Spoiler.

Storslagen romanserie fra 1800-tallets bygde-Norge

"Folket på Innhaug" er den første av i alt fire bøker om Innhaug-folket. De tre neste bøkene heter "Magret", "Nytt rotfeste" og "Veiene møtes". Handlingen i bøkene foregår over tre generasjoner og er lagt til fjellbygdene i Sør-Trøndelag og Mørekysten i årene 1810 til 1870.

I denne første boka introduseres vi først og fremst for Oline, datter av Gjertrud og Ole - folket på storgården Innhaug. Gjertrud og Ole har hatt et godt ekteskap, og da Ole dør etter en ulykke, knuses Gjertrud av sorg. Det er på hengende håret at barna hennes får henne ut av senga og i gang med livet igjen. Den tidligere så milde kvinnen er med ett blitt besk og bitter.

Gården overtas av odelsgutten Bård, som er gift med Karen. På gården bor også ugifte Magret, som i ung alder skadet det ene beinet sitt og som derfor følte at hun ikke var noe koneemne for noen ...

Denne sommeren reiser Oline og Magret til sætra for sommeren. Der skal de passe på sauene mens de er på sommerbeite. En av bygdas flotte karer Knut har et godt øye til Oline, som er den nydeligste jenta han vet om. Henne vil han ha! Problemet er bare at Oline ikke nærer de samme følelsene for ham, og hun "kjøper" seg mer tid når han presser på for å få et svar ut av henne.

I løpet av sommeren treffer imidlertid Oline en engelskmann i skogen. Peter er utdannet prest, og i ham finner Oline den store kjærligheten. Der Knut er brå og pågående, er Peter øm og hensynsfull. Oline gir seg hen til ham i løpet av sommeren, og da Peter skal dra tilbake til England, men med lovnad om å komme tilbake, er det på det rene at Oline er gravid. De avgir et løfte til hverandre om at det skal bli dem så snart Peter er tilbake igjen. Problemet er bare at Peter dør på overfarten til England ...

Gjertrud blir fra seg av raseri da hun finner ut hvordan det er fatt med datteren. Skammen er nesten ikke til å holde ut, og i et ubetenksomt øyeblikk ønsker hun død over datteren og hennes ufødte barn. Dersom det ikke hadde vært for Magret og brorens kone Karen, for ikke å snakke om Maren, hennes bror Hans´ tilkommende, er det ikke godt å si hvordan det hadde gått med Oline. Hun føder etter hvert datteren Magret, og det er henne romanserien i all hovedsak skal komme til å handle om. Å vokse opp som uekte barn på den tiden, var ikke lett.

Samtidig får vi høre om sult- og krisetid rundt 1812, mens Danmark-Norge var i krig med England, og hvor folk overlevde ved å lage brød av bark. Mang en familie mistet både ett og flere barn i blodsotten, en sykdom som blomstret jo mer bark de måtte ha i brødene sine ...

Tidligere har jeg lest Anne Karin Elstads serie om Julie, og jeg kom da til at jeg måtte få med meg Innhaug-bøkene også. Denne første boka om Oline fra Innhaug skuffet ikke! Jeg elsket boka fra første stund! Elstad skriver svært realistisk om hvordan det var å være kvinne i et bygdesamfunn for rundt 200 år siden. Bare den scenen hvor Oline skulle til presten for å avtale tidspunkt for dåpen av Magret, er til å få grøsninger av. Den gangen tilhørte virkelig prest, lærer og lensmann øvrigheten i samfunnet, og dem satte man seg ikke ustraffet opp mot. Oline nektet å oppgi navnet på barnets far, og dette var nærmest for majestetsfornærmelse å regne. Vi skjønner at det ikke skal bli lett for henne å være alene om å oppdra datteren. Jeg trodde for øvrig at mye fra Julie-bøkene kom til å være nokså likt i Innhaug-bøkene, men kan forsikre om at så ikke var tilfelle. I Innhaug-bøkene er det fokus på andre ting - i all fall så langt. Om ikke de litterære kvalitetene i boka kvalifiserer til Nobelprisen, så er det en fascinerende, følelsesladet og spennende historie som fortelles. Her blir det terningkast fem.

Fint at du les så god litteratur! Vi har diskusjonstråd for bind 1 og bind 2 - kom gjerne med synspunkt på det som du les og det som vi andre har sagt!

En spesiell historie fra virkeligheten

"I havet er det krokodiller" er basert på en sann historie om Enaiatollah Akbari og hans flukt fra Afghanistan til Italia. Forfatteren Fabio Gedas har gjort hans historie om til en roman - en meget lesbar sådan! Boka er allerede oversatt til 30 språk, og det er en fantastisk historie som fortelles.

Hovedpersonen Enaiat og hans to søsken vokste opp i landsbyen Nava i Afghanistan. Faren ble tvunget til å arbeide for Taliban, og da han ble drept av landeveisrøvere, krevde oppdragsgiverne barna hans som kompensasjon. Til alt hell var barna ute og lekte da moren ble oppsøkt av Taliban, slik at de ikke fikk se ansiktene deres og dermed kunne gjenkjenne dem. Moren skjønte imidlertid at hun måtte få barna av sted, idet de ellers risikerte å bli tatt til fange som slaver.

Moren smuglet Enaiat over grensen til Pakistan og forlot ham der. Bare ti år gammel måtte han klare seg selv. I første omgang fikk han jobb på en byggeplass, hvor han nærmest jobbet for knapper og glansbilder. Viktigst av alt var imidlertid at han ble del av et miljø og fikk mat og tak over hodet i den mest sårbare tiden etter at han ble alene.

Siden flyktet Enaiat til Iran, så videre til Tyrkia og etter en strabasiøs flukt i en plastbåt sammen med flere andre kom han til Hellas. Etter mye om og men klarte han omsider å komme seg med en lastebil uten å bli oppdaget, og slik havnet han i Italia, hvor han til slutt fikk opphold som politisk flyktning. Da hadde det gått noen år siden han forlot Afghanistan.

Det som gjorde at Enaiat overlevde var flere ting. Det ene var at han uansett hvor han kom, traff papirløse afghanske flyktninger som seg selv. De beskyttet og tok vare på hverandre. Det andre var at Enaiat var språkmektig. Han lærte seg raskt de vesentligste nye ordene i de ulike landenes språk, og dette var ofte et være eller ikke være mtp. overlevelse og at han i det hele tatt kom seg videre. En tredje ting var at han hadde fått med seg noen viktige verdier hjemmefra, og som nok gjorde at de menneskene han møtte underveis ønsket å hjelpe denne hyggelige og høflige gutten. Det siste moren hans fikk ham til å love, var tre ting han aldri måtte gjøre i livet - ikke bruke narkotika, aldri bruke våpen og aldri stjele. Da han omsider kom til Italia og det var klart at han kom til å få bli, var det kun en ting som sto i hodet på ham: å få gå på skole! Men aller først måtte han lære språket! Det gjorde han og i dag går han på universitetet. Sånn sett er dette en suksesshistorie fra ende til annen!

Boka er ikke noe litterært storverk, men historien er sterkt og fascinerende. Dessuten er den viktig i den forstand at den gir afghanske flyktninger et menneskelig ansikt. Jeg håper at denne lille, beskjedne boka blir lest av riktig mange! Og helt til slutt: Espen Sandvik leser helt nydelig! Her blir det terningkast fem.

Ja, eg lyt dele opp innlegget, for reiser og reiser og arbeid og arbeid set meg stadig tilbake i framdriftsplanen vår, men for å halde tråden varm, kjem det her litt om starten på denne nest siste bolken:

I II.67 vil dQ «hacerse pastor», bli gjetar, og «seguir la vida del campo», leve ute på landet, og kalle seg gjetaren Quijotiz (SP skal vere gjetaren Pancino). Han trur framleis på trollmenn – og SP er flittig med ordspråk. dQ snakkar om instrumentet albogue, som han forklarer som chapas, og som W set om med «bekken», men kommentator LAM meiner at det ikkje finst noko bekkeninstrument som hadde det arabiske namnet albogue. Vi får ei lang rekkje med arabiske ord som kastiljansk har teke opp i seg. Interessant!

Uttrykket «det svinaktige eventyret», som W bruker i tittelen på det kapitlet (II.68) som fortel om møtet med m.a. griseflokken, har fullt ut dekning hos Cervantes: «la cerdosa aventura»; cerdo er nemleg «gris, galte». I Irland for kort tid sidan lærte eg forresten at det irske ordet for dette dyret er muc, som òg blir brukt om «møkk, søle». Tru om vårt møkk er i slekt med irsk muc? Det spanske cerdo kan vere både substantiv («gris») og adjektiv («møkkete, grisete»), kjen av det latinske cirra, som har med lokk og tjafs å gjere; dette viser vel til huda på dyret – utan at eg har lagt merke til andre lokkar eller krøllar (Hjalmar Ekdahl i Vildanden vil heller ha lokkar enn krøllar) på grisen enn halen. Nåvel: «svinaktig» var svinaktig godt valt (G&K har «hårreisende», som vel har lite med krøllar å gjere)!

Forresten, når dQ snakkar til SP om natta dei er inne i, blir han reint poetisk, i alle fall på originalspråket … Sitatet «post tenebras spero lucem» går greitt når ein kan latin: LAM sporer det tilbake til Job 17,12, og der finn vi kva det betyr, ja.

SP snakkar om svevnen som døden, også han er i det poetiske hjørnet. Når W skriv «Si meg hvem du omgås, så skal jeg si deg hvem du er», finn han ein fin norsk ekvivalent til «No con quien naces, sino con quien paces»: «Ikkje med dei som du blir fødd saman med, men med dei som du beitar saman med.»

Nå kjem seks hundre griser kjem og riv dei over ende og spreier sakene deira utover. Diktet som på spansk begynner med «- Amor, cuando yo penso», og som vart sagt fram med sukk og tårer, er forresten ei omsetjing av Pitro Bembos «Quando iopenso al martire» fortel LAM. Vel, fleire menn kjem mot dei, og i samtalens løp vrimlar det av ordspel og typiske SP-feil apm det vil føre for langt å gå inn på her, men eg er glad eg har min Homer i bakhovudet når eg les om «troglodytter», «antropofager», «skytere» og Polyfemos. Så kjem dei til borga åt hertugen att, og vi får sjå kva som skjer.

Selvstændighedens Æresfølelse er ei samling taler.

Greitt! Eg skriv "Norsk klassisk forbund", for vi bruker jo ikkje majusklar i firmanamn andre stader enn i det fyrste ordet, men organisasjonen heiter Norsk Klassisk Forbund. Du finn oss her.

Frustrert blir eg ofte, ja. Så klart dei formelle sidene ved ei bok er viktig!

I boka om Bernhard Hval føyer feila i latin seg inn i talemønsteret til hovudpersonen, så der er det berre artig. Når ein kan latin, ser ein jo feila, og her veit Christensen heilt tydeleg kva han gjer. Dette såg eg av meg sjølv, og etterpå har formannen i Norsk klassisk forbund spurt forlaget - for å vere sikker.

Finsk oppgjør med bygdedyret

"En lykkelig mann" er det niende Paasilinna-boka som er oversatt til norsk, og den åttende jeg leser av hans bøker. Og jammen har det ikke kommet ut enda en på norsk - altså den tiende - i disse dager ... Det er for øvrig litt å ta av, for Paasilinna har så langt skrevet 35 bøker, og det kommer stadig flere.

Tilfeldigvis ble jeg oppmerksom på denne forfatteren i 2008, og det var i første rekke "Harens år" som vakte min begeistring. En begeistring som vedvarte i bok etter bok, men som dessverre begynte å dale da jeg leste "Den senile landmåleren" og "Prosten og hans forunderlige tjener" - begge etter min bedømmelse terningkast tre-bøker. Dette har ført til at det satt litt langt inne å starte på enda en av hans bøker ... Noe av det som gjorde utslaget i positiv retning var nok at lydbokutgaven av "En lykkelig mann" plutselig dukket opp foran meg sist jeg var på biblioteket, samt at den kun består av fire CD´er ... Jeg ga ham en ny sjanse, og det er jeg veldig glad for at jeg gjorde!

I denne boka opplever jeg at Paasilinna er på høyden igjen! Og jeg undres om det skyldes at dette var blant hans første bokutgivelser? Han skrev den nemlig i 1976, dvs. året etter "Harens år". Oppi alt det finske vanviddet er det også denne gangen et dypere alvor, hvor samfunnskritikeren Paasilinna ved hjelp av avvæpnende humor refser det bestående.

I "En lykkelig mann" befinner vi oss i den lille bygdekommunen Granbacka. Det skal bygges en bro over Daudmannselva, og det er broingeniøren Akseli Jaatinen som skal lede arbeidet på vegne av veivesenet. Han har ikke før ankommet, før bygdedyret brøler mot ham. Her tåler man ikke fremmede, og definitivt ikke fremmede med makt! Lokalbefolkningen gjør det som står i dens makt for å få ham jekket ned noen hakk, men de regner ikke med å møte så stor motstand som Jaatinen er i stand til å mobilisere. Ordfører Jämkini og bygningssjef Kainulainen kommer fort til kort, for Jaatinen klarer i løpet av kort tid å detronisere dem fullstendig. Og det på en så elegant måte at de ikke skjønner rekkevidden før det er for sent. Og hvis noen trodde at det var til ugunst for den lille bygda, så tar man feil. Jaatinen er riktignok en ambisiøs mann, men dum er han ikke. Han sørger for at godene blir fordelt mer rettferdig. Og kanskje er det derfor han er så lykkelig når alt kommer til alt?

Dette er en herlig bok full av humor og finsk galskap! Og ja: jeg gleder meg til å lese flere av Paasilinnas bøker! Og kanskje kommer jeg til å være noe mer bevisst på når bøkene er skrevet - tidlig eller sent i forfatterens karriere ... Denne gangen blir det terningkast fem!

Eg for min del vart litt skuffa over Forføreren, på bakgrunn av alle lovorda som eg hadde lese, men eg vil likevel lese heile trilogien parallelt med at eg ser den elendige dramatiseringa i fjernsynet. Eg synest forresten det er rart at ein forfattar som Kjærstad ikkje får til å følgje dei enkle reglane i språket: Han skriv «NRK’s» i staden for «NRKs» og «DNA’et» for «DNA-et». Dett er neppe tilsikta, slik latinfeila er i Lars S. Christensens Bernhard Hvals forsnakkelser. Irriternade!

Flott! Har lese berre 18 av desse, dessverre.

Ja, Pettersons Ut og stjæle hester vart - om mogleg - enda betre etter at eg hadde lese Langelands presise observasjonar i ein av dei mest velskrivne romanane i samtidslitteraturen. Men rart at Langeland samtidig skriv banalt om praktiskeråd til kommande forfattarar (som å opprette Gmail-konto).

Denne boka må jeg nok lese, ja!!!! ;-) Det er morsomt å utfordre seg selv!