Bokelskere.no

Interessant bok. Det er vanskelig å finne bøker om medavhengige (eller jeg synes i alle fall det). At det ble en om medavhengige på arbeidsplassen var mer eller mindre tilfeldig. Boken har et arbeidsgiverperspektiv og definerer også medavhengige som personer som har en relasjon til noen med et alkoholproblem. Relativt snever vinkling, praktisk rettet.

Litt opp og ned. Dette er en thriller med miljø som bakteppe. Jeg elsket bakteppet, men liker ikke thriller i bokform. Mange av angrepene var skildret som om jeg leste en dreiebok, sant og si hadde det meste av handlingen passet best i en film. Men verden som det handles i er godt og spennende beskrevet.

Jeg liker han. Han er belest, han er intelektuell, han tror på hardt arbeid, han er utholdende og han skriver godt - whats not to like? Ikke alt jeg er 100% enig med, men hvem er det nå man er det med? Jeg er ikke en gang bestandig 100% enig med meg selv. Ambivalens skaper spenning.

Når jeg leser det hun skriver opplever jeg sorgen, fortvilelsen, smerten og sinnet. Inne i meg selv, men også utenifra. Poetisk, sant, opprivende.

Spennende og tankevekkende.

Det som sitter aller best igjen etter å ha lest boken er tanken om at vi kanskje ikke skal dø. Det at det kanskje er mulig å finne noe som gjør at vi lever evig. Det er en svimlende tanke, og den skaper et voldsomt perspektiv. Samtidig tenker jeg på historiene i avisene om sykehjemmene, hvor de nå i dag er plaget med at de som er blitt mentalt syke på grunn av alderdom (alzheimer etc), fremdeles er relativt friske og raske i kroppen. Det er også interessant å tenke på Moserene (som vant nobelsprisen) sier at deres mål er å hindre alzheimer.

Boken har et fantastisk språk som passer veldig bra til tiden handlingen foregår i. Jeg synes også at karakterene i boken er preget av tiden. Det virker autentisk. Den viser også fint tilbake til tidligere hendelser. Selve historien, tja, jeg er ingen krimelsker så det er hovedproblemet. Krimbøker må nødvendigvis ha noe av samme malen, selv sitter jeg ikke å leser og "leter etter spor", og dermed blir det litt bortkastet på meg.

Ah, her har man 1000 bøker hjemme og så er man på bokkafe og man treffer en ungdomskjærste som man tar med seg hjem. Wilbur Smith er en mine absolutt høydepunkt fra ungdommen, og jeg skjønner hvorfor. Historien er fantastisk! (som voksen griper jeg meg i å bli interessert, ønske å finne ut hva som er sant eller ikke fra historien. Jeg vet ikke har aldri sjekket ut bøkene hans på den måten). Prøvde å dra på den egyptiske utstillingen i British museum på grunn av boken. Masse sex (dette er skikkelig husmorporno!). Karakterene er flate, preget av man enten er helt eller skurk. Jeg elsker også at han drar inn seg selv og sin egen bok "Hapi" - det tuller med båndet mellom fiksjonen og fantasien.

Bøker ikke lest for en leseutfordring. Klarte å få plass til 24 av 33 bøker på 'leser' hylla på en leseutfordring.

Hva skjer med barna som har hatt eventyr i andre verdner? De heldige havner på denne internatskolen. Men jammen skjer det mørke ting der og. Spennende, tankevekkende og eventyrlig bok!

Har både denne og Siste kapittel av Hamsun stående i bokhyllen. Ser at handlingen i begge bøkene foregår på et sanatorium. Er de ellers like, eller kan jeg trygt lese begge to? Bør de leses i noen bestemt rekkefølge?

[Med et åpent sinn for originale innspill er denne boken å anbefale

Begynte å lese boka om Erdogan, og der er det mye rart gitt. Litt som Donald osv---

Melodiøs og fin roman, men ikke den som fester seg i lengden

Hei;) denne helgen har jeg hatt besøk ig lite tid til lesing. Jeg holder på å lese Snøsøsteren av Maja Lunde og Gikeads Døtre av Margareth Atwood. Håper på noen lesetimer før helgen er slutt. Har leveringsfrist på Gikeads Døtre på tirsdag og har fortsatt et par 100 sider igjen. Men det skal gå;) håper dere har hatt en fin helg. Ha en god uke;)

Hva har The Thief of Always og Hellraiser til felles? De ble begge skrevet av samme mann, nemlig Clive Barker.

Hellraiser er en "klassiker" fra åttitallet og flere oppfølgere fulgte med, men den første er selvfølgelig den beste. Grunnen til at jeg nevner den i denne anmeldelsen, er fordi Clive Barker har både regissert og skrevet den. Siden jeg har sett Hellraiser mange ganger og sett mange intervjuer av ham, har jeg alltid hatt lyst til å lese noe av ham, og valget falt på The Thief of Always, som muligens er hans mest kjente bok. Boka inneholder også illustrasjoner som han har tegnet selv. Hva er det han ikke får til?

For godt til å være sant?
The Thief of Always er en spesiell og liten bok. Man får kanskje litt sjokk over at samme mann som har laget Hellraiser har skrevet The Thief of Always, fordi dette er to helt forskjellige ting på mange måter. Denne boka inneholder en myk historie om en ung gutt som kjeder seg en dag det regner. Han får besøk av noen utenfor vinduet, men Harvey aner ikke hvordan han er kommet dit, og han vet ikke helt hvem det er. Han blir fortalt om et hus, ikke hvilken som helst hus, men Mr. Hood's Holiday House. Det er et hus hvor man kan leke hele tiden og spise mye deilig mat. Det som også er spesielt med dette huset, er at dagene er lagt opp litt annerledes enn man er vant til. Alle årstider blir skiftet inn i en dag, hver dag, og både Halloween og jul blir skviset inn. Det er som om hver dag gjennomgår et helt år. Det høres ut som et drømmehus for barn som ikke liker å kjede seg. Men dette har også en konsekvens som Harvey ikke kjenner til, men hva? Han føler også et ubehag etter å ha vært vitne til noe. Etter hvert begynner han også å kjenne på en hjemlengsel, og får en forståelse av at noe er galt med dette huset, men hva?

Lite grøssende
Jeg har lenge hatt lyst til å lese noe av Barker og utforske forfatterskapet hans, men kanskje The Thief of Always ikke er en bok jeg burde begynne med. Jeg valgte å lese den fordi jeg hadde hørt mye om den på forhånd, og den var for meg, den mest kjente boka av ham. Boka byr på en fin og sår historie, og den har noen uhyggelige øyeblikk, men den er ikke spesielt grøssende, og boka har noe barnslig over seg, noe som kanskje ikke er så rart siden det er fortalt fra et barns perspektiv. Boka er ment først og fremst for barn, men også voksne, men likevel er ikke språket helt troverdig. Boka inneholder også som nevnt illustrasjoner som Barker selv har tegnet. De er enkle, sjarmerende og fine, og må nok innrømme at jeg likte dem noe bedre enn selve innholdet.

Dette er en kort og enkel bok å komme seg gjennom og ikke for skummel for de som ønsker å utforske mer av horrorsjangeren. Det er ikke en bok man blir mørkredd av, dessverre. Her må jeg nevne at det er avslutningen som gir et sterkere inntrykk enn selve handlingen, men det er ikke med på å gjøre boka "bedre". Fin bok, men ikke noe spesielt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Spennende måte å skrive på, men litt daff i midtpartiet

Swifts forslag om hvordan man kan hjelpe fattige kvinner som får flere barn enn de kan mette.

Anbefaler alle å lese dette humoristiske essayet!

Lurte litt på om jeg skulle tørre å høre en gammel favoritt som lydbok, men det skulle jeg. Det eneste jeg har å utsette på denne versjonen, er oppleseren. Når en del av personene i boka har engelsk (amerikansk/australsk) som morsmål, burde forlaget spandere på seg en innleser som faktisk kan uttale språket.