Jeg savnet lillesøsteren til Harry i Politi også.

Gammeldags spøkelseshistorie.

En gammel frittstående bokserie vekkes til live igjen
Vi som er litt "opp" i årene (da mener jeg vi som er 30 +) kjenner vel til Casino Grøsser bøkene som ble utgitt på 80/90 -tallet. Selv har jeg tretten av de bøkene og husker hvor glad jeg var i den serien som ung leser. Har jo vært glad i grøssere både i bokformat og film helt fra jeg egentlig var for ung til å lese grøssere og se skrekkfilmer. Men det er en sjanger som alltid har fascinert meg. Er litt glad i slashere også, men foretrekker grøssere som har psykologiske elementer i seg og som har en flust av undertoner, som kryper under huden. Slike grøssere er det jeg liker best både når det gjelder bøker og filmer.

Nostalgisk glede
Det er ikke ofte jeg gjenleser bøker fordi jeg vil helst huske de slik de var og jeg glemmer ikke en handling fra en bok uansett hvor mange år som går. Men tidligere i år ville jeg lese om igjen de få Caisno Grøsser bøkene jeg har, og da gjenleste jeg Skrekkens hus av Hugh Zachary og Søvngjengeren av Diane Guest. Noen fra Cappelen Damm la tilfeldigvis merke til det og kontaktet meg om at de skal gi ut serien på nytt igjen (til min store glede), og spurte om jeg var interessert i eksemplar av første bok: Blind forbannelse av John Saul, siden personen fra forlaget hadde sett at jeg begynte å gjenlese disse bøkene. Et morsomt sammentreff. Jeg var ikke sen til å si ja. De som ikke kjenner til Casino Grøsser så var det en bokserie som ble utgitt rundt 80/90 - tallet og var en frittstående grøsserserie av forskjellige forfattere. Det var en bokserie jeg var veldig glad i og har hele tiden ønsket å få tak i flere fra den serien, men dessverre sluttet de å gi ut serien. Derfor er det godt å høre at den serien blir utgitt på nytt og nå under et nytt navn; Hjemsøkt og håper at hele serien vil bli utgitt igjen. Det hadde vært stas.

Casino Grøsser (nå omdøpt til Hjemsøkt) var en av seriene som økte lesegleden min. Jeg har alltid likt å lese fra da jeg var ung, men serier som Casino Grøsser, Grøsserne (Goosebumps) av R.L. Stine, Fear Street av R.L. Stine, Nancy Drew bøkene, Den vesle vampyren bøkene og bøker av Stephen King og Dean Koontz, var type bøker som virkelig gjorde at lesegleden min virkelig økte. Casino Grøsser var en bokserie jeg begynte å lese på slutten av barneskolen og leste utover ungdomsskolen, og synes det er synd at jeg ikke har hele serien.

Bokas handling
Blind forbannelse av John Saul er første bok ut i Hjemsøkt serien (tidligere Casino Grøsser). Har aldri lest noe av John Saul før, noe som er litt rart siden det er et kjent forfatternavn innen grøssersjangeren. Men bedre sent enn aldri ... I Blind forbannelse blir en jente mobbet til døde bare fordi hun er annerledes. Flere år senere i vår tid, flytter familien Pendelton til Paradise Point. De flytter fra Boston, og Boston og Paradise Point er rake motsetninger. De flytter dit på grunn av at far, Cal Pendelton har fått en ny jobb og de er ute etter en ny start i livet. De tar over et stort og vakkert hus. De ser frem til å bosette seg i deres nye hus og bli kjent med deres nye hjemsted, men det blir alt annet enn enkelt. Det går fint i begynnelsen, men merkelige ting skjer, spesielt med datteren hennes. Hun begynner å oppføre seg annerledes. Hvorfor? Og hva eller hvem er det som påvirker henne?

Har lest og sett så mange grøssere at jeg tror jeg er kurert så ingenting skremmer lenger. Noe som er et stort savn fordi følelsen av å bli skremt, spesielt ordentlig skremt er gøy. Blind forbannelse er ingen direkte skummel bok, men den er meget stemningsfull og har gode, gamle elementer i seg som gjør en grøsserbok stødig og god. Grøsserelementene i denne boka kan være litt vel typiske i enkelte partier, men samtidige gjør det ikke noe for det er en av de bedre grøsserbøkene jeg har lest i det siste. Det som er synd med grøssersjangeren er at den er veldig undervurdert enn andre sjangere. Grøss var kanskje ikke som før i tiden da det var skumlere og til tider underholdende, og det kan være lang tid mellom godbitene, men synes heller ikke at denne sjangeren er dårligere enn andre fordi denne sjangeren har sine verdier også., som er viktig å ta vare på. Det skader heller ikke med noen fornyelser i ny og ne. Ja, takk, begge deler som Ole Brumm sier.

Denne boka var vel forutsigbar for meg, men samtidig var det koselig å lese. Opplevde boka mer som kosegrøss en skremmende grøss. Selv om John Saul ikke skremte meg, er han god på beskrivelser, både når det gjelder karakterer og sted. Det var nesten som å være Paradise Point og man får på en måte lyst til å flytte dit fordi det er så atmosfærisk beskrevet. Jeg fikk også lyst til å lese mer av John Saul og det skal jeg gjøre noe med.

De neste bøkene i Hjemsøkt serien er; Dødens øyne av Bari Wood, og Annabelle av Ruby Jean Jensen. Håper hele denne serien blir utgitt på ny for det hadde vært så gøy å ha hele samlingen som jeg var så glad i, i ungdomsårene. Det ville også gitt meg muligheten til å lese de bøkene fra serien som jeg gikk glipp av. Jeg er veldig altetende når det gjelder bøker, men grøss er og blir min store lidenskap. Dessverre gis det ut altfor lite grøss, synes jeg, så derfor er dette et fint tiltak.

Fra min blogg: I Bokhylla

Bare mjuke pakker under treet av Levi Henriksen. Her finner en et knippe flotte noveller om hverdagsmennesker som har en bakgrunnshistorie og er sårbare når høytiden står for døren.
Levi Henriksen skriver disse fortellingen på en lun og fin måte som traff meg i alle fall.

Alt du trenger å vite om kroppsspråk - og litt til!

Åse Dragland (f. 1951) har rundt 30 års erfaring som forskningsjournalist, og har blant annet vært redaktør for forskningsmagasinet Gemini ved SINTEF/NTNU. Tidligere har hun utgitt boka "Kroppens skjulte intelligens" (2011).

I "Kroppen snakker" presenteres både tidligere oppleste og vedtatte sannheter om kroppsspråket vårt, og helt ny viten - nemlig oppdagelsen av speilnevronene. Målgruppen for boka er "den alminnelige, nysgjerrige leser som for sosialarbeidere, lærere, sykepleiere eller coacher som jobber med mennesker til daglig". (Sitat fra bokas smussomslag)

Boka er delt inn i fem deler. De handler om det tause språket, om hvordan kroppen (og dens ulike deler) snakker, om hvordan vi speiler hverandre, om hvordan vi kan utnytte kroppsspråket og om hvordan kroppsspråk og speiling kan sies å være basert på kultur.

Hva er egentlig kroppsspråk? Begrepet i seg selv sier at det er hele måten vi uttrykker oss på - minus ordene. (side 8) Det er alminnelig antatt at 80-90 % av vår kommunikasjon er såkalt non-verbal. Kroppen lyver sjelden eller aldri - i motsetning til ordene. Hva er det som gjør at de fleste av oss utvikler empati (evnen til å sette seg i andres ståsted), mens andre ikke gjør det eller sliter med å forstå andre mennesker? Hva er det som gjør at vi liker noen mennesker, men ikke andre? Hva påvirker hvem vi forelsker oss i?

"I denne boken skal vi se på at spesielle celler i hjernen gjør oss i stand til å gjenkjenne uttrykk og sinnsstemninger hos andre; og mer enn som så: Cellene fører til at de samme følelsene - enten det er glede eller sorg - veller opp i oss!

Vi skal undersøke hvorfor mennesker som mangler ansiktsuttrykk på grunn av sykdommer eller skjønnhetsbehandling, skaper forvirring og sinne hos andre mennesker." (side 9)

Når vi snakker om det tause språket eller non-verbal kommunikasjon, er det viktig å være klar over at det er store kulturelle forskjeller i verden, som gjør at ett og samme signal/kroppsuttrykk kan bli svært ulikt oppfattet. En italiener er mye mer spontan og livlig enn en nordmann, og mens direkte øyekontakt i noen deler av verden anses som en naturlig del av kommunikasjonen, kan dette andre steder bli oppfattet som frekt. Vi nordmenn er vel heller ikke kjent for det mest aktive kroppsspråket, og dette gjør at vi i noen kulturer oppfattes som kalde og avvisende.

"Den største "databanken" for ikke-verbal kommunikasjon finner vi i ansiktet til den nye personen. Vi ser vanligvis hit for å sjekke om ansiktet uttrykker det samme som personen sier. Så lytter vi til tonen for å finne ut om det er følelser blandet inn i det som sies - og helt til sist hører vi ordene som blir sagt. Det som sies kan for eksempel være både kynisk og sarkastisk, men vi vil oppfatte det som en spøk så lenge han smiler og ser ut som en jovial person." (side 28)

Samtidig er det viktig å være oppmerksom på at vi mennesker har lett for å trekke forhastede konklusjoner, og dømmer mennesker ut fra et førsteinntrykk som senere ofte viser seg å være feil. Sterkt overvektige mennesker stigmatiseres f.eks. som late, og undersøkelser har også vist at leger er mindre villige til å behandle mennesker med fedme enn pasienter med normal vekt ... (side 30)

I et arbeidsforhold vil man slite med å kunne være en god leder for medarbeiderne sine, dersom de føler at man ikke forstår dem. Selv om det i noen situasjoner vil være bedre å vise styrke og kompetanse, kan dette slå helt feil dersom dette går på bekostning av varme og troverdighet. Viktigheten av å bli kjent med dem man skal lede, kan ikke undervurderes. Når tilliten er etablert, vil medarbeiderne som regel også være mer lydhøre for hva den andre har å si. Det går for øvrig begge veier. Er ikke tilliten der, risikerer man å bli tolket med vrange briller - uansett hvor gode intensjoner man måtte ha.

Åse Dragland forteller i sin bok om oppdagelsen av speilnevroner. Det handler om nevroner i hjernen som gjenkjenner følelser og aktiviteter hos andre mennesker, og som gir oss en umiddelbar forståelse for hva andre mennesker føler eller gjør. "Vi trenger ikke å reflektere, overveie eller tenke logisk; opplevelsen av hvordan den andre har det, er der med det samme. "Speilnevronene visker ut grensen mellom oss selv og andre." "(side 180)

Alle har vi vel møtt mennesker som helt eller delvis synes å mangle evnen til å sette seg inn i andres følelser. Det kan handle om mennesker som sliter med dette og trenger hjelp av andre for å forstå en situasjon som utviklet seg uheldig, eller det kan handle om mennesker som absolutt ikke forstår konsekvensene av egne ord og handlinger og som heller ikke er interessert i å forstå egne bidrag all den tid all skyld legges på den eller de andre. I det ene tilfellet handler det kanskje "bare" om sosial ubehjelpelighet, mens det i det andre tilfellet kan være tale om langt alvorligere tilstander. Min påstand er at dette også kan overføres til skriftlig kommunikasjon, selv om dette er vanskeligere, fordi man kun har ordene og ikke et kroppsspråk som kan mildne eller forsterke utsagn. I slike sammenhenger vil historikk fra tidligere og konteksten kunne kompensere en hel del. Dette temaet faller imidlertid utenfor denne bokas ramme.

"Forskerne mener at aktiviteten i speilnevronene kan forstås som en indre følelse av å være forbundet med handlingen." (side 182)

"Speilnevronene har gitt forskerne en helt ny forståelse av den kroppslige kommunikasjonen mellom mennesker. Det kan se ut som om cellene spesialiserer seg i å gjenkjenne både ansiktsuttrykk og kroppsspråk hos andre mennesker. Dermed kan de som oftest oppfatte både handlinger og intensjoner andre måtte ha." (side 183)

Er evnen til empati genetisk eller tillært? Hva er årsaken til at noen personer er åpne, varme og medfølende, mens andre ikke er det?

"Empati er evnen til å leve seg inn i andres følelser. Å ha empati med noen innebærer å oppfatte hvordan andre har det, samtidig som man ikke tolker andres følelsesliv som om det var ens eget." (side 186)

Mennesker uten empatiske evner oppfattes som selvsentrerte, kalde og ufølsomme. Forskning har vist at evnen til å føle medlidenhet er en grunnleggende evne i mennesker, noe vi både kan uttrykke og forstå.

Psykopater har ikke den samme automatiske reaksjonen som normale mennesker har. Psykopatens evne til empati er viljestyrt. Fordi en psykopat ikke som andre mennesker klarer å "tyde" følelsene hos andre, trenger de å høre at den andre sier klart og tydelig "jeg er lei meg" for i det hele tatt å forstå at den andre er lei seg. Først da kan de ta inn over seg at det kanskje er på tide å endre kurs.

"Det er nærmest umulig å forestille seg et indre liv til en psykopat siden de ikke kan føle det samme som en "normal" person. Mens en skuespiller avslutter rollen sin etter endt arbeidstid, vil mangelfull empati, dårlig selvinnsikt, ansvarsfraskrivelse og storhetstanker være typiske trekk hos en psykopat hele tiden. De forstår ikke smerte på det emosjonelle plan - kun frustrasjon over ikke å få det de vil ha. For dem er dette smerte." (side 193)

Forskerne tror at empati har sammenheng med de genetiske speilnevronene, men at empati i tillegg kan oppøves og læres. (side 200)

Hva sitter jeg igjen med etter å ha lest denne boka? For det første tenker jeg at det er interessant at alt som er verdt å vite om kroppsspråk er samlet i denne boka. Jeg kan ikke komme på noe som kan relateres til kroppsspråk, som ikke er nevnt her. En god del av dette er vel kjent viten, i alle fall for alle oss som fra før av interesserer seg for kommunikasjon mellom mennesker. Forfatteren snakker om dobbeltkommunikasjon, om løgn og sannhet, om hva kriminaletterforskere ser etter i jakten på forbrytere, om virkningen av botox i ansiktet (meget interessant!), om sykdommer som gjør at ansiktsmimikk blir borte (og hva dette gjør med relasjonen til andre mennesker), om intimsonen osv. Forskning rundt speilnevronene hadde jeg knapt hørt om tidligere, mens speiling av andre mennesker er velkjent. Egentlig handler det om det samme, men forskningen forklarer hva som ligger bak speilingen.

Åse Dragland skriver lett og ledig, og hun skriver på en slik måte at hun fanger leserens interesse fra første side. Hvis jeg skal trekke frem noe jeg oppfattet som negativt så må det være at boka er for kort. Enkelte temaer kunne hun godt ha utdypet enda mer. Det som gjorde boka interessant for meg var alle de konkrete eksemplene hun krydret tekstene sine med underveis. Noen av eksemplene var egnet til ettertanke. Som f.eks. hvilket sterkt signal det er å sitte overfor andre mennesker med armene i kors foran brystet. Kroppsspråk er også knyttet til konteksten og den forhistorien vi har med menneskene vi kommuniserer med. Dersom noe har gått skikkelig galt i en relasjon, skal det svært mye til for å få oss til å endre oppfatning av den andre eller oppfatte noe som helst som vennligsinnet senere.

Jeg anbefaler denne boka til alle som ønsker å forstå mer av andre mennesker - og også om hvordan man selv virker på andre. Kroppsspråk handler i bunn og grunn om kommunikasjon!

Hvis du har lyst å lære om hvordan amerikansk politikk funker og hvordan USA ble til det landet slik vi kjenner det i dag på en lett og oversiktlig måte, så er denne boken en god start. Her får man f.eks. vite litt om hvordan den engelske Amerika var de ca. 150 år før de løsrevet seg og dannet USA fra 1776, hvordan USA utvidet seg flere ganger utover 1800-tallet og hvorfor de statene som senere ble Canada ikke ble med i den frie unionen i tillegg til hvordan amerikanske poltikk systemet ble og kun ha blitt hvis en annen retning vant frem.

Siste bok ut i Knausgårds fire-binds encyklopedi!

Karl Ove Knausgård (f. 1968) er med boka "Om sommeren" ferdig med sin fire-binds-encyklopedi med navn etter de fire årstidene. Jeg har lest samtlige: "Om høsten" (2015), "Om vinteren (2015), "Om våren" (2016" og nå også "Om sommeren" (2016). (Jeg har skrevet om alle bøkene på bloggen min.) Bøkene er skrevet av en far til hans yngste datter. Bildene i denne siste boka er av Anselm Kiefer, en tysk kunstmaler og billedhugger (kilde: Wikipedia).

Mens de to første bøkene i serien var rene encyklopedier, med korte og fyndige kapitler eller epistler om avgrensede temaer, beveget Knausgård seg i den tredje boka bort fra dette. Boka var mer personlig og handlet om familien Knausgård. I den fjerde boka er det en miks av encyklopedi-elementene og historier om familien Knausgård. Dessuten får vi høre en historie om en kvinne som virkelig har levd, men som er fiksjonalisert, og som går igjen i noen av kapitlene i boka.

Kapitlene i "Om sommeren" har det til felles at de handler om sommerlige temaer - som vannspredere, kortbukser, bjørk, snegler, sommerregn, veps, grill, mygg, iskrem, plommer, hud, krabbefiske og marihøner - bare for å nevne noe. Innimellom tar Knausgård opp temaer jeg vil tro at han har hatt stor fornøyelse av å skrive om, som kapittelet om intelligens og dets forhold til skjønnhet. Jeg valgte lydbokutgaven av boka denne gangen, og kapittelet om intelligens hørte jeg gjennom flere ganger. Dette kapittelet var verdt hele boka, synes jeg!

Vi kommer svært tett på forfatteren i denne siste boka, hvor han også skriver om det å skrive og om vanskene underveis. Hvorvidt det er dette som har fått ham til å kalle en del av epistlene for dagboknotater, vet jeg ikke, men vi kan ane et snev av hastverk. Hele tiden henvender han seg til sin yngste datter som etter hvert har blitt et par år gammel. Underveis kjente jeg på at hans kone er mer perifer i denne siste boka, men svaret fikk vi vel egentlig i forrige uke. Paret skal skilles. Fraværet av kona Linda, slik jeg opplevde henne mer sterkt tilstedeværende i "Om våren", gjorde noe med min leseopplevelse av denne siste boka. Det var noe som manglet for at det skulle bli en større helhet i det, særlig fordi boka er så personlig og handler om familien Knausgård, ikke bare om barna og forfatteren/faren. Kanskje ble bruddet varslet allerede i kapittelet "Sommernatt", slik Aftenpostens Ingunn Økland skrev om i sin anmeldelse av boka allerede 1. september i år? Og fordi jeg har kommet til å bry meg så veldig mye om denne familien, er det uunngåelig å begynne å bekymre seg over hvordan det skal gå med dem og alle barna ...

Boka er anmeldt i VG ("Flott finale!"), NRK ("Et salig rot"), Aftenposten ("Knausgård gjør finalen til et antiklimaks") og Dagsavisen ("Nevrotiker med lave skuldre"). Det er mange ulike oppfatninger av boka. Det vi vel uansett kan konstatere er at ingen er uenige i at Knausgård skriver svært godt. Og det betyr at selv om mange har noen innvendinger til denne boka, er den likevel blant det bedre man kan lese innenfor norsk litteratur i dag. Vi forventer det mesterlige av ham, og når han ikke lever mester-varer, er det likevel bedre enn det meste annet som utgis.

Selv om jeg opplevde denne siste boka som svakest av de fire bøkene i encyklopedien hans, nøler jeg likevel ikke med å anbefale boka sterkt! Lydbokutgaven er nydelig opplest av Ola G. Furuseth, og hans stemme passet godt til historien.

Her kan du lese resten av min bokanmeldelse.

En liten tankevekkende bok i vår travle hverdag

Erling Kagge (f. 1963) er advokat, polfarer, forlegger, forfatter, kunstsamler og eventyrer, kan jeg lese på Wikipedia. I alt ti bøker har han utgitt - fra debuten i 1990 og frem til i dag. Tematikken i bøkene hans var til å begynne med dominert av polferdene hans, mens det etter hvert er mat, kunst og eksistensielle spørsmål som har tatt mer over. Han er nok ikke ferdig med å foreta seg uvanlige eventyrreiser etter at han i 2012 utga en bok om en reise til New Yorks indre, som handler om en vandring i Manhattans kloakksystem (men som egentlig er en reise til hans indre) ...

Jeg vet ikke helt hva jeg forventet da jeg tidligere i høst fikk tilsendt Erling Kagges siste bok "Stillhet i støyens tid" fra forlaget. Kanskje forventet jeg en slags quick fix eller selvhjelpsbok om hvordan jeg selv kunne finne frem til stillheten i mitt eget liv? Jeg trodde for øvrig at jeg visste en hel del om det å være stille i eget selskap, for det er jeg ganske ofte. Svært mye av det jeg liker aller best å gjøre, handler nemlig om å være alene. Etter å ha lest Kagges bok, skjønte jeg at jeg egentlig ikke hadde forstått så mye av hva stillhet er. Virkelig stillhet! Og det på tross av at boka ikke inneholder revolusjonerende tanker ... For stillhet handler ikke (bare) om å være alene. Kanskje kan det best beskrives som en intens opplevelse av nå´et, der tankene kretser om det som skjer her og nå - ikke fortid, ikke fremtid, bare her og nå. Stillhet handler heller ikke nødvendigvis om knystende stillhet hvor man ikke kan høre en eneste lyd. Og endelig handler det ikke om at man må gjøre ingenting for at opplevelsen av stillhet skal komme til oss.

Styrken ved Erling Kagges bok er at den er så til de grader ujålete. Dessuten nærmer han seg med stor ydmykhet til spørsmålene han reiser i boka. Underveis savnet jeg noen linker til kjente begreper som mindfullness og flyt, inntil jeg erkjente at "nei", dette hørte faktisk ikke hjemme i akkurat denne boka. Underveis byr han på seg selv, og få mennesker har vel opplevd å være så til de grader avsondret fra resten av verden som nettopp ham. Begrepet stressmestring nevnes heller ikke, selv om det er dette vi jakter etter. Dypest sett handler både stillhet og det å nyte øyeblikket fullt og helt om stressmestring ... og lykke.

Boka ga meg en hel del, og jeg anbefaler den til alle som ønsker å ta en fot i bakken og kjenne etter hva vi egentlig driver med innimellom alt det viktige vi ellers fyller hverdagene våre med - som å sjekke "likes´ene" på Facebook, siste nytt, været eller hva det skulle være. Problemet er ikke nødvendigvis at vi gjør nettopp det. Et problem blir det vel egentlig først når dette gjentas sånn ca 2-300 ganger hver eneste dag ... Jeg ble inspirert til å finne mer stillhet i livet mitt etter å ha lest Erling Kagges bok!

Her kan du lese resten av min bokanmeldelse.

En forfatters jakt på sine røtter

Ivo de Figueiredo (f. 1966) er norsk historiker, biograf og kritiker. Han er født i Langesund, og er sønn av en norsk mor og en indisk far. Figueiredo debuterte som forfatter i 1999, og har til sammen utgitt ni bøker, inklusive den siste boka "En fremmed ved mitt bord". Han mottok Brageprisen for biografien om høyesterettsadvokat Johan Bernhard Hjort i 2002, og han mottok i 2016 Språkrådets pris for fremragende bruk av norsk i sakprosa.

Farens familie kom opprinnelig fra Goa, en liten delstat i India som frem til 1961 var en portugisisk koloni. I og med at koloniherredømmet varte i om lag 450 år, var menneskene som bodde der sterkt influert av europeisk kultur og religion (katolisisme). Ivo de Figueiredos far ble født på Zanzibar, en liten øy like utenfor Tanzanias kyst. Øya var et britisk protektorat fra 1890 til 1964. Siden reiste familien til Kenya, hvor de bosatte seg i Nairobi. Da koloniherredømmet brøt sammen, fikk dette store konsekvenser for inderne som hadde jobbet for britene. Hvor skulle inderne til slutt gjøre av seg? De var i grunnen uønsket i Afrika. For de aller fleste var det uaktuelt å flytte tilbake til Goa, og det var ikke uten videre kurrant å få opphold i Storbritannia. De tidligere så lojale tjenerne var plutselig statsløse.

Forfatteren har tatt for seg samtlige steder hvor hans farsslekt slo seg ned i årene etter at de forlot Goa, og frem til i dag.

I sin jakt på familierøttene innvier Ivo de Figueiredo oss i sin families bakgrunnshistorie. Hvordan har det vært å vokse opp i en multi-etnisk familie i Norge, der faren etter hvert forsvant ut i periferien? På hvilken måte har farsslektens historie påvirket farens skjebne, der rotløshet går igjen som en rød tråd gjennom hele hans liv? Mens andre forfattere står åpent frem og bretter ut hver minste detalj om familiehemmeligheter, gjør andre forfattere det de kan for å insistere på at de skriver fiksjon. Ivo de Figueiredo gjør noe midt i mellom. Han har skrevet en familiefortelling, men han dekker til de mest intime detaljene. Vi kommer hit, men ikke lenger ... F.eks. skriver han seg rundt faren og hans alkoholproblem, og sparer oss for de verste detaljene. Jeg synes det er like greit, og følte meg på ingen måte snytt som leser. Man trenger nemlig ikke all verdens fantasi for å skjønne at rus er ekstremt ødeleggende i en familie. Eller for å skjønne at farens stolthet ofte kom i veien for konstruktiv dialog. I den grad at det ble familievold av dette, noe som til slutt førte til nok en familie på skilsmissestatistikken ...

Jeg kjente meg sterkt berørt underveis. Figueiredo skriver lett og ledig, og med sitt presise språk treffer han godt når han beskriver mellommenneskelige relasjoner. I tillegg til at hans familiehistorie i seg selv er svært interessant, får vi også et innblikk i migrasjonens og eksilets pris. Vi tror at folk uten videre synes det er greit å forlate sine hjemland for å få en bedre fremtid for eksempel i Norge, men vi må nok innse at så enkelt er det ikke. Røtter er viktig for mennesker, enten de kommer fra India eller en liten by i Nord-Norge. De sier noe om hvem vi er og hva vi er laget av, men de sier selvsagt ikke alt. I "En fremmed ved mitt bord" blir vi med på en reise som mange mennesker har foretatt før oss, og vi kommer dermed i berøring med noe dypt eksistensielt.

Jeg anbefaler denne boka varmt!

Her er linken til resten av min bokanmeldelse.

En av høstens sterkeste bøker?

Vigdis Hjorth (f. 1959) debuterte som forfatter i 1983 og har siden utgitt ytterligere 33 bøker - fortrinnsvis innenfor romansjangeren. Jeg har tidligere omtalt fem av hennes bøker på bloggen min. I årenes løp har hun blitt en forfatter jeg regner med.

Hjorths siste roman "Arv og miljø" ankom heimen før debatten om etikken i litteraturen (utløst av spørsmålet om utlevering av familiemedlemmer) nådde avisspaltene for alvor. En stund ble jeg sittende litt på gjerdet i forhold til egen lesning av boka, men kanskje handlet det aller mest om altfor lite tid til å lese når jeg tenker nøyere etter. I en av mine boksirkler ble det for knapt en ukes tid siden bestemt at vi skulle samlese denne boka. Boka ble utlest i løpet av få dager. For maken til bok! Jeg kan uten videre slutte meg til alle som mener at dette må være Vigdis Hjorths aller beste bok hittil!

Det er klart at en bok som dette går rett hjem hos de aller fleste lesere! Og det handler ikke om at man må ha vært utsatt for incest for å få glede av en bok som "Arv og miljø". De fleste familier har et eller annet ved seg ("selv i de beste familier"), og jeg tenker at mekanismene er de samme overalt. Ja, mekanismene er også universelle i enhver konflikt. Hvem vinner kampen om sannheten? Dersom drittsekkene klarer å få ofrene til å fremstå som de egentlig skyldige, slipper de selv å stå til ansvar for det de har gjort. Ikke bare det: de vinner også all sympatien fra omgivelsene, mens det stakkars offeret blir dobbelt-taper. Og de som går lengst i dette spillet, kommer lengst fordi de kun har fokus på egne behov og mangler evnen til å ta andres perspektiv. Formelen er en klassiker. Sånn sett kunne denne boka handlet om alt annet enn incest, men nettopp fordi den handler om incest, blir historien selvsagt ekstraordinært sterk.

Vigdis Hjorth er en fantastisk forfatter, som går så dypt, så dypt inn i psyken til Bergljot, og som i et skarpt og presist språk setter fingeren på alle vondtene i en dysfunksjonell familie. Boka har allerede rukket å vinne Bokhandlerprisen, og hun er nominert til P2-lytternes romanpris. Jeg tipper at hun kommer til å gjøre det skarpt i flere konkurranser, og det i en bokhøst med et mangfold av sterke norske bokutgivelser!

Jeg anbefaler denne romanen sterkt! Dersom du er glad i å lese, kommer du ganske enkelt ikke utenom denne boka!

Her er linken til resten av min bokanmeldelse.

Du verden, ikke værst at et 30 talls brev kan utgjøre en hel bok. Men så er det ingen hvem som helst heller som skriver glødende kjærlighetsbrev til sin "elskede Brenda".
Det er gripende å lese Nansens lengsel og savn etter å treffe henne igjen, og hans varme og hengivenhet ovenfor henne.
Dessverre er Brendas brev til Nansen brent, men vi får vite en del siden han svarer på flere av hennes kommentarer.
En glede å lese boka, en gripende historie der en får et lite innblikk i den private Fridtjof Nansen.

Hei og beklager for sent svar. Er ikke alle dager jeg er like flink til å være på Internett og noen dager er jeg mindre på Internett bare for å få et lite avbrekk, gjøre andre ting. Man blir jo litt lei av teknologi av og til, også er jeg vel litt gammeldags:) Synes at Internett stjeler altfor mye tid så prøver å være litt avkoblet også og gjøre andre ting.

Morsomt at du nevner Simon Necronomicon. Jeg leser en annen bok med nesten samme tittel Necronomicon (The Best Weird Tales of H.P. Lovecraft). H.P. Lovecraft har inspirert mange moderne grøsserforfattere, blant annet Stephen King. Ved siden av leser jeg noen andre bøker. Liker å veklse litt. Og godt at det er flere av oss som ikke avbryter bøker og leser helt til siste side samme hva vi synes om bøkene:) Uansett hvor kjedelig eller uinspirerende en bok er, leser jeg den ferdig.

Ja, det er dessverre ikke mye som skremmer lenger. Det har vel kanskje med alderen å gjøre, men er fremdeles fascinert over grøssersjangeren og det er en sjanger jeg alltid vender tilbake til selv om det ikke skremmer lenger. Grøss er likevel fremdeles underholdende:) Og man har jo sin favorittsjanger:)

Godt at du liker å høre på disse youtubekanalene vi snakket om. De som leser opp historier fra "virkeligheten". Det er vel mer opp til oss lytterne å avgjøre om de er sanne eller ikke, men likevel er det underholdende og jeg liker stemningen. Selv om man ikke blir skremt så er det noen historier som gir inntrykk på en annen måte, som klarer å skape en form for uhygge. Så det er fint å høre på de kanalene på kveldene, synes jeg.

Morsomt at du skriver tekster. Jeg skrev mye jeg også i barndommen, ofte spøkelseshistorier og grøssernoveller. Av og til dikt. Nå går det mest i bokanmeldelser, selv om jeg kjenner at man er litt lei av det også av og til. Når man har holdt på med en hobby i flere år så går jo en interesse opp og ned. Men holder på ennå. Av og til savner jeg å lese en bok uten å skrive om den, samtidig så vet man ikke om man klarer å la være å skrive om en bok man har lest fordi det har blitt en vanesak å skirve om bøker:)

Jeg liker å spille spill jeg også, både pc-spill og Nintendo spill. Av pc-spill går det mest tid på Sims-spillene og når det gjelder nintendo går det i Mario og Zelda. Er kanskje for gammel til gaming, men det er underholdende og noen hobbyer klarer man ikke å slutte med slik som bokanmeldelser.

Har du lest mer av King i det siste eller har du gått over til andre bøker? Takk for filmtips Sinister og The Conjuring er virkelig gode filmer og det er også The Witch og Excorsisten. De har jeg sett før, også The Cabin in the woods, men den likte jeg ikke så godt som mange andre gjorde. Den ble litt for humoristisk enn skremmende. Klarte ikke å ta den filmen spesielt seriøst noe som også var meningen:) Og kommer til å se Orphan.

Kos deg videre med grøssende historier på youtube, og gjerne si fra når du har lest mer av King hvis du vil. Skal prøve å bli raskere til å svare neste gang:)

Den underligste reisen gjennom bøker jeg har vært med på, men helt klart verdt det, og det er ennå ikke over.

Vi følger videre på reisen med Roland som er fra et annet univers, og to andre personer som er fra vår verden. De entret inn i hans verden og det er kanskje ikke de letteste følgesvennene han kunne få. Eddie har lenge slitt med narkotika og Odetta er schizofren og hun skifter også personlighet. Før var hun Odetta og nå er hun plutselig Susannah. I denne boka får de enda en person som slår seg i lag med dem og følger deres lange vei til det mystiske Det mørke tårn. Denne gang kommer de over en by. Eller by og by fru Blom, men heller noe som ligner på en slagmark. Restene av det som en gang var en by. Samtidig er hemmelighetsfulle Roland, the Last Gunslinger, plaget av minner fra fortiden. Hva er sant og ikke sant av minner han bærer på? Ting blir heller ikke lettere da en av Rolands følgesvenner blir kidnappet ...

Svak begynnelse, men det tar seg opp igjen
Må innrømme at det tok mer tid å komme seg inn i The Waste Lands i forhold til The Gunslinger og The Drawing of the Three. Hvorfor, er jeg noe usikker på. Boka er ikke spesielt stor heller, nesten 600 sider og man blir ikke umotivert siden det ikke er en murstein sånn sett. Det er en vanesak det også. Tror det var begynnelsen som ikke fenget med en gang. Noen bøker trenger man mer tid på å "komme seg inn i" enn andre og slik ble det med denne. Heldigvis løsnet det seg og man ble bare mer og mer motivert til å fortsette.

Denne oppfølgeren er kanskje mer kompleks enn de to forrige bøkene i serien. Dermed blir denne anmeldelsen noe diffus. Det er så mye man vil skrive om og nevne, samtidig vil man ikke røpe noe. Sånn er det med oppfølgere. Det skal ikke være enkelt. Det jeg vil si er at flere aspekter spiller inn og enkelte ting som skjer er vel surrealistisk. Å beskrive bøkene til Stephen King, min forfatterhelt, kan ofte by på utfordringer. Han har fantasi som virkelig sprenger grenser og man blir svært nysgjerrig på hvor han henter inspirasjon fra. Han har også evnen til å ta noe helt hverdagslig og fodrandre det til noe skremmende og rart. Tipper han har det svært morsomt når han skriver; smiler ondskapsfullt og humrer for seg selv, tenker jeg. Litt vittig at ZZ Top ble nevnt i The Waste Lands. King er kjent for å ha en del humoristiske undertoner i alt det mørke han skriver. Man må helst ha en viss form for sarkasme selv for å forstå det.

King kan være en utfordring
Bøkene i The Dark Tower serien er ikke akkurat skremmende, men heller fascinerende og svært surrealistiske. Sier ikke nei til det heller. Alt trenger ikke å være realistisk bestandig og man får samtidig lov til å teste sin egen fantasi mens man leser. Trene seg opp på utfordrende visualisering eller hva man skal kalle det. Å lese bøker er jo som å se en film, men man ser bilder på en litt annen måte og det er ikke bestandig boklesere forestiller seg de samme bildene selv om man leser de samme bøkene. Slik er det med karakterene man leser om også. At man kan forestille oss dem på forskjellige måter. Det er en av de spennende prosessene ved å være en bokleser.

Jeg har lest mange bokserier oppgjennom årene, men ikke opplevd en så sterk serie som denne. Som regel bruker bok to og bok tre i trilogier og serier å være veldig svake eller bare rett og slett skuffende. Denne gang har de vært utrolig sterke og man vil bare ha mer. Det er rart. Jeg har lenge hørt om The Dark Tower serien, så den var ikke ukjent for meg som har vært fan av King i mange år. Jeg er dessverre ikke en av de heldige som leste serien mens King skrev den, men bedre sent enn aldri. Neste bok i serien er Wizard and Glass.

Fra min blogg: I Bokhylla