Fem dager, hva betyr det?

Fem dager er den beskjeden hun får på et speil neste morgen etter å ha utført «Bloody Mary» ritualet kvelden før med noen venner. «Bloody Mary» er en kjent vandrehistorie. Ved midnatt må man stå i mørket (gjerne inne på badet) foran et speil, med få påtente stearinlys og i noen av variasjonene skal man si Bloody Mary fem ganger og andre versjoner tretten ganger. Det varierer veldig, men i denne boka er det fem ganger det gjelder. Man skal se inn i speilet og si Bloody Mary fem ganger, og da skal visstnok noe forferdelig skje.

Neste morgen står det fem dager på speilet hennes og Bobbie (som egentlig heter Roberta), lurer på hva fem dager betyr. Hun går på internatskole for jenter, og senere oppdager hun merkelige ting som skjer. Hun begynner å se ting i speilet, innbiller seg det ene og det andre, og lyden av dryppende vann er aldri et godt tegn.

Say her name hadde jeg med i leseprosjektet mitt over skrekkbøker jeg skulle lese i oktober da Halloween nærmet seg. Jeg elsker jo Halloween siden skrekk er min sjanger og alltid har vært det. Jeg ville ha med litt gamle og nye skrekkbøker. Say her name var jeg nysgjerrig på fordi jeg har alltid vært interessert i vandrehistorier, og boka er inspirert av vandrehistorien Bloody Mary. En vandrehistorie som de fleste kjenner til. Så da tenkte jeg denne boka ville passe ypperlig til Halloweenlesingen.

For mange likheter
Men dessverre så ble Say her name en gigantisk skuffelse, og det er av mange grunner. Så mange grunner til at jeg kan lage en lang liste, men skal i denne anmeldelsen ta med bare de grunnene som irriterte meg mest. For det første var den altfor lik filmene Ringu (1998) som USA senere laget en nyversjon av som heter The Ring (2002). Det er brukt så mange effekter, løsninger og likhetstrekk fra de filmene at det er nærmest rart at forfatteren fikk publisere denne boka. Det var nesten som å lese de nevnte filmene på nytt igjen og det var heller ikke vanskelig å tippe riktig hva som ville skje og hva som har skjedd.

I ya bøker, altså ungdomsbøker så virker det som om det må inneholde forelskelse. Å skrive ungdomsbøker uten forelskelse er nærmest forbudt, og det er synd fordi det begynner å bli så oppbrukt. Til og med i en skrekkbok må de flette inn en forelskelse. Jeg mener, er det virkelig nødvendig? For ofte føles slike forelskelser/instalove (folk som forelsker seg med en gang) malplasserte, og det blir bare ikke troverdig. Spesielt ikke i en horrorbok som denne.

Den siste og kanskje den viktigste grunnen til at jeg ikke likte boka noe særlig er; stort sett alle karakterene er veldig flate. De har nesten ingen personlighet, til og med heller ikke hovedkarakteren Bobbie. De viser omtrent ingen redsel, skrekk, tristhet, det er som om de ikke føler noen verdens ting. Jeg mener, er karakterene laget av papp? Dermed ble det også vanskelig å bry seg noe om dem. De ga "blaffen" i hva som skjedde rundt dem, og da gjør leseren også det.

Hvor er skrekken?
Det jeg også vil nevne er at skrekken var slapt gjennomført. Horrorbøker har tross alt som krav å gi oss en form for redsel. Gi oss en krypende uhygge og få oss til å føle oss forknytt på en måte. Gi oss ubehag, men jeg følte ikke noen av delene. Jeg følte meg ikke utilpass på noen måte og ble heller ikke overrasket over noe fordi det hele var forutsigbart. Det ble bare ikke den horrorboka jeg hadde håpet på som oppvarming til Halloween.

Helt ærlig vil nok yngre lesere sette pris på denne eller de som vil utforske horrorsjangeren og vil ha noe lett å begynne med. Noen ungdomsbøker er virkelig gode som også passer for voksne, men denne ble litt for barnslig, både når det gjelder handling og skrivemåte. Det gjelder ikke alle ungdomsbøker bare for å understreke det.

Say her name var ingen overraskende horrorlesing for min del og langt ifra skremmende. Men den var grei som lettlektyre og som en oppvarming for videre horrorlesing i Halloweentiden. Dessverre var det ingen grøssende opplevelse, og det satte ingen støkk i meg. Savner å lese horrorbøker som skaper virkelig uhygge.

Takk. Er aldri redd for en utfordring og liker å bli satt på prøve:) Det er bare da jeg kjenner jat eg lever, men dessverre er det ikke mange utfordringer å få, hehe:) Og godt å vite at jeg ikke kjeder dere for jeg har en tendens til å kjede meg selv i hjel;)

Hei og tusen takk for fine ord:) Jeg skjønte ikke noe da NRKbok spurte meg og var nesten sikker på at de hadde spurt feil person. Men det var meg de skulle ha tak i og jeg fikk fire - fem dager på å lese boka og anmelde den. Angret meg litt på at jeg sa ja til oppdraget fordi jeg var sikker på at jeg ikke ville få det til på så kort tid, men fikk det til overraskende nok. Hadde stor prestasjonsangst for å si det sånn:)

Selv synes jeg at jeg skriver så kjedelig at jeg forstår ikke at noen orker å lese det jeg har skrevet, hehe.

Men det var artig å bli spurt og få prøve seg på noe nytt. Det var spennende:)

Alltid er det vanskelig å skrive anmeldelse om oppfølgere, spesielt den siste boka i en trilogi. Da kan man nesten ikke nevne noe uten å avsløre noe lite for den siste boka i en trilogi er det ikke så mye å si om. Så det er alltid en utfordring.

I 2014 leste jeg den første boka i Ønskemesterens datter trilogien; Mørk engel og for det første vil jeg understreke at jeg alltid har vært skeptisk på sjangeren urban fantasy. Fordi mye i den sjangeren er mye av det samme og jeg har ikke funnet de rette bøkene fra den sjangeren ennå (dog jeg har lest noen jeg har likt), men jeg likte Mørk engel veldig godt, og ville gjerne lese resten av trilogien.

Korte trekk om de to andre bøkene i trilogien
Litt oppsummering fra begynnelsen av trilogien; I Mørk engel møter vi Karou som vokser opp hos en usedvanlig familie, og hun selv er den mest "menneskelige" av dem, og den eneste av dem som kan bevege seg ut i omverdenen. Hun er kunststudent i Praha og hun elsker å tegne monstre. Brennstein har oppdratt henne og sett på henne som sin egen datter, og hun gjør ærender for ham ved å levere mystiske varer over hele verden. En dag blir hun observert av Akiva. Han er en form for en djevel og han forelsker seg i henne.

I bok to, Støv & Stjerneskinn, blir Karou bedre kjent med seg selv og får vite mer om sin egen bakgrunnshistorie. Hun får vite hvem hun egentlig er. Og hun elsker noen (Akiva) som er forbudt å elske for han kommer fra en helt annen verden. Hun går gjennom en tung sorg, og hennes verden må forberede seg for en apokalypse/krig mot en annen verden.

Jeg skrev nå litt om de to andre bøkene bare for å få en kort sammenheng i det hele. Min store skrekk er å skrive om oppfølgere fordi det blir så vagt, og man kan ikke skrive mye om dem. Og jeg vil heller ikke skrive anmeldelser merket med spoilere fordi man kan risikere å få kjeft da også. Har sett booktubers (folk som anmelder bøker på youtube) få kjeft for å røpe for mye selv om de markerer videoen tydelig med tittelen spoilers. Så den risken tar jeg ikke, og skriver litt vage anmeldelser av oppfølgere i stedet.

Men tilbake til boka jeg egentlig skal skrive om nå, nemlig tredje og siste bok i Ønskemesterens datter som er Guder & monstre. Det er den tykkeste boka i trilogien, og til min store skuffelse så svarte den ikke til forventningene. For meg ble dette en real nedtur. Hvordan kan en trilogi med så bra begynnelse gå downhill? ...

I den tredje boka, Guder & monstre, er det mye som er ødelagt, og en leder som heter Jael, snur verden opp ned da han sender en hær av kamplystne engler inn i menneskeverden. Og en voldsom kamp mot kimærer og engler oppstår. I denne kaotiske tilværelsen møtes Karou og Akiva igjen. Vil de finne tilbake til hverandre igjen, eller er de for forskjellige fra hverandre til å oppleve evig kjærlighet? Mer om handlingen i tredje og siste bok har jeg ikke tenkt å si for ikke å ødelegge for andre som har tenkt å lese denne trilogien.

Stor bok, men lite handling
Men det jeg kan si er at den tredje og siste boka føles handlingen tregere enn de andre to bøkene. Jeg har ikke noe i mot store bøker for de har jeg lest mange av, men likevel, så er handlingen litt drøy før det endelig skjer noe. Og den siste boka er ikke så magisk som den første, dessverre. Den har ikke den samme magien og gnisten. Syntes også at Karou og Akiva var begge fascinerende i første og andre bok, men i Guder & monstre begynte jeg å få dem langt opp i halsen. Man blir lei av dem til slutt. Jeg ble i hvert fall det. Lei av dette frem og tilbake opplegget, og det jeg likte minst med første bok, Mørk engel er dette typisk instalove, at de blir hodestups forelsket med en gang ved første møte. Det er typisk og oppbrukt i denne sjangeren, men i boka Mørk engel var det litt greit, men fremdeles oppbrukt. De to karakterene er heller ikke like fascinerende som i den første boka.

Men forfatteren, Laini Taylor skal ha skryt for at hun er fremdeles poetisk i skrivemåten. Hun skriver med litt mer dybde enn andre forfattere fra samme sjanger. Og den røde tråden gjennom hele trilogien er det evige håpet selv når ting er på det mørkeste.

Ellers var den siste boka en real skuffelse for synes det var lite nyskapende og lite forandringer. Siste boka inviterer også nye karakterer, men de er ikke spesielt interessante å lese om. Noen av dem ble litt malplasserte. I siste bok skal det være en episk kamp, men syntes ikke det var noe spesielt med det og satte ikke spor etter seg. Savnet mer brutalitet for det tror jeg yngre lesere tåler også.

Guder & monstre er en skuffende avslutning på et fint og spennende utgangspunkt som skilte seg ut i urban fantasy sjangeren. Bok to i trilogien var helt ok, og Guder & monstre er dedisert den dårligste i trilogien. Den kunne ha trengt mer spenning, røffere kamp og mer av alt, for dette ble for stillestående til en avslutningsbok å være. Jeg har ingenting i mot trege handlinger, men når det gjelder avslutningsbøker i urban fantasy sjangeren, så forlanger man mye action, mer av mørke handlinger og mystikk, men det fikk jeg dessverre ikke nok av i Guder & monstre. Så denne trilogien hadde fortjent en mer verdifull slutt enn dette.

En av de beste norske romanene i 2015!

Edvard Hoem (f. 1949) har skrevet mange bøker om egen slekt. Basert på en del kilder har han forholdt seg til de ytre hendelsene, men ellers diktet seg inn i deres liv.

Nesje fra romanen "Slåttekar i himmelen", er Edvard Hoems oldefar (linken går til min omtale av boka). Han fikk fire sønner, og endte opp med å miste dem alle. Handlingen i denne boka startet i 1874, på landsbygda utenfor Molde.

Nesjes første kone døde, og senere giftet han seg med Serianna. Siden fulgte vi Nesjes svigerinne Gjertine, som var svært frimodig av seg, og som slekta av den grunn fryktet for ikke skulle bli gift. Men gift ble hun, og hun gikk etter dette inn for at hun og ektemannen skulle reise til Amerika.

De som satt hjemme ble i brevs form fortalt hvor fantastisk det var "over there", og mange ble derfor fristet til å reise etter. En av dem er Eilert Knutsen, sønn av Nesje og Serianna. I romanen "Bror din på prærien", som er en fortsettelse av "Slåttekar i himmelen", følger vi Eilert på hans ferd over til Amerika. Han er kun seksten og et halvt år gammel, og han reiser mutters alene. Han er en høyreist og flott ung mann, noe vi merker fordi damene åpenbart svermer rundt ham. Selv er han livredd for å binde seg til noen, slik at han ikke skal få fullført drømmen sin om et bedre liv. Han jobber iherdig med ikke å la seg rive med, verken av følelser eller øyeblikkets lyster.

Til slutt kommer han omsider frem til Roslyn utenfor byen Webster, der tanta Gjertine og mannen Ole Aas bor.

"Synet som møtte han da ho snudde seg, var uventa. Gjertine reiste seg seint og tok han i handa, men ho smilte ikkje og omfamna han ikkje. Ho mumla at han fekk vera velkomen. Kva var det som gjekk føre seg her?" (side 24)

Livet på prærien er ikke bare mye hardt arbeid, men det er i tillegg ensomt. De fleste bor langt fra folk, og den eneste dagen de i grunnen treffer andre er når de reiser til kirken på søndager. Gjertine, den en gang så levende tanta til Eilert, er deprimert. Livet ble ikke slik hun trodde at det skulle bli, og for det meste sitter hun igjen på gården mens mannen stort sett er på farten. Det skal vise seg at Eilert kommer med de forløsende ordene, som gjør at Gjertine ikke går fullstendig i stykker der ute på prærien. Hvorfor tar ikke Ole Aas med seg sin kone på jakt? Dette har Ole aldri tenkt på. Men hvem skal passe barna? Eilert tilbyr seg med det samme. Etter dette dukker livsgnisten atter opp i Gjertine.

Gjertine og Ole har en vakker datter, 14 årige Olava. Det er ikke fritt for at Eilert og Olava får et godt øye til hverandre. Eilert er imidlertid fremdeles så redd for å binde seg opp i noe han ikke kan komme seg ut av at de fleste mulighetene forsvinner lenge før han får snudd seg. Gjertine drømmer om at Eilert skal bli prest, men Eilert lar også denne muligheten gå fra seg fordi han risikerer å bli bundet til Roslyn i all sin dag. Det vil han ikke.

På prærien er det alltid bruk for en arbeidskar. Betalingen er det derimot verre med. Eilert bestemmer seg tidlig for å holde seg på den smale sti, og planen er å legge seg opp penger slik at han kan få sitt eget en gang. Før han klarer dette, kan han ikke se at han har noe å tilby en kvinne - som f.eks. Olava.

"Eilert og Olava gjekk til potetåkeren på farmen til Hans Aas, og ein kunne sjå kor fortrulege dei var. Dei hadde noko saman som ikkje andre visste om. Kva var det dei dreiv på med? Var dei ikkje altfor unge til å ha løyndommar?

Eilert hadde venta at Hans Aas skulle vera etter han og klandre innsatsen hans, men no var det Karina som snudde vrangsida til og ikkje var fornøgd med nokon ting, enda det ikkje var første gong Eilert plukka poteter. Ho sette Olava i gang med å køyre potetkasser til vinterkjellaren, der det stod ein gammal mann og tok imot, og han tippa kassene mot ei skrå renne som potetene ramle ned i kjellaren på. Olava hadde ingen vanskar med å manøvrere ein hest, det hadde ho gjort mange gonger før, men kvifor var det ikkje Eilert som skulle køyre?

Nei, han skulle plukke, sa Karina." (side 71)

Mens Eilert strever med å komme seg opp og frem i det nye landet, der det meste av jordbrukseiendom er tatt, og hvor det nå lokkes med billige jordeiendommer i Canada, strever Nesje og Serianna med sitt hjemme i Norge. Får de noen gang se sønnen igjen? Så rammes de av enda en ulykke. Sønnen Bastian Georg innkalles til Setnesmoen for å tjene som soldat i 1898, men blir plutselig borte. Lenge vet de ikke om han lever eller er død, og håpet om at han lever er forbundet med stor skam. Hele bygda vet at deres sønn ikke møtte opp, og alle antar at han har stukket av.

Man er aldri i tvil om at det er en Hoem-bok man har foran seg, dersom man har lest noen bøker av ham fra før av. Hoems fortellerstil har fulgt ham gjennom mange bøker, og jeg tror at disse bøkene om Nesje og hans etterkommere, vil vekke opp lysten hos mange lesere til å finne frem til flere av hans tidlige bøker. Jeg sier det rett ut: dere blir ikke skuffet!

Hoem har et fortellertalent av de sjeldne, og magien ligger i det litt gammelmodige, poetiske språket, der nynorsken hans medvirker til å gjøre fortellingene hans så vakre. Dessuten er det noe med måten han skildrer menneskene. Det er så nært og menneskelig alt sammen. Mellom linjene er det også mye humor, noe jeg ikke minst merket svært godt fordi det er forfatteren selv som leser på lydboka. Jeg kunne nesten høre at han smilte mens han leste. Noen ganger stopper han opp og stiller spørsmål, og da på en slik måte at i alle fall jeg skjønte at dette måtte han ha hatt moro av å skrive om. Særlig gjaldt det da Eilert, som jo var så sikker på at det var den smale vei som var tingen for ham, faller for fristelsen og ikke bare drikker seg full, men også innlater seg på damebekjentskaper. Angsten etterpå - at han skal binde seg til noen han vil angre på senere ... Alt er så vart og nærmest kjærlig fortalt. Den unge mannen som har reist over Atlanteren for å finne seg selv, og som ikke ønsker å kaste seg bort på den første og den beste ... Han skjønner heldigvis når han må handle for ikke å risikere at livet bare passerer forbi ham.

I sluttordet til boka skriver forfatteren blant annet:

"Både Slåttekar i himmelen (2014) og Bror din på prærien er fiksjonsromanar, som rett nok baserer seg på sanne historier og som diktar om personar som har levd. Eg fekk først kjennskap til desse slektningane da far min fortalte om dei i min barndom. Han snakka om oldefar Knut Nesje som ein mann som hadde fire søner, men miste dei på ulikt vis. To av dei, Eilert og Bastian Georg, såg han ikkje etter at dei reiste frå landet, Eilert da han var seksten og eit halvt år gammal, Bastian Georg da han var tre og tjue." (side 465)

Det måtte gå svært mange år før han klarte å skrive om dette, og mange av hans tidligere forsøk strandet. Siden reiste han selv til Sør-Dakota, og dette hjalp ham et stykke på vei. Nå har årene jobbet for ham, og han har etter mitt skjønn virkelig fått det til! Jeg ble fra meg av begeistring over den første boka, og selv om det tok litt lenger tid før denne andre boka "tok av" for meg (ble det en stund litt vel mye oppramsing?), synes jeg fortsettelsen er flott.

Jeg storkoste meg med denne boka, og kjedet meg ikke et øyeblikk! Jeg er også veldig glad for at jeg valgte lydbokutgaven denne gangen, fordi forfatterens egen høytlesing tilførte boka mer enn hva ordene i seg selv gjorde.

"Bror din på prærien" er rett og slett en av de beste bøkene som ble utgitt i Norge i 2015! Jeg kan nesten ikke vente på fortsettelsen!

Jeg har det samme problemet som deg, så lydbøker har jeg gitt opp for lenge siden.

Men jeg hører på cd'er fra radioteateret en gang i blant og når det går på radio hvis jeg vil ha avveksling fra bøker. Der er det lydeffekt, stemning og mer atmosfære enn vanlig høytlesning. Men vanlige lydbøker styrer jeg unna og leser bøkene selv heller:)

Denne har stått ulest i en av hyllene mine i mange år, så takk for at du minnet meg på det. Den skal bli lest i løpet av januar:)

Det er godt å høre og håper det fortsetter sånn:)
For min del har jeg lest en god del bøker i det siste som jeg ikke får noe "forhold" til og som ikke underholder, så da går det riktignok trått. Så venter på boka som tar meg med storm:)

Jeg er også sjelden utenfor døra for det har jeg ingen grunn til siden situasjonen er som den er fremdeles. Men merker det innendørs, spesielt på morningsen at det er kaldere da før jeg setter på varmen. Slår alltid varmeovnen av om natta:)

Jeg venter på de store godbitene ennå, men jeg prøver. Mens jeg venter leser jeg for tiden Knuste hjerter og halve sannheter av Geir Sætre. Natt til torsdag ble jeg ferdig med Fjellets skygge av Gregory David Roberts, og torsdagsnatten begynte jeg på De fortaptes øy av Melissa de la Cruz.

Det har vært litt lunken lesestart i år, og selv om Fjellets skygge ikke var så verst så venter jeg fortsatt på boka som tar meg med storm og som hjemsøker meg lenge etterpå, for det er så lenge siden sist.

Ellers har det vært den kaldeste dagen i uka så langt med - 15 grader, men har opplevd verre vintre før med tanke på at det var bitrende kaldt før i tiden da det brukte å være ordentlig vinter.

For tiden leser jeg Huset ved bredden av Jurij Trifonov. En bok om det enorme boligkomplekset der Kominterns medarbeidere bodde på 30-tallet. Romanen skildrer ofrene for terroren gjennom øynene til barna av utrenskningenes ofre.
Samtidig er jeg godt i gang med Levi Henriksens bok Harpesang nok ei god bok fra forfatteren. Roy Jacobsens bok Hvitt hav er neste bok ut.

Er spent på din mening når du får lest den. Selv om jeg ga den bare en treer så er det en bra bok. Tror heller jeg var mer glad i hoverollen Lin enn selve handlingen for han er rå og det var et gledelig gjensyn, men boka ble fort repeterende og førte ikke til noe nytt. Men den er bra til å være oppfølger og det skal jo mye til for en forfatter som har skrevet Shantaram å fornye seg og skrive en bedre oppfølger.

Er en eksepert til å kjede meg selv forderva så da er jeg forundret over at jeg ikke kjeder dere også, hehe:) Men godt å vite at jeg ikke gjør det,da:)

Ps: Vil bare nevne at jeg er ferdig med Fjellets skygge av Gregory David Roberts og selv om jeg likte den godt så ga jeg den terningkast 3 fordi følte mye i boka var gjentagelser og kan på en måte ikke måle seg med Shantaram. Det ble på en måte en blek kopi. Jeg liker fremdeles karakteren Lin veldig godt og noen av hendelsene. Jeg ville så gjerne gi den en firer, men det ble bare en treer for følte at slutten ble veldig svak og boka hadde ikke samme magien som Shantaram. Men håper du gir denne boka en sjanse likevel og en lengre anmeldelse av Fjellets skygge kommer mye senere:) De 400 første sidene var bra men så dalte det nedover for det førte ikke noe nytt:/ Karakterene er like herlige, men ikke historien. Likevel håper jeg at du gir denne boka en sjanse:) Men ble bare så skuffet over de siste sidene og slutten og det ødela en del for meg:/ Jeg ble bare så skuffet over slutten og de 300 siste sidene, og det kan ødelegge mye:/

Godt å vite at jeg ikke kjeder dere i hjel:) Skal bestille boka og jeg får den nok ikke før neste uke,så skal begynne med den så fort den kommer i posten:)

Gjerne gi den en sjanse selv om den ikke var noe for meg. Jeg liker quirky humor, og sarkasme, men fant ikke noe av det i denne boka. Humoren de bruker i slike feel - good bøker treffer meg ikke uansett hvor hardt de prøver.
Den har fått gode vurderinger på goodreads også, men uansett hva andre måtte mene om boken så var den ikke noe for meg:) Spent på hva du synes. Meninger er interessante uansett om man er enige eller ikke. Synes delte meninger er mer interesssant enn når man er enig. Synes bare denne boka var altfor forutsigbar og selv om den er en lettlektyre så utfordrer den ikke og boka er for kort til at man bryr seg om karakterene.

Å leve livet i ensomhet kan være valgfritt for noen og en forbannelse for andre ...

Guylain lever et liv i ensomhet med sin gullfisk. Guylain er en ivrig leser, og hver morgen reiser han med 06.27 toget, og leser høyt for medpassasjererne. Om noen hører på eller ikke, bryr han seg ikke noe om. Han leser for dem likevel. En dag får han en uventet forespørsel av to kvinner som spør ham om å møte opp et sted hvor han kan lese for noen på et hjem for eldre. En dag finner han også en minnepinne på toget. På minnepinnen inneholder det en historie, skrevet av en fremmed kvinne som skriver om sitt traurige liv. Hun jobber som dovakt på et kjøpesenter. I manusskriptet drømmer hun om et bedre liv. Vi blir også kjent med en annen karakter i boka og vi følger de tre skjebnene som på en eller annen måte flettes sammen. Hva har de tre forskjellige livene til sammen?

Ingen humor eller varme
Det er to type bøker jeg alltid er skeptisk på og det er feel - good bøker, og chick-lit (damelitteratur). Disse sjangrene er ikke helt meg, men prøver å lese litt fra de sjangrene likevel. Grunnen til at jeg ikke liker disse sjangrene, spesielt ikke feel-good bøkene er at feel - good bøkene har som mål å være varme og humoristiske, men som regel mislykkes de med det totalt og da blir det bare kleint å lese dem. Det skjedde denne gangen også. Forfatteren prøver for hardt til å være morsom og jeg får heller ingen varme for karakterene. Jeg bryr meg ikke spesielt om dem mens jeg leser, og da er jeg revnende likegyldig til hva som skjer med dem. Det blir ingen "connection".

Ensomhet er et viktig tema
Det boka skal ha ros for er at den tar opp et viktig og aktuelt tema, nemlig ensomhet. Mange tar opp temaet ensomhet når det er jul og påske, men det mange har lett for å glemme er at mange er ensomme året rundt, samme om det er høytid eller ikke. Å leve livet i ensomhet kan være frivillig for noen, mens for andre kan det være en tvang. At de føler at de ikke passer inn noe sted og det belyser forfatteren fint på en noe vemodig måte. Og det er jo ikke bare gamle som ender opp med ensomme liv, det kan også skje med unge personer.

Men bortsett fra det består boka av lite handling, boka er så kort at man rekker ikke å bli ordentlig kjent med karakterene, og som sagt så blir man ikke helt rørt av historien. Den gir ingen spesiell inntrykk. Dette er ikke en bok som setter spor etter seg.

Det er egentlig ikke så mye å si om Høytleseren på 06.27 - toget siden det ikke er en bok som ga noen inntrykk. En feel - good roman skal som kjent være både humoristisk og varm, men for meg så funket det ikke. Det finnes sikkert noen gode feel-good romaner der ute, men dette er ikke en av dem, og jeg har ikke gitt opp sjangeren helt ennå. Alt i alt grei lesing, men ikke noe mer enn det. Feel-good romaner mangler guts til å utfordre leseren.

Tusen takk for fine ord, Rolf. Selv skjønner jeg ikke at folk orker å lese omtalene mine fordi jeg synes jeg skriver så kjedelig. Så hver gang jeg ser over korrekturfeil så kjeder jeg meg i hjel:)

Har hørt mye om boka Stoner og har veldig lyst til å lese den. Så jeg får bestille den og lese den i januar:) Så takk for at du påminnet meg om boken.

Ps: Du er ikke så verst til å skrive omtaler selv heller da:)

Har hatt lyst til å lese den lenge:)

Høres ut som en bok for meg så den er notert:) Så gjett om den skal bestilles:)

Er det en bok med snikende uhygge og har mange grøssende undertoner? Jeg håper det for denne har jeg hatt lyst til å lese i flere år:)