Bokelskere.no

Fine dikt, med noen gode fulltreffere innimellom

Denne har jeg ikke en gang fullført..

Alt dette tilhører meg er skrevet i et litt poetisk språk, det eksotiske miljøet ville jeg gjerne lære om, men selv om miljøet blir skildret gjennom mange små hendelser, i løpet av tre generasjoner, så ble det litt tamt.

Jeg endte på 59 leste bøker i 2022. Leste 111 året før, men er likevel fornøyd. Jeg har
nok en 8-9 bøker som topper fjoråret, men skal jeg velge meg 1, så er det Lars Elling sin debut Fyrstene av Finntjern.
Jeg setter meg aldri veldig høye mål for året, men tenker alltid at jeg ønsker å lese minst 50. Jeg er med i flere ulike lesesirkler både her og på bookstagram. Det gjør at jeg ofte leser bøker jeg kanskje ikke hadde tenkt på selv. Heter @jordmorhanneleser på ig om noen vil følge.

Det er ikke tvil om at denne historien engasjerte, å bli gjort kjent med historiske hendelser jeg ikke har hørt noe om, er alltid spennende

Oda Krohg og hennes kollega, Reidar Simonsen får en uvanlig klient. En sørgende mor som er den eneste som tror at sønnen hennes Birk er i live.

Falske forhåpninger?
Moren er ikke bare sørgende, men også alvorlig syk. Politiet har gitt opp saken for lenge siden, også hennes nærmeste. Birk skal ha druknet for fem år siden, men kroppen ble aldri funnet. Hun har en følelse av at han fremdeles er live siden hun har blitt tilsendt forskjellig skjell. Krimgåter er ikke akkurat Odas spesialfelt da hun er dødsboadvokat. Men hun synes synd på denne kvinnen og har ikke hjerte til å si nei. Da hun begynner å grave i denne saken om Birk, opplever hun stadig trusler og får vite at noen holder øye med henne, men hvorfor? Kommer hun til å avslutte saken med tanke på at hun ikke jobber for politiet, eller vil hun hjelpe denne stakkars kvinnen til tross for truslene Oda får?

Oda og Reidar er kanskje et spesielt radarpar, men de har en del til felles. De er begge ensomme, og passer på hverandre. Aldersforskjellen deres er stor, og selv om det ikke er kjærlighet i bilde, tar de vare på hverandre på sin måte, og har hver deres sorg å bære på. De utfyller hverandre på en god måte. Saken om Birk fører dem til arbeidsplassen hans som viser seg å ha mange hemmeligheter. Spørsmålet er om Birk gjemmer seg på grunn av at han er redd for noe, eller om det bare er et desperat håp fra morens side. 

Godt med en krimbok uten politi som hovedkarakter
Interessant å lese om krim/mysterie om folk som egentlig ikke jobber for politiet, men som tar på seg en slik sak likevel. Ikke at det er realistisk, men noen ganger er det godt å lese krim som det er. Berglund skriver med innlevelse, gode karakterbeskrivelser og miljøskildringer. Den svarte svanen har også et godt driv, så det er ikke mange dødpunkter i denne. Likte også at pandemien var litt i bakgrunnen i stedet for at antibac og maskebruk ble nevnt i hjel, men i stedet fikk man informasjon om verdenstilstanden i begynnelsen av hvert kapittel, slik at det ikke opplevdes som masete, eller at det kvalte plottet.

Det eneste som trekker litt ned er slutten som er noe overdrevent og amerikansk. Med amerikansk mener jeg overdrivelse og en god del action. Det skjer også en vending mellom to karakterer som kom litt ut av det blå, og som ikke var spesielt troverdig, men ikke slik at at det irriterer så mye at det ødelegger resten av boka. En god og lettlest krim med en spesiell sak.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse)

Dette er første bok i en serie og er usikker på hvor mange bøker det blir. Uansett er det en fin tegneserie for både barn og ungdom, om vennskap, familie og det overnaturlige.

En ny start
Magnus har det kjipt. Han er med moren på flyttelasset og skal bli kjent med nytt hus, en ny by som heter Vandredal, og ny skole. Faren hans er ikke med dem, og hver gang han prøver å møte Magnus, er det noe som skjer. Samtidig er Magnus i sorg for det er ikke lenge siden katten Blåveis døde. Det tar tid å finne nye venner og de to han blir kjent med på den nye skolen, er kanskje ikke mors beste barn, og Magnus havner derfor ofte i knipe. 

Da moren hans kjøper en kattefigur til ham som gave på grunn av at den ligner på Blåveis, får han seg litt av en overraskelse. Med den figuren, er det et spøkelse og hun heter Saga. Går hun og Magnus overens? Og vil Magnus hjelpe Saga henne med noe fra fortiden?

Det første møtet er en kort bok på 101 sider med mange illlustrasjoner og lite tekst. En bok som er lett å komme seg gjennom, men som også byr på en god historie. Den er godt mulig noe typisk for oss voksne, men på en måte gjør det ikke noe da det er en koselig bok. Fargebruken minner meg litt om Nordlys serien av Malin Falch, noe som er positivt ment.

Ekte vennskap?
Likte vennskapet mellom menneske og spøkelse, temaet om hva som er rett og galt, og at også Magnus og Saga har sine oppturer og nedturer i vennskapsforholdet deres. De forsvarer hverandre så godt de kan, og når de er sure på hverandre, viser de det tydelig. Det er litt morsomt.

Søt bok om turbulent familieliv, uvanlig vennskap og det å passe inn på et nytt sted. Boka inneholder fargerike og nydelige illustrasjoner. Den eneste nedturen er som nevnt at det ble litt åpenbart, men var spent og interessert i å lese bok nummer to som heter Poltergeist.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

Jevnt spennende og absolutt velskrevet krim

Hei er det lagt ut leseutfordring 2023? Hvor kan jeg finne den?
Godt nyttår.

Fantastisk reflektert og fin, ikke "voldelig" i det hele tatt

Louis imponerer med denne boken, for alvor viser han sitt politiske engasjement, og klarer å ryste denne leseren

Ikke mange damer er privatdetektiv.

Et lite snev av Mikke Mus
Men det er Oilvia Henriksen og samboeren hennes Torstein er politi. De jobber dog jobbe ikke sammen, da Olivia ofte får beskjed om å holde seg unna drapssaker. Det er bare det at Olivia har sin egen måte å jobbe på, og hun har for vane å være der det skjer, litt som Mikke Mus.

Noen beinrester blir funnet i hagen til en venninne av Olivia, og en ring med navnet Gro på. Hvem er denne Gro og er hun fra nærområdet? Da Olivia går i nabolaget for å spørre folk om noen kjenner noen som heter Gro, kommer Olivia over et mulig åsted. Inne i et av husene, finner hun noen livløs på gulvet og det er den berømte forfatteren Fie Frantzen. Er det virkelig et åsted eller var det bare en ulykke? Forfatteren var kjent for å sine venner og fiender. Olivia blir invitert til skrivekurs, og det gir henne en ypperlig mulighet til å snoke litt i miljøet, finne ut mer om den døde og den mulig skyldige.

Dette er bok nummer åtte i Olivia Henriksen og det er feelgood/kosekrim. Det er ikke en sjanger jeg leser mest av, så er ingen "ekspert" på det området. Olivia er noe for seg selv. Hun, som nevnt tidligere, har sin egen måte å jobbe på, og det er ikke bestandig hun klarer å gjøre som førstebetjent Evert Karlsen sier, om å holde seg unna alvorlige drapssaker. Hun liker også å spille litt skuespill på politistasjonen og ellers for å å få viljen sin og når hun fisker etter spor.

Skrivekurset er mer spennende å lese om enn samboerskapet
Syntes skrivekurset var det mest interessante med boka selv om det var fiksjon, for det var interessant å lese om forfattermiljøet. Mange forskjellige personligheter samlet på et sted. Så likte å være en del av det, og man bare forventer det verste. Olivia Henriksen er ikke spesielt troverdig som privatdetektiv, men hun har personlighet og vet hva hun står for. Men brydde meg ikke mye om samboerskapet hennes med Torstein som er noe trøblete, som det kan være i fleste forhold. Likte bedre å lese om jobben hennes og båndet til Evert fremfor privatlivet.

Lauritsen Kjølner skriver med god humor, glimt i øyet og Olivia Henriksen er noe for seg selv. Selv om dette ikke er troverdig krim, var det underholdende og det er en feelgood krim med sjarm.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra forfatter, mot en ærlig anmeldelse)

Da jeg helt mot slutten avslørte morderen, hadde jeg vært innom 5-6 andre, hjernecellene hadde fått kjørt seg, og jeg hadde hatt en fin leseopplevelse.

For en reflektert ung mann Louis er, denne samtalen er en nytelse å lese

Da er tredje bok i Tom Grayston serien lest, og kan den måle seg med de to andre bøkene?

Slakt er en av debutbøkene som har imponert meg mest, fordi den var svært mørk og hadde en tempo som jeg likte. Kleptokratiet er en god krimbok det også, men den var ikke like sterk som de to andre bøkene han har tidligere utgitt.

Risikabelt yrke
Kleptokratiet er om to damer med viktige jobber. Den ene av dem er norsk og hun er miljø og menneskerettighetsforkjemper. På grunn av deres spesialfelt, bor de i Kongo hvor de deler en leilighet. Noe i leiligheten skjer slik at noen dør, og Tom Grayston blir satt på saken. Han tar med seg et team og reiser til Kongo. Han blir skuffet da damene velger å bli værende der i stedet for å bli skremt til å dra hjem. De tror på det de gjør, og derfor er de nødt til å bli værende. Men jo mer de snoker rundt .... jo større kommmer de i fare, og da Sofie Christensen blir kidnappet, insisterer Tom på å dra tilbake til Kongo.

Er det noe Skjerven kan, er det å skrive troverdig krim fordi han skriver om temaer han er svært kunnskapsrik om, og teamer som er aktuelle. Selv om boka tar for seg aktuelt tema og ting som engasjerer, blir Kleptokratiet vel saklig. Det blir veldig mye informasjon slik at noe av spenningen fra hans tidligere bøker uteblir. Jeg stusset også på fortellerstemmen som virket en smule annerledes. Etter å ha lest etterordet forsto jeg årsaken. Kleptokratiet begynte Skjerven å skrive på i 2015, men i stedet ble Slakt hans debutbok og så kom oppfølgeren Blod er tykkere enn vann. Han skrev denne boka mellom disse bøkene. Så ikke rart at fortellerstemmen føltes noe annerledes. Han skriver fremdeles godt, men følte jeg ikke ble like revet med denne gang. Det ble for saklig. Jeg liker at krimbøker er troverdig og tar for seg viktige temaer, men syntes det ble litt for mye av det denne gang. Dermed ble det noe småtørt for min del. 

Leser gjerne mer om Tom Grayston
Liker fremdeles å lese om Tom Grayston, både på jobb og privat. Han har nylig flyttet til Oslo for å jobbe for Kripos, og han får ha barna sine hos seg av og til, og forholdet til barnemoren er noe komplisert. Han er heller ikke en typisk hverdagshelt som skal skyve seg selv foran alle andre i enhver tid. Han gjør bare jobben sin. Denne reisingen Tom gjør mya av i denne boka, minnet meg også litt om bøkene til Sven G. Simonsen.

Selv om jeg ikke ble like begeistret over denne som mange andre ble, vil jeg fremdeles lese videre i Tom Grayston serien, fordi jeg er fremdeles interessert i hvordan det vil gå med ham, og de andre han jobber sammen med, og ting som skjer i privatlivet. For som sagt, Skjerven skriver godt. Det var bare teamet jeg ikke gikk helt overens med denne gang. Anbefaler også at etterordet blir lest som er svært informativt, og Skjerven har en CV mange av oss bare kan se langt etter.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Liv Forlag/Forlagshuset i Vestfold, mot en ærlig anmeldelse)

Dyster og spennende - anbefales!