Eg er i gang med The Old Curiosity Shop. Eg-personen har møtt vesle Nell og både han som seier at han er bestefar hennes og han som seier at han er bror hennes, Fred. Eg seier "seier at han er", for hos Dickens veit ein aldri. Vidare møter vi Mr Swiveller og, ikkje minst, Mr ("the dwarf") Quilp og Mrs Quilp. På same måten som Nicholas Nickleby skal denne boka vere ujamn, men ho har i alle fall starta lovande, med "a secret", nok Dickens sjølvsagt brukte for å halde på lesarane ...

Ei flott innføring i Don Quijote, dette, med teikningar som så fint viser Spania for fire hundre år sidan! Bokelskarar som ønskjer å bli kjende med mannen frå La Mancha før dei blir med og diskuterer bind I og bind II, kan begynne med denne utgåva!

Fra etterkrigstidens Kristiansund

I denne siste boka i serien om Julie har Julie forlatt Storvik gård og flyttet inn til Kristiansund. Hun maktet ikke lenger å bo i kårboligen på Storvik, hvor hun ble vitne til at Josteins kone, datteren av bygdas stor-nazist under krigen, støter både Dreng-Anders og Astrid ut fra gården, uten å ta hensyn til vilkårene for overtakelse av odelen. Jostein følger heller ikke opp sine forpliktelser overfor henne. I stedet ser hun hvordan alt hun forbant med gården, gradvis slettes ut, og slukes av nabogården Aas, hvor altså den tidligere nazisten Hallgrim Aas holder til. I denne boka følger vi henne fra midten av 1950-årene og sånn ca. tyve år frem i tid.

I Kristiansund livnærer Julie seg til å begynne med av søm. Hun syr klær til fintfolket i byen, og det går ikke lang tid før hennes ry som syerske fører til fast jobb i en av byens manufakturer. I de påfølgende årene lever hun mye godt kun for barna og barnebarna, og det er ikke få ting hun etter hvert må forholde seg til. Blant annet er hennes vakreste sønn Helge homofil. Christer har slått seg opp som skuespiller på Nasjonalteateret i Oslo, og er etter hvert blitt en profilert kjendis som deltar i byens sosietetsliv. Ekteskapet med kona Eva hangler imidlertid, og når skilsmissen er et faktum og Julie får presentert ulike fakta fra begge ektefeller, gjør hun som mødre alltid har gjort - både før og etter hennes tid: hun fester mest lit til sønnens historie.

Datteren Sunniva er overhode ikke tam, og Julie fortviles mang en gang over hennes ymse innfall. I motsetning til moren blåser Sunniva i hva folk vil si, og lever et liv i tråd med egne behov uten å ta hensyn til folkesnakk og sladder.

Etter hvert må Julie sitte og se på at barna både skifter kjærester, gifter seg, skilles og treffer nye ektefeller, mens hun gremmes og skammer seg på Storvik-familiens vegne. Hun skjønner imidlertid tidlig at dersom hun ikke skal miste kontakten med barna, må hun la enkelte temaer ligge. I stedet forsøker hun å være et solid anker for barnebarna når foreldrene ikke er fysisk eller mentalt til stede for dem. Da Helenes mann Ivar, Julies svoger, dør, blir disse to kvinnene svært viktige for hverandre. Og så spørs det om Julie en gang for alle skal få anledning til å tenke kun på sin egne behov? Ulrik, en lege på stedet, og hun har lenge hatt et godt øye til hverandre, men Ulrik er gift med en pleietrengende kvinne ...

Som jeg tidligere har skrevet om disse bøkene, opplevde jeg de to første bøkene - "Julie" og "Som dine dager er" - som meget gode, mens den tredje boka - "Lenker" - var litt nedtur. Dette inntrykket har for så vidt også vedvart gjennom "Fri". Forfatteren har åpenbart hatt som ambisjon å få med mest mulig norgeshistorie i boka, og alle gjentakelsene fra de tidligere bøkene opplevde jeg som unødvendige og litt irriterende. Det blir for mye oppramsing og lite som minner om stor litteratur. Uansett er jeg glad for at jeg har fått øynene opp for Anne Karin Elstads bøker, og gleder meg til å lese flere av disse i tiden som kommer. Denne bokserien om Julie har vært engasjerende å følge, og jeg skjønner at jeg har mye å glede meg til når det gjelder bokserien om folket på Innhaug, hvor handlingen er lagt til 1800-tallet. Denne siste boka i serien om Julie - "Fri" - fortjener terningkast fire, synes jeg. Og det er vemodig å ta farvel med familien Storvik ...

Da har Kirsten funne boka. Fint! Filmane mine er i ein dvd-boks som BBC har gitt ut og som Posten - vi har ennå slike ting der eg bur selde for eit par år sidan. Mange filmatiseringar for tre hundre kroner.

Tenkte å ta julekvadet innimellom, for det er ei kort forteljing. Jo, i sal. Etterpå? Ei pause, kanskje? Og Falkberget har eg reptert i lydboksformat for ikkje så lenge sidan. Får sjå!

Ferdig med Nicholas Nickleby. Som sagt: ujamn - for meg var partia som skildra skolen best. Pluss alle dei elegante formuleringane, da. For tida prøver eg å sjå ein episode i veka av BBCs filmatisering - samtidig som eg begynner på The Old Curiosity Shop og legg klar A Christmas Carol ...

Stort sett einig - les meir enn gjerne, for å seie det mildt, både Hamseun, Bojer, Celine og Heidegger ...

Eit særs interessant ekstranummer om samtidslitteratur anno 1981 - der eg (overraskande for forfattaren) er representert med ein artikkel om det som da var nye bøker i Thorleif Dahls kulturbibliotek: Sankt Brendans havseilas, Meditasjoner over filosofiens grunnlag og andre tekster (Descartes) og Dårskapens lovtale (Erasmus Roterodamus).

Eg er heilt, heilt einig med deg! Men det er rart at vi ikkje har fått ein Bojer-debatt på same måten som vi har ein Hamsun-debatt: Bojer var sterkt imot at jødiske flyktningar skulle få komme til Noreg. Forskjellen var stor mellom Hamsun og Bojer med tanke på holdning til okkupasjonsmakta, men likevel: Bojer representerer holdningar i mellomkrigstida som dei fleste i dag tek avstand frå. Og så er bøkene hans så gode! Interessant!

Stort sett skuffa over denne romanen, ja, men likevel: Godt om miljøet i det moderne, urbane Tyrkia, godt om kor sterkt Kemal er bergteken av Füsun (her er det lidenskap for alle pengane, og bøker er dyre for tida) og ikkje minst godt når også Orhan Pamuk blir med i boka. Eg synest nok ikkje at dette veg opp for fallet frå det eg trudde at nobelprisvinnaren hadde fått til og det som viste seg å bli den reelle lesaropplevinga. Kjem Pamuk med meir, og det gjer han vel, vil eg drive mykje forarbeid før eg i tilfelle går laus på den neste romanen. (Eg skreiv kommentaren min som som svar på innlegget ditt, for du var fyrst ute med å uttale seg om boka; eg synest det klarer seg med éin tråd per bok).

Eg hører med til dei som ennå les og diskuterer Don Quijote her på Bokelskere, sjølv om eg ligg litt etter den opphavlege planen for bind II. Men dette skal gå! For lenge sidan skreiv eg i eit innlegg at eg i august 2010 hadde ei førelesing om korleis eg har brukt Don Quijote og andre verk frå den spanskspråklege verda i norskklassene mine. Pga. tekniske problem i don Quijotes heimland har ikkje dette vorte publisert før i dag, men nå ligg artikkelen min saman med andre innlegg (om heilt andre ting) ute på nettet. Dei som vil sjå korleis Cervantes har inspirert unge skribentar til å dikte vidare, kan unne seg å leite litt i artikkelen min.

Bøker i samlinga med litteratur frå fleire spansktalande land.

Bøker med tekster som i original er skrivne på spansk eller portugisisk

"Lenker" er den tredje av i alt fire bøker om Julie. I "Julie" møtte vi ungjenta Julie som var i ferd med å bli voksen, og som var full av forventninger til livet. I "Som dine dager er" var Julie gift med Jørgen Storvik, og vi fulgte det unge paret i deres første år som nygifte, der de slet med Jørgens foreldre, som ikke ville overlate gården til dem og som lot dem gå nærmest som ubetalte tjenestefolk på gården i årevis.

Det har gått noen år idet handlingen i "Lenker" begynner. Julie og Jørgen har fått sønnene Christer, Jostein og Helge. Etter en ulykke i fjøset noen år tidligere, hvor Julie mistet barnet hun bar på, trodde ingen av dem at de kunne få flere barn. Stor var derfor gleden over at atpåklattene Sunniva og Sven meldte sin ankomst etter hvert.

Jørgens bror Ivar har i mellomtiden vendt tilbake fra Tyskland, hvor han har gått i lære for å bli flinkere på klaveret, og med seg har han sin tyske kone Helene. Ivar er også overbegeistret for Hitler, som har fått Tyskland på fote igjen i løpet av de harde tredveårene med stor arbeidsledighet og utbredt fattigdom. Han har meldt seg inn i NS, selv om han ikke er spesielt interessert i politikk.

Etter at Tyskland har okkupert Norge og blant annet Kristiansund er bombet sønder og sammen, viser det seg at Jørgens barndomskamerat Hallgrim Aas er nazist. Det er også presten Inge, som er gift med Julies søster Johanne. Det er nesten ikke en eneste familie som ikke er berørt av dette på et eller annet vis, og slik splittes mange familier under okkupasjonen. Johanne er bare en blek skygge av seg selv etter noen års ekteskap med Inge, og spørsmålet er om hun tidsnok skjønner at det ikke er liv laga med denne mannen, som ikke bare ødelegger henne, men også barna de har sammen.

Etter et langt liv med mye slit, blir Julie til slutt en bisk og nokså bitter kvinne, som til forveksling ligner sin egen mor der hun maser og kjaser på alt og alle, er livredd for hva bygda skal mene om både det ene og det andre, om "hva folk vil si", som skjuler sine følelser så godt hun kan, som er så prektig at menneskene rundt henne blir provosert og som hele tiden jager barna rundt, gir dem følelsen av aldri å være gode nok.

Anne Karin Elstad beskriver forholdene under krigen - med varemangel og rasjonering, frykt for angiveri, illegal lytting til radiosendingene fra London, svartebørshandel m.m. Vi får også vite hvordan det går med familien Storvik og menneskene rundt dem i de første årene etter krigen, og innvies i oppgjøret med landssvikerne, tyskertøsene og dem som i det hele tatt sto på feil side under krigen. Sånn sett er denne boka interessant i forhold til å belyse forholdene i Norge under de rådende forholdene på den tiden.

Mens jeg har likt de to foregående bøkene pga. dialogene og alt det usagte som har ligget mellom linjene, synes jeg denne tredje boka har sine svakheter. For det første opplevde jeg at det ble vel mange gjentakelser fra de foregående bøkene, som om boka som sådan skulle kunne stå helt på egne bein. For det andre ble det mye oppramsing av fakta om krigen, som jeg tenker at lesere som gjennomgår denne boka kan fra før av. Det var i det hele tatt lite nytt og oppsiktsvekkende om krigen. Og for det tredje synes jeg ting ble for overtydelig, som om leseren må ha det meste inn med tesje. Det som var styrken i "Julie" og i "Som dine dager er", manglet rett og slett i denne tredje boka.

Selv om min begeistring har avtatt en god del i forhold til de to første bøkene, må jeg understreke at jeg aldri har vært i tvil om at jeg også ønsker å lese den siste boka - "Fri". Den er jeg i skrivende stund allerede godt i gang med. I alle fall: det blir terningkast fire på "Lenker".

Før i tida fekk eg tilsendt Norsk Litterær Årbok, men så slutta eg å samle. Kanskje burde eg ha halde fram - mykje fint i desse bøkene!

Så fint å høre om din opplevelse av dette maleriet! Du har helt sikkert rett når det gjelder språket i boka, selv om jeg må innrømme at jeg ble så oppslukt av historien at jeg ikke enset språklige blødmer i det hele tatt. ;-)

Jeg har forresten laget en liten artikkel om Guernika på bloggen min.