Jeg leser sjeldent bøker om igjen fordi jeg foretrekker å huske dem slik de var. Den vesle vampyren er en av favorittbøkene mine fra barndommen, og det må være omtrent tretti år siden sist jeg leste den. Likevel husket jeg hver aspekt av boka og selve stemningen.
Anton får en venn
Den vesle vampyren er om Anton som er alene hjemme. Når han går tilbake til rommet sitt, sitter det noen på vinduskarmen hans. Noe som er veldig rart da Anton og foreldrene hans bor i en leilighetskompleks. Skikkelsen på vinduskarmen er Rydiger, og han er en vampyr! Selv om han virker litt skummel, blir de raskt gode venner.
Etter noen merkelige hendelser, har foreldrene til Anton lagt merke til at Anton har oppført seg litt rart i det siste. Skjuler han noe for dem? Og vil de noen gang tro at Anton er blitt venn med en vampyr?
Vittige hendelser
Dette var vittig og nostalgisk lesing. Elsker vennskapet til Rydiger og Anton. Det er morsomt at de kommer fra veldig forskjellige verdener. Jeg likte også hvor forrvirret foreldrene hans er når det gjelder den nye vennen hans.
Den vesle vampyren er den første boka i serien og de to første bøkene er blitt utgitt på nytt. Jeg håper de kommer til å gi ut hele serien igjen for jeg mangler noen. Da jeg var liten, var disse bøkene vanskelig å få tak i siden de var så populære (med god grunn). På den tiden kunne man ikke bare gå online og bestille bøker, heller, slik vi gjør i dag. Jeg likte handlingen og atmosfæren like godt nå som voksen.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse
En syltynn rammefortelling som sender hovedpersonen på leit i Tyskland etter informasjon om sin morfar
Dette er den "vanskelige" andreboken til forfattere, som ble hans gjennombruddsroman. En filosofisk tendensroman som "virker" nå 28 år etter utgivelsen
En langdryg affære, godt skrevet men lite festet seg
Jeg leste Dødens spill av samme forfatter for en tid tilbake, som var en fantasytrilogi for ungdom. Det er en sjanger jeg ikke leser særlig ofte, og derfor var det overraskende at jeg likte den så godt. Trilogien hadde noen forfriskende elementer, og bøkene heter: Dødens spill, Den sorte bruden og Mørkets tjener.
En sykepleier med hemmelig fortid
Du kan kalle meg Jan er en psykologisk thriller for voksne. Den handler om Ida som er psykiatrisk sykepleier. Hun jobber med ungdom som sliter psykisk. Man blir kjent med at Ida har en hemmelighet. Hun forsvant som barn, og kom tilbake to år senere. Etter det har hun og moren levd et hemmelig liv ved å bytte navn og alt mulig. Det på grunn av at mannen som tok Ida, ikke skal finne henne igjen. Men når en tidligere pasient forsvinner, frykter Ida det verste. Hun mistenker at det kan være samme mann som står bak.
Trenger noe annet
Det er flott at psykiske lidelser blir tatt opp i både bøker og film, men i det siste har det vært svært mye av det, at jeg tror jeg trenger en liten pause fra det temaet. Jeg føler jeg trenger noe annet. Det er en av grunnene til at jeg ikke likte boka noe særlig. Jeg er heller ingen fan når en bok er skrevet som en slags feberaktig drøm, eller at man får følelsen av å sitte fast i hodet til hovedpersonen.
Boka hadde mange interessante aspekter, men syntes dessverre at Ida ble noe irriterende i lengden. Jeg var heller ikke helt engasjert i handlingen. Men jeg kommer selvfølgelig til å lese mer av denne forfatteren, fordi skrivestilen hennes er veldig tøff og annerledes.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse
Jeg har lest en god del krimbøker av skandinaviske forfattere oppgjennom årene, men ikke mange fra Danmark, bare noen få. Jeg er nok mer kjent med filmene enn bøkene deres. De er fordømt gode til å lage filmer. Det skal de ha.
En sak som vekker mange farer
Økseskipet er den første boka i Nina Portland serien. I denne boka er det om hennes første sak som hun ikke helt klarer å gi slipp på. Saken var om et skip hvor alle om bord ble drept. De ble drept med en øks og kastet i vannet. En mistenkt i saken slapp unna fordi bevisene ikke hadde nok grunnlag. Nina bestemmer seg for å operere litt på egen hånd, og spore opp denne mystiske mannen. Det hun ikke vet, er at det setter henne i en stor fare. Hun har ikke bare seg selv å tenke på, men også sønnen Jonas. Livet som kriminalassistent er ikke bare, bare. Er hun villig til å risikere sitt eget liv for denne saken?
Dette var ganske tørt til krim å være. Det er jo en kjent sak at krimromaner kan for så vidt være tørre, men det hjalp heller ikke at forfatteren la på med mye historie. Jeg liker historie og er interessert i det, men jeg ttrenger det ikke i krimbøker. Nina var også en person som var vanskelig å ta på alvor, siden hun oppførte seg som MacGyver. Det vil si, det var ikke spesielt realistisk. Handlingen var også veldig uinteressant og det var ikke mange karakterer å like. Derfor ble dette svært kjedelig i lengden. Dette er første bok i Nna Portland serien, og min siste. Det frister dermed ikke å lese videre.
For mye historie
Sier det ikke for å være krass, men det var bare ikke helt min type krim. Det var altfor mye latterlig spionasje, europisk historie og lokal historie. Skjønner jo at det hadde en hensikt med handlingen, men det ble litt tekstbokaktig, og det gjorde at man falt litt ut av selve plottet. Nina var heller ikke særlig interessant å lese om. Hun hadde ikke personlighet eller drivkraft som var fengende å lese om. Det ble altfor mye overdrivelse i det meste hun gjorde. Personlig foretrekker jeg krim som er nøktern eller krim som har litt horror elementer. Økseskipet ble dessverre for langdrygt og tørt.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse.
Kari Elisabeth siterer Mamma er trygda av Mímir Kristjánsson (side 49)
15:45, 10. oktober 2024 Ingen har det som favoritt.
Skilsmissebarnet Marit Wilhelmsen måtte klare seg selv i oppveksten. Det gjorde henne viljesterk. Hun hadde en utagerende personlighet, og fulgte det feministiske rådet om å oppføre seg med den samme grenseløse selvtilliten som en middelmådig hvit mann.
Dette ble litt for diffust for meg, men historien var grei å følge
Artig hvor mye det kan prates om under paraplyen ved
Kristine S. Henningsen har tidligere gitt ut bøker ved hjelp av forskjellige forlag, men nå gir hun ut bøkene selv.
Et annerledes begravelsesbyrå
Den siste festen er den andre boka i Irma Dahl serien. Irma er skilt og har to sønner med eksmannen. Mange syns at hun er litt rar og skremmende. Mest fordi hun viser nesten aldri følelse, og hun er veldig direkte når hun prater. Og hun driver sitt eget begravelsesbyrå. I stedet for å føle tristhet for menneskene som har gått bort, ønsker hun å arrangere fest for å feire livene deres.
Hun trekker seg heller ikke tilbake når det gjelder utfordringer. Hennes eldste sønn er blitt ranet av en ungdomsgjeng. De har stjålet den nye mobiltelefonen hans. Hun kan jo ikke bare sitte og ikke gjøre noe med det ...
Ofte vanskelig med humor
Dette er roman blandet med litt humor. Humor i bøker og filmer er ofte vankelig, og det er sjeldent at jeg ler. Jeg likte noe av humoren, men ikke sexcscenene med Irma og en fyr. Jeg brydde meg ikke særlig mye om båndet mellom dem. Det føltes ikke helt ekte.
Bortsett fra det og noen skrivefeil her og der, var dette en god oppfølger. Selv om jeg ikke er helt fan av Irma, vil jeg gjerne vite hva hun skal gjøre videre. Anmeldelsen er litt kort denne gang, i og med at dette er en oppfølger.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra forfatter, mot en ærlig anmeldelse
Sist sett
