Bøker i samlinga av Ludvig Holberg. For eit par-tre år sidan kjøpte eg "Værker i 12 bind" på billigsal på biblioteket for ti kroner per stykk. Latterleg billig!

Der er eg på glosenivået. Eg har vore igjennom læreverket i lulesamisk, men eg har ikkje praktisert noko som helst, og dermed er svaret nei på spørsmålet ditt. Kanskje når eg blir pensjonist ...

Eg har lyst til å gå inn i eit par ikkje-indoeuropeiske språk, og da ligg den finske språklæra og ventar på meg. Den som hadde hatt tid ...

Bøker i samlinga om samiske språk og finsk

Hans Børlis "Tømmerkojesang"

Og eg som trudde at Brecht skreiv på tysk ...

Det skal vere ei forteljing av Grimmelshausen han byggjer på, men eg hugsar ikkje om ho hadde ein annan tittel enn den som Brecht har brukt (Mutter Courage und ihre Kinder).

"Dette er ingen vanlig reiseguide for Istanbul. Det er nok av slike, og flere av dem er gode. Hensikten med denne lille boka er å vise hvorfor du må se denne byen. Her vil jeg skildre noen møter jeg har hatt med mennesker i Istanbul. Personer som har lært meg hvorfor dette er verdens viktigste by. For mange i vår del av verden er dette en godt bevart hemmelighet. Dette er kanskje i seg selv en god nok årsak til å reise. Det er ikke uten grunn at det er blitt slik. Martin Luther var for eksempel så redd for tyrkerne at han sa "Fri oss fra tyrkerne og det onde!" Hva bunner frykten og fordommene i? Jeg skal prøve å gi noen av svarene. Om du reiser til Istanbul, vil møtet med menneskene, praktbyggene, beliggenheten og historien forandre deg for alltid. Fordi blandingen av det bysantinske og det osmanske på så mange direkte og indirekte måter henger igjen i dagens Istanbul, er det mulig å leve seg inn i byens historie."

Slik innleder Thorvald Steen sin nokså beskjedne bok, som i papirutgave utgjør 198 sider, og i lydbokformat kun tre CD´er med en spilletid på tre timer. Nokså raskt kommer opplysningen om at det meste av det som er interessant å se i det gamle Istanbul ligger innenfor en radius på en km. Hagia Sofia, ansett som verdens største kirke, skjønt den i dag er et museum etter å ha tjent som moské gjennom mange århundrer, utgjør den aller viktigste severdigheten.

Hagia Sofia ligger ved inngangen til Bosporos-stredet som deler byen i to - med en del i Europa og en del i Asia.

Opprinnelig het byen Bysants og den ble grunnlagt 600 f.Kr. Det bysantiske riket varte i nesten 1000 år, og hadde Bysants som sitt hovedsete, inntil byen ble erobret av romerne i 330 e.Kr. Byen skiftet deretter navn til Konstantinopel og hadde sin storhetstid mellom 800 og 1000 e.Kr.

På grunn av sin beliggenhet var byen gjenstand for mange angrep utenfra, og Østromerriket falt etter at byen ble invadert og erobret av osmanerne. Sultanatet ble etablert i 1453.

Det osmanske riket og sultanatet opphørte i 1923, og etter at Kemal Atatürk kom til makten ble Ankara, som ble ansett mer uberørt av påvirkning utenfra og sånn sett mer genuint tyskisk, gjort til hovedstad. Byen endret atter navn, og Konstantinopel ble til Istanbul.

I dag bor det drøyt 12 millioner mennesker i Istanbul, og det antas at tre millioner er kurdere. Foruten å fortelle den fascinerende historien om Sigurd Jorsalfars pilegrimstokt til Istanbul i 1108 - 1111, hvor formålet var å sikre seg en del av Jesu´kors, forteller forfatteren om de viktigste severdighetene man bør få med seg når man besøker Istanbul. Mye av bysantisk og osmansk kunst er godt bevart, og nettopp dette gjør denne byen så interessant.

Steen gir også et interessant bilde av de forandringer Tyrkia gjennomgikk etter at Kemal Atatürk overtok makten i 1923, og hva han gjorde for at Tyrkia skulle bli en sekulær stat hvor religiøs tro var og ble et privat anliggende. Han er dessuten innom de mest kjente forfatterne i dag, som Orhan Pamuk og Yasar Kemal.

Denne lille boka elsket jeg! Thorvald Steen levendegjør sitt livs elskede by så godt at jeg for min del ikke er i tvil om jeg må reise dit, og det snart! Jeg lærte dessuten mye som jeg ikke visste fra før. Her blir det terningkast fem!

Marguerite Duras?

Nok en gang bergtas jeg av en Margaret Skjelbred-bok. Det er så vakkert, så vart og følsomt. Det er trist og godt på samme tid. Her er setninger man kan lese om igjen, vakre ord og vendinger i tillegg til en god historie - noe som for meg vipper boken opp til en sekser.

Så herlig!

Da kan jeg love at du kommer til å få fullstendig åndenød når du leser "Sjakknovelle"! Jeg fikk tak i mitt eksemplar av denne novellen via et antikvariat, men jeg vil tro at biblioteket skaffer den lett. ;-) Jeg er i gang med "De utålmodige av hjertet" nå. Åh! Jeg storkoser meg! ;-)

Eg veit at Sissel Lie har skrive ein roman som byggjer på tekster av Louise Labé - er det henne?

Enig. Selv om jeg ikke anser meg i gruppen "perfeksjonister", så var det mange gode refleksjoner som jeg skal ta med meg videre. Boken ga et puff i riktig retning til å ikke ta alt så nøye, og legge listen lavere på mange av de daglige tingene.

Den ungarske jøden Andras Lévi har fått oppfylt en drøm han nesten ikke hadde turt å håpe på skulle gå i oppfyllelse: han har fått et stipend til den prestisjetunge arkitektskolen Ecole Speciale i Paris. I Ungarn er det ikke enkelt for jøder å få seg skolegang, fordi det er svært begrenset hvor mange jøder som blir tatt opp. Da han pakker med seg det lille han har av eiendeler i en koffert og skal reise avgårde til Paris i 1937, får han med seg et brev fra noen bekjente av foreldrene som han skal levere til den mystiske C. Morgenstern. Lite aner han da at denne kvinnen, som livnærer seg som danseinstruktør, etter hvert skal bli hans livs store kjærlighet.

Etter kun kort tid i Paris skjer det utenkelige; stipendet blir av ukjente grunner stoppet, og en stund ser det svært mørkt ut for Andras. Men så får han seg heldigvis jobb som løpegutt på teateret Sarah Bernhard, og det blir dermed mulig for ham både å få betalt skolepenger og å overleve på et vis.

I årene før utbruddet av andre verdenskrig er det ikke helt ufarlig å være jøde i Paris, for jødehatet sitter dypt hos folk og det er mange - ikke bare nazistene - som ønsker å få jødene fjernet fra samfunnet. I begynnelsen er det først og fremst høyreekstreme grupper som regelrett banker opp og til og med dreper jøder. Etter hvert får jødene skylden for det meste som er galt. Selv før Frankrike ble okkupert av tyskerne, ble det innført lover som nærmest gjorde det umulig for jøder uten fransk statsborgerskap å bli der.

I mellomtiden har Andras og Klara (som frk. C. Morgenstern egentlig heter) innledet et forhold. Klara er nesten ti år eldre enn Andras, men dette bryr han seg ikke det minste om. Han elsker Klara og det er henne han vil ha. Klara som er eksil-ungarer og som skjuler en hemmelighet så grufull at hun ikke for sitt bare liv vil røpe den for hvem som helst ...

Etter hvert tvinges Andras til å forlate Frankrike og vende tilbake til Ungarn. Klara følger med fordi hun ikke vil forlate det som etter hvert har blitt hennes ektemann. I Budapest venter imidlertid en nokså ublid skjebne. Selv om Ungarn kanskje ikke var det landet som behandlet sine jøder verst, heller ikke etter at landet ble alliert med Tyskland, ble spesielt jødene innkalt til arbeidsleire, hvor forholdene var så elendige at det var mer flaks enn noe annet som gjorde at enkelte i det hele tatt overlevde. Andras blir i likhet med sine mannlige familiemedlemmer - deriblant to brødre - og andre jøder bl.a. brukt som mineryddere langs grensen mot Sovjetunionen. I mens må Klara, som er gravid med parets første barn, klare seg som best hun kan alene. Dvs. hun har sin familie rundt seg, men hun er uvitende om at henne velstående far presses for store verdier av ungarske tjenestemenn for å sikre at det ikke blir rippet opp i hennes gamle hemmelighet.

Andre verdenskrig skrider frem, og med dette følger lidelser og død, sult og forfrysninger ... Ren flaks avgjør hvem som overlever. De fleste er imidlertid ikke så heldige ... Vi følger familiene til Andras og Klara frem til krigens slutt, som ender med at Budapest bombes sønder og sammen. De få som greide å overleve, flyktet til slutt til USA ... I mellomtiden hadde de opplevd at deres allierte - Tyskland - okkuperte Ungarn, hvilket førte til massive angrep på den jødiske delen av befolkningen. Rundt 400 000 jøder ble drept i tyske konsentrasjonsleire under okkupasjonen. Deres befriere, russerne, endte til slutt opp som nye okkupanter, og den forventede friheten uteble dermed. Slaget om Budapest regnes for øvrig som et av de blodigste slagene i andre verdenskrig, og det var russerne som kjempet mot tyskerne om å få herredømme over byen. Etter langvarige beleiringer av byen, ga tyskerne til slutt opp og kapitulerte i midten av februar 1945. Under den to måneder lange okkupasjonen overlevde byens ungarere i det som var igjen av byen, uten tilgang til nye matforsyninger. Da var 70 % av byen bombet i stykker, og alle broene som en gang hadde forbundet bydelene Buda og Pest var ødelagte ...

Denne over 700 sider lange boka var ikke så mye som en eneste side for tykk! Tvert i mot følte jeg at det kanskje gikk vel fort på slutten. Ikke siden jeg leste Hans Falladas "Alle dør alene" i fjor høst har jeg vært så til de grader engasjert over en bok som da jeg leste "Den usynlige broen". Noe skyldes selvsagt at jeg er veldig glad i og fascinert av Ungarn som land, og noe skyldes at andre verdenskrig og spesielt jødenes skjebne engasjerer meg sterkt. Mens jeg leste boka tenkte jeg mer og mer på hva som har ført til at Julie Orringer, en relativt ung amerikansk forfatter, har interessert seg så voldsomt for ungarske jøders skjebne at hun har skrevet denne kolossen av en roman. Svaret fikk jeg da jeg leste etterordet. For dette handler ikke overraskende om hennes egen families historie, skjønt selve romanen er en fiksjon. Dermed ramlet mange brikker på plass. Jeg tror nemlig ikke det er mulig å lete frem så mange detaljer om hva som egentlig skjedde i Ungarn uten å ha andre kilder å gå til enn kun dokumenter. Ungarn deler skjebne med alle de andre sovjet-okkuperte statene som tidligere utgjorde Østblokken, hvor historien ble skrevet for å fremme russifiseringen av landet og ikke for å dokumentere den egentlige sannheten om det som skjedde. Derfor sitter jeg tilbake med en følelse av å ha lest noe helt unikt, som det tidligere ikke har vært skrevet altfor mye om.

"Den usynlige broen" er både velskrevet, dypt rørende, interessant, brutal og opplysende om Ungarns rolle under andre verdenskrig, vinklet fra et par jødiske familiers ståsted. Det helt surrealistiske i hvilken skjebne som ble jødene til del, har Orriger fått godt frem uten å ty verken til klisjéer eller tårseperse-tendenser. Kanskje var det nettopp den etter hvert fortettete fortellerstilen på slutten som gjorde at de mest grusomme detaljene ikke fremsto som så gråtkvalte som de mest sannsynlig ellers kunne ha blitt? Selv om boka er meget godt skrevet og selv om historien er svært interessant, har jeg vært noe i tvil om jeg skal gi terningkast fem eller seks. Blant annet savnet jeg de virkelig gode og dyptpløyende personskildringene som sekser-kandidater preges av. Når jeg likevel ender med å gi terningkast seks, er det historien og det unike ved bredden og dybden i denne som har vært avgjørende for meg. Boka er virkelig vel verdt å få med seg, og jeg anbefaler den på det varmeste. Selv fant jeg begynnelsen av boka litt tung, men etter å ha passert side 100, fløt sidene nærmest av seg selv.

Veit at det finst svensk-norsk og norsk svensk, men eg kjenner ikkje kvaliteten.

SPOILER

En roman om utroskap

Det er sommer og Vegard og Heidi skal tilbringe ferien på hytta sammen med de tre døtrene Mathilde (12 år), Julia (8 år) og Klara (5 år). Heidi er imidlertid ikke ferdig med halvårsregnskapet på jobben. Mens Vegar og døtrene reiser i forveien, skal Heidi komme med toget dagen etter.

Men Heidi drar ikke på jobben idet hun vinker familien avgårde. I stedet drar hun til elskeren Mikkel, som hun planlegger å tilbringe det neste døgnet med. Hun har truffet Mikkel på et kurs, og alt hun har i hodet er all den deilige sexen de to skal ha sammen før hun reiser ut på hytta. Hun er så forelsket at hun ikke greier å tenke klart, ikke greier å styre seg, ikke greier å kontrollere seg.

Parallelt følger vi Vegard og jentene som i mellomtiden har kommet frem til hytta. Vegard er full av omsorg for alle sine kvinner, store som små. Med en beundringsverdig tålmodighet takler han barnas småkrangling, deres utøvelse av petimeterrettferdighet innad i søskenflokken, et evindelig mas spesielt fra minstejenta Klara ... uten å miste besinnelsen. Skjønt det holder hardt noen ganger. Han lengter etter litt alenetid om kvelden, hvor han kan kose seg med en av sine heller bedre rødvinsflasker, men opplever at når tiden endelig er inne for ham, er han bare trøtt og sliten. Underveis får han besøk av Geir, en hyttenabo som har lovet å hjelpe ham med å skifte vindskiene på hyttetaket.

Heidi og Mikkel kan ikke få nok av hverandre, og deres intense lidenskap truer nesten med at tære dem i stykker, der de stjålent nyter sin forbudte kjærlighet. Av og til overmannes Heidi av dårlig samvittighet når hun tenker på Vegard. De har jo ikke akkurat noe dårlig ekteskap. Det er jo ikke det. Men de har i årenes løp - 14 år for å være nøyaktig - blitt nokså trivielle overfor hverandre. Nysgjerrigheten er for lengst borte. De deler dessuten ikke så mange interesser lenger. Vegard er opptatt av sine gode viner, klassisk musikk og litteratur, mens hun ... hun er opptatt av å bli mer sett som kvinne. De varme, lidenskapelige følelsene de en gang hadde for hverandre har utvilsomt blitt mer lunkne etter hvert. Samtidig har de en hel masse som binder dem sammen, tross alt. Ikke bare har de barna sammen, men det er ingen som kjenner den andre så godt - på godt og vondt - som nettopp ektefellen. Like fullt - hun klarer ikke å nekte seg selv opplevelsen med den fyrrige og vakre mannen Mikkel. De har tatt inn på et hotell for å dyrke hverandre 100 %.

Ute på hytta sitter Vegard og tenker på sitt ekteskap med Heidi. Hans virkelighetsoppfatning er noe annerledes enn Heidis. Han elsker sin kone og kunne aldri tenke seg noen annen enn henne. Visst har han vært fristet til sidesprang både en og to ganger, men han kunne aldri fått seg til virkelig å gjøre det, ta spranget fullt ut. Like fullt har han merket at Heidi er blitt fjernere, at hun forholder seg til deres seksuelle samliv som noe hun vil ha overstått i full fart, uten egentlig å legge så mye mer i det. Likevel - han elsker sin kone! Og han gleder seg veldig til at hun skal komme ut på hytta neste dag.

Men Heidi kommer ikke neste dag. Hun ringer Vegard og forteller at hun ikke rakk toget. Dessuten har hun fått et solid migreneanfall (for første gang på flere år), og trenger å sove for å komme seg til hektene. Derfor kan hun ikke komme før dagen etter. Vegard blir selvfølgelig skuffet, men godtar forklaringen. Ut på ettermiddagen ringer han henne for å forhøre seg om hvordan det går. Men hvorfor svarer ikke Heidi på hjemmetelefonen?

"Ingenting å angre på" er en fascinerende beretning om utroskapens sanne natur. Vi følger de to ektefellene Heidi og Vegard tett over et par døgn. Mens Heidi hygger seg med elskeren sin og kun har sine egne behov i fokus, tar Vegard seg av de hverdagslige trivialitetene på hjemmebanen. Det er to vidt forskjellige virkelighetsoppfatninger som skildres. Heidi føler at hun ikke får nok oppmerksomhet som kvinne i sitt ekteskap. Vegard føler at Heidi bare skal ha og ha uten at det blir nok, mens hun ikke gir tilsvarende tilbake. Etter hvert som jeg ble kjent med Vegard og Heidi, lå min sympati utvilsomt hos Vegard. Kanskje var det noe med det repeterende og manende i hvordan forfatteren fremstilte Heidi, som fikk meg til å få litt avsmak for henne? Jeg tror ikke dette er en bok som kommer til å gjøre noe varig inntrykk på meg, selv om jeg må medgi at forfatteren på et finurlig vis fikk frem noe vesentlig om utroskapens natur. Den besettende forelskelsen satt opp mot et mangeårig og kanskje noe traust forhold, åpner opp for det eksistensielle spørsmålet om hva som er viktigst når det kommer til stykket ... Det som til syvende og sist trekker ned helhetsinntrykket av boka er at den er for lang og at det er for mange repetisjoner på de samme tingene. Her blir det terningkast fire!

I dag, 22.1.2012, skulle vi etter planen til annelingua ha vore ferdige, men slik er det ikkje for mitt vedkommande. Eg får ta kapittel for kapittel, på spansk og på norsk. Stussar eg over val som W har gjort, går eg til G&K, elles ikkje. Her får vi møte meir om Ana Félix, som kjem i huset til Antonio Moreno. dQ er framleis i riddarverda når han planlegg å frigjere don Gregorio. Vi lyt likevel gi han rett nr han seier «Para todo hay remedio, si no es ara la muerte » - det finst eit middel mot alt unntatt døden» …

dQ ser ein riddar, som seier at han er «caballero de la Blanca Luna», riddaren av den kvite måne – han seier at dama hans er vakrare enn Dulcinea. Så blir det ordstrid mellom dei to, før denne riddaren slår dQ i duell. Vår helt lyt dra tilbake til landsbyen, og dei er i dårleg forfatning, både riddar, væpnar og ridedyr.

Her er diskusjonstråd for ein del korttekster av Charles Dickens. Lenkje til heile prosjektet ligg her.