Den boka ser spennende ut og denne gangen vil jeg også være med på felleslesingen..

Det var ment som litt ironi og for å starte en åpen diskusjon, så vet godt hva som er "galt" med boka :) Heldigvis skriver John Hart bedre, som f.eks når det gjelder Ved elven og Brødrene fra Iron House :)

Herlig dystert og sterk oppfølger som virkelig gjør inntrykk.

En sjelden gang blir man helt stum
Jeg har lenge prøvd å skrive denne anmeldelsen, men ordene sitter fast. Jeg finner bare ikke de rette ordene og det er sjeldent det skjer når jeg skal skrive noe. Jeg kan begynne med å si at The Gunslinger, den første boka i serien, og denne er en av mine favoritter fra The Dark Tower så langt. Jeg liker vanligvis ikke oppfølgere noe særlig da de ofte blir mye av det samme og det er ofte lite utvikling, men her er det det motsatte. Jeg sier det ikke bare fordi denne serien er skrevet av min forfatterhelt, Stephen King. Selv om han er min favorittforfatter så har jeg ikke likt alt det han har skrevet. Grunnen til at jeg har likt disse oppfølgerne så godt i motsetning til mange andre serier jeg har lest, er at her er ting alltid i utvikling, nye hendelser oppstår, nye karakterer dukker opp, og man mister ikke interessen; den fornyes. Ofte i oppfølgere dør interessen som regel bort, men i denne serien blir den stadig vekket, noe som er sjeldent i serier generelt. Istedet for å gå lei, vil man ha mer. Det er en sjeldenhet når det gjelder trilogier og serier.

I Wolves of the Calla ankommer Roland og hans trofaste venner landsbyen Calla Bryn Sturgis. Denne byen er terrorisert av innpåslitne ulver som stjeler deres småbarn. De trenger all den hjelpen de kan få for å beskytte innbyggerne, og det er da Roland og hans gjeng ankommer landsbyen. De ankommer på rett tidspunkt. I dette samfunnet fødes det uvanlig ofte tvillinger. "Ulvene" som ikke er helt vanlige ulver i Kings verden, kommer og kidnapper alltid den ene tvillingen, og lar den andre være igjen. Denne byen er lei av disse "ulvene". Klarer de å bekjempe dem denne gang? Og en ny karakter dukker opp i serien, nemlig Callahan som gir et friskt pust i serien og for oss King nerds er han også kjent fra Salem's Lot som ble utgitt i 1975. Det er en enkeltstående bok som ikke tilhører denne serien, og King er kjent for at forskjellige karakterer dukker opp igjen i forfatterskapet hans. Salem's Lot er en av mine favoritter og Pet Sematary er storfavoritten for meg av King og min all time favorittbok, men nok om det. Callahan gir serien et nytt løft og det var veldig spennende å lese om ham.

Lettlest og fengslende serie
Jeg har ikke lest all verdens fantasy. I de siste fem eller seks årene har jeg lest litt fantasy og da helst urban fantasy. Jeg har ikke lest så mye "avansert" fantasy. Jeg var en smule skeptisk i begynnelsen om at denne serien kanskje var en avansert og forvirrende bokserie, men det er den ikke på noen måte. Det er mye detaljer (Stephen King er en spesialst på det og det er en av grunnene til at jeg liker ham så godt), og det er mye rart som skjer underveis, men man mister ikke tråden underveis, og bøkene er veldig lettleste til tross for at de er noe store. Det virker ikke så slitsomt som man først får inntrykk av.

Er det noe King aldri slutter med er at han aldri slutter å overraske meg. Jeg har lest mye av ham fra jeg var veldig ung og fremdeles klarer han å overraske meg med å ta nye vendinger, og samtidig være nyskapende. For meg virker det som om han aldri går ut på dato. Dette er en veldig rå og sterk oppfølger som gjør at jeg bare gleder meg enda mer på fortsettelsen. Jeg kunne ha skrevet så mye mer om Wolves of the Calla, men velger å skrive litt diffus siden dette er en oppfølger. Dette er som sagt tidligere, en bokserie som bør leses og oppleves istedet for å lese om. Det er en av de råeste seriene jeg har lest på lenge og det er heldigvis flere bøker igjen av serien og Rolands jakt etter det mørke tårn. Neste bok heter Song of Susannah.

Fra min blogg: I Bokhylla

Noen ting forandrer seg aldri, og godt er det.

Folkekjær tegneseriehelt
Pondus har i mange år vært å se i tegneseriehyllene her til lands, noe jeg skjønner godt. Selv om jeg ikke er blodfan, så er han en folkekjær tegneseriefigur som gjenspeiler situasjoner som kan være lett å kjenne seg igjen i. Han er festlig og kommer ofte med gode poeng, som å fikse alle vinduskarmene i stedet for å se på vintersport. Der har vi i hvert fall noe til felles. Pondus og jeg hater vintersport.

I denne utgaven sliter Pondus blant annet litt med midtlivskrise. Han får beskjed om å bytte deres gamle bil med en ny familiemobil, men ender opp med å kjøpe en Batmobil. Noe som ikke faller i god jord hos hans kjære. Denne utgaven gir oss også et godt skrekkeksempel på hvorfor man ikke skal eksperimentere med botox og den type ting. Mange andre rare, frekke og gøyale situasjoner oppstår med og rundt Pondus i 15 Tenner i En Pose.

Vulgære tegninger
Tegningene til Frode Øverli gir de crazy situasjonene en ekstra fin vri og snert. Figurene hans blir bare mer og mer groteske, og det fins ingen hemninger hos noen av dem. Dette er ingen tegneserie for de sjenerte. Jeg har sansen for at de har på kanten humor og kødder med det hverdagslige. Dette er ikke karakterer som tar seg selv så veldig høytidelig. De gjør narr av seg selv rett som det er og har svar på det meste.

Det er mye som kan sies om Pondus og gjengen hans, men de må oppleves for å skjønne hva slags karakterer de er. Personlighetene deres er ikke A4, akkurat og de byr på mye humor, galskap og utfordringer. Man blir glad i dem uansett. Må se jeg likte 15 Tenner i En Pose hakket bedre enn Fjorten av samme sorten. Denne utgaven hadde mer snert og enda mer humor. En humor som treffer. Spesielt morsomt er det å lese om forholdet til Pondus og Beate. Hennes tålmodighet settes ofte på prøve. Så her er det mye å glede seg til.

Fra min blogg: I Bokhylla

Når helseangsten tar overhånd ...

Ingvard Wilhelmsen (f. 1949) er lege og professor med hypokondri som spesialitet - i tillegg til at han er spesialist i indremedisin, fordøyelsessykdommer og psykiatri. Han har skrevet i alt fem bøker om kognitiv terapi; "Hypokondri og kognitiv terapi" (1997), "Livet er et usikkert prosjekt" (2000), "Sjef i eget liv - en bok om kognitiv terapi**" (2004), "Kongen anbefaler - holdninger for folket" (2006) og "Det er ikke mer synd på deg enn andre**" (2011). (Samtlige linker peker til mine omtaler av bøkene hans.)

Av alle bøker jeg har blogget om de siste syv årene, er det knapt noen av mine blogginnlegg som har blitt lest av flere enn "Sjef i eget liv - et bok om kognitiv terapi". Det nærmer seg 20 000 treff, så det er klart at det er noe med denne boka som treffer mange.

"Livet er et usikkert prosjekt" utkom i 2000, men boka er fremdeles i salg. Boka handler om helseangst - hypokondri. Jeg starter med å sitere sluttordet i boka, fordi dette sier så mye om forfatterens prosjekt, hans respekt for mennesker med denne lidelsen og hva det hele handler om.

"Hypokondri er en viktig lidelse. Ikke fordi den er så vanlig, men fordi den illustrerer godt mange av livets grunnspørsmål. Den handler om liv og død, sikkerhet og usikkerhet, tvil, tro og visshet. Den reiser mange av de mest eksistensielle spørsmål. Kanskje er det derfor lidelsen er blitt så mytebefengt? Kanskje er noe av latteren et forsvar mot å ta livets alvorligste spørsmål på ramme alvor? Hypokondri har lenge vært et skjellsord. Hvis en lege sier til pasienten at han har funnet ut hva problemet er, "du lider av hypokondri", så er det sjelden pasienten blir glad og lettet. Den første reaksjonen er ikke "Å, sier du det? Var det det det var? Da er det vel ikke dødelig i alle fall!" Nei, de blir først skuffet eller sint, og tenker at de ikke er blitt tatt på alvor. Jeg håper at denne boken kan være med på avmystifisere og alminneliggjøre lidelsen. Det er vel også blitt klart at en hypokonder ikke innbiller seg symptomene, som alltid er reelle. Subjektive opplevelser kan ikke overprøves. Problemet er mistolkningen av reelle symptomer, katastrofetenkningen og den derav følgende angsten. Vi har alle våre områder i livet hvor vi trenger korreksjon og hjelp. Det er ingen grunn for noen av oss til å føle oss bedre enn andre. Det handler om å ta seg selv og andre på alvor, gjerne med et vennlig smil. Livet er usikkert, urettferdig og tidvis ensomt, men samtidig det beste vi har!" (side 156)

Kognitive strategier handler om å unngå unødige bekymringer, fordi disse alltid fører til redusert livskvalitet. Det handler om å skjelne mellom ekte problemer, som de fleste av oss takler i store mengder, og tenkte problemer, som ofte er et resultat av katastrofetenkning. Det er så og si umulig å gjette seg til hvilke katastrofer som kan komme. Derfor gjelder det å ha det så godt som mulig i forkant, slik at vi takler de ekte katastrofene når de kommer. Hvis de kommer ...

Innledningsvis i boka tar forfatteren for seg de vanligste tankefeilene vi mennesker gjør. Den vanligste er alt-eller-intet tenkning, også kalt svart-hvitt-tenkning, hvor alle grånyansene forsvinner. Dette er en tenkning som ofte saboterer en hver form for fremskritt når vi prøver å kvitte oss med dårlige vaner. Du er i ferd med å slutte å røyke, og får en sprekk. Dermed skrinlegges hele prosjektet fordi du jo har mislykkes ... Katastrofetenkning er en annen tankefeil - dvs. at vi tror det verste først. Dette kan være angstutløsende i seg selv. Kikkertsyn er en tredje tankefeil, der vi forstørrer og forminsker ting. Personalisering handler om at nøytrale begivenheter blir tolket å skyldes oss selv.

Hvorfor får noen store psykiske og sosiale problemer? spør Wilhelmsen. Noen av svarene finnes i genene våre, og andre finnes i oppveksten vår, dvs. det miljøet som har preget oss. Noen er sårbare, mens andre er mer robuste og tåler mer. Mens den tradisjonelle psykoterapien har vært opptatt av å finne frem til underliggende årsaker langt tilbake i tid, handler kognitiv terapi om noe annet. Visst kan det være viktig å kjenne til pasientens bakgrunn for å forstå hans problemer, men dette er mer å betrakte som et bakgrunnsteppe enn noe annet. Som han sier: "Det er viktigere å utforske hvem pasienten er, enn hvorfor han er blitt slik." (side 23) Vi er uansett ikke dømt til å fortsette i det sporet vi er kommet inn i.

"En ikke uvanlig misforståelse er at kognitiv terapi er en overfladisk, kald terapiform, hvor følelsene ikke tas på alvor. Noen tror også at det kun er en intellektuell lek med ord. Årsaken er kanskje at selve teorien på mange måter virker enkel, forståelig og lite mystisk, nærmest som sunt bondevett satt i system. men det er viktig å forenkle ting. Det betyr imidlertid ikke at endring av tanker, følelser og atferd nødvendigvis er så enkelt i virkeligheten." (side 24)

Det krever langvarig trening å endre gamle og inngrodde vaner. Det er ikke gjort i en håndvending.

Wilhelmsen påpeker at mange pasienter med angstsymptomer har problemer med å akseptere livets alminnelige usikkerhet. Det blir overmåte viktig å vite 100 % at man er frisk, hvilket i det virkelige liv er en umulighet. Vi må ganske enkelt akseptere at det er mye vi ikke vet og aldri kan få 100 % visshet om. Det eneste vi vet helt sikkert er at vi alle skal dø en gang. Vi vet bare ikke når. Men dersom vi skal tenke på dette hele tiden, blir livet nesten ikke til å holde ut.

"Kommer jeg til å dø av en ulykke eller sykdom? Slike spørsmål har et svar som ligger i fremtiden, og er prinsipielt umulig å besvare. Vi må ha vår tro, livsholdning og håp, men fremtiden er like usikker som dødens faktum er sikker. De fleste avgjørelser her i livet må vi ta under tvil. Når vi velger yrke, bosted eller ektefelle, kan vi aldri være helt sikre på at vi gjør et lykkelig valg. For noen er livets usikkerhet vanskeligere å forhold seg til enn for andre. Dersom problemene omfatter de fleste områdene i livet, kan det føre til generalisert angstlidelse. Hos andre slår det kun ut i spesielle situasjoner, for eksempel når man skal ut å fly, i form av flyskrekk, eller delta i et selskap, som sosial angst. Det er ikke rart at hypokondri fins. Grunnen til at man har helseangst er at helsen er utnevnt til et spesielt viktig livsområde. Det dreier seg tross alt og liv og død. Da kan det synes unaturlig å slå seg til ro med noe mindre enn full sikkerhet. Det er imidlertid ingen medisinske tester eller undersøkelser som er 100 % sikre ..." (side 34)

Hvordan kan man øve seg til å akseptere livets usikkerhet? Vel, det er dette denne boka handler om, og som Wilhelmsen skildrer ved å trekke frem en rekke pasienthistorier. En av pasientene hans fulgte nærmest manisk med på pulsen sin av frykt for at hjertet skulle slutte å slå. En generell innføring i hva som rent faktisk skjer når hjertet slutter å slå, noe som ikke skjer ved at hjertet langsomt slutter å slå, var med på å få pasienten til å skjønne at det å følge med på pulsslagene i grunnen hadde lite for seg i lengden. En annen pasient ble gjennom terapien overbevist om at det finnes så mange sykdommer man potensielt kan bli alvorlig syk av, så det å være opphengt i om man har begynnende symptomer på den spesifikke sykdommen MS (fordi dette tilfeldigvis var den sykdommen pasienten kjente mest til) var et skudd i blinde. For andre førte erkjennelsen av en angstsykdom til bedring, og til at det var mulig å iverksette øvelser som førte til mer mestring og bedring av livskvaliteten.

"Jeg gir sjelden råd til folk. Ansvaret for meg selv skal jeg ta. I andres liv skal de selv ha all ære hvis det går bra, men de må også selv ta ansvaret hvis de gjør ukloke valg. Min oppgave er å være en fornuftig samtalepartner, en som sjekker at de tar sine avgjørelser på et best mulig grunnlag, og sikrer at de har tenkt gjennom både alternativer og konsekvenser. Ett råd gir jeg imidlertid: Vær så nøktern og pragmatisk som mulig!" (side 50)

Hjelper det å bekymre seg? Hvis datteren din skal med et langdistansefly til Australia, og du selv har flyskrekk men ikke hun ... Hjelper det din datter at du konsentrerer deg hardt om å bekymre deg hele tiden mens hun er oppe i luften? Kan du ved hjelp av tankens kraft forhindre at flyet detter ned? Detter flyet ned dersom du ikke bekymrer deg veldig? Bare ved å tenke høyt rundt slike spørsmål, skjønner de fleste hvor bortkastet det faktisk er å bekymre seg på denne måten.

Det er livreddende å være i stand til å føle angst i truende situasjoner. Mennesker med panikkangst-anfall har imidlertid "too much" av de vanlige fight & flight-greiene. Kognitive terapi er svært effektiv ved panikkanfall, og målsetningen er klar: anfallene skal bort. (side 69) Når pasienten erkjenner sin egen amatørstatus mtp. tolkningen av trusselbildet, er mye gjort. Noen pasienter tror at smerter i mellomgulvet skyldes vondt i leveren eller gallestensanfall. Men hvordan kan de vite det? Andre ganger må man innse at man ikke kan fly til legen hver gang kroppen gir noen nye symptomer av uspesifikk karakter. Wilhelmsen legger opp til at pasienten skal finne frem til et balansepunkt som han kaller "norsk standard". Noen ting må man gå til legen med, mens andre ting må tas som de vanlige variablene i livet, dvs. vondter som ikke er ensbetydende med alvorlig sykdom og som er av en slik karakter alle har i større eller mindre grad i løpet av sitt liv.

I et av kapitlene i boka tar Wilhelmsen opp hjelper-syndromet. Dette handler om mennesker som er livredde for ikke å bli likt av absolutt alle. Problemet er bare at ingen blir likt av alle. Det er faktisk helt normalt at ca. 80 % av alle dem du møter liker deg, mens resten misliker deg. Grunnene kan være mange - de kan være gode eller mindre gode - men de er likevel ikke noe man får gjort så mye med. Dersom man likevel strever for å likt av alle, ender man gjerne med å slite seg fullstendig ut.

Et grunnprinsipp i all angstbehandling er eksponeringsterapi. Eksponeringen må gradvis trappes opp, og deretter repeteres. Spørsmålet "Hva er det verste som kan skje?" er dessuten viktig for å få pasienten til å reflektere over eget tanke- og atferdsmønster.

"Livet er et usikkert prosjekt" er en slik bok som jeg vil anbefale alle som ønsker å vite mer om mekanismene bak spesielt helseangst. Dersom du skulle ønske å lese mer dyptpløyende om kognitiv terapi, tror jeg likevel at jeg vil anbefale deg å lese "Sjef i eget liv - en bok om kognitiv terapi" først. Herværende bok krever etter mitt syn at man vet litt mer om kognitiv terapi eller kognitive strategier på forhånd. Ellers tror jeg kanskje at noe av stoffet kan bli litt vanskelig tilgjengelig. Fremstillingen bærer for øvrig preg av en dyp respekt for pasientene. Alle eksemplene bidrar til å gjøre stoffet levende og interessant. For alle som enten sliter med angst selv eller kjenner noen som gjør det, bidrar bøker som dette til å øke optimismen rundt at det faktisk er hjelp å få. Jo tidligere man oppsøker hjelp, og jo åpnere man er for at en behandler kan ha andre innfallsvinkler til det man står oppe i, desto enklere er det å få den hjelpen som er nødvendig for å endre tidligere fastgrodde tanke- og atferdsmønstre. Jeg håper at jeg en dag skal få oppleve å overvære et foredrag med Ingvar Wilhelmsen! Det var nære på i forrige uke, da han opptrådte på Litteraturhuset i Bergen. Some day ...

Jeg anbefaler Ingvard Wilhelmsens bøker på det varmeste! Også denne!

En etisk pamflett

Einar Øverenget (f. 1964) er en norsk filosof, forfatter og foredragsholder. I følge Wikipedia arbeider han med spørsmål knyttet til etikk, verdier, kulturutvikling og anti-korrupsjon i en rekke norske og internasjonale selskaper. Han har doktorgrad i filosofi fra Boston College, og har flere bøker bak seg - blant annet "Hannah Arendt" (2001), "Eksistens" (2003), "Å bli sin egen venn" (2004), "Lykkens filosofi" (2006), "Livets øyeblikk" (2007) og "Hemmeligheter" (2009). "Helstøpt - Lær å håndtere etiske dilemmaer" utkom i 2014. Han var for øvrig en av de sakkyndige vitnene i rettssaken mot Anders Behring Breivik.

Alle som befatter seg med ledelse, mennesker og forvaltning av samfunnsverdier bør interessere seg for etiske dilemmaer, tenker jeg. Som forfatteren selv sier det: " ... systematisk etisk refleksjon er en forutsetning for å bygge gode fellesskap som evner å legge til rette for utvikling ..." Men dette skjer ikke av seg selv.

Det er en viktig forutsetning at mennesker ser seg selv og andre som ansvarlige for sine handlinger, at mennesker utfordrer egne og andres beveggrunner, at mennesker styrer unna begrunnelser som fritar den enkelte for ansvar og at mennesker er villige til å begrunne sine handlinger med utgangspunkt i noen grunnleggende etiske prinsipper. Boka er bygget rundt disse fire faktorene.

Etikk handler ikke om å være snill, og noen ganger vil en etisk forsvarlig handling også kunne ha negative konsekvenser for andre. Dette kan komme på spissen der flere hensyn stilles opp mot hverandre.

Bokas tittel er "Helstøpt" og underveis stiller Øverenget spørsmål om hva det vil si å være et helstøpt menneske. Det handler ikke om å være perfekt.

"Jeg tenker at et helstøpt menneske er helstøpt i sin menneskelighet: Det må ha et bevisst forhold til å ta valg, og det må betrakte seg selv som ansvarlig for de valg som tas. Å være et helstøpt menneske handler i stor grad om å ha integritet." (side 14-15)

Å være et helstøpt menneske handler ikke om å være uten tvil. Man må imidlertid være villig til å utforske tvilen og reflektere seg frem til et valg. Det hører med å utfordre egne motiver. Hvorfor gjør man det man gjør? En og samme handling kan derfor være etisk riktig dersom motivene er "riktige", mens den kan være feil dersom motivene er f.eks. egennyttige eller hevnaktige. Som forfatteren sier: "Man blir aldri ferdig med å oppdra seg selv." (side 19)

"Det finnes to måter mennesker kan styres på. Den ene kommer utenfra og består av lover, regler og sanksjoner. Den er en nødvendighet for et velfungerende samfunn, men vi skal se at den har sine grenser. Og så finnes det en annen måte mennesker kan styres på, og den kommer innenfra: Vi kan styre oss selv. Den måten å styres på kan vi kalle etisk - og etikken ligger strengt tatt som en forutsetning for lover og regler." (side 27)

Det som setter mennesket i stand til å styre seg selv, er frihet.

Underveis kommer Øverenget med mange eksempler. Som legesekretæren som oppdager at bestevenninnen er blitt sammen med en av legekontorets pasienter som hun vet er HIV-smittet. Hva gjør hun? Advarer hun venninnen? Hvilke hensyn teller mest? Taushetsplikten eller hensynet til venninnen? I et annet eksempel forteller en medarbeider at han har fått tilbud om jobb hos konkurrenten, men vil takke nei. Du vet at det er nedbemanning på gang i firmaet og at vedkommende mest sannsynlig vil miste jobben. Hva gjør du? Forholder du deg til munnkurven du har fått fra styret, eller forteller du vedkommende at han/hun bør takke ja til jobben likevel, fordi han/hun ellers risikerer å bli arbeidsledig i løpet av kort tid? Og hva med de andre som evt. ikke får denne tilfeldige fordelen? Er det riktig at kun denne ene skal få denne fordelen?

"Friheten er et ansvar og en forpliktelse. Den rommer et krav som går langt ut over det å la seg styre av lover, regler og sanksjoner - friheten bærer med seg et krav om at den enkelte skal styre seg selv." (side 35)

Det at en handling er lovlig gir i seg selv ingen garanti for at den er akseptabel. "Det er mye som er lov, men ikke alt er like klokt eller like tillitsvekkende", skriver forfatteren på side 42. Et eksempel er en lærer som går ut i media og inntar standpunktet at hasj burde legaliseres. Det er ikke ulovlig å mene dette, men er det lurt å gå ut med dette offentlig? Samsvarer slike uttalelser med det man bør kunne forvente fra lærerstanden?

"Moral handler om de oppfatningene mennesker har om rett og galt, om karaktertrekk, idealer, holdninger og handlingsmønstre - om hvordan vi faktisk er mot hverandre, og hva vi faktisk gjør. Etikk dreier seg om å reflektere over disse oppfatningene for å finne frem til hva man bør gjøre. Etikk handler om å forsøke å begrunne sine oppfatninger på en saklig måte." (side 49)

Man kan ha lyst til å gjøre noe spesielt, og etikken handler om å reflektere over om man bør gjøre det. "Det gode liv handler ikke kun om å gjøre alt man har lyst til, det handler like mye om å utfordre seg selv og de lystene og ønskene man måtte ha. Det er i denne sammenheng etikken har sin plass." (side 54)

Underveis kommer Øverenget inn på rettssaken mot Adolf Eichmann i 1960, og ondskapens problem. Han viser til Hannah Arendts opptatthet av å forstå den ondskapen som utfoldet seg i Hitlers regime.

"Vi mangler begreper for denne ondskapen, mente hun - ikke fordi den var så grusom, men fordi den var utført av mennesker uten annet motiv enn å være lovlydige og pliktoppfyllende. Ondskapen var uten sidestykke, men menneskene som sto bak den, var ganske alminnelige. kan det være at Eichmanns ondskap utfordret vår tradisjonelle oppfatning av ondskapens opprinnelse?" (side 63)

Ansvarlighet er et viktig stikkord innenfor etikkens verden. Når vi benytter strategier for å frita oss selv for skyld, bør vi være på vakt overfor våre egne beveggrunner. "Det var jo lov; jeg følte at det var rett; vi har alltid gjort det slik hos oss; alle andre gjør det. Det er forskjellige måter å si: Jeg gjorde det nok, men jeg valgte det strengt tatt ikke. Det er sterkere krefter som styrer - så ikke hold meg ansvarlig." (side 80)

Et prinsipp som står meget sterkt innenfor etikken, er likhetsprinsippet. Like tilfeller bør behandles likt. Og når vi ikke gjør det, bør det være mulig å peke på en moralsk relevant forskjell mellom dem. Likhetsprinsippet kan også innebære forskjellsbehandling. Hva er rettferdig? Finnes rettferdighet? Hva er det relevant å ta hensyn til?

Et annet viktig prinsipp er offentlighetsprinsippet (eller "VG-testen" som jeg pleier å kalle det). Er jeg villig til å forsvare denne beslutningen offentlig? Hvordan vil saken ta seg ut på forsiden av VG i morgen? Står saken seg da? Hvis svaret er nei, er dette et viktig signal om at man bør tenke seg godt om en gang til. Det kan rett og slett hende at man er i ferd med å ta en uklok beslutning. (side 103*)

Hvis man er fristet til å lyve eller gjøre noe ulovlig (f.eks. jukse), bør man stille seg spørsmålene: Kan jeg ville at alle andre også lyver? Kan jeg ville at alle andre jukser? Hva slags samfunn vil vi få dersom alle jukser og lyver hele tiden? Vil jeg være en del av et slikt system?

Noen ganger står vi overfor to handlingsalternativer, der det å ikke gjøre noe er ett av dem. Man kan altså ikke komme seg ut av situasjonen ved ikke å gjøre noe, siden dette er ett av alternativene.

"Å være et helstøpt menneske er ingen garanti for alltid å ha rett eller aldri gjøre feil. Feilfrie mennesker finnes ikke. Men et helstøpt menneske forsøker å være helstøpt i sin menneskelighet. Det handler om å ta ansvar for egne handlinger og ikke la seg fullstendig styre av indre krefter eller ytre press. Det handler om å ha integritet." (side 125)

Men dette skjer ikke av seg selv, men krever kontinuerlig refleksjon. På denne måten kan vi frigjøre oss og skape rom for valg, og dette er en positiv form for selvopptatthet. "Det handler om å ta seg selv på alvor, og sette krav til seg selv som man også mener er rimelig for andre. Disse kravene hjelper oss å bygge en felles verden. Menneskelig integritet er derfor en viktig forutsetning for å skape et velfungerende fellesskap." (side 125-126)

Et helstøpt menneske tar ansvar for sine handlinger og skylder ikke på andre, man gransker sine beveggrunner for de valgene man gjør og lar ikke seg selv slippe unna med bortforklaringer, man unngår de røde flaggene (eks. "alle andre gjør det", "det er ikke ulovlig" etc.) og man stiller samme krav til seg selv som til alle andre.

"Helstøpt" er en innsiktsfull bok om etikk, skrevet av en forfatter som både er pedagogisk og praktisk i sin tilnærming til stoffet. Boka inviterer til refleksjon uten at forfatteren trer fasitsvar over hodet på leseren. Boka er lettlest og jeg ble raskt så fanget at jeg ikke klarte å legge den fra meg, men leste den fra perm til perm i løpet av en ettermiddag. Etikken har for øvrig kommet for fullt inn i alle profesjoner, og i mitt eget yrke er den en selvfølgelig del av etterutdanningen. Jeg har et sterkt ønske om å få høre Einar Øverenget "live" en gang, fordi dette vil gi enda en dimensjon til stoffet. Det er dessuten viktig å ha etikken med seg når man skal bygge en ny organisasjonskultur.

Jeg anbefaler denne boka sterkt!

En av de bedre skrekksamlingene på en god stund.

Mørke skrekkhistorier fra hele verden
Er det noe jeg aldri går lei av så er det horror. Horror har alltid vært en del av meg både i bokformat og filmformat. Mye i horrorsjangeren er bare tull, men det er også noen godbiter som er med å løfte sjangeren. Det er ikke alt i horrorsjangeren jeg liker, men har sansen for det overnaturlige, hjemsøkte hus/steder, vandrehistorier og skrekkhistorier. Det er min type horror. Dette er en bok som undertittelen sier, en samling av skrekkhistorier fra hele verden og forfatterne har utnyttet verdenen veldig godt. Ofte når jeg leser skrekksamlinger som er fra forskjellige land er det ofte bare fra et kontinent eller utvalgte land i nærheten av forfatterne, men her har de virkelig utnyttet store deler av verden, og det er godt å se. Norge er ikke nevnt i denne samlingen, men det er Island og Tyskland. Andre land som disse skrekkhistoriene stammer fra er; Usbekistan, USA, Spania, Japan, Irak, England, Russland, Kina og Mexico. Alt i alt består denne skrekksamlingen av tjueto historier og noen av historiene er fra samme land.

Ask the Bones består som sagt av tjueto skrekkhistorier og mine topp tre historier er: The Bloody Fangs som er fra Japan, Beginning with the Ears fra Irak, og Fiddling with Fire fra USA.

The Bloody Fangs er om en gutt som er opptatt av å tegne katter. Han tegner katter overalt med det han kan finne, og en dag finner han et tempel som er øde. Han bestemmer seg for å vente på de som jobber der (han er en liten gutt som ikke har skjønt at det stedet er øde). Mens han venter, tegner han katter på veggene. Mørket faller på og han føler seg truet av et eller annet og gjemmer seg. Han hører noen komme inn, det høres ut som et dyr, og det virker som det er slagsmål mot andre dyr. Det viser seg for at kattene på veggene har blitt skremmende levende.

Beginning with the Ears handler om en familie som nesten ikke eier noe og må finne et sted å være og jobbe for å få mat. Mannen i familien drar ut på leting etter jobb og han støter på noen som hevder å være en slektning av dem. Hun tilbyr dem å bo hos henne og der kan de spise så mye de vil. De takker ja til tilbudet. En dag overhører kvinnen i familien noe deres slektning sier til hennes kyr mens hun melker, at hun skal spise denne familien. Kvinnen advarer mannen sin om det hun har hørt og forlanger at de drar, men han nekter, noe han kommer til å angre på ...

Fiddling with Fire er om en gutt som øver med fiolinen sin på en kirkegård midt på natta og føler seg aldri bra nok. Selveste djevelen dukker opp, og gutten får høre hvor vakkert han spiller, og skulle ønske han hadde det samme talentet. Djevelen lover gutten dette spilletalentet så lenge han selger sin sjel, men er han villig til det?

Dette er altså mine favoritthistorier fra boka, men boka inneholdt mange andre gode historier også. Jeg likte ikke alle, men de fleste var gode. Jeg likte omtrent 18 av de 22 historiene. Til tross for at dette er en kort bok på bare 145 sider, er det med mange realistiske og gode illustrasjoner av David Linn. Det er med på å skape det lille ekstra og gjør boka mer stemningsfull.

Mer dystert enn skremmende
Det som er greia er at disse skrekkhistoriene er ikke spesielt skrekkelige, men heller dystre.Historine hadde ikke den grøssende faktoren jeg ønsket meg, men de byr på mye dysterhet og gode poeng. For min del ble det mer humoristisk enn skremmende. Ikke noe negativt med det for jeg likte boka godt. Jeg bare savner å lese noe som er ordentlig skremmende slik at man nesten ikke føler seg alene når man leser og føle seg fristet over å se over skulderen, bare for å være sikker på at man er trygg. Jeg savner å lese skrekk som får det til å gå kaldt nedover ryggen og nakkehårene til å reise seg. Det er lenge siden sist.

Ask the Bones ble ikke helt den skrekkelige leseopplevelsen jeg hadde håpet på, men dette er en underholdende samling med både humor og en stor dose vittighet. En fin bok for både ungdom og voksne som er interessert i denne sjangeren.

Fra min blogg: I Bokhylla

En bok for spesielt interesserte!

Det begynner å bli noen år siden jeg leste Paul Austers (f. 1947) memoarbok "Vinteropptegnelser" (2012). Jeg ga boka toppkarakter. Boka er meget spesiell og jeg lovet meg selv den gangen at jeg skulle lese boka om igjen.

"Report from the Interior" utkom i 2013 (og på norsk i 2014), og også den handler om forfatterens liv. Boka fikk så lunkne kritikker at den har blitt liggende ulest helt frem til nå. Det var nyheten om en ny bok - "4 3 2 1" - som fikk meg til å finne frem "Rapport fra det indre", og omsider få lest den. La meg si det sånn: jeg ble skuffet over denne boka. Den første tredjedelen av boka kjedet meg, men den kom seg etter dette og da var det heldigvis noe stigning i programmet. Jeg satt igjen med en følelse av at dette var den delen av memoarprosjektet "Vinteropptegnelser" som ble til overs, og jeg opplevde heller ikke denne boka som så personlig som den første. Dette på tross av at vi i "Rapport fra det indre" får vite om sengevæting, om utenforskapet når man vokser opp og er mer begavet enn omgivelsene og om den turbulente tiden før han giftet seg med sin første kone.

Mens jeg i "Vinteropptegnelser" ble besnæret av fortellerstilen, der fortelleren omtaler seg selv som "du", var denne du-formen en smule irriterende og kunstig i herværende bok. Likevel bør ingen være i tvil om at Paul Auster er en fantastisk forteller! Litt strammere regi av boka kunne likevel ha gjort seg.

Frykten for polio i 1952, som Auster nevner i sin bok (side 62 flg.), har Philip Roth skrevet inngående om i sin roman "Nemesis". Men der Roth i tillegg beskriver et jødehat i New York i den forbindelse, der skriver Auster stort sett om frykten for å dø eller ende som krøpling for livet. Bevisstheten rundt egen jødedom våknet noen år senere, og skyldtes nok at foreldrene var sekulære og ikke fulgte noen form for jødiske tradisjoner.

"Brukte hun ordet antisemittisk? Det kan du ikke huske, men meningen var tydelig nok: Å være jøde var å være annerledes enn andre, å skille seg ut, å bli sett på som en outsider. Og du, som inntil da hadde oppfattet seg selv som amerikaner tvers igjennom, like amerikansk som noen passasjer om bord på Mayflower, forsto nå at det fantes folk som mente at du ikke hørte til i deres nærhet, at du ikke var helt hjemme selv i ditt eget hjem." (side 67-68).

Siden skulle Paul Auster utmerke seg som et svært lesende barn på skolen. Så mye leste han at en lærer en gang trodde at han bløffet da han viste frem leselisten sin, og hang ham ut foran klassen hans. Opplevelsen ble skjellsettende. Like fullt - han fortsatte å lese, samle på bøker og skrive små historier og dikt, fullstendig uvitende den gangen om at han senere ikke skulle gjøre annet ...

Det Paul Auster skriver om å føre dagbok, fant jeg glitrende og tankevekkende:

"Du prøvde å begynne på en dagbok da du var atten, men du holdt opp etter bare et par dager med en følelse av ubehag og forlegenhet og usikkerhet rundt formålet med prosjektet. Inntil da hadde du alltid sett på det å skrive som noe som beveget seg fra det indre og utover, et forsøk på å nå ut til andre. De ordene du skrev var beregnet på en som ikke var deg, et brev som skulle leses av en venn, for eksempel, eller en stil som skulle leses av læreren som hadde gitt deg oppgaven, eller når det gjaldt diktene og fortellingene dine, en ukjent person, en fremmed hvem som helst. Problemet med dagboken var at du ikke visste hva slags person du henvendte deg til, om du snakket til deg selv eller til en annen, og hvis det var deg selv, så virket det underlig og forvirrende, for hvorfor bry seg med å fortelle ting til deg selv som du allerede visste, som du nettopp hadde opplevd, og hvis det var en annen, hvem var i så fall vedkommende, og hvordan kunne henvendelser til en annen oppfattes som en dagbok? Du var for ung den gangen til å forstå hvor mye du kom til å glemme - og hvor fastlåst i nuet til å innse at den personen du skrev for, faktisk var ditt fremtidige selv. Så la du dagboken på hyllen, og litt etter litt, i løpet av de neste syvogførti årene, gikk nesten alt tapt." (side 160-161)

Siste del av boka er viet forholdet til Paul Austers første kone, fortrinnsvis før de giftet seg og befant seg i hhv. Paris og New York på slutten av 1960-tallet. Det som gjorde ham i stand til å huske så mange detaljer fra den første turbulente tiden i deres forhold, som var preget av lange perioder med atskillelse, var noen brev som han fikk tilgang til mens han holdt på med "Vinteropptegnelser". Mye av dette er absolutt interessant, men jeg ble likevel sittende igjen med en opplevelse av at det ikke helt hørte med i bokprosjektet nærmest ordrett å gjengi høyst personlige brev dem i mellom. Særlig ikke fordi andre partier i boka inneholder side opp og side ned om filmer som har gjort inntrykk på ham. Hvorfor han har valgt å sette sammen en bok med tre så umake deler, skjønte jeg egentlig ikke.

Alt i alt er dette en nokså rotete bok, som begynner med et forsøk på å rekapitulere en barndom for å finne ut hva som gjorde at han ble den han ble, nemlig et skrivende menneske. Det som likevel er interessant er opplevelsen av hva som preger et kunstnersinn eller et menneske som er over gjennomsnittlig begavet. Det handler mye om et utenforskap, om ensomhet og følsomhet, om mange indre liv-opplevelser, om et menneske som er mer tenksom enn andre, om depresjon ... Der noen kanskje bare ser "navlebeskuelser", der ser andre menneskelig dybde og innsikt i hva det vil si å være et menneske på godt og vondt. Noen mennesker, og gode forfattere i særdeleshet, evner som regel å sette ord på ting på en slik måte at alle vi andre skjønner sammenhenger vi antakelig ikke hadde skjønt på egen hånd. Akkurat dette klarer Paul Auster i denne boka også, selv om den som sagt fremstår mer rotete og ustrukturert enn hva han vanligvis er kjent for. Jeg er uansett glad for at jeg leste denne boka!

Helt bak i boka er det inntatt en hel del bilder fra den tiden Paul Austers liv refererer seg til. Jeg tenker at disse bildene ville hatt større relevans dersom de hadde kommet underveis i boka.

Dette er en bok for spesielt interesserte. Paul Auster-fans bør selvsagt vurdere å få den med seg!

En fin og godvond bok om identitet og sorg.

George (eller Georgia som hun egentlig heter) har nettopp mistet sin mor og hun vet ikke helt hvordan hun skal bearbeide sorgen. Hun tenker ofte på henne og hun tenker også mye på en kunstner som hennes mor ofte nevnte. I mellomtiden prøver hun så godt hun kan å holde resten av familien samlet i denne vonde tiden.

I den andre delen av boka er om kunstneren Francesco del Cossa, som moren til George var så fascinert av. Dette er en type bok som består av to deler. I den ene delen møter vi George som bor i England (tiden hun befinner seg i er 60-tallet), og som ofte ser tilbake deres siste ferietur. Hun prøver å forstå hvorfor moren hennes var begeistret for denne Francesco del Cossa, en italiensk kunster fra 1400 - tallet. Denne kunstneren er ikke voldsomt kjent, ingen vet så mye om henne og George har lyst til å lære seg å forstå hvorfor moren hennes var så opptatt denne kunstneren. Det er som om Geroge prøver å finne helhet i noe.

Annerledes skrivemåte
Dette kan være noe komplisert og vanskelig bok å komme seg inn i med det første for forfatteren har en veldig annerledes måte å skrive på. Teksten er på en måte ukonstruert og kan oppleves som svevende, derfor kan det bli uvant å komme seg inn i teksten, men så fort man venner seg til denne fortellermåten går det som en lek. I begynnelsen var jeg ikke helt sikker på om jeg likte denne skrivemåten fordi da virket det noe rotete og man blir uengasjert underveis. Det rare var at da jeg endelig ble vant til denne skrivemåten gikk lesingen av seg selv, og skjønte ikke hvorfor jeg strevde med å få til flyten i begynnelsen. Det er ingen tvil om at Ali Smith skriver på en spesiell måte. Noen liker denne stilen og andre ikke. Jeg likte det ikke med det første, men etter at jeg kjempet meg gjennom noen sider så ble det både en underlig og fascinerende skrivemåte å lese. Den opplevdes som noe rotete i begynnelsen, men så åpnet det seg etter hvert. Det er ingen tvil om at Ali Smith er kreativ for det er ikke bare måten hun skriver på som gjør at hun skiller seg ut som forfatter, men også måten hun deler opp boka, og hvordan de etter hvert snører seg sammen til en helhet. Dette er ingen typisk fra A til B bok.

Liker at forfattere tar seg kunstneriske friheter
Personlig likte jeg del to bedre enn den første delen. Kanskje fordi jeg er kunstinteressert selv, og har vært tidligere kunstelev. Uansett, var den delen mer interessant å lese enn den første. Jeg liker George og hennes sære humor, men del to ga meg så mye mer. Man vet jo fra før hvor hardt det var å få seg utdannelse og jobb før i tden, og hvor mye likestilling har forandret seg med årene, men likevel er det litt fort å glemme at det var hardere kår før i tiden på mange måter siden vi har det så godt den dag i dag. Da er det greit med en slik påminnelse om at det har ikke alltid vært slik. At kunstneren Francesco del Cossa måtte kle seg ut som mann for å studere kunst forteller en hel del om hennes kunstlidenskap og hva hun var villig til å gjøre for det hun brenner for. At hun kledde seg ut som en mann for å få utdannelse er en kunstnerisk frihet fra forfatteren side for som nevnt er kunstneren veldig ukjent og ingen vet noe særlig om henne. Forfatteren lager en versjon av henne som er både spennende og lesverdig. Det er en karakter som gjør inntrykk og det har jeg sansen for.

Hvis du har tenkt å lese denne, så husk å ha tunga rett i munnen de første sidene da det kan være noe forvirrende og når man først kommer over kneika er det verdt det. How to Be Both ville ha fått høyere score av meg hvis den ene delen var like engasjerende som den andre.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg liker å lese om vikingtiden og trodde derfor dette ville bli en bok for meg, men det er ikke alltid man går helt overens med bøkene.

Det er ikke det at jeg ikke likte den. Det ble bare ikke den boka jeg hadde forventet meg. I Kvinnen ved jordas kant som er basert på Frøydis Eiriksdatter med noen friheter fra forfatterens side. Frøydis er en veldig eventyrlysten kvinne og vil heller reise enn å være bundet til et sted. Hun vil helst være selvstendig og være sjefen over sitt eget liv, men det er ikke alltid sånn. Hun er stormforelsket i en mann hun ikke kan få og må dessverre gifte seg med en som hun ikke har valgt selv. Hun prøver å gjøre det beste ut av det til tross for at hun har helt andre drømmer. Hun drømmer om å bli som sin far og en av brødrene sine (en halvbror) som hun ser veldig opp til, som ofte har dratt ut på mange eventyr og oppdaget nye steder. Klarer hun å leve opp til egne forventninger og bli til den kvinnen og eventyreren hun drømmer om å være?

En fascinerende tid
Vikingtiden er en fascinerende tid jeg gjerne vil lese mer om. Var flinkere til å lese bøker fra den tiden da jeg gikk på ungdomsskolen. Da leste jeg en del vikingbøker ved siden av all lesingen av Stephen King, Dean Koontz og R.L. Stine. Sånn sett ble denne boka noe nostalgisk, men den bød ikke på særlig mye mer enn det. Jeg hadde forventet meg en del hardbarkede partier og få se vikingenes mørke sider, men i stedet var det en hel del om sex og følelser. Det var ikke bare det som irriterte meg. Jeg klarte ikke helt å ta Frøydis alvorlig. Hun ser på seg selv som en svært viktig person i grunn og digger seg selv litt vel mye, noe som er en smule kvalmende. Hun blir litt for mye av "det gode". Noen karakterer får man dessverre langt oppi halsen og da settes resten av lesingen på prøve. Hun viser jo heldigvis andre sider av seg selv, blant annet at hun er omsorgsfull og ser de andre rundt seg, men likevel klarer jeg ikke helt å like henne. Når man ikke liker hovedrollen i en bok, kan det bli noe traurig å komme seg gjennom boka.

Kvinnen ved jordas kant handlet dog ikke bare om sex og følelser til tross for at det var en stor grad av det, men det var noen hardbarkede partier også. Det ble bare ikke så mye av det som jeg hadde håpet på. Etter omslaget å dømme så tror man jo at dette vil bli en bok full av action. Det ble det ikke. Jeg savnet å lese mer om plyndring og vikingenes makt på sitt verste. Se deres mørkeste side som man har sett på film og i tv-serier, men her får man ikke brøkdelen av det.

Gode karakterbeskrivelser
Det boka skal ha skryt for er gode karakterbeskrivelser. Man blir godt kjent med de fleste og får vite hva slags karakter de består av. Forfatteren klarer å få oss til å like og "hate" de og de karakterene, og det er også lett å se for seg stedene karakterene befinner seg. Hun klarer å skape levende bilder, noe som er veldig viktig. Så sånn sett var det ikke "bortkastet" å lese Kvinnen ved jordas kant. Igjen så sier jeg ikke at dette er en dårlig bok. Det er den virkelig ikke og helt klart verdt å få med seg, spesielt for oss som liker lesestoff fra denne tiden.

Ønsker å lese en bok fra vikingtiden om plyndring og drap, som forteller om den aller mørkeste og brutale siden av vikingene. Det hadde vært noe.

Fra min blogg: I Bokhylla

Denne boka tok helt innersvingen på meg!

Opp gjennom menneskets historie har krig blitt glofisert som noe vakkert og noe som alle menn bør gjøre for sitt land og retten for å kalle seg selv en ekte mann. En slik holdning om krig var dominerende frem til krigen som ble kjent som "the great war", som skulle gjøre slutt på alle kriger, blusset opp 28. juli 1914 som et resultat av skuddene i Sarajevo en måned tidligere. Den krigen ble siden kjent som første verdenskrig og varte i over 4 år selv om den krigen skulle vært "ferdig" julen 1914.

Wilfred Owen var en av de som deltok i denne krigen fra 1916 til sin død 4. november 1918 25 år gammel, en uke før første verdenskrig offisielt ble slutt 11. november. I den perioden skrev han blant annet disse 25 krigsdiktene som denne samlingen består av og som er blant de mest kjente tekstene som beskriver hva krig egentlig er for noe og for dem som er krigerne i krigen. Etter å ha lest disse diktene, forstår man godt at krig ikke er noe vakkert eventyr. Det er i hvert fall ingen Dulce et decorum est pro patria mori (Det er søt og ærefullt å dø for sitt land).

Stødig grøsser som kunne ha trengt mer fart i begynnelsen.

Dødens øyne er bok to i serien Hjemsøkt som er nyutgivelse av serien som før i tiden het Casino Grøsser. Serien er frittstående hvor både kjente og ukjente grøsserforfattere har bidratt. Disse bøkene ble utgitt både på 80 - tallet og 90 - tallet, og var en av seriene som bidro til å virkelig gi meg leselyst, og bli enda gladere i grøssersjangeren. Jeg leste ikke alle bøkene i serien, men veldig mange av dem og nå gir det meg en ypperlig mulighet til å lese de jeg ikke leste da. Jeg krysser fingre og tær for at hele serien blir utgitt, for det hadde vært ordentlig stas.

En hovedrolle med mange utfordringer
I Dødens øyne møter vi Jennifer. Hun støter på en del vanskelige utfordringer i livet fordi mange får en guffen følelse av å være i nærheten av henne. Hun prøver så godt hun kan å passe inn i livet, men ofte føles det bortkastet da mange mennesker trekker seg vekk eller unngår henne. Det er ikke bare noe hun føler, og de forklarer henne aldri hvorfor. Det er og blir usagt, og magefølelsen stemmer alltid. Det er bare hennes mor og deres husholderske som har et sterkt bånd til henne mens hennes far holder seg litt på avstand. Hvorfor er mange så skeptiske til henne og hvorfor har det en tendens til å skje merkelige ting når hun er i nærheten? Er det noe galt med Jennifer?

I tillegg møter vi inspektør Stavitsky. Det har nettopp vært en underlig hendelse med en innbruddstyv der dødsårsaken er vanskelig å forklare, og under nærmere undersøkelser finner Stavitsky ut at det er ikke første gang Jennifer har vært involvert i et mystisk dødsfall.

Dødens øyne er en blanding mellom grøsser og thriller. Den har noen spennende partier som virkelig holder lesingen i gang, men samtidig er det noe med plottet som er forutsigbart, og at noe av det går som forventet. Savnet enda mer fart og flere overraskelsesmomenter for denne boka hadde et så godt utgangspunkt, spesielt når det gjelder karakterbeskrivelser og handlingen vokste etter hvert.

Morsomt med gammeldags horror
Denne boka ble utgitt for første gang i 1975 og jeg elsker gammeldags horror, både i bok og filmformat. Synes at gammeldags horror er mye mer underholdende enn mye av dagens horror da det har en tendens til å overdramatisere istedet for å fortelle en god historie. Liker horror fra 30/40 - tallet til 90 - tallet. Det er jo noe bra horror fra vår tid også, men det er sjeldne perler. Litt morsomt at boka ble utgitt samme år som en av mine favorittfilmer;The Rocky Horror Picture Show.

Selv om dette ikke ble noen favorittbok hos meg, så ga Dødens øyne meg lyst til å lese noe mer av Bari Wood og undersøke forfatterskapet hennes nærmere.

Fra min blogg: I Bokhylla

Avslappende og koselig med romanserier av og til.

Mamma abonnerer på Hjemmet og av og til sender de med i bladet en gratis bokutgave når en ny romanserie kommer ut, og de bøkene får jeg av henne for jeg leser slike bokserier også.

Spennende tid å lese om
Bente Pedersen er en forfatter som jeg ikke har lest noe av tidligere, og at hun hadde skrevet en bokserie fra 20-tallet (eller tiden som nærmer seg 20-tallet), var det som fanget oppmerksomheten min. Det er en tid jeg har lest altfor lite om, selv om jeg synes at det virker som det var en veldig spennende tid. En bok jeg har lest tidligere hvor handlingen er lagt til 20-tallet er The Diviners av Libba Bray.

Første bok i Aurora serien heter Grossererens datter hvor vi møter hovedpersonen som har samme navn som seriens tittel, nettopp Aurora. Hun er i tenårene og er ikke en typisk jente. Hun er på mange måter en guttejente som liker action, og hun går ofte bak foreldrenes rygg og lyver om ting hun har gjort. Hun henger ofte med gutter og har ingen jentevenner. Hun kan også være rappkjefta, noe faren hennes synes er morsomt, men som moren hennes skulle ønske hun kunne forandre på. En dag ser Aurora et arrangert slåsskamp mellom to gutter i byen og blir uforventet raskt betatt av den ene. Etter hvert blir hun kjent med fremmede følelser. Ting blir ikke lettere da spanskesyken treffer Tromsø og Auroras mor blir syk.

Sporty personlighet
Det som var morsomt å lese i denne boka var Auroras personlighet. Hun er ikke som de andre jentene fra den tiden da de helst skulle være meget prektige og alltid vise den beste utgaven av seg selv. Istedet virker det som om hun er seg selv i enhver situasjon og bryr seg ikke så mye om hva andre tenker. Liker spesielt godt forholdet hun har til faren hvor begge er ordentlige spøkefugler. Hun var den mest befriende delen å lese om, mens handlingen i seg selv var noe traurig og typisk for denne sjangeren. Jeg liker å lese denne sjangeren til tross for at jeg ikke er fan av damelitteratur, men dette er ikke ren damelitteratur. At denne sjangeren også kalles kiosklitteratur gjør meg heller ikke noe for det er ikke noe galt i hva man leser, bare man leser noe, og kanskje samtidig synes at det er interessant. Det er det viktigste.

Jeg synes det er koselig med slike serier for det er ikke bare småspennende og avslappende, men man får også litt historiske fakta som er fint å få med seg. Jeg har ikke lest mange romanserier, men fra 2009 - 2015 leste jeg hele Fossefall serien av Jorunn Johansen som besto av 55 bøker. Jeg skrev også om alle Fossefall bøkene, og husker jeg var veldig hekta på den serien. Så denne første boka i Aurora serien kunne dessverre ikke måle seg med den samme type avhengighetsskap, men det gjorde ikke noe.

Grossererens datter var en fin introduksjon til en ny serie, men for min del så fenget den meg ikke så mye som jeg hadde håpet. Jeg er høyst usikker på om jeg er nysgjerrig nok til å lese resten av serien.

Fra min blogg: I Bokhylla

Nyutgivelse av gammel klassiker fra sørstatene

Carson McCullers (f. 1917 d. 1967) utga i løpet av sitt korte liv fire romaner og et lite knippe med noveller, et par skuespill, litt poesi og noen essays. "The Heart Is a Lonely Hunter" utkom i 1940 og dette var hennes debutroman. Den utkom på norsk for første gang i 1945, og den ble gjenutgitt i 1971. Nå foreligger den atter i en nyutgivelse, og mange er dem som har fått øynene opp for denne gamle klassikeren av en sørstatsroman.

I og med at jeg hadde hørt så mye fantastisk om denne romanen, startet jeg min lesning med svært høye forventninger. Overraskelsen var derfor veldig stor da jeg etter hvert skjønte at denne romanen ikke traff meg helt.

Det mest fascinerende med romanen er kanskje at den kom ut i 1940, og at forfatteren den gangen bare var 23 år gammel. Det er nemlig ingen tvil om at det må mye modenhet og innsiktsfullhet til for å kunne skrive en roman som dette, hvor tematikken er de harde tredveårene, klasse- og raseproblematikk - for ikke å glemme kjønnsproblematikk og muligens også homofili. Her kalles de svarte for negre, slik det var vanlig å kalle dem før dette ble politisk ukorrekt å si. At oversetteren har valgt å beholde ord og uttrykk, slik de faktisk ble uttrykt da boka utkom i 1940, mener jeg er en nødvendighet og en styrke ved boka. Jeg er også glad for at vi ikke møter på bred østkantdialekt hver gang de lavere klasser åpner munnen.

Det er de harde tredveårene og vi befinner oss i en liten by i Sørstatene i USA. I sentrum for handlingen står Biff Brannon, som driver New York Café der folk kommer og går. Hit kommer også døvstumme John Singer, og rundt ham kretser en håndfull mennesker som alle har det til felles at de er ensomme og søkende. Singer er en klok mann som forstår det meste av hva som kan vederfares ulykkelige mennesker, og fordi han aldri setter seg selv i sentrum, oppnår han stor tillit i sin lille krets.

"I byen var det to stumme, og de var alltid sammen. Tidlig hver morgen kom de ut av huset der de bodde, og arm i arm gikk de bortover gaten på vei til arbeid. De to vennene var svært forskjellige. Den som alltid førte an, var en fet og drømmende greker. Om sommeren kom han ut i en gul eller grønn poloskjorte som var stukket uryddig ned i buksen foran og hang løst bak. Når det var kaldere, hadde han en formløs genser over. Ansiktet var rundt og glinsende, med halvt lukkede øyelokk og lepper som buet seg i et vagt, fåret smil. Den andre stumme var høy. Han hadde et våkent, intelligent uttrykk i øynene og var ytterst pertentlig antrukket." (side 9)

Grekeren heter Spiros Antonapoulos, og etter en del utagerende atferd blir han innlagt på asyl. Dette sørger nemlig Charles Parker for gjennom å bruke sin makt og innflytelse i byen. Slik ble man den gangen kvitt brysomme og uønskede individer i samfunnet. Å være farget innebar en større risiko, den gangen som nå ... John Singer kommer aldri over dette. Savnet av vennen, som han riktignok besøker hver gang han har mulighet for det, skal komme til å prege hans liv i en slik grad at livet nesten ikke er til å holde ut ... Vi forstår at det er noe mer enn "bare" et vennskap som har knyttet de to sammen.

Singer leier et rom i Kelly-familiens hus, og det gjør også flere andre. Der kommer han i kontakt med utleierens datter Mick Kelly, ei 12 år gammel jente som drømmer om å gjøre en karriere innenfor musikken. Ansvaret for småsøsknene hennes sluker henne imidlertid helt, og hennes egne drømmer ... ja, de forblir i grunnen bare drømmerier. Samtidig er det nettopp dette som holder henne oppe, godt støttet av den godeste Singer. I huset jobber også Portia, datteren av den svarte legen Benedict Copeland. I sin tid forlot kona ham sammen med alle barna deres. Hun kunne nemlig ikke leve med en mann som ikke klarte å underordne seg i samfunnet. Portia er den eneste han har kontakt med i familien.

Gjennom Benedict Copeland personifiseres rasemotsetningene. Han er en borgerrettighetsforkjemper som ønsker å mobilisere til kamp for at de svarte skal oppnå like rettigheter som de hvite. Dette går ikke upåaktet hen i disse tider, hvor all slags motstand oppfattes som truende og farlig. Copeland er en stolt mann, og nekter å innta en underdanig holdning overfor de hvite. Samtidig skjønner vi at det å tilhøre middelklassen og være svart og det å være fattig og hvit i grunnen går ut på ett. Man kommer seg ikke opp og frem i samfunnet når man er farget, selv om man får seg utdannelse.

"Han hadde prøvd å distansere seg fra de hvites stilltiende skamløshet i årevis nå. Hver gang han kjente motviljen melde seg, samlet han tankene og leste. Når han gikk rundt i gatene og ferdedes sammen med de hvite, beholdt han et verdig uttrykk i ansiktet og sa aldri noe. Da han var yngre, sa de alltid "boy" til ham, og nå var det "gamlefar". "Gamlefar, stikk ned på bensinstasjonen og hent en mekaniker til meg." Det var ikke lenge siden en hvit mann i en bil hadde ropt til ham. "Boy, gi meg en hånd med dette." "Gamlefar, gjør ditt og datt." Han overhørte dem, gikk videre med verdighet, og uten å si noe.

For et par kvelder siden var en beruset hvit mann kommet bort til ham på gaten og hadde halt ham med seg. Copeland hadde hatt med seg doktorvesken, og var sikker på noen var kommet til skade. Men drukkenbolten hadde bare halt ham inn på en hvit kafé, og de hvite mennene langs bardisken hadde hånet og spottet ham. Han visste at drukkenbolten gjorde narr av ham. Selv hadde han beholdt verdigheten." (side 93)

Underveis møter vi rebeller, fylliker, arbeidsledige og psykisk syke mennesker. Vi får innblikk i hva fattigdommen gjør med mennesker og hva det vil si å gå sulten til sengs nesten hver kveld. Dette er historier uten happy ending, der hver og en går til grunne på hvert sitt vis. De harde tredveårenes depressive slør legger seg over den søvnige lille småbyen, der håpet er at alt skal bedre seg, men hvor det eneste som ligger rundt neste sving er en ny krig, men som ingen av romanfigurene er i nærheten av å kunne vite noe om.

Gjennom persongalleriet har Carson McCullers med nokså bred penn tegnet et miljø som gir oss innblikk i mange sider ved et amerikansk småbymiljø i sørstatene på slutten av tredveårene. Boka er godt skrevet. Når jeg likevel føler at jeg har lest det meste tidligere, må jeg minne meg selv om at boka utkom i 1940 og faktisk var temmelig enestående i sitt slag den gangen. Til sammenligning utkom Harper Lee´s "Drep ikke en sangfugl" først i 1961. Så hvorfor ble jeg likevel ikke så grepet som jeg kanskje hadde trodd og håpet på forhånd? Etter å ha bladd i papirutgaven av boka tenker jeg at det kanskje har å gjøre med at jeg valgte lydbokutgaven. Kanskje burde jeg ha lest papirutgaven denne gangen. Det er mange historier i boka, og i perioder kjente jeg på at det var en utfordring å holde de ulike personene fra hverandre. Dette er mye enklere å få til når man leser boka selv.

Siden jeg alltid har interessert meg sterkt for litteratur og film om samfunnets outsidere, er tematikken i boka en innertier for meg. Jeg elsker også idéen om litteraturens enorme evne til å få folk til å tenke litt lenger, i stedet for å la seg fange av tidens strømninger, som kan være temmelig begrensede for et samfunn. Flertallet har sjelden rett, og samfunnsutviklingen går fremover fordi noen våger å bryte ut av konformiteten og det som er opplest og vedtatt som sant.

Jeg håper ikke jeg skremmer andre lesere fra å lese denne boka. Jeg vil uten videre anbefale den sterkt, selv om den ikke slo meg fullstendig ut.

Originalt Hamlet-inspirert plott

Ian McEwan (f. 1948) har tidligere utgitt 13 romaner, tre novellesamlinger, et par barnebøker, noen skuespill, manus m.m. Jeg har anmeldt 12 av hans bøker på bloggen min.

I de senere år har vi lesere kunnet forvente en ny bok fra McEwans kant med to års mellomrom. "Nutshell" er hans siste og 14. roman. Så populær er forfatteren at det aldri går lang tid før bøkene hans foreligger på norsk. Mitt inntrykk er at hans tilhørerskare øker vesentlig for hvert år som går. Flere og flere bloggere anser McEwan som sin yndlingsforfatter, og poengterer nettopp dette i sine omtaler av bøkene hans. For meg er han blant mine "10 på topp"-forfattere.

Et Shakespeare-sitat setter oss på sporet av at romanen "Nøtteskall" er inspirert av Hamlet:

"Herregud, jeg kunne vært låst inn i et nøtteskall og sett meg selv som konge over uendelige vidder, hvis jeg bare ikke hadde vonde drømmer."

Historiefortelleren i "Nøtteskall" er intet mindre enn et nesten fullbårent foster. Som en slags ufødt Hamlet betrakter bokas jeg-person verden fra sin mors livmor, et sted som ikke er ulikt et nøtteskall. Her blir han et ufrivillig vitne til sin mor Trudys utroskap med Claude, ektemannen Johns bror. Sammen planlegger de å ta livet av John, slik at de kan leve lykkelig sammen resten av sitt liv. Trudy hvis navn til forveksling ligner Trude eller Gjertrude i Hamlet ... Claude hvis navn til forveksling ligner Claudius ... Gjertrude er Hamlets mor, Claudius er hans onkel. Plottet i Hamlet er det samme. Rent bortsett fra at herværende romans hovedperson (jf. Hamlet) enda ikke er født.

"Hvordan har det seg at jeg, som ikke engang er ung, ikke engang født i går, kan vite så mye, eller vite nok til å ta feil i så mye? Jeg har mine kilder, jeg lytter. Moren min, Trudy, liker radio og foretrekker prat fremfor musikk, når hun da ikke er sammen med vennen sin, Claude. Hvem kunne vel, i internettets spede barndom, ha forutsett at radioen skulle bli mer og mer populær, eller at det eldgamle ordet "wireless" skulle få en renessanse? Gjennom vasketeriastøyen fra mage og tarmer hører jeg nyhetene, alle vonde drømmers utspring. En hang til selvskading driver meg til å lytte nøye til analyse og meningsbryting. ... Midt i en lang, rolig natt kan jeg gi moren min et solid spark. Hun pleier å våkne da, ligge søvnløs, strekke seg etter radioen. Det er en slem sport, jeg vet det, men når morgenen kommer, er vi begge bedre informert." (side 12)

Det ufødte fosteret er ikke veldig imponert over morens elsker. Han frykter også konsekvensen av at faren hans skal ryddes av veien. Både han og Claude konkurrerer om morens oppmerksomhet, og inne i livmoren er det dessuten trangt om plassen. Særlig hver gang Claude trenger seg inn i hans mor ...

Faren John prøver å vinne sin kones gunst ved hjelp av dikt, uten å lykkes. Å kunne 1000 dikt utenat, men ha liten evne til å tjene penger kombinert med ekkel psoriasis på hendene, gjør ham lite attraktiv som mann i Trudys øyne. Dessuten er han overvektig og burde mosjonere mer. Og fordi han er mer opptatt av å tekkes sin kone enn å reise seg som et skikkelig mannfolk, finner han seg i at Trudy kaster ham ut av hans eget barndomshjem for å være i fred den siste delen av svangerskapet. Dermed kan hun treffe elskeren Claude så ofte hun har lyst til.

Trudy drikker. Hun prøver å begrense alkoholinntaket, vel vitende om at dette kan skade fosteret, og som regel klarer hun å stoppe etter det andre eller tredje glasset med vin. Men noen ganger blir det også så mye som fem glass. Vår jeg-person nyter vinen som blir ham til del, og synes det er dårlig gjort når moren setter neste vinglass til side. Vi aner et alkoholisert barn før det er født. Alkoholen symboliserer i så måte gift, et tema som er høyst aktuelt i Shakespeare`s Hamlet.

"Hva er vitsen med en hodepine, med hjertesorg? Hva er det jeg advares mot, eller får beskjed om å gjøre? Ikke la din incestuøse onkel og mor forgifte faren din. Ikke sløs bort dine dyrebare dager uvirksom og opp ned. Bli født og foreta deg noe!

Hun setter seg ned på en kjøkkenstol med et fyllesykestønn, den selvvalgte plagens melodi. Etter en ettermiddag med drikking byr ikke kvelden på så mange muligheter. Faktisk bare to: anger, eller mer drikking og deretter anger. Hun har valgt det første, men ennå er det tidlig. Osten står på bordet, allerede glemt. Claude kommer tilbake der hvor moren min skal bo, som millionær og kvitt meg. Han krysser London, antagelig i drosje fordi han aldri har lært seg å kjøre." (side 54-44)

Underveis rammes Trudy av samvittighetskvaler på grunn av planene som hun og elskeren legger. Og under ligger det evige, eksistensielle dilemmaet: går det virkelig an å bygge egen lykke på andres ulykke?

Hvilken verden er det vår jeg-person kan se frem til å bli født inn i? Akkurat dette bekymrer ham tidvis så mye at han ønsker at han aldri blir født. Han lykkes imidlertid ikke i å la seg bli kvalt av navlestrengen. Eller at han kan få tatt den ultimate hevn over Claude, som har tatt livet av farens hans. Helt til siste side holdes vi i en åndeløs spenning ...

Ian McEwan har klart det igjen! Som en plottets mester, trollbinder han oss lesere og holder oss i et jerngrep helt til det siste. Denne gangen med noe så originalt som et ufødt foster som forteller! Og ja visst fungerer det! En besnærende tanke for øvrig at det ufødte livet får med seg absolutt alt som foregår på utsiden av livmoren, selv om vi alle vet at dette ikke er mulig. I fiksjonens verden er imidlertid alt mulig.

I tillegg til å være bisarr, har historien også sine komiske sider. Det lille fosteret kan en hel del om det meste, og lirer av seg den ene samfunnsanalysen etter den andre, bedrevitende som få. Dessuten er han ikke rent lite snobbete når det kommer til vin, oster og gourmetmat. Med britisk-intellektualiserte tanker fremstår fosteret som bokas mest interessante karakter. Det hele er briljant og elegant fortalt, og jeg kan ikke annet enn å beundre den erfarne forfatteren meget høyt, som har satt et så intrikat plott i scene.

Denne boka er rett og slett et must å få med seg! Lydbokutgaven med Niklas Gundersen som oppleser er fantastisk!

Still going strong.

Jeg liker denne serien veldig godt, ikke bare fordi den er skrevet av min forfatterhelt, Stephen King. Det er jo noen bøker jeg ikke har likt av ham også, så jeg liker ikke alt han skriver, men det meste. Dette er den stødigste serien jeg har lest på mange år. Som regel bruker oppfølgere nummer to og tre å trekke ned en serie. Det er sjeldent at oppfølgere i det hele tatt holder seg så sterke, men det gjør de altså i The Dark Tower serien og godt er det.

Best på originalspråket
Likevel var det ikke meningen å bruke så lang tid på bok fire, Wizard and Glass. Det var 845 sider som jeg brukte nesten to måneder på å lese ut. Grunnen er at jeg leser litt tregere på engelsk. Jeg får ikke den samme flyten, men foretrekker å lese horror, og spesielt foretrekker jeg å lese King på engelsk fordi ingen klarer å kopierer hans særegne fortellermåte. Å lese oversettelser av ham blir nesten som å lese en bok skrevet av en helt annen forfatter. Fortellerstemmen blir ikke den samme for han har en helt særegen måte å formidle en historie på, og er samtidig veldig detaljrik. Når det blir oversatt føles det både fremmed og svært forenklet. Det blir bare ikke helt det samme. Han blekner i oversettelser, synes jeg.

Et fint avbrekk i serien
Men over til selve boka, Wizard and Glass. I Wizard and Glass følger man videre med Roland the Last Gunslinger og hans følgesvenner på denne uendelige og underlige reisen. Han er fremdeles på søken etter det mørke tårn. I denne boka, som også er den tykkeste boka i serien så langt, blir man noe bedre kjent med Roland. Han er en meget fåmælt person og veldig mystisk. Jeg liker at han er mystisk og at han holder seg i bakgrunnen, til tross for at han er hovedperson. Jeg liker at han ikke er en typisk "se på meg" hovedperson. Han er en rolig og fast karakter. Det er det jeg liker med ham. Denne gang åpner han seg litt mer enn det han har gjort tidligere om seg selv. Han forteller de andre noe om sin fortid, og han forteller da om en forelskelse og forbudt kjærlighet. Selv er jeg ikke så veldig glad i kjærlighetshistorier eller å lese romantikk generelt, men leser det av og til hvis jeg vil ha noe lett å lese. I og med at det ikke er mitt favorittema, så var det nesten litt befriende å få en slik historie i The Dark Tower serien likevel fordi man får et lite pusterom fra alt det surrealistiske som skjedde i bok to og tre. Jeg føler at Wizard and Glass er den første normale boka i serien siden første bok, The Gunslinger. Jeg likte at bok to; The Drawing of the Three og bok tre; The Waste Lands var surrealistiske og fullpakket av action, men det var også fint med et lite pusterom i Wizard and Glass. I bok fire får man også vite litt mer om hvorfor Roland er på søken ettter det mørke tårn. King skriver ofte om frykt og spenning som ikke er til å holde ut i hovedpersonenes liv, og han har også så vidt skrevet om kjærlighetsbånd via traumer, så det var morsomt at han skrev om en annen type kjærlighet denne gang enn det man er vant til i hans bøker.

Det eneste jeg vil trekke ned angående Wizard and Glass er at King kunne godt ha kuttet omtrent 300 sider for ikke alt var nødvendig å ha med, og som var bare med på å hale ut boka og ikke noe mer enn det. Det skaper noe dødpunkt. Han kunne godt ha kuttet ut 300 sider slik at noen episoder i handlingen ble mer effektivt istedet for å drøye ut noen hundre sider på "ingenting". Det er ikke alt i boka som er like viktig å ha med.

Denne anmeldelsen kan kanskje virke noe gåtefull, men det er også meningen. Dette er en bokserie man ikke bør lese om, men heller leses! For å lese om denne bokserien istedet for å lese den er absolutt ikke det samme og man går da virkelig glipp av noe. Så, hva venter du på?

Fra min blogg: I Bokhylla