den anonyme forteljinga om vesle Lasarus frå Tormes, La vida de Lazarillo de Tormes y de sus fortunas y adversidades. Dette er ikkje ein riddarroman, men ein “pikaresk roman”, om ein omstreifande eventyrar – ein eigen sjanger i Spania. Tormes er elva som renn gjennom Salamanca, og der står ein statue av Lazarillo som fører den blinde herren sin inn i byen. I grunnen er det for få statuar av litterære personar rundt om i verda: DQ og SP er i Madrid, og Kristin Lavransdatter i Nord-Sel. Det held jo lenge, då, saman med denne statuen av Lazarillo. Mens eg skriv dette, har guiritana sett at eg og ho har kommentert denne boka – her …

Derimot reagerer DQ sterkt når han høyrer Amadis de Gaula bli nemnd; dette er ein riddarroman som vi møtte tidelagre, under bokbrenninga. Og han er rask: “No hubo bien oido don Quijote nombrar libro de caballerías, cuando dijo: …” (ikkje før hadde han høyrt ordet riddarroman bli nemnt, før han sa: …). Somme av os har lurt på kva det store ved Don Quijote eigentleg er. Eg har ingen problem med å innrømme at eg har dotte av lasset og mist trådar tidlegare. Det er liksom ikkje kvar enkelt historie, som kan vere kjedeleg nok, men for meg ligg det store i summen av dei – som viser korleis eit menneske fortvila klamrar seg til ei verdsoppfatning som er på veg ned og ut, kva som blir resultatet av møtet mellom sinn og røyndom.

Om dette haglar det av ordtak og vittige replikkar: “escarmentar para desde aquí adelante,” seier DQ – av skade blir ein klok, seier vi vel på norsk, og stort meir ironisk går det vel ikkje an å uttrykkje seg: Vår “Caballero de la Triste Figura” er vel heller eit eksempel på det motsette.

SP innrømmer at han er eit esel: “yo soy un asno”. Han har, som forfattaren av desse linjene, så dårleg eit minne at han somme tider gløymer kva han heiter: “… que muchas veces se me olvida cómo me llamo.”

Du er ikkje så mykje klokare enn meg sjølv, seier DQ til væpnaren (“no estás tú más cuerdo que yo”) – som svarar heilt rett: “No estoy tan loco,” svarar SP: “Så galen er eg ikkje.” Og det kan det vel vere noko i. For meg er det store den galne sitt møte med røyndommen, eller mannen som blir gaen når han møter realitetane. Spansk litteratur er full av reaksjonar på at noko går tapt: mellomalderen, imperiet, barndommen …

Men no tek vi kvelden. Toppen er forresten når SP seier dette: “y si es que vuestra merced gusta de que yo vea algunas locuras, hágalas vestido,” seier SP: Om DJ vil at SP skal sjå meir galskap, lyt han utføre desse galskapane med kleda på …

Du kan lese meir om Øvre Richter Frisch og fascismen her.

Å, så heldig du er som les om Markus! Dette skreiv eg om til artium i 1972!

Pionerarbeid, dette - av min (i 2011 bokstavleg tala) gamle høgskolelektor i Volda, Jostein Fet. Han viser korleis det grodde på Sunnmøre, eit skapande miljø der vest gjennom meir enn tre hundre år.

Nei, eg trudde at du meinte modellen for Nora. Men Ibsen laga ein alternativ slutt, ja - berre på tysk. Eg har teksta og kan skrive ho inn ein gong.