Bokelskere.no

Tusen takk for en artig idé! Vi bruker å tre de tomme eggene (med hull i begge ender) på en blomsterpinne mens de maler. Etter hvert som de blir ferdige, skjærer jeg til en tynn fyrstikkflis festet til et nylonsnøre, putter flisen et av hullene – og henger eggene på kvister. Jentene er blitt kjempeflinke! Kanskje skal vi også utforske din idé?
Men alltid uforutsigbart på småttinger; en søster syk, og dermed også den andre. Heldigvis har vi fortsatt tid til påske.

Spent på å høre hva du synes om Hva skal det bli av gutten?
(PS: fungerer ikke å lange lenke)

We Travel Like Other People

We travel like other people, but we return to nowhere. As if
traveling
Is the way of the clouds. We have buried our loved ones in the
darkness of the clouds, between the roots of the trees.
And we said to our wives: go on giving birth to people like us for
hundreds of years so we can complete this journey.
To the hour of a country, to a metre of the impossible.
We travel in the carriages of psalms, sleep in the tent of the
prophets and come out of the speech of the gypsies.
We measure space with a hoopoe’s beak or sing to while away the
distance and cleanse the light of the moon.
Your path is long so dream of seven women to bear this long path
On your shoulders. Shake for them palm trees so as to know their
names and who’ll be the mother of the boy of Galilee.
We have a country of words. Speak speak so I can put my road on
the stone of a stone.
We have a country of words. Speak speak so we may know the end
of this travel.

Mahmoud Darwish

Translated from the Arabic by Abdulah al-Udhari

Scanning the Century
The Penguin Book of the Twentieth Century in Poetry

Den usynlige fienden.

Fiendebilder brukes flittig i religion og politikk. En frihetskjemper ses med andre øyne som en terrorist. Pagels skriver nokså springende om hvordan den mytiske, falne engelen Satan er blitt brukt av jøder og kristne til å demonisere og stigmatisere motstandere — spesielt blant ens egne trosfeller. Hun foretar en kulturhistorisk gjennomgang med vekt på de fire evangeliene og seinere, også apokryfiske, skrifter funnet i Egypt på 1940-tallet. Meget kunnskapsrik framstilling som ikke alltid er lett å følge.

Jeg leser antologien med den litt fremmedartete tittelen Tunga mi protesterer mot døden. Dette er relativt nye dikt, i hovedsak skrevet av unge, palestinske poeter. Fedreland, krig, død og liv er gjennomgangstemaer. Jeg finner det givende og viktig å prøve å sette seg inn i dette hardt prøvede folkets kultur. Boken kom til etter en opplesningsserie i Oslo i 2023 og 2024.

Så har jeg hentet Hva skal det bli av gutten? Eller: Et eller annet med bøker av Heinrich Böll på biblioteket. Det er TanteMamie som har videreformidlet Rolf Ingemundsens anbefaling. Takk til dere begge. Jeg har lenge hatt lyst til å lese mer av tyske forfattere, som har en tendens til å komme i skyggen av engelskspråklige. Jf. listen Bokelskeres tyske favoritter.

Nydelig vær her . Tid for planting og såing – og å male påskeegg med barnebarna.

God helg!

Å, Gazas rakkerunger

Å, Gazas rakkerunger,
dere som stadig forstyrret meg med hyl utenfor vinduet,
dere som fylte hver morgen med styr og kaos,
dere som knuste vasen min og stjal den ensomme
blomsten på balkongen,
kom tilbake --
og skrik så mye dere vil,
og knus alle vasene,
stjel alle blomstene,
kom tilbake,
bare kom til tilbake …

Av Khaled Juma 2014
Gjendiktet av Sarah Zahid
Fra Tunga mi protesterer mot døden, Palestinske dikt, Anne Kleiva og Bendik Vada (red.)

Nettopp slik er det med denne tråden! Rolf Ingemundsen, og du TanteMamie, har gitt meg mange gode tips. Og vips er Hva skal det bli av gutten? av Heinrich Böll bestilt på biblioteket. (For øvrig pussig at et stort bibliotek som Nordre Follo kun har to titler av en forfatter som Böll, og de på tysk).

Skal Lesehelg-tråden fortsatt fungere som en slik tipsbank, må vel også vi som (nesten) bare nyter godt av den, begynne å fylle på litt mer. Jeg har ingen spesiell helgelitteratur, men det er ingenting i veien for å si noe om: «Hva leser du nå?»

Lykke til til Lesehelg-tråden!

Flott at du følger opp! Selv har jeg ikke vært så aktiv her, - jeg leser sakte og holder gjerne på med samme bok over flere helger, så jeg foretrekker å skrive en omtale når jeg er ferdig. Men har jeg tid, titter jeg innom og "ser hva son skjer".
Nå er jeg i gang med den over 1000 sider tykke krimboken "Det beksvarte hjertet" av Robert Galbraith (J.K. Rowling), og den er like bra som de foregående. Historien er fikst bygget opp med gjengivelse av mange chatter, og da blir det mye luft på siden, så de 1000 sidene er ikke så avskrekkende som fryktet. Også er det jo historien om hvordan forholdet mellom Cormoran Strike og Robin utvikler seg som er den spennende røde tråden gjennom alle bøkene.

Jeg er blant dem som sjelden tar til orde i denne helgetråden. Men jeg leser i den ganske ofte, og takker for mange gode tips. Håper tråden består og takk for ditt initiativ, Kirsten.

Denne helgen har jeg lest Det er ikke meg jeg forestiller av Fernando Pessoa (har skrevet en omtale).
Når jeg kommer hjem, ligger Tunga mi protesterer mot døden, en antologi over palestinske dikt, og venter i "Post i butikk".

God helg!

Såpeboblene som dette barnet

Såpeboblene som dette barnet
Blåser gjennom et strå av siv
Er gjennomskinnelige som en hel filosofi.
Klare, formålsløse og flyktige som Naturen,
Likesom tingene venner av øynene;
De er hva de er
Med en avrundet og sfærisk presisjon,
Og ingen, ikke engang barnet som blåser,
Later som om de er mer enn de ser ut som.

Enkelte kan nesten ikke sees i den lyse luften.
De er lik vinden som drar forbi og knapt nok rører blomstene
Og som vi bare vet drar forbi
Fordi vi kjenner noe ta til vingene i oss
Og godtar allting klarere.

Fra "Poemer" av Alberto Caiero/
Fernando Pessoa
Det er ikke meg jeg forestiller

Tusen takk!
og på spansk også, da :-)

Hvem er jeg?

Denne tynne flisen av en bok åpner for en dypere forståelse ikke bare av portugisiske Fernando Pessoa (1888–1935), men også av hans landsmann José Saramago (1922–2018), en av mine yndlingsforfattere. Pessoa opererer med en rekke heteronymer, dvs. personer han har fantasert frem, ikledd kjøtt og blod, gitt en livshistorie som om var de reelle mennesker. I denne boken kommer de mest kjente og velutviklete til orde; Alberto Caeiro, Álvaro de Campos, Richardo Reis og Fernando Pessoa. Gjendikter Henning Kramer Dahl understreker i sitt etterord at «Det er viktig å inkludere Pessoa «selv» i oppregningen, for han er likestilt med de øvrige, han er ikke mere egentlig enn dem.» (En til er regnskapsassisten Bernardo Soares som fører Uroens bok i pennen.) Heteronymene har sin egen personlighet og stemme; Caeiro skriver poemer, de Campos poesier, Reis oder og Pessoa dikt. Etter noe leting fant jeg nyanseforskjellene mellom poemer, poesier, oder og dikt (under tvil).

I Pessoas univers møtes disse personene, diskuterer og omtaler hverandres verker. Her er lag på lag. Denne måten å skrive på, må ha krevd stor dyktighet.

Jeg oppfatter spørsmål knyttet til identitet som bokens sentrale tema, jf. tittelen: «Det er ikke meg jeg forestiller». Men den favner også naturen, jorden, universet, ja hele vår eksistens. De fire «forfatterne» angriper spørsmålene fra hvert sitt hold; tankevekkende, fascinerende, originalt og ikke uten humor. Og de reflekterer over sitt erverv, det å skrive, som Alberto Caeiro her:

Jeg har hverken ambisjoner eller behov.
Å være dikter er ikke en ambisjon for meg.
Det er min måte å være alene på.

Jeg så med spesiell forventning frem til Ricardo Reis’ oder. Det skyldes at Saramago, en generasjon yngre enn Pessoa, har tatt tak i Pessoas heteronym Ricardo Reis og gitt han en egen roman, Det året Ricardo Reis døde, utgitt i 1984. I løpet av dette året oppsøker den døde poeten Fernando Pessoa stadig sin «venn», legen Ricardo Reis. Et tilbakevendende tema mellom dem er døden. Nobelprisvinneren Saramagos bok rager høyt på listen over de beste jeg har lest. Ville jeg kjenne igjen «min» Ricardo Reis i «Det er ikke meg jeg forestiller»? Et spørsmål som ikke uten videre er lett å besvare. La meg i hvert fall avslutte med noen linjer av Reis:

La oss gå rolige
Fra livet, uten
Engang å føle anger
Over å ha levet.

Igjen hjertelig takk Beathe Solberg som satte meg på sporet av boken. Jeg håper flere vil/kan bidra med synspunkter som kan belyse Pessoa og hans forfatterskap.

Alle innspill mottas med stor takk!

Vakkert!

Ay, amor,
bajo el naranjo en flor!

Ho Lola

Under appelsintreet står ho
med kvitvasken sin.
Grøne er auga hennar,
røysta fiolett.

Å, kjærleik
under blomstrande appelsin!

Vatnet i bekken
rann fullt av sol,
i oliventreet
song det ein sprov.

Å, kjærleik
under blomstrande appelsin!

Sidan, når ho Lola
har brukt opp heile såpa,
kjem dei unge tyrefektarane.

Å, kjærleik
under blomstrande appelsin!

Frederico García Lorca (1898-1936)
Gjengitt i Andalucía frå kjøkkenbenken (side 166).

Å ta med én tykk bok, har jeg brent meg på før :-)))))
Hadde også med Spuria, som jeg sterkt anbefaler (har skrevet en omtale), pluss fant Andalucía frå kjøkkenbenken i leiligheten (en strålende bok jeg anbefaler alle som er interessert i Spania, har også skrevet om den).

Enig, "Havets stjerne" var et godt valg. Takk skal du ha, TanteMamie.

Eg vil takke livet

Eg vil takke livet som gav meg så mykje.
Det har gitt meg synet og når eg åpnar augo,
kan eg sjå og skilje det svarte og det kvite,
og på himmelkvelven dei lysande stjerner,
og midt i verdens vrimel den mann eg elskar.

Eg vil takke livet som gav meg så mykje.
Det har gitt meg øyre til å fange opp songen
frå småfuglar om dagen og siriss om kvelden,
frå hammar, turbinar og det susande regnet,
og den mjuke røysta til den mann eg elskar.

Eg vil takke livet som gav meg så mykje.
Det har gitt meg målet og heile alfabetet,
og dei rette orda til alle mine tankar,
mor og venn og søster og det stigande lyset
over vandringsvegen til den mann eg elskar.

Eg vil takke livet som gav meg så mykje.
Det gav steget styrke om enn foten trøytna
når eg gjekk i byar og langs mørke vatn,
over fjell og ørken, over sovande sletter,
og gjennom porten til den mann eg elskar.

Eg vil takke livet som gav meg så mykje.
Det har gitt meg eit hjarte som ustyrleg bankar
når eg ser det vakre i menneskehugen,
når eg ser det gode vinne over det vonde
når eg ser djupet i ditt klåre auga.

Eg vil takke livet som gav meg så mykje.
Det har gitt meg smilet, det gav meg gråten.
Eg får lov å kjenne både fryd og smerte,
og av desse kjeldene fløymer mine songar,
men også dine songar som er mine songar,
og all verdsens songar som er same songen,
og all verdsens songar som er same songen.

Violeta del Carmen Parra (1917-1967)
Chile

Til norsk ved Åse-Marie Nesse (1934-2001)

Eg vil vere her, dikt til trøyst
Olaug Nilssen (red.)