Bokelskere.no

Kristopher Schau er mest kjent som Tv-personlighet, musiker, radiovert og for en del stunts som har vært en smule kontroversielle. Med På vegne av venner viser han andre sider av seg selv.

En sjarmerende og svært synlig bok
På vegne av venner: et essay ble utgitt i 2009 og husker den var svært synlig på den tiden. Ofte venter jeg med å lese bøker som blir fort og ofte synlig, og heller få dem med meg senere, hvis interessen fremdeles er der. Hørte denne på lydbok mange år etter at boka ble utgitt, og den holder seg godt den dag i dag, da det fremdeles er ofte mye snakk om ensomhet i media.

Schau var arbeidsledig da han begynte på dette prosjektet, og hadde dermed dårlig råd, så derfor måtte han finne på forskjellige måter å komme tidsnok til disse begravelsene. I begravelsene han møtte opp i, var det enten svært få eller ingen som møtte opp. Han beskriver ensomme liv som ikke har satt spor, men likevel gjør det det gjennom denne boka.

Liker godt Schaus selvironi blandet med en dose alvor, handlingen har en fin balanse av det, og det er heller ikke bare om ham, men om menneskene han møter underveis i dette prosjektet, og hva slags inntrykk det gir ham. Det var forfriskende å se andre sider enn de rebelske sidene av ham, som man har fått med seg gjennom media oppgjennom årene. I På vegne av venner møter man en medfølende, reflektert og alvorlig Schau som kommer med noen små drypp selvironi i alt det svarte.

Mye ensomhet
Selv om man vet fra før av om at det er mennesker som blir begravet, nesten anonymt på grunn av at de ikke har noen nære, så det er fint at Schau gir dem et ansikt og påminner oss som leser den, at ganske mange er alene. Det er et evigvarende problem.

Dette er en svært kort bok på bare, 91 sider, men så er det jo egentlig et essay som tittelen sier. Lengden var akkurat passe til at Schau fikk frem både et tema som er aktuelt, humor, og en liten bit av hans egen hverdag. En fin liten blanding av alt uten at det mistet fokus, som det ofte gjør når noen nevner seg selv i en bok. Fint tema og en god bok å gruble på i ettertid.

Fra min blogg: I Bokhylla

Romanen har sterke dialoger, og er handlingsmettet til tusen. Karakterene er troverdige og måten Halberg har komponert romanen, gjør at jeg frydet meg over hver ny vending som dukket opp.

Kjempefin diktsamling, variert men helhetlig - anbefales!

Kommer meg nok ikke gjennom den. Og hu jeg følger som er primus motor, legger til de bøkene som legges til UTEN å fjerne de som fjernes av han som lager denne lista. Men har lest over 40 av de fra tidligere, og det sunes jeg ikke er verst. Målet for min del er å lese klassikere og bøker fra andre steder i verden, som jeg kanskje ikke hadde funnet om det ikke var for lista.

Jeg leser som vanlig i flere bøker av gangen. Denne hælja leser jeg A question of power av Sør- Afrikanske Bessie Head. Boka handler om en kvinnes forhold til to menn, et forhold som pågår i hodet hennes. Tror jeg i alle fall.. kvinnen er psykisk syk og hallusinerer mye, og min forståelse hittil er at disse mennene kun eksisterer i hennes sinn. Denne leser jeg som en av 12 bøker jeg skal lese i år fra lista 1001 bøker du må lese før du dør. Dette i regi av en bookstagram- venn (instagram).

Samtidig leser jeg i boka Men størst av alt er begjæret av Sissel Gran. Sakprosabok om begjæret som ligger i oss mennesker. Veldig interessant. Denne kjøpte jeg på mammut-salget nå i år.

God lesesøndag videre!

Pikkoloens bagasje var en topp lesning for meg for noen uker siden! LSC er av mine favorittforfattere, og denne boka synes jeg var en av de beste fra han! Det er ikke pga handlingen i historiene, men pga de flotte setningene og metaforene han skriver!

Sannheten av Knut Nærum tilhører prosjektet om bøker som er inspirert av De ti bud som er skrevet av forskjellige forfattere. Tidligere har jeg lest Andre guder av Jørgen Brekke, Min sønn av Arne Svingen og Til døden av Agnes Lovise Matre. I fjor leste jeg Sannheten av Knut Nærum, og det er på tide å skrive noen ord om den.

Hvordan kan ting gå forferdelig galt?
Ting er ikke det samme som før. Tidligere var Jannike bibliotekar, mor til to barn og gift. Hun hadde et hverdagslig A4 liv. Men så ble det etter hvert mindre privatliv da myndighetene ønsker mer innsyn i samfunnet. Fra nå av skulle det ikke være løgner, hemmeligheter eller noen som gjemmer seg bak anonyme brukernavn. Jannike støtter dettte, og endte etter hvert med å jobbe i Innsynet som det kalles. Noe må ha kludret til noe, siden hun etter hvert ender opp i de svenske skogene sammen med andre nordmenn, og må klare seg med de finner i naturen. Hva kan ha gått så forbanna galt?

Dette er en kortroman blandet med litt dystopi. Jeg liker dystopi men samtidig er det også en sjanger jeg blir fort lei av, så det må leses periodevis. Knut Nærum er vel også et kjent navn for mange. Mest kjent er han nok fra Tv-skjermen, men har de siste årene vært forfatter, og navnet hans har også vært å se i Donald bladet noen ganger. Han har laget noen Donald historier sammen med Arild Midthun, han som er kjent for å lage forsidene på Donald bladene. Men det vet jo stort sett de fleste, håper jeg.

Tam handlingsutvikling
Jeg har lest noen bøker av Nærum tidligere og dette er nok boka jeg liker minst av ham, og det er nok også boka jeg liker minst av bøkene som er basert på De ti bud. Selv om konseptet er spennende i seg selv, og samfunnet blir stadig mer lik konseptet i boka med tanke på sosiale medier og lignende ting vi bruker, var dette likevel en smule kjedelig lesing. Syntes karakterene ble noe blasse og handlingen noe tam med tanke på ideén bak. Det ble ikke så veldig mye action, og tror heller ikke det var meningen, men litt action hadde ikke skadet.

Ikke Nærums beste dette, dessverre. Selv om Sannheten hadde noen underholdende punkter og vekker interessante spørsmål, ble det likevel ikke en bok man tenker lenge på etter at den er ferdiglest. Den ble vel stillestående og bleik for min del, spesielt med tanke på temaet.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar av Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)

Altfor mange løse tråder! Litt synd.. historien i seg sjøl er veldig bra, men det burde fortelles og utdypes enda mer etter min mening!

Jeg tenkte ikke over det med kapteinen så tidlig i boka. Men et stykke uti står Ben og ser på han og ser at blodårene under huden er som på et menneske (husker ikke setningen ordrett). Og da tenkte jeg; men er han ikke et menneske?! Og så på slutten av boka da Ben er kommet helt opp på rommet til kpt, så beskrives han som «dukken». Samtidig får han vann for å fukte munnen.. men kanskje er en AI så godt laga at de trenger mat og drikke? Ikke lett å si..

Helt greit! Og så kan man jo hoppe inn med forslag om det plutselig dukker opp noe spennende. Jeg leste Dune i sommer, så jeg leser den ikke på nytt men blir med på diskusjon!

Jeg foreslår her for å få det i samme tråd:
- Veien av Cormac McCarthy
- Fluenes herre av William Golding
- Dødslekene av Collins

Nå har jeg lest ferdig. Forsåvidt godt skrevet og et spennende univers, men som Ajiniakra bemerker så får man aldri helt landa før man er videre til noe annet. Man forstår etterhvert at Ben må ha blitt en opprører, men det tar tid å finne ut det av seg selv. Det hoppa rett fra at det begynte å bli uroligheter og protester, til at Ben og de andre på dekk-nivå 104 hadde vært arbeidere der nede lenge. Vi får vel aldri helt vite hva Ben har gjort som fortjener å sendes ned dit? I alle fall oppdaga ikke jeg det.
Min mening er at denne historien hadde fortjent minst et par hundre sider til. Forfatteren vil ha med så mye, så mange år, på så få sider, at man føler at det hoppes over viktige deler av historien. Og hva med de andre personene i boka? Nei, her mangler det mye. Jeg antar at den voksne personen han ser i sofaen i leiligheten er Mia. Og jeg antar at han så datteren sin og ikke bare klær, i senga i leiligheten. Eller var Marianne den voksne personen der?
Jeg tror at jeg-personen som dukket opp innimellom er Mr W. Han skriver mye og har tilgang på skrivesaker. Han var jo en del sammen med Marianne, så hvorfor visste ikke han mer. Og hvorfor blir Ben fornærma for at Mr W ikke fortalte hvem han virkelig var før de kom opp i skipet? Han forsto jo sikkert at dette var en Marianne var en del sammen med? Veldig mange løse tråder i denne boka.

Bare jeg som tenkte at kapteinen ikke var menneske?

Hvis jeg skal gjette hva forfatteren ønsker å formidle, så er det at mennesker klarer å ødelegge for seg selv uansett hvor de er. Og at naturen vokser mest på egne premisser. Men vet ikke om jeg tolker riktig..
Min konklusjon: Historien i seg selv hadde potensial, men burde fått enda større plass (flere sider og/eller serie/trilogi). Og spørsmålene er for mange til at det oppleves som en bra avslutning.

Monika Steinholm skriver i alle bøkene sine omsorgsfullt, om de svake i samfunnet, det gjør hun også i denne kriminalromanen.

Satanic Panic var et kjent uttrykk på 80 - tallet, og det er også et uttrykk som brukes en gang i blant i moderne tid. Whisper Down the Lane av Clay McLeod som ble utgitt i 2021, var også inspirert av McMartin saken som varte i hele sju år.

Clay McLeod Chapman har hittil vært ukjent forfatter, og noen ganger lønner det seg å bevege seg i ukjent terreng, for noen ganger får man belønning for det, som denne gang.

Whisper Down the Lane er beskrevet som psykologisk horror, men synes at den heller mer mot thrillersjangeren. En mørk thriller. Den har også to tidslinjer, 1983 og 2013. I 2013 møter man Richard som er kunstlærer, og er gift med Tamara som også er lærer ved den samme skolen. Fra før av har hun sønnen Elijah, som er en av kunstelevene til Richard. En dag blir ikke livet til Richard det samme som før, da skolens kanin blir funnet flådd, og på åstedet ligger det en personlig hilsen til Richard. Noen vet om fortiden hans.

Ødeleggende løgn
I 1983 blir man kjent med Sean. Han er en liten gutt på fem år, som bare har sin mor i livet, og sammen flytter de til et nytt sted. Noe skjer som gjør at han serverer sin mor en liten løgn. Han gjør det for at hun skal ha rett, og han er for ung til å skjønne konsekvensene av det. Løgnen blir til en slags snøballeffekt og blir til noe større, og det er for sent for Sean til å ta den lille løgnen tilbake. Hans løgn endrer hele samfunnet og ødelegger en del familier.

Tidslinjene er delt opp i egne kapitler og er oversiktelig satt opp. Personlig likte jeg å lese om 2013 bedre enn 1983 tidslinjen, fordi handlingen i 2013 engasjerte mer. Spørsmålet er om disse tidslinjene har noen sammenheng eller ikke ...

Et forfatterskap man blir nysgjerrig på
Til tross for at dette ikke akkurat er horror, var det likevel god bok. Likt de fleste i persongalleriet bortsett fra Tamara, Richards kone som var noe hurpete for å si det mildt. Tematikken var også interessant å lese om og hvordan en liten løgn kan forandre alt. Det er ingen tvil om at McLeod Chapman skriver godt. Tempoet er noe ujevnt innimellom, men tempo er heller ikke alt. Man ble godt kjent med karakterene og man var hele tiden nysgjerrig på hvordan denne smørja ville ende. Om man hadde rett eller ikke, så leser gjerne mer av denne forfatteren, og har allerede The Remaking i boksamlingen.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det livet hun ble tvunget til å leve er hjerteskjærende, vi vet at kvinnesynet mange steder er helt på tryne, men det er først når en leser en historie som denne, at en skjønner hvor ekskluderende det kan føles å ikke ha en egen vilje.

Hei! Nå kom jeg inn her for å si fra at boka er påstarta men at jeg ikke er ferdig. Vært mye jobb og annet. Men satser på å få lest den ila et par dager nå.

Noen ganger kommer det bøker med et kreativt konsept, blant annet denne. Men er et kreativt konsept viktigere enn alt annet?

En herlig vending i livet
Hidden Pictures er en slik bok. Den ble lagt merke til i fjor fordi den bydde på et konsept som var litt annereldes og som man lett ble nysgjerrig på. Den er om Maollry som begynner et nytt liv etter å ha vært avhengig av OxyContin og heroin, men hun har nå vært helt ren i over ett år. Hun har sponsoren Russell som følger henne opp for å se hvordan det går, og han er også den som kobler henne til en familie som søkter etter barnepike. Mallory vil gjerne ha jobben da nabolaget er svært pent, med store, fine hus og idylliske omgivelser. Da hun er så heldig å få være barnepiken til deres Teddy, får hun bo i gjestehuset i hagen deres.

Moren til Teddy var overbegeistret for Mallroy fra begynnelsen av og før Mallory fikk jobben, var faren i huset noe skeptisk med tanke på hennes bakgrunn. Men ting virker å gå fint og Mallory og Teddy har god kjemi. De leker, og har det kjekt sammen. Helt til det viser seg at Teddy er helt besatt av å tegne. Det er ikke selve hobbyen som det er noe galt med, men illustrasjonene som stadig blir nifsere og dystrere for hver tegning som blir lagt. Samtidig er det et rykte som går i nabolaget, om at en kvinne ble drept for mange år siden. En slags vandrehistorie. Er det den kvinnen Teddy tegner og kommuniserer med når han er alene? Og bør hun fortelle foreldrene hans om hva det er han tegner, og hvor mye kan hun egentlig blande seg inn i familien som deres barnepike?

Vant for beste horror i fjor
Hidden Pictures av Jason Rekulak er horror som ble utgitt i fjor og som vant Goodreads Choice Awards for best Horror samme året. Å kalle dette horror, er å ta det med en klype salt. Synes ikke det er horror i det hele tatt. Det er vel heller thriller. Thriller med noen få horrorelementer, er nok den nærmeste forklaringen man kan komme. Boka startet godt. Jeg likte de første hundre sidene som nesten fløy av seg selv, konseptet og barneillustrasjonene som er tegnet av to voksne. Det er brukt to illustratører siden illustrasjonene tar en utvikling.

Når noen henger opp en tegning på kjøleskapet, får vi som leser også se de. Blar de gjennom en tegnebok, får vi også se illustrasjonene sammen med dem, i stedet for at illustrasjoene blir beskrevet med ord. Sånn sett var det et artig og forfriskende konsept.

Dessverre det som var et lovende konsept, ble til noe typisk og noe komedieaktig leseopplevese. Det blir for mye instalove, hvem det gjelder nevner jeg ikke da det blir for avslørende, og den siste delen av boka, og slutten ble bare tullete. Det ble som å se en dårlig komedie. Det som var spennende, intenst og forfriskende, slo over til noe typisk og avslutningen var bare dum.

Hidden Pictures var en bok jeg likte svært godt i begynnelsen, til å bli en av mine verste bøker så langt i år. Tro det eller ei ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Mot slutten spisses tematikken så den favner metoo, rasisme, kjønns- og aldersdiskriminering. Det skjer fort, nesten i en eneste setning og alt på en gang. Jeg tenkte "endelig", substansen jeg har ventet på gjennom hele boken.

Det er ikke ofte at skrekkbøker blir utgitt her i landet, så det er en lettelse å se de få gangene det skjer.

Vet jo at det er en sjanger som dessverre ikke blir tatt seriøst da mange ser på sjangeren som noe tullete og mye av det samme, noe som er synd, for den sjangeren er ikke så ensporet som mange hevder at den er.

Bare en fase eller en ordentlig fantasivenn?
Tom: den andre viljen er om en familie som er fortvilet og det føles ut som en slags splittelse er i ferd med å skje. Christine er bare sju år, men foreldrene merker at det er noe annerledes med henne. Hun leker ikke med andre og snakker ikke til dem, eller noen. Hun har vennen Tom. Det er en fantasivenn av henne. På grunn av dette blir hun henvist til BUP, men vil det i det hele tatt hjelpe? På grunn av denne Tom og Christines reserverte oppførsel, får familien oppleve en del ubehagelige og skremende ting. Samitidig blir man kjent med noen fra lenger bak i tid. En som heter Thomas. Han bor i kjellerleiligheten sin, og forlater nesten aldri leiligheten, og han unngår de som eier huset. Har disse karakterene noe til felles i handlingen?

For det første kan jeg nevne at jeg ikke er fan av nynorsk. Det er fint å høre på, men verre å lese det og skrive det, men har blitt flinkere med åra til å like og lese det. Det tar bare litt tid, og er nok en vanesak. Likevel er jeg glad for å ha lest boka. Har aldri hørt om forfatteren før, men han skriver godt, både når det gjelder stemning og familiedynamikk.

Spennende fortellerstemme
Selv om fantasivenn ikke er spesielt originalt i skrekksjangeren, har en en interessant vinkling på det hele. Han presenterer temaet på en litt annen måte, som var forfriskende. Det handler ikke bare om Christines fantasivenn, men også enkelte spørsmål om psykatri, foreldrenes forhold og morens som har en litt annerledes jobb enn de fleste.

Tom: den andre viljen, er en bok jeg dessverre ikke har sett mange lese, og derfor har den ikke vært spesielt synlig. Grunnnen er vel at ikke mange leser skrekk, men den kan også fint leses som roman da dette er karakterdrevet plot. Så håper det er flere som får med seg denne, for den er både interessant og fengslende.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse)

Psykologisk thriller med en vri