Bokelskere.no

Det vet jeg ikke. Jeg lånte den på biblioteket.

Rami Aronzon er simpelthen en god samtalepartner for Christian Borch, som stiller typisk norske (eller europeiske) spørsmål om utviklingen i Israel og Midt-Østen generelt og får tankevekkende svar.

Tusen takk til deg for responsen og to gode forslag! Jeg har ikke lest noen av dem. Boken om muren har jeg lagt til listen og også min egen ønskeliste. Hils til kona og takk så mye!

Når det gjelder boken til Hilde Henriksen Waage, er jeg litt usikker. Synes det ser ut som den favner svært bredt og dermed faller litt utenfor rammene til denne listen, der fokus skal være på Palestina og palestinernes liv. Hva synes du?
På den annen side, når jeg ser på de bøkene jeg selv har inn, kan nok det samme sies om flere av dem.

Tusen takk, Harald, også for gode forslag. Jeg har ikke lest noen av dem. «When I lived in modern times» har jeg lagt til listen. Med din begrunnelse, håper det er greit.

Christan Borchs bok høres også interessant. Men jeg har et spørsmål: Er hovedfokuset mer på Israel og israeleren Ramis liv enn på Palestina og palestinsk liv?

Fin liste, Lillevi, med mange aktuelle bøker. En god roman fra overgangstiden fra det britiske mandatområdet til opprettelsen av staten Israel er When I lived in modern times av Linda Grant. Handlingen er lagt til Tel Aviv 1948. Enda en bok jeg leste med stor interesse nylig er Ramis vei av Christian Borch, som har en norskutdannet jødisk lege i Jerusalem som sin hovedperson.

Tusen takk for forslaget, Marithc! Jeg har lagt «Gjenferdet inn» til på listen over bøker om Palestina og på min egen ønskeliste. Inntrykket av at boken skulle være tung har holdt meg litt tilbake. Men nå gleder jeg meg til å lese den!
Bør man kjenne Hamlet først? :-)

Håper det er greit at jeg sakser fra din omtale, i bokomtalen i listen.

Dette var en vakker, rørende, gripende og tankevekkende bok! Olin kaller den en roman, men den er ikke oppdiktet, den skildrer hennes liv og opplevelser mens hun holdt på å lage filmen «Fedrelandet», med innslag av eldre minner. Jeg så den filmen da den gikk, og etter alle de gode anmeldelsene ble jeg dessverre litt skuffet, - den ble litt for langdryg, med litt for mye bre og vann etter min smak, - da. Nå tror jeg at jeg vil forstå den bedre og vil se den igjen, - den ligger nemlig på nrk.no!

Men boken handler jo om så mye mer enn breen, - den handler om moren og faren, om deres kjærlighet til hverandre, og til slekten, stedet og barna. Og den handler om døden og det å miste dem som står en nær. Jeg røper ikke for mye ved å skrive at moren dør uventet på slutten, - det står på omslaget. Men for alle som har mistet foreldre, eller andre, var det en utrolig gripende opplevelse! Og nå vil jeg se filmen om igjen med større forståelse!

For meg fungerte det i hvert fall godt å lese Uroens bok i små porsjoner. En veldig mettet tekst, som jeg trengte tid til å ta inn og fordøye.
Forsto jeg deg rett i at du hadde prøvd å lese den som digital bok? Det hadde ikke jeg klart, måtte gå tilbake i teksten flere ganger for å få med meg alt/det meste.

«Skriveboken» til Morken Andersen har jeg bare lest sporadisk i. Nå leste jeg utdraget som du gjorde oppmerksom på. Enig – utrolig fint.

Lykke til med Pessoa, Tone!
Jeg ble så inspirert at jeg bestilte Det er ikke meg jeg forestiller.

Denne underfundige boken må tas inn i små porsjoner. Da jeg begynte å lese i den igjen i dag (2011), var det nesten ett år siden sist. Siden boken ikke rommer noen egentlig handling, tror jeg den fint kan leses på denne måten - over lang tid og med lange mellomrom. 350 sider med Pessoas skarpe observasjoner, poetiske skildringer og filosofiske betraktninger.

”Jeg er en nomadisk vandringsmann i min egen bevissthet”, skrev Pessoa selv. "Uroens bok kan betraktes som notater fra disse vandringene.” Istedenfor å prøve å forklare, gir jeg noen tilfeldig valgte smakebiter (fra tekst 151):

”Solnedgangen øser alt hva himmelen eier over de spredte skyene. Bløte reflekser i alle slags farger fyller himmelens mangfoldighet og svever fraværende i det høyes store smerte. Over de strittende takene, halvt lys, halvt skygge, antar de siste, langsomme solstrålene nyanser som hverken tilhører dem selv eller det de faller på. Det hviler en stor fred høyt der oppe over denne larmende byen, som selv begynner å falle til ro nå. Bortenfor farge og lyd glir alt inn i et dypt og stille åndedrett.
(…)
Alt det jeg har søkt i livet, har jeg sluttet å lete etter. Jeg er han som tankespredt søker noe, men som drømmer meg bort og nå har glemt hva det er han søker. De konkrete bevegelsene til de søkende, synlige hendene – som er bleke og lange med nøyaktig ti fingre til sammen – blir mer virkelige enn den fraværende tingen de søker, mens de snur og vender, flytter og plasserer.
(…)
Alt det jeg er eller har vært, eller det jeg tror jeg er eller har vært – alt dette mister plutselig [i mine tanker så vel som i den sluknende skyen høyt der oppe] hemmeligheten, sannheten, kanskje lykken som befinner seg hvem vet hvor i livet. Dette er det eneste jeg har igjen, liksom en sol som er gått ned, og det spredte lyset lar sine hender gli ned over byen, slik at alle tings indre skygge kommer til syne i takenes kompakte masse.
I det fjerne funkler den første stjernen som en liten skjelvende dråpe.”

Jeg tvinger meg til å lese så sakte jeg kan – for å få med meg alle nyansene og de uvante og uventete tankesprangene. Selv de minste og mest hverdagslige ting kan forfatteren løfte opp og gjøre vakre, overraskende, tankevekkende og foruroligende.

Pessoa gjør bruk av såkalte heteronymer, dvs. oppdiktete forfattere. Uroens bok er ført i pennen av regnskapsassistenten Bernando Soares. Jeg ble oppmerksom på boken gjennom José Saramagos Det året Ricardo Reis døde. Ricardo Reis, et annet av Pessoas heteronymer, får liv i Saramagos roman. Gjennom ett år møtes legen Reis og den avdøde forfatteren Pessoa gjentatte ganger. Mer om den boken her.

I fjor høst (2012) gikk jeg i Pessoas og Saramagos fotspor (i hvert fall noen av dem) i Lisboa. Det ga en ekstra dimensjon til forfatterskapene. Jeg oppsøkte Casa Fernando Pessoa og fikk inntrykk av at han har fått en slags kultstatus. Det er kanskje ikke så rart; både hans tekster og hans liv har noe særegent og nærmest mytisk over seg. Saramago er av mine favorittforfattere, og Det året Richardo Reis døde noe av det beste jeg har lest.
To portugisere som anbefales!

Terningkast 6 til Uroens bok! (Vet ikke hvorfor det ikke kommer opp her.)

Takk for omtalen din, Beathe! Den fikk meg til å tenke på "Uroens bok", som jeg leste for mange år siden. Fernando Pessoa er en forunderlig og interessant forfatter; du vet aldri hva som kommer. Etter din omtale fikk jeg lyst til å lese "Det er ikke meg jeg forestiller".

Melankolsk oppvekstroman.
Pakistansk far, norsk mor gir sønnen røtter i to kulturer, noe som skildres godt i denne romanen. Utgangspunktet er farens plan om å flytte tilbake til hjemlandet. Dette gir sønnen grunn til å minnes sin egen barndom i én av Oslos drabantbyer.

Shakar skriver svært godt om viktige temaer som berører kulturelle forskjeller og likheter, hva sosialpsykologer vil kalle «kognitiv dissonans.» For eksempel tror sønnen at farens sommel med å pakke sammen tingene sine skyldes ubesluttsomhet. Først helt på slutten innser han at faren rett og slett forlater sitt norske liv og gods for godt. På tilsvarende vis har moren kuttet båndene til Oslo og vendt tilbake til Finnmark.

Det tok meg tid å leve meg inn i denne innsiktsfulle boka, kanskje fordi den er mer lavmælt enn de to første romanene hans, som jeg likte svært godt.

Det er en veldig god idé! Det hjelper både skriving og tenking, men jeg kan dessverre ikke melde meg, for jeg skriver ukentlige lange brev med en venninne, så jeg har ikke tid til mer. Men ellers sier sier jeg til andre bokelskere; grip sjansen!

Jeg blir visst aldri ferdig med Sigrid Undset! Da det nå kom en ny biografi om henne, eller «en forfatters portrett» som den omtales som, måtte jeg bare ha den! Den er skrevet av den danske forfatteren Ida Jessen, og har tittelen «Jeg vil!», - en setning som sier mye om Undset. Den er et forsøk på å komme under huden på henne, - denne viljesterke, motsetningsfylte og store forfatteren som brente sitt lys fra begge ender i forsøket på å være både forfatter, idealhusmor og samfunnsdebattant. Forholdet til Anders Svarstad, og indirekte til hans barn og tidligere ektefelle, får bred omtale og vi aner konsekvensene av disse både for hennes forfatterskap og samfunnsengasjement. Dekkende er vel også sitatet «At enes med andre er det værste jeg ved»!
Boken er bygget opp kronologisk, men bærer også preg av å være emnebasert, - forholdet til den yngste sønnen Hans, blir mer grundig behandlet enn jeg har sett tidligere. Jessen er også selv mer til stede i boken enn det har vært vanlig. Alt i alt, en interessant bok om en interessant dame!

Denne boka synes jeg er noe av det beste Heivoll har skrevet. Var så heldig å høre han fortelle fra den og om bakgrunnen til fortellingen.
En slags "sakte"fortelling som driver en til å fortsette lesningen fordi en blir grepet av historien. Her kan en lese om kjærligheten til skogen, omgivelsene og ikke minst den som står hovedpersonen nærmest. En utrolig god historie av Gaute Heivoll. Boka kan anbefales.

5 - kanskje jeg runder det opp til en sekser senere, ettersom jeg fortsatt bearbeider denne boken og prøver å bestemme meg for hvordan jeg skal føle om den.

Først og fremst; språket er vakkert og skiller seg tydelig ut. Men... disse vakkert utformede setningene gjorde til tider lesingen nesten litt for krevende; etter min ydmyke mening kunne boken hatt godt av at noen deler av den ble forenklet – det ville gjort leseopplevelsen lettere, samtidig som andre deler av bokens prosa ville skilt seg enda mer ut. Likevel er jeg ikke sikker på om jeg ville fått den samme opplevelsen av historien hvis den var fortalt på en annen måte.

Jeg likte den dype dykkingen i tankene til de to brødrene. Jeg likte de tre kvinnelige karakterene enda mer. Denne boken er en studie av menneskets psyke, sorg og kjærlighet. Den gir også noen interessante perspektiver på "forhold" – hva de er, kan være, og hvordan vi ser på dem; ofte med mindre åpenhet enn vi er klar over.

En siste kommentar; jeg fant meg selv helt i ærefrykt over forfatterens intelligens, ikke bare med tanke på språket og skrivestilen, men også de mange temaene og emnene som går igjen gjennom boken... vel, jeg føler meg litt "dum", ærlig talt.

Selv om boken til tider frustrerte meg, er det fortsatt en bok jeg er veldig glad for at jeg leste. Det er ikke en lettlest bok, den krever tid og oppmerksomhet, men den er absolutt verdt det. Å vite dette, og gå inn i boken med vidsthet om at det er en krevende lesing, tror jeg er viktig for å ha riktig innstilling for å kunne nyte den.