Litteratur om Olav Duuns liv og forfattarskap

Du er så rask, du! Føler at det er fyrst nå at eg er kommen i gang. Til alle som ytrar seg om "fristar": Her er ingen kontroll, ikkje noko ytre press, berre ei ramme for dei som vil knyte lesinga av romanane til det som er før, i og etter Dickens-året. Så ikkje stress - nyt!

Og som eg tenkte: Opninga var ein introduksjon til at vi skulle få møte Nicholas. Tenk på dette: Dickens etablerer ei sjølvstendig - men ikkje uviktig - ramme rundt hovudpersonen, og så møter vi han (ikkje Dickens, men Nicholas) saman med onkelen. Ikkje noko rett på og skrive-alt-som-det-er-og-fortelje-alt-til-lesaren-med-éin-gong her, nei! Å, så mange forfattarar som kunne lære noko her!

Terningkast fire er ikke dårlig, men jeg forventer mer av Hamsun. ;-) Kanskje hadde jeg feil forventninger til boka, som rett og slett bare er annerledes enn de øvrige. Eller det var - som jeg nevner i min omtale ovenfor - at oppleseren kom i veien for opplevelsen av boka ...

Eg blir vel ikkje ferdig med neste bolk før tett oppunder fristen for bolken etterpå, så eg kan ikkjeopne tråden ennå. Ja, her er mange referansar, som vi får sjå litt på.

Det var raust, Annelingua! ;-)

Ja, for meg var dette logisk ut frå Ws løysing, og eg kunne vel ha nemnt det, men eg ville helst gå ut frå originalen, dvs. den utgåva eg har, da. Men da satsar vi på at du har tenkt rett!

Morsomt at du nevner Tiller, for han treffer meg så til de grader at det gjør vondt. Og det på tross av at jeg f.eks. aldri har bodd på bygda eller opplevd bygdedyret, slik han beskriver dette. Mens jeg altså med Pettersons bøker får følelsen av en masse prat, uten at det gjør noe særlig med meg ... selv om jeg ser at han skriver godt og alt det der.

Mht. "kjølEvannet" ... rødme, rødme ... Jeg har rettet dette opp! ;-)

Jo, han skriver gode bøker, og personlig likte jeg veldig godt hans bok "Jeg forbanner tidens elv". Det jeg kanskje ikke helt forstår er hva det er som gjør at nettopp hans bøker trekkes frem gang på gang hver gang det er tale om Nordisk råds litteraturpris og andre priser - til fortrengsel for alt det andre - vel så glitrende - som skjer innenfor norsk litteratur.

Om dyp, dyp sorg

Tidligere har jeg kun lest "Ut og stjæle hester", "Til Sibir" og "Jeg forbanner tidens elv" av Per Petterson, og jeg tilhører nok en av de sjeldne som ikke helt har klart å få tak i magien i Pettersons bøker - kanskje spesielt ikke hva gjelder "Ut og stjæle hester". Mange har forsøkt å forklare meg den, og har lykkes et bitte lite stykke på vei, men ikke helt. Uansett - jeg gir meg ikke, og har nå altså lest enda en av Pettersons bøker, denne gangen ei tynn lita flis som det bare tok et par dager å komme gjennom.

"I kjølvannet" skal være en av fire - muligens fem? - bøker om Arvid Jansen og hans familie, leste jeg et sted. Bøkene er nokså frittstående og står for så vidt på egne bein, men det kan nok likevel være en fordel i alle fall å vite om de andre. "Til Sibir" (1996) og "Jeg forbanner tidens elv" (2008) er to av bøkene i "serien". "Ekkoland" (1989) er en tredje. "I kjølvannet" handler om tiden etter de handlingene som finner sted i "Jeg forbanner tidens elv", selv om den altså kom ut åtte år tidligere.

Forfatteren selv mistet mor, far, en bror og et søskenbarn i Skandinavian Star-ulykken i 1990, og med dette som bakteppe blir det kanskje enklere å forstå romanfiguren Arvid Jansen - for ikke å snakke om hvilken bragd det er å skrive en slik bok uten å bli for personlig, eller for den saks skyld å klare å ha den nødvendige distansen til hendelsen slik at man unngår å bli sentimental.

I bokas åpningsscene får vi vite at Arvids familie ble rammet av en katastrofe seks år tidligere, da foreldrene ble drept - ja, nettopp i Skandinavian Star-ulykken. Det er en ensom og desillusjonert mann vi møter i denne boka. Han er skilt, hard og forbitret der han sitter og mimrer over sitt eget levde liv, og møysommelig forsøker å komme seg til hektene etter at det meste har rast sammen. Selv unngikk han å være ombord i båten som tok hans foreldres liv, fordi han glemte å kjøpe billett. Han sliter med et uavklart forhold til sin far, som han egentlig aldri kjente, men nå er det for sent å få gjort noe med dette. Innimellom aner vi noen lysglimt, men de er heller små ... Samtidig som vi blir vitne til en voksen manns sorg over noe som skjedde for en del år tilbake, kommer vi nokså tett på i forhold til hans sorg etter å ha mistet sin kone og den daglige kontakten med sine barn.

Jeg skal ikke underslå at jeg kanskje hadde fått mer ut av denne boka dersom jeg hadde lest den selv, i stedet for å lytte til lydbokutgaven. Når det er sagt, vil jeg spesielt berømme Finn Schau for sin ypperlige opplesning! Nok en gang sitter jeg likevel tilbake og undrer meg over hva det er jeg ikke helt forstår som skal være så genialt med Pettersons bøker? Er det fordi jeg er kvinne at jeg ikke helt forstår? På samme måte som menn ikke er helt med på notene når det er tale om "dame-bøker" med mye føleri? Jeg vet ikke, men det er betimelig å stille spørsmålet. Jeg får uansett lyst til å sitere en bokanmeldelse fra Dag og Tid nr. 14, datert 6. april 2000: "I kjølvannet vil truleg bli ståande som ei av dei finaste og varaste skildringane vi har i norsk litteratur av forholdet far son, fordi det er skrive i forlenginga av ei djup og uutsletteleg sorg. Ja, kanskje derfor og nettopp derfor. Sorg kobla saman med ein grunnleggande tvil er gammalt brygg som alltid har gitt stor diktning." Jeg ender med terningkast fire - egentlig i all ydmykhet! Og er samtidig lutter øre for andre oppfatninger av boka!

Eg bruker ikkje å ta ordet i diskusjonar som handlar om språk på ein nettstad om litteratur, særleg når eg ser ko godt Karamella ordnar opp, men her vil eg veldig gjerne seie at infinitiven heiter burde eller byrje i nynorsk og burde i bokmål. Ein kan altså ikkje seie at burde er preteritum av bør, for bør er presens. Forma burde er preteritum av burde. Elles er kommentaren din interessant.

Artig med den videobiten, som eg skal vite å bruke. Mest til inspirasjon, men òg for å sørgje over at favorittførelsaren Francis Bull neppe ville ha nådd til finalen i denne tevlinga her ...

Fantastisk omtale! Jeg gleder meg til å lese boka! ;-)

Så få vi er, da. Vi har tapt mot Johan Borgen, som opplevde folketomme gater da hans las frå Barndommens rike i radioen, og vi har tapt mot det same mediet sin versjon av Rolf og Alexandra Beckers Dickie Dick Dickens, som utløyste streikebryteri i NRK for at folk skulle få høyre om Chicagos farlegaste mann. Men mange av dei som har skrive om Don Quijote (La Manchas farlegaste mann?) har i alle fall trekt fram at forfattaren gir eit realistisk bilete av det spanske samfunnet i overgangen frå mellomalder til ny tid, og eg synest at desse kapitla om bryllaupet til Camacho sikkert lyt ha vore med i vurderinga da slike konklusjonar vart trekte: Her er det detaljerte skildringar av det frodige folkelivet, her er fleire samfunnsklasser og –sjikt. Og her er liv.

Så skal vi sjå, ei veke på etterskot, kva som ikkje er nemnt i tidlegare innlegg: Den andre av studentane «no traía otra cosa que dos espadas negras de esgrima, nuevas, y con dos zapatillas» (G&K: «to floretter med knapperne på»; W: «to fektesverd av jern, begge nye med dupp på spissen»). Var det ikkje vi som såg på uttrykk som blanke våpen og trekkje blankt sist vi møtte liknande skildringar? Og annelingua som vanleg dukka ned i kjeldene? LAM siterer ein som seier at espadas blancas er dei aceradas – acerado: «1 stål-, stålagtig, 2 spids, (fig.) bidende, skarp» – våpna som vi forsvarar og oss og går til åtak med, til forsvar frå «las de esgrima», og verbet esgrimir betyr «fekte», som er av reint jern, utan glans, utan skarp kant og med knapp på spissen. Espadas negras, derimot, er «svarte sverd/kårdar» som vart brukte til fekting. Desse zapaitillas var forros («beklædning, betræk, omslag») eller botones («knap», «dup») av lær som dekte spissen av sverdet/kården så dei ikkje skulle stikke nokon. Ordboka som eg har gått over til å bruke meir konsekvent enn før, er Pia Vaters Spansk-Dansk Ordbog, heretter forkorta V. Kanskje er vi nå litt nærmare eksakt kunnskap om våpen frå denne tida.

Vidare seier G&K at studentane skjønte at don Quijote hadde «en skrue løs», som kanskje er å vere litt for direkte, for originalen snakkar om «la flaqueza del celebro de don Quijote», altså ein mangel ved – ja, sei dét; celebro står ikkje i nokon av ordbøkene mine. Tenkjer ikkje eingong Pia på våre behov? Men eg trur likevel at W nok er mest på linje med Cervantes her: «… hvor dårlig det sto til med don Quijotes hjernekapasitet».

Og ordspel er vanskelege å omsetje, særleg når Sancho Panza forvekslar ord og uttrykk som liknar på einannan. I originalen forvekslar han friscal og fiscal. Adjektivet fiscal har jo med skatt og andre kjedelege, men akk! så nødvendige, ting å gjere, mens den vanlege tydinga av substantivet fiscal er statsadvokat, dvs. eit offentleg aktorat. Dette passar med at væpnaren føler seg kritisert av riddaren sin. Men friscal står ikkje i ordbøkene, så anten er ordet for grovt, eller så finst det ikkje. G&K lèt Sancho Panza seie urinisere i staden for ironisere, og det er jo flott, så kva blir att til W nesten eit hundreår etterpå? Jo, krytisk og kritisk. Ikkje særleg mykje å slå opp latterdøra av? Dette er forresten fyrste gongen at eg bruker W litt systematisk. Han skriv godt, det må eg seie, sjølv om eg altså er «krytisk» innimellom.

LAM har ingen fleire kommentarar som eg synest det er nødvendig å opplyse medlesarane om. Men eg vil gjerne, for eiga rekning, trekkje fram opninga på II.20: «Apenas la blanca aurora había dado lugar a que el luciente Febo con el ardor de sus calientes rayos las liquidas perlas de sus cabellos de oro enjugase, cuando …» Dette er Homer! Eg meiner: Her bruker Cervantes den same opninga som renessanse- og barokklesarane kjente frå Iliaden og Odysseen når Homer skal skildre kva som hendte når ein ny dag grydde! Artig parallell!

Da vil eg til slutt – eg lyt prøve å komme i rute – framheve den gode observasjonen av samfunnsforholda i II.20: «Dos linajes solos hay en el mundo»: det finst berre to slags menneske (W seier slekter, som er mest korrekt, meint stilsitisk held eg med G&K når dei har mennesker) her i verda – «el tener y el no tener». Så kort kan det seiast: Dei som har og dei som ikkje har. Dette er noko vi skal møte ofte i spansk kultur framover: konflikten mellom «las dos Españas», ein konflikt som kulminerte under borgarkrigen. Dvs. den av dei som vara frå 1936 til 1939.

Så til neste bolk! Men om du kan peike på kvar W skriv om pelotaspelar, så skal eg ta oppdraget. Eg tenkte ikkje over det da eg las. Så godt at vi er fleire!