Bokelskere.no

Bedre enn Da Vinci-koden! Bare så synd at den ble ødelagt med filmen... :(

En ulovlig innvandrer blir funnet drept, en tenåringsjente forsvinner og 2 skjeletter blir avdekket når en pub-eier skal bygge om kjelleren sin. Fleshmarket close er en underholdende krim med et budskap, den skildrer et samfunn preget av grådighet , utbytting og vold og hvor respekten for menneskeverdet er sterkt redusert om ikke helt borte.

Jeg så en detektime med førstebetjent Rebus for liten stund siden og syns det var ganske bra, dessverre kom jeg ganske seint inn så det var ikke mange episodene igjen. Jeg ble noe overrasket da en bok jeg kjøpte på salg for et par år siden viste seg å ha samme hovedperson, og nå etter en tid fikk jeg endelig tid til å lese den og. Og jeg ble vel ikke skuffet egentlig, etter å ha lest boka har jeg fortsatt ganske sansen for denne litt utradisjonelle førstebetjenten som tar seg en øl så fort han får mulighet, dagen er ikke den samme uten.

Det er en god “klassisk” krim uten en masse blodige detaljer som noen mener preger dagens krim- og spenningsbøker. Man er underholdt og for min del i hvertfall gikk det egentlig kjapt av sted, den er småspennende hele veien uten en masse innviklete detaljer. Man får den informasjonen man trenger, men ikke mer, noe jeg synes er helt fint. Som en del krim jo er er vel også denne noe forutsigbar, men en liten tvist på slutten så jeg ikke helt komme, sånt kan man like. Rebus roter seg inn i en slags flørt og jeg hater kliss, så for min del kunne man kanskje vært foruten akkurat den, tror ikke det ville svekket historien nevneverdig heller. Men alt i alt, en grei, underholdende krim med en dæsj svart humor.

Hehe, håper de faller i smak da ;)

Jeg leste et sitat fra "Kilden" av Gabriel Scott i en litteraturhistoriebok en gang og det var nok til å vekke min interesse.

Jeg lånte boken på biblioteket og falt nesegrus for denne fine historien. Jeg ble nysgjerrig på mer og etter å ha lest en bokomtale bestemte jeg meg for å lese "Det gylne evangelium". Forestill deg at Vår Herre og St. Peter kommer ned til og vandrer rundt på jorden. St. Peter er nemlig overbevist om at ikke alt er som det burde og at menneskene ikke har det bra, og grunnen til dette han da forsøke å finne ut, hellig overbevist om at han selv kan gjøre en bedre jobb enn Vår Herre. Man følger de gjennom ulike landskap og i møter med ulike mennesker bare for å finne ut at løsningen på all verdens eller menneskenes problemer egentlig er ganske enkel og at mye som kan virke ulogisk faktisk har en helt logisk forklaring.

For meg kunne vel kanskje ikke Det gyldne evangelium måle seg med Kilden, men det skulle kanskje litt til. Men jeg synes TDE også var en fin historie, fint fortalt, med moral men ikke for mye heller.

Å, så hyggelig da :) Jeg har sålangt bare lest 2 bøker av Gabriel Scott, men syns han hadde mange kloke ord og betraktninger, i tillegg til evnen å skrive fine historier :)

Den gikk som tv-krim i påsken nå i år (dvs straks i fjor). De hadde gjort om en del i overgangen fra bok til tv, men det var for det meste endringer til det bedre synes nå jeg :) Synes boka var grei nok, men ble litt ujevn.

Jeg har vært glad i å lese siden jeg var lita og jeg har lest mange mange bøker. Jeg har likt å lete i hyllene selv, finne ting jeg synes er interessante selv, har kun lest ut i fra lystprinsipp. Men av en eller annen grunn så fikk jeg det for meg for noen år tilbake at det er enkelte bøker og/eller forfattere som jeg skal få lest, bøker eller forfattere man har hørt mye om.

En av de bøkene var Steppeulven av Herman Hesse. Det tok sin tid, men jeg er omsider ferdig med den, og jeg sitter og lurer på om den egentlig var verdt tiden min, for jeg føler på en måte ikke det.

Jeg har hørt og lest så mye bra ting om denne boken og når jeg nå er ferdig med den, kjenner jeg at jeg har særdeles blandede følelser for den, jeg ser virkelig ikke hva som er så flott med den. Kanskje er det jeg som er for ung, for uerfaren eller uten sans for “høyverdig” litteratur, men dette ble litt mye irritasjon for min del, og ikke av den gode sorten. Noen av hans følelser/ oppfatninger av verden rundt seg kan jeg riktignok kjenne meg igjen i, men det holder liksom ikke. Jeg tror også jeg skimter et godt budskap i teksten, jeg tror jeg skjønner hvor han vil, men historien fenget rett og slett ikke meg.

En av mine største utfordringer var språket, jeg synes det ble for gammeldags og stivbent / “pent” til tider. Dette kombinert med at Mr. Haller ganske raskt viste seg å være en person jeg ikke hadde mye til overs for eller felles med, tror jeg kanskje medførte til at tiden brukt føltes som tid litt bortkastet.

Smerter meg å si det fordi Stephen King er utvilsomt en av mine favorittforfattere, men denne boka ble rett og slett for mye, jeg sleit med å holde følge med historien og avbrøt. Jeg har den, den står i hylla, kanskje tar jeg mot til meg og gir den en sjanse til, men det er fortsatt leeeeenge til....

På vegne av venner - Kristopher Schau

De aller fleste har fordommer, denne boken fikk meg til å konfrontere en av mine egne....

Noen vil kanskje kalle meg kjedelig eller mene jeg mangler humor, men jeg har store problemer med sånne som fremstår som klovner, som ikke kan ta noe seriøst. Jeg mente det om Alex Rosèn, til jeg begynte å lese søndagsspaltene han med jevne mellomrom skrev i Dagbladet, hvor han skriver om "de nære ting". Disse fikk meg til å se en annen side av han, det er faktisk et menneske under klovnemasken, skriver underholdende gjør han og. En annen jeg har hatt store problemer med å ta seriøst er Kristoffer Schau, nettopp fordi han ikke ser ut til å ta noe som helst seriøst. "Forfall", "Fuck For Forest" og kanskje mest verst av alt; sette påhengsmotor på et grisekadaver har gjort at jeg nesten blir dårlig bare jeg ser fyren. På vegne av venner viser kanskje en litt annen side av denne til tider motbydelige spilloppmakeren.

Bakgrunnen for boken er at det hvert år blir gravlagt mange mennesker uten noen nærmeste pårørende til å påkoste en begravelse eller følge de siste del av deres jordiske reise. Når disses dødsannonser kommer på trykk er det underskrevet med "På vegne av venner", derav tittelen på boken. Schau var arbeidsledig og fikk se et bilde i Aftenposten fra en slik begravelse. Det var bilde fra en tom kirke, tom med unntak av en hvit kiste alene foran alteret. Om dette skriver han: "Det var tomt på altfor mange plan. Så mange at jeg ble utmattet av å tenke på det. Utmattet av å se på bildet. Utmattet av å lese artikkelen. Det var akkurat som om all personlig møkk og håpløshet fra de siste månedene kom sigende over meg på en gang. Tredde seg over huet mitt som en plastpose." (Schau 2009, s. 8) Han bestemmer seg for at han vil være der, vite hva dette var for noe, og bestemmer seg for å gå i kommunale begravelser.

Så hva synes jeg nå egentlig om denne boken? Jeg har tenkt og tenkt og kommet frem til at jeg neimen ikke er helt sikker. På en side er den interessant, jeg har fått ny informasjon, jeg visste ikke tidligere hva som foregikk i en kommunal begravelse. Jeg fikk en ny mening, dvs gjort meg opp en mening om noe jeg ikke tidligere har tenkt over; klart det du burde sitte igjen med etter en begravelse er et inntrykk av det livet som nå har forlatt verden, ikke ord og vers man har hørt mange ganger før. Språket er greit, boken var ikke veldig lang, så den var kjapt lest. Kjapt lest, kjapt glemt kanskje? Eller glemt er vel ikke rette ordet men jeg kan ikke påstå jeg sitter igjen med noe dypere inntrykk.Vi følger Schau gjennom noen kommunale begravelser, får høre hans beskrivelser av og tanker rundt disse, til han i den siste skriver at han ikke klarer mer, at fokuset er flyttet fra avdøde og inn i hans eget hode. Det er jo et essay, man får vite om Schaus tanker om prosjektet både før og underveis, men noe gjør dessverre at jeg ikke synes det blir helt troverdig uten at jeg helt klarer sette fingeren på hva det er. Dette synes jeg på en måte er litt synd, om noen tar seg bryet med å fortelle deg om sine ærlige oppriktige følelser burde man ta det på alvor. Kanskje klarer jeg ikke legge fra meg det mentale bildet jeg har på Mr Schau og dermed heller ikke ta han seriøst, det er kanskje der problemet ligger, kanskje ville jeg sett annerledes på det om boken var utgitt under et annet navn.

Dette er som tittelen antyder, en samling spøkelseshistorier. Om det er de beste, se det er jeg ikke helt sikker på.

Nå skal det sies at jeg siden jeg var rundt 14-15 har hatt en merkelig facinasjon for det og derfor har lest en del spøkelseshistorier, det kan kanskje påvirke meningen noe. Det at jeg har lest en del slike historier gjør at jeg skjønner hvor flere av historiene ender lenge før de faktisk gjør det, så om du har lest en del spøkelseshistorier på forhånd, vil nok noen, om ikke alle, fremstå som forutsigbare.

Det er en samling med 16 historier av 16 forskjellige forfattere; noen kjente, som Arthur Canon Doyle (Sherlock Holmes), Charles Dickens (Oliver Twist, A christmas Carol), Rudyard Kipling (Jungelboken) og Robert Louis Stevenson ( Dr. Jekyll og Mr. Hyde ) og noen ikke fullt så kjente. Det kan også nevnes at det er snakk om litt eldre historier, de fleste skrevet rundt slutten på 1800 tallet /begynnelsen av 1900.

Det er store språklige forskjeller blant historiene, noen bruker et klart, tydelig språk for å male fram svært levende bilder, mens noen igjen for meg ble litt kronglete, ja faktisk såpass kronglete at jeg sleit med i det hele tatt å få bitene sammen til et helt bilde. Noen går veldig rett på sak, mens noen bruker litt lengre tid på å komme dit, hvilket kan tære litt på leserens tålmodighet. Og spøkelsene, ja de kommer i konkrete og ikke fullt så konkrete former enten det er for å lokke, lure, hevne eller rett og slett fortsette sine jordiske gjerninger....

Litt vanskelig å gjøre seg opp en mening sånn totalt sett, men de historiene jeg likte best var;

“Man-size in marble” av Edith Nesbit: Selv om tittelen på denne historien kanskje er nokså avslørende så er historien skrevet på en sånn måte at jeg faktisk glemte det litt underveis og ble litt revet med og nysgjerrig på hvordan dette skulle gå.

“Naboth’s vineyard” av E.F. Benson: Levende fortalt om hvordan det kan gå når en bruker uhederlige metoder for å få det slik man vil.

“The Shadow in the Corner” av M.E. Braddon; En av de litt forutsigbare, men en litt uhyggelig og litt trist historie.

“The Tractate Middoth” av M.R. James; En spennende, tidvis nesten heseblesende historie om en utspekulert gammel mann sitt siste påfunn.

Jeg har litt problemer med å bestemme meg for hva jeg synes om denne boken, for på en side er det en gripende historie, men på den annen side er historien skrevet litt rotete, mye frem og tilbake, så jeg tidvis sleit litt med å følge med.

Hm, da får jeg bare lese den på engelsk da, det pleier å gå greit det og :)

Ja, jeg så også at han hadde skrevet flere bøker, og synes "A safe place" hørtes interessant ut, men jeg har ikke lest noe annet av han.

Noen torturerer ofrene sine, nøye utvalgte personer med sterke fobier, ved å utsette de for det de frykter aller aller mest før han tar livet av de.

Penger har aldri vært et problem for Simon Childs, følelsen han kaller den blinde rotta derimot….det eneste som får has på den er diverse rusmidler og The Fear Game….

Jonathan Nasaw har skrevet en spennende, uforutsigbar thriller/spenningsroman. Den er bare på engelsk, men den er grei å lese for det. Boken er delt inn i 12 større kapitler(13 med epilogen), hver med flere underkapitler, disse underkapitlene er forholdsvis korte og forteller historien fra både gjerningsmannens, ofrenes og etterforskernes synsvinkel. De korte kapitlene driver historien fremover og gjør boka mer intens. Måten Nasaw beskriver menneskene, gjerningene og ikke minst hovedpersonen og dennes ugjerninger er troverdige, det er lett å se det for seg (selv om dette ikke alltid er like behagelig).

Da blir vi i såfall 2, jeg så filmen igjen for ikke så lenge siden og fikk veldig lyst til å lese boka igjen:) Tror jeg kunne tenke meg å eie boka også,siden den er så bra. Jeg kikka raskt etter den,det så ut til at den ikke var så enkel å oppdrive på norsk. Har du lest både den engelske og norske utgaven? Er det store forskjeller? Evt hvordan er den engelske altså språklig ?

Det er ganske mange år siden jeg leste denne boken, og det var nok en av de første bøkene som gjorde virkelig inntrykk på meg.

Jeg husker desverre ikke lenger hva det var som gjorde at jeg i en alder av ca 9 år dro med meg en Stephen King bok hjem fra biblioteket, men etter å ha lest denne boka blir jeg påmint om hvorfor jeg har lest og satt pris på bøkene hans siden den gang. Liseys story er litt trist, litt skremmende, litt spennende og fortalt på en sånn måte at jeg til stadighet spør meg selv, hva i all verden er det som skjer og hvorfor er det sånn, jeg vil vite mer.