Bokelskere.no

Nå meldes det at forfatteren McCarthy er død.. det var litt spesielt akkurat nå når vi skal samlese «Veien».. Han var heldig og fikk leve lenge, men er nok mange som gjerne skulle ville opplevd flere bøker fra han har jeg skjønt. Jeg har aldri lest noe av han.

Fin essaysamling med bredt tema, som gir en tanker å tygge videre på

skriv lenkebeskrivelse herDet ble litt for akademisk for meg, men Girards tanker slipper meg ikke så lett, siden Ida Lødemel Tvedt har oversatt mange av dem til folkelig språk i Marianegropen, som jeg også leste på samme tid.

Middelklasse-konformitet.
Ensomhet.
Januar-stemning.

Fin fortsettelse av krimserien som begynte med Den svarte svanen. Dødsboadvokaten Oda Krohg, er seg selv lik, i denne morsomme krimhistorien.

Dette er en roman til å få vont i sjelen av. Vi mennesker er så forskjellig, noen har mye frihetstrang, mens andre vil bare leve et rolig liv i tråd med konvensjonene.

Jeg har lest det, men premissene er for vage, og sier meg ingenting om hvorfor nettopp den eller den boka nomineres. Litteratur for voksne og utgitt på norsk de siste fem årene er ikke spesielt avgrensende, noe vel spennvidden i sjanger vitner om. Er det f.eks. krav om sjangervariasjon, med andre ord at det skal være ei diktsamling, ei novellesamling, en (sær) roman og et langt essay? Hvilke kriterier ligger bak valg av f.eks. diktsamling?
Hva gjør at en roman nomineres framfor en annen? Er det spesielle kvaliteter (eller mangel på kvalitet) som er utslagsgivende? Bør forfatteren være kjent eller forholdsvis ukjent? Debutant eller veletablert?

Sagt ned andre ord: kan alt (uansett kvalitet) nomineres?

Hva skal man med naboer?

Dårlig naboskap?
Noen naboer er venner, noen fiender og noen naboer har ikke noe med hverandre å gjøre. Naboer er så mangt. Ollie er på husjakt siden han har endelig økonomi til å eie noe selv. Men etter en del visninger, er han nødt til å senke kravene et hakk. Han har kanskje ikke råd til et drømmehus med det første, og starte med noe beskjedent. Ved en tilfeldighet får han tilbudet om å se et gammelt hus. Huset er noe rønneaktig og kanskje ikke så sjarmerende, men et sted må Ollie starte. En jente han dater fraråder ham det, men Ollie legger inn et tilbud og blir husets nye eier. Som huseier varer ikke gleden lenge da naboen Chas lager et helvete for ham. Han er en nabo som spiller høy musikk temmelig ofte, fester ofte og har tvilsomme gjester på disse festene. Da Ollie og av og til møter på Chas gjeng, virker de alt annet enn greie. Det er en gjeng som viser seg å være voldelige og som liker å provosere. De drar det for langt da Ollie og daten blir angrepet på vei hjem til ham en kveld. Er det noen vits i å dra politiet inn i dette, eller må Ollie håndtere naboen og hans venner på egen hånd for å få litt husro?

Hvor mye skal man blande seg inn?
Handlingen foregår i Leeds noe som var forfriskende siden jeg leser mest amerikanske forfattere. Tallerman og denne boka var hittil ukjent for min del, og siden jeg liker filmer om hevnlystne karakterer, ville jeg lese bøker om det også. Karakterer som ordner opp i ting selv uansett hvor drastisk det er. Synes det er underholdende å lese om, og det fikk jeg en del av her.

Karakterene blir man ikke så godt kjent med. Thrilleren er på under tre hundre sider, derfor blir det liten tid å komme under huden på dem. Man blir en smule kjent med Ollie, men likevel ikke helt. Man får bare et inntrykk av karakterene. Chas var interessant å lese om, for han kunne irritere på seg en gråstein. Så det er lett å forestille seg Ollies frustrasjon.

The Bad Neighbour er en kort og rolig thriller om dårlig naboskap og hvordan det kan gå utover livskvaliteten. Selv om thrilleren ikke har et tempo som en thriller egentlig skal ha, var det fascinerende lesing, og man var spent på hvem som ville vinne denne spesielle konflikten til slutt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Årets sommerlesing kommer for min del bl.a. til å bestå av de ti nominerte bøkene til bibliotekets litteraturpris 2023; kanskje er utvalget av interesse for andre som leter etter sommerlektyre? https://www.biblioteketslitteraturpris.no/nominerte/

Av fjorårets ti kandidater leste jeg de fleste, men slet meg igjennom en del av de andre (fullførte aldri en av bøkene, men skal gi den en ny sjanse i sommer). For å være ærlig kan jeg ikke skjønne hvorfor noen av bøkene overhodet ble valgt ut som kandidat, og jeg skulle likt å vite mer om hvordan de kom fram til utvalget, hvilke kriterier har de lagt til grunn for valgene? Forhåpentligvis er årets nominerte bøler bedre enn fjorårets utvalg. Men uansett: smaken er delt, så de bøkene jeg eventuelt misliker er det helt sikkert andre som liker og motsatt.

Et annet ønske: er det mulig å legge inn slik at vi kan sortere etter status (har lest, leser, skal lese, avbrøt, ønsker meg) i egne bokhyller?

Et stort galleri av karakterer som følger med på hverandre, på godt og vondt

Enig! Dette er et stort savn. Håper dette er noe som kan implementeres uten altfor mye jobb.

Siden det er snakk om å ha en ekstra lang leseperiode i sommer slår jeg til og foreslår en murstein. Max, Mischa og tetoffensiven av Johan Harstad. Den er på drøyt tusen sider, men skal visstnok være både lettlest og språklig god.

Boken vant kåringen "Tiårets beste norske roman" der både publikum og en fagjury stemte over 50 romaner utgitt i perioden 2010–2019.

Jeg satt med et smil rundt munnen gjennom alle historiene, noen ganger i ren begeistring over språk eller oppbygging, for det er ikke tvil, Håkan Nesser er et geni med pennen.

Dean Koontz er 77 år og is still going strong. The House at the End of the World er hans nyeste bok og den ble utgitt i januar.

Ensom og ensformig hverdag
I The House at the End of the World blir man kjent med Katie. Hun har nettopp opplevd en personlig tragedie og flyktet til Jacob's Ladder. En øy hun kan få være helt i fred. Øya har et hus som hun har overtatt etter at forrige eier druknet. Hennes eneste selskap er en rev som besøker henne som hun kaller Michael J. Han er oppkalt etter skuespilleren Michael J. Fox. I Dean Koontz bøker, er det ofte en golden retriever som har telepatiske evner og som ofte kommuniserer med et barn. Men i denne boka er det merkelig nok ingen golden retriever eller et lite barn. Reven har ingen telepatiske evner, men Katie og Michael J. forstår hverandre. Katie bruker dagene til å høre på klassisk musikk, male og lese. Hun vokter sin ensomhet med stor omhu og lar ingen få ødelegge den.

Hva er det som har skjedd som gjør til at hun velger ensomheten, og hvorfor dukker det plutselig opp droner? Er hun ikke lenger trygg på øya?

Denne anmeldelsen er noe vag, det er konseptet også, for dette er en bok man bør vite minst mulig om før man leser den. Selv like jeg kryptiske bøker, usikker på hva jeg får og bare hive meg i det. Bøker av Koontz har det vært litt enten eller med i det siste. Har likt mange av hans gamle bøker og noen av hans nye, og så er det noen man ikke går helt overens med, men likevel er han en forfatter jeg stadig vender tilbake til, siden jeg har lest bøker av ham siden ungdomstiden. Når bøkene hans fenger, er de svært fengende. Det var The House at the End of the World. Likte blandingen av horror og mystikk. Man ble nysgjerrig på denne Katie, og hva som har hendt henne, og hvorfor hun foretrekker ensomheten. Syntes også at Koontzz beskrev ensomheten på en god og troverdig måte.

Er ensomheten verdt det?
Med denne boka beviser det at selv om Koontz noen ganger kan være noe vinglete, er han tilbake i storform.The House at the End of the World var engasjerende, mystisk og det var lett å kjenne seg igjen i Katie. Noen ganger foretrekker man ensomheten og vokter den for alt det er verdt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Noe av det skumleste, morsomste og mest medrivende jeg har lest av noveller - anbefales!