Dette lyt da vere Garborg? Haugtussa? Men han skreiv vel kjøken?
Jeg holder på med denne boka nå. Har ikke kommet så langt foreløpig, men det tok ikke lang tid før jeg skjønte at jeg hadde en perle i hendene! Dette er en av de bøkene man bør få med seg, ja! Og jeg håper at riktig mange - spesielt etter å ha lest din nydelige omtale - finner frem til denne boka!
Brother Tuck.
Takk for kritisk holdning til ei bok som kunne ha vorte god dersom forfattaren hadde lært seg til å skrive historiske romanar med levande, samasette personar, med ei veksling mellom scener og referat som understrekar tematikken og som ikkje skrik ut at dei er skrivne ut frå problemstillingar i samtida til forfattaren! Kunne ha vorte god, ja: For ei spennande samling motiv - slaveri, fridomskamp, kolonialisme, incest og kjærleik! Forholdet mellom barna til Valmorain kunne verkeleg ha vorte utnytta til ei pulserande, dampande skildring som aksentuerte alle tiders tematikk: Kampen for frigjeringa av mennesket.
Pappa kaster hodet bakover og ler. Lyden får meg til å fryse på ryggen fordi den er så uvant.
Det siste halve året har mamma bodd i Oslo sammen med en ny kjæreste. Den gangen jeg møtte ham, luktet han som om han hadde knust ei parfymeflaske, og håret hans lå inntil hodet som da jeg lurte Vidar til å gre seg med lim på sløyden.
Egentlig skriver han om tre kjærlighetshistorier; en om sin ungdoms kjærlighet, en om Agnete og en om Janne. Han er heller ikke helt stringent i forhold til om han har oppdratt en eller to jenter - sin egen datter og hennes halvsøster. Uansett oppfattet i alle fall jeg forholdet til Janne som hovedgreia med denne boka, mens det andre kom i tillegg. Noe faller nok på plass når du leser "Imot kunsten", fordi han der bl.a. skriver om datteren, kona som er død, huset på Askøy, skrivingen etc.
Det er for øvrig spennende å lese om hvordan du Tuhamre har oppfattet boka. Det får meg til å tenke mer på hva jeg egentlig har lest. ;-) Jeg skal møte i den ene boksirkelen jeg er medlem av i morgen kveld, og da skal nettopp "Imot naturen" diskuteres.
Jeg har kun fått med meg en kortversjon av boka, men har kjøpt alle tre som til sammen utgjør denne fantastiske historien. Kanskje jeg ikke burde mene så mye om verken det ene eller det andre her før jeg har lest fullversjonen. :-) Men så er musikken så fantastisk at denen alene er vel verdt å få med seg. Og så klarer jeg ikke å styre unna en diskusjon som isolert sett kunne være verdt en diskusjon i seg selv - om det er ok at originalhistorien endres i film, teater og musical? ;-)
Du er selvsagt inne på noe. For meg har imidlertid også musikken som musicalen er basert på, en selvstendig verdi fordi den er så vakker. ;-) Alltid når det skal lages film, teater eller for den saks skyld musical over kjente verker, er det umulig å få med alt. I motsatt fall måtte man ha laget en TV-serie eller lignende. Noen bøker egner seg dårligere til å lage forkortede filmer, teaterstykker o.l. av, og jeg ser også at "Les Miserables"-musicalen (og for den saks skyld også filmene som er laget av dette verket) kun inneholder de mest følelsesladede delene av boka. Men for meg er de delene også de viktigste. ;-)At noen nødvendigvis må tjene penger på å skrive bøker, lage filmer, sette opp teaterstykker eller musicaler, tenker jeg er en forutsetning for at det i det hele tatt blir gjort. Skjønt grådigheten kan selvsagt komme i veien for at det blir stor kunst av det ... ;-)
Hmmmm ... mener du virkelig det? Jeg har sett musicalen mange ganger - både på teater i London og på TV og DVD, og jeg ELSKER stykket! Musikken er noe helt for seg! Musicalen erstatter på ingen måte boka (eller bøkene), men er et supplement og noe annet, tenker jeg. Mon tro om ikke det er svært mange som leser bøkene nettopp fordi de har blitt så bergtatt av musicalen, hvor man bare antydningsvis får en skisse av handlingen? Men som er så rørende at det kan være det samme!
I bokas åpningsscene befinner jeg-personen - en eldre mann, forfatteren selv - seg på et nyttårsparty sammen med kjæresten sin. At han er nøyaktig dobbelt så gammel som henne, får vi først vite senere.
"Jeg begynner å bli gammel; jeg kjenner ikke meg selv. Det har alltid tiltrukket meg, dette bildet av alderdommen: den gamle mannen og den unge jenten. Jeg vet ikke hva det minner meg om, en forbrytelse, kanskje, eller om naturen; naturens brutalitet og vold, dens uskyld. Man vet ikke hvem som er den skyldige, han som sitter i stolen, eller hun som sitter over ham, i fanget hans, kledd i en utringet, sort selskapskjole." (side 9)
Mannen er altså 48 år, mens kjæresten hans er 24. Han elsker henne slik han kanskje aldri har elsket noen kvinne tidligere, men forholdet kan selvfølgelig ikke vare. Hun, den yngre kvinnen, vil videre. Han var "bare" en liten digresjon i livet hennes. Riktignok en viktig digresjon, men dog en digresjon ... For hun kunne jo ikke ende der, spille resten av sin ungdom på en mann som ikke akkurat ville bli yngre med årene ...
På tross av at jeg kun har lest en bok av Espedal tidligere ("Imot kunsten"), kan jeg allerede nå si at jeg finner hans fortellerstil lett gjenkjennelig, selv om det lett manende preget i "Imot kunsten" ikke er like sterkt til stede i "Imot naturen". Han springer i tid og for den saks skyld også fra sted til sted, men fullt så forvirrende som jeg opplevde "Imot kunsten", er den likevel ikke. Tidvis hadde jeg litt problemer med å forstå hvorfor han trakk inn nesten hele sitt livs kvinnehistorier i denne lille, tynne boka, men kanskje skyldtes det først og fremst at jeg så veldig gjerne ville vite mer om forholdet mellom ham og hans yngre kvinne, og hva som til slutt førte til bruddet mellom dem. Tidligere har jeg hørt at en del synes man kommer for tett innpå forfatterens privatliv, men den oppfatningen deler ikke jeg. Jeg opplevde tvert i mot at hver gang jeg virkelig begynte å komme tett på ham, støtte jeg som leser på en barriere, hvor de skjønnlitterære beskrivelsene kom litt i veien, samtidig som han jo skriver så vakkert og litterært om den smerte som ligger i å ha elsket og ha tapt. Hvor meningsløst alt blir når den elskede er borte for alltid ... Og kanskje er det nettopp i smerten at stor kjærlighet skapes?
"Det må være noe av det verste med å være ensom: å spise sammen med noen som ikke er der, hver eneste dag." (side 147)
Å være alene i et rom samtidig som man vet at kjæresten befinner seg i en annen del av huset, er noe ganske annet enn virkelig å være alene ...
"Imot naturen" er en vakker og smertefull liten bok, hvor forfatteren forteller om sitt forhold til kjærligheten fra han var en ung mann og frem til i dag, stykkevis og delt og litt frem og tilbake. Det er et svært sympatisk bilde som tegnes av ham, og dette står i dyp kontrast til det bildet som har oppstått av ham som en arrogant mann som nærmest steiler ved tanken på at han kun skulle bli lest av femtiårige kvinner ... Det er nå en gang slik at de fleste storkonsumenter av bøker er kvinner, og jeg tenker at han bør være takknemlig for hver leser han har - uansett kjønn! Uansett - dette lar jeg på ingen måte komme i veien for mitt forhold til hans bøker - like lite som Hamsuns nazisme får meg til å være å lese hans bøker ... uten sammenligning for øvrig, bare så det er sagt! Ekstra morsomt fant jeg selvsagt at Espedal skriver om at han har lest Knausgårds bøker!
"Ja hva skal jeg si om lykken? At jeg ble glad med en gang jeg så henne når vi våknet om morgenen? At jeg gikk hele dagen og gledet meg til at vi skulle legge oss om kvelden? Vi lå ved siden av hverandre i sengen og leste. Vi leste hver våre eksemplarer av Knausgård-bøkene, begynte samtidig og leste parallelt, plutselig la hun ned boken og så på meg; leste du det? spurte hun. Hvordan våger han, det er jo helt utrolig, han er ikke riktig klok, sa hun. Så leste vi videre. Helt til jeg la boken min ned og så på henne; leste du det? spurte jeg. Hvordan våger han, det er jo helt utrolig, han ødelegger seg selv, sa jeg.
Det er nesten ingenting å si om lykken. Den er der i alt vi sier og gjør, og vi vet ikke engang om den." (side 115)
Espedal klarer det kunststykke å skrive om kjærligheten og sorgen uten å bli verken banal, klisjéfylt eller klissete. Og det er vel det som skiller ham fra de fleste andre som har prøvd før. Han er en glitrende forfatter! Her blir det terningkast fem!
Å ja! Boka er fantastisk!
Den versjonen jeg har hørt er ikke radioteaterversjonen, men en opplesning av boka, som var fortkortet. ;-)
Heile verda hadde same språk og same ord. 2 Då dei braut opp frå aust, fann dei ein brei dal i landet Sinear og slo seg ned der. 3 Dei sa til kvarandre: «Kom, så lagar vi teglstein og brenner dei harde!» Dei brukte tegl til byggjestein og jordbek til å fuga med. 4 «Kom», sa dei, «lat oss byggja ein by og eit tårn som når opp til himmelen, og skaffa oss eit namn så vi ikkje blir spreidde ut over heile jorda!»
5 Då steig Herren ned for å sjå på byen og tårnet som menneska bygde. 6 Herren sa: «Sjå, dei er eitt folk, og eitt språk har dei alle. Og dette er det første dei gjer! No vil ingen ting vera umogleg for dei, same kva dei set seg føre. 7 Kom, lat oss stiga ned og forvirra språket deira så den eine ikkje skjønar den andre!» 8 Så spreidde Herren dei derifrå ut over heile jorda, og dei heldt opp med å byggja på byen. 9 Difor kalla dei han Babel, for der forvirra Herren språket for heile jorda. Og derifrå spreidde Herren dei ut over heile jorda.
(1 Mos 11, 1-9)
Jeg har nettopp begynt på denne boka, og jeg merket med en eneste gang at dette er en kvalitetsbok! Jeg er dessuten spesielt interessert i andre verdenskrig og jødenes historie, for ikke å snakke om Ungarn, som er et land jeg elsker å feriere i. ;-)
God, men svakere enn "Bli.." Det blir noe litt karikert over sorgens konsekvenser - spesielt Julies foreldre. Likte "Bli.." bedre. Men hun skriver godt, Helga!
Fantastisk spennende om nordmenn i kong Leopolds Kongo, men ikke så godt skrevet - boka hadde tjent på bedre fremstillinger. Det meste blir gjengitt fort og gæli. Men all honnør for arbeidet.
Det slår meg under lesningen at dette hadde jo vært en kjempeidé til en tv-serie i seks deler: "Solskinn og Død" - det er jo litt av noen karakterer her.
Det at språk har visse grammatiske kategorier, men ikke andre, forteller oss noe om hvordan mennesker oppfatter verden omkring seg, kategoriserer den og resonnerer om den - til syvende og sist om hva det egentlig vil si å være menneske.
While it is certainly true that to write a Sanskrit grammar advanced age (not necessarily accompanied by thick spectacles!) is a desirable attrinute, the study of Sanscrit transends the geriatric aspect.