Hva får en ung jente til å hate livet så innmari mye?

Mett av dage
Aysel er fremdeles en ungjente, men føler seg allerede livstrøtt. Alt hun ønsker er å dø for hun er lei av den hun er og ønsker ikke å leve lenger av mange grunner. Hun har alltid vært et utskudd. Det er mange som ser bare rart på henne uten noen spesiell grunn. Hun ble ikke mer "populær" etter at faren hennes gjorde en kriminell handling for noen få år siden som forandret lokalsamfunnet. På grunn av det vet alle hvem hun er og har en større grunn til å styre unna henne. Hun er så lei av seg selv, jobben, skolen og livet at hun søker etter en selvmordspartner på Internett. Det tar ikke lang tid før en ukjent person tar kontakt med henne og de blir enige om å møtes i virkeligheten for å bli bedre kjent. De avgjør en dato når de skal fullføre det, og innen den tid tilbringer de tid sammen. De blir kjent med hverandre på godt og vondt. Og når datoen nærmer seg, stoler de nok på hverandre til å fullføre det de har planlagt?

En bok for de som tåler mørk humor
Dette er kanskje ikke en bok for hvem som helst da boka består av et sensitivt tema og ikke alle har sansen for/ eller tåler mørk humor, så de bør nok styre unna denne. For oss som tåler mørke og dystre bøker, går det fint. Selv om boka tar opp et alvorlig og sensitivt tema, har boka også mye varme i seg, mørk humor og spenning. Dette er en av de få ungdomsbøkene jeg har lest som både har dybde og som gjør inntrykk. Det er sjeldent. Jeg har lest noen ungdomsbøker oppgjennom årene og ofte føles de svært like. Denne boka har også noen av de samme faktorene som ofte går igjen, men likevel har den flere undertoner, består av et realistisk persongalleri og klarer å skille seg ut. Ofte liker jeg ikke karaktererne i ungdomsbøker, men her føles de realistiske og man blir godt kjent med dem.

Forfriskende og tankevekkende til tross for dysterheten
Det rare er at jeg har hørt om de fleste ungdomsbøker selv om jeg ikke leser så mange, men noen av dem leser jeg for å holde meg oppdatert for å se hva slags bøker som er populært for dagens ungdom, men denne hadde jeg ikke hørt om tidligere da jeg skulle ta meg en liten kjøperunde. Jeg søkte etter dystre bøker da jeg kom tilfeldigvis over denne. Det er godt å lese ukjente bøker av og til også, ikke bare det nyeste av det nyeste hele tiden og lese de samme bøkene som alle andre leser heller. Ikke noe i galt i det heller, men jeg liker både å lese det nyeste og eldre bøker; både gammelt og nytt, utforske litt. Jeg er en nysgjerrig leser, så da blir det sånn. Dette er en bok som jeg har sett i ettertid har fått mange delte meninger, derfor er jeg ekstra overrasket over at jeg likte den så godt, for som regel er jeg den negative når det gjelder ærlige meninger. Men noe må jo overraske meg også en gang i blant, og det gjorde det denne gang.

Denne boka tar opp viktige temaer, klarer samtidig å være festlig og underholdende, og noe provoserende. Opp i alt dette klarer den også å gi varme. My Heart & Other Black Holes er en avhengighetsskapende bok hvor man blir sterkt knyttet til hovedpersonene og man blir hjemsøkt av boka lenge etterpå, enten om man vil det eller ikke. Sterk lesing med masse humor. Boka handler også om hvor vanskelig det er å bli sett på som annerledes av andre, og man legger merke til ting i livet som man ikke tar seg tid til å legge merke til ellers.

Baksideteksten mener at de som liker John Green og Stephen Chbosky, kommer til å like fortellerstemmen til Jasmine Warga. Personlig synes jeg at Jasmine Warga har en bedre fortellerstemme/skriver bedre enn både John Green og Stephen Chbosky til sammen. Jeg vet det er en risikabel ting å si da det er mange John Green fans der ute.

Fra min blogg: I Bokhylla

Å være en privatetterforsker er ikke bare, bare ...

Harde utfordringer
En bilulykke snur livet opp ned for Ørn Klo (!). Han mister sin kjære og kommer aldri helt over det. Ett år senere står han ved hennes grav og han er like ødelagt. Savnet etter henne er fremdeles like sterk som da han mistet henne. Til tross for savnet og at han sliter med indre demoner som mange andre, har han en jobb, men ikke hvilken som helst jobb. Han er nemlig en privatetterforsker. Han jobber som regel med "småsaker", og en dag får han plutselig en ordentlig sak å ta seg av. En fortvilet far dukker opp på kontoret hans og som forteller om datteren sin. Hun skal ha tatt selvmord ved å hoppe ut av vinduet. Det er i hvert fall det politiet vil tro, men faren til offeret mener at det er noe annet bak, for han mener at dattren hans ikke var noen selvmordskandidat. Hun var lykkelig gift og gravid. Hvorfor skulle hun ha noen grunn til å ta livet av seg? Derfor vil han at Ørn Klo settes på saken for å gjøre litt grundigere research enn det politiet gjorde, og se om det er faren som har det vanskelig for å akseptere hendelsen, eller om han har rett i at det er kanskje noe kriminelt i saken? Underveis i saken, vikler Ørn seg i forskjellige mennesketyper, støter på mange utfordringer og samtidig har han ofte hodesmerter, og andre plager å holde i sjakk. Det er ikke lett å vær en vanlig mann i en tøff sak ...

Å lese om politimenn og etterforskere med indre demoner og andre mørke personlige kamper, er ikke noe nytt. Det er blitt brukt svært ofte i krimsjangeren og har blitt en standardgreie. Likevel var Ørn Klo spennende å lese om selv om han er en "typisk" figur i en slik sjanger. Men han har humor, lar ikke indre uro og smerter stoppe ham, og er en som tenker på alt når han først skal utføre noe. Han lærer seg også at ikke alt går helt etter planen bestandig.

Sprudlende tone
Temaet og handlingen er kanskje mørk og dyster, men boka har masse humor, både i replikkene og spesielt i beskrivelsene. Her trenger man ikke å være redd for knusktørt språk. Språket er lett og ledig. Kanskje ikke alle vil falle for humoren da det meste av det er mørk humor, på grensen til sarkasme. Jeg liker sarkasme og det er den eneste formen for humor jeg liker. Synes at miljøbeksrivelsene er mer levende enn karakterbeskrivelsene for å være helt ærlig. Man får med seg hva slags personlighet de fleste karakterene har, men sliter litt med det visuelle av dem. De kan bli noe diffuse underveis, føler jeg. Så synes at miljø og stemningsbeksrivelsene er bedre sådan. Det er mer levende, stemningsfullt, og av og til humoristisk.

Selvmordet er ingen nyskapende eller noen tankevekkende krimbok som hjemsøker deg lenge etterpå, men den er underholdende, har sine humoristiske øyeblikk og består av et underlig persongalleri. Den gir deg lyst til å lese videre og har et godt driv. En fin lesestund så lenge det varer, men ikke forvent noe mer enn det.

Fra min blogg: I Bokhylla

Om foreldres løgner og fortielser

Thorvald Steen (f. 1954) debuterte som poet i 1983, og han har siden utgitt en mengde med bøker innenfor sjangrene romaner, noveller, essays, barnebøker, skuespill og lyrikk.

Noen av bøkene er selvbiografiske - som "Vekten av snøkrystaller" (2006) og "Det lengste svevet" (2008). Bøkene handler om ham selv og det faktum at han lider av en uhelbredelig muskelsvinnsykdom. "Det hvite badehuset" handler på sett og vis om det samme, men med en annen vinkling. Selv har jeg kun lest "Vekten av snøkrystaller" og "Historier om Istanbul" tidligere. "Vekten av snøkrystaller" gjorde ikke noe sterkt inntrykk på meg da jeg leste boka for ca. 10 år siden. "Det hvite badehuset" er derimot et knyttneveslag av en bok! Jeg tror det er fordi den er enda mer personlig, åpnere og mer reflektert. Og kanskje er jeg selv som leser ikke den samme som jeg var i 2008?

Thorvald Steen lider som nevnt av en uhelbredelig muskelsvinnsykdom, som har ført til at han nå sitter i rullestol, 63 år gammel. Legene spådde at han ville bli rullestolbruker før han fylte 30 år. Det skjedde heldigvis ikke.

En dag mottar forfatteren en telefonoppringning som skal komme til å snu opp-ned på livet hans. Den som ringer er en kusine av moren, som han ikke ante eksisterte. Moren har aldri villet ha kontakt med sin egen familie. Det viser seg at både morfaren hans og en onkel - morens bror - hadde den samme sykdommen som han selv, og at dette mest sannsynlig skyldes en medfødt kromosomfeil. Hvorfor har ikke moren hans fortalt ham om dette? Hun har ikke en gang fortalt ham at hun har hatt en bror. Og morfaren som tidligere hadde blitt beskrevet som alkoholisert, var i stedet syk og utstøtt av familien ... En ingen ville være ved. Da telefonen fra kusinen kom, var forfatteren 60 år.

Moren er gammel og Thorvald Steen ønsker å spørre henne ut før det er for sent. Han møter imidlertid taushet. Tror hun kanskje at alt det ubehagelige vil bli borte dersom det ikke snakkes om? Hvor mye enklere ville det ikke bli for ham, dersom hun åpnet opp og fortalte om familiens historie? Moren har liten forståelse for hans søken etter svar. Det har hun aldri vært, heller ikke den gangen han som 17 åring fikk diagnosen (men ikke visst noe om familiehistorien). For hva ville ha skjedd dersom han hadde vært åpen om sin sykdom allerede fra ungdommen av? Ville han for eksempel ha fått jobb? Til slutt ender han med en historie om hvordan moren holdt familiehemmelighetene for seg selv, og valgte å ta sjansen på å få barn med en mann som ikke visste noen ting om dette. Hva ville ha skjedd dersom hun hadde vært åpen om dette? Ville mannen hun en gang elsket, ha forlatt henne? Ville sønnen i det hele tatt ha blitt unnfanget?

I samtalene med sin mor påpeker forfatteren at stillheten kan være like vond som fysisk vold, og at den kan gjøre stor skade. Selv valgte han å være åpen om sykdommen sin da han møtte hun som ble hans kone. De fikk senere tre barn - vel vitende om risikoen for arvelighet. Dersom de skulle ha valgt ikke å få barn ... ville ikke dette ha vært en slags erkjennelse om at hans eget liv ikke var verdt noen ting? Han trekker paralleller til dagens sorteringssamfunn, der antall aborter på grunn av Downs syndrom har økt betydelig i årenes løp. Livet til barn med Downs syndrom anses ikke fullverdig ... de sorteres bort på grunn av en kromosomfeil.

Dette skriver Bjørn Gabrielsen i sin anmeldelse av boka i Dagens Næringsliv den 18. august 2017:

Årsaken til at hovedpersonen er blitt avskåret fra sin familiehistorie skyldes at hans sykdomstilstand er arvelig. Og et av symptomene er mangel på muskler rundt munnen, noe som gjør det umulig for ham å plystre. Foreldrenes smerte av å ha påført sitt barn for denne lidelsen er blitt håndtert med skam og fortielse.

Steen trenger ikke å si det selv, leseren skjønner intuitivt at denne problemstillingen er universell, den forutsetter ikke en arvelig kromosomfeil og mannsalder med løgn. Alle barn påføres smerte av sine foreldre, om ikke annet fordi det å leve simpelthen er smertefullt. Og alle forsøk fra foreldre på å skjule sin delaktighet, sitt ansvar, kan gjøre vondt verre.

Og slik blir dette en universell historie som mange kan kjenne seg igjen i, selv om det ikke handler om arvelige kromosomfeil. Foreldre er ikke perfekte, og noen ganger gjør de feil som får konsekvenser for barnet. Hvem ønsker å være åpen om sitt ansvar, dersom man vet at dette kun vil føre til vondt blod mellom en selv og barnet? Fristelsen til å omskrive, skjule, fortie og fornekte er nærliggende. Thorvald Steens mor ønsket seg kjærlighet og barn, og fikk det. Prisen hun betalte - den prisen hun faktisk trodde at hun var nødt til å betale - var høy, og innebar en fornektelse av hele sin fortid, av alle familiebånd ... Alt for å skjule den grusomme sannheten om at hennes slekt var belemret med en arvelig kromosomfeil som kunne føre til muskelsvinn og tidlig død.

Thorvald Steen skriver svært godt. Spesielt godt likte jeg at han ikke er ute etter å sverte noen - verken moren eller sin egen slekt. Han mener at alle må forstås ut fra den tiden de levde i, og at dette langt på vei kan forklare hvorfor moren tok de valgene hun gjorde. Selv er han overhode ikke i tvil om at hans liv har vært leveverdig. Vi aner at morens skam må ha vært stor siden hun valgte å lyve om hele sitt liv for å skjule den uhyggelige arven i familien. Kanskje er dette nok til å kunne la seg forsone med fortiden? "Det hvite badehuset" er en på alle måter tankevekkende bok, som jeg ikke blir ferdig med med det aller første. Den berørte meg sterkt!

Lydboka er nydelig lest av Øyvind Røger!

Jeg er kanskje for gammel for spøkelseshistorier, men noen ting blir man aldri for gammel til å like ...

Barnslig fryd
Spøkelseshistorier og skrekkhistorier er noe som alltid har fascinert meg fra jeg var liten. Det er bare uskyldig moro. Er det noe jeg savner er det følelsen av å være skremt for det er ikke mye som skremmer i voksen alder. Det var litt av moroa som liten å bli litt småskremt av både skrekkhistorier og skrekkfilmer. Men dessverre får man ikke det samme kicket i voksen alder, selv om man fremdeles liker sjangeren veldig godt. Sjangeren har fremdeles sin sjarm.

Som tittelen sier består denne samlingen av førti noveller. De fleste av dem er svært korte på bare få sider, og det var bare en jeg visste og hadde hørt om tidligere (The Human Hand). Boka inneholder også illustrasjoner av Paul G. Hoffman, som gir et stemningsfullt uttrykk til historiene. Det løfter historiene betraktelig opp fordi tonen forfatteren bruker til å fortelle disse historiene virker noe monoton i lengden og gjentagende, derfor er det et pluss med disse illustrasjonene.

Det som skiller denne boka i fra andre skrekksamlinger jeg har lest tidligere er at etter hver eneste fortelling, skriver forfatteren opp punkter partiene historiene deles opp i. Hva som er vitsen med det, skjønner jeg egentlig ikke. Kanskje en fordel for de som har tenkt å lese denne boka høyt for ungt publikum, og kanskje føle at de trenger å forklare historien etterpå? Ellers ser jeg ikke helt poenget med det da historiene er såpass korte og veldig lett å forstå.

Illustrasjonene er bedre enn historiene
Historiene er blant annet om noen som opplever merkelige ting, uforklarlige hendelser, en spøk som går litt for langt og mye annet. Noen av historiene er svært interessante, men føler at de fleste historiene er såpass korte at man knapt merker noen form for atmosfære eller uhygge. De fleste historiene er bare på noen få sider og da rekker man omtrent ikke å føle noe av det man leser, noe som er synd. Fordi slike historier, i alle fall poenget med de er at de skal få leseren til å føle noe, enten det er uhygge, atmosfære, eller i det minste fange opp en slags ekkel følelse. Kanskje føle at man ikke er alene likevel mens man leser eller noe i den dur. Det er selve illustrasjonene som bygger litt på det av atmosfære, men ikke selve fortellerstemmen. Synes ikke de veier opp for hverandre helt. Synes de fleste av illustrasjonene, som er laget av Hoffman var noen hakk bedre enn selve historiene.

Classic Campfire Stories er en bok med fin utgangspunkt. Hvem liker vel ikke campfire historier, samme om de er skumle eller ikke? Det er en barnslig fryd over det som man på en måte aldri vokser fra. Likevel synes jeg at denne boka var tamt gjennomført. Som nevnt var det noen gode og interessante historier som var verdt å få med seg, men problemet her var fortatterens skrivestil. Den er veldig ensformig, både når det gjelder tone og stemning. Det er ingen brytninger. Dermed ble den stemningsfulle delen stort sett fraværende, noe som er synd i en slik samling, da slike historier krever alt av stemning, atmosfære og uhygge. Føle at man er utrygg på et eller annet vis. Det klarer dessverre ikke denne samlingen å gjøre.

Fra min blogg: I Bokhylla

Koloni-roman av beste engelske merke!

Har du enda ikke fått med deg Jane Gardams trilogi fra Hong Kong? Da har du faktisk gått glipp av en herlig leseopplevelse! Den første boka - "En ulastelig mann" - kom ut på norsk våren 2017, og høsten 2017 kom den andre - "En trofast hustru". Den tredje og siste boka i trilogien - "Venner - til sist" - kommer på norsk i løpet av våren 2018. Jeg har selv vært i Hong Kong et par ganger, men det at jeg liker disse bøkene handler ikke først og fremst om det (selv om jeg elsker å lese bøker med handling fra steder jeg har vært). Derimot handler det om bøker som er meget godt skrevet! Jeg kommer nærmere tilbake til min oppfatning av boka mot slutten av dette innlegget.

(Dersom du fremdeles ikke har lest bok nr. 1 i trilogien, bør du avstå fra å lese dette innlegget. Her røper jeg nemlig mye av handlingen i den første boka.)

Litt om forfatteren

Jane Gardam (f. 1928) er en engelsk forfatter som har en hel haug med bøker på sin merittliste. Det handler om bøker både for barn og voksne, innenfor sjangrene romaner og noveller. Hun debuterte da hun var over 40 år, og - kan jeg lese på Wikipedia:

" ... she has become one of the most prolific novelists of her generation, with 25 books published over the past 30 years and a number of prestigious prizes to her name".

Hun har til og med blitt nominert til Booker-prisen et år (i 1978). Likevel er det først nå noen har funnet bryet verdt å oversette noen av bøkene hennes til norsk. Dersom hennes øvrige bøker holder den samme høye kvaliteten som trilogien fra Hong Kong, håper jeg at det kommer flere oversettelser! For øvrig nevner jeg at trilogien er kalt et mesterverk av flere anmeldere utenfor Norge, mens bøkene knapt er anmeldt i norske aviser. Det første forundrer meg ikke - det gjør derimot det siste.

Som forlaget har skrevet om boka - kanskje Englands best bevarte hemmelighet:

En trofast hustru er en følsom og skarp skildring av ekteskapets og kjærlighetens vilkår – om å leve sammen uten å kjenne hverandre, og lengselen etter å bli elsket og å få sjansen til å elske tilbake.

Litt om persongalleriet

Mens hovedpersonen i "En ulastelig mann" utvilsomt var gamle Filth (akronym for Failed in London try Hongkong), eller Edward Feathers som han egentlig heter, og hvor hans kone Betty bare hadde en liten birolle, er det hele snudd i "En trofast hustru". Her er det nemlig Betty som er hovedpersonen, mens Filth er noe mer perifer.

Både Filth og Betty er såkalte kolonibarn. Edward var i sin tid et resultat av en liten romanse mellom hans engelske far og en innfødt kvinne i Malaysia. 10 år gammel ble han sendt til en fosterfamilie i Wales. Ikke bare førte dette til en total mangel på foreldrekjærlighet, men det var heller ikke mye kjærlighet å hente i fosterfamilien. Dessuten var det lite penger. Han klarte likevel å karre til seg en juristutdannelse. Tidene i England var imidlertid magre, og dessuten lengtet han hjem til Østen. Hong Kong skulle derfor bli hans hjemsted, og her arbeidet han i hele sitt yrkesaktive liv - først som advokat og senere som en meget respektert dommer. Han forble hele sitt liv et elskelig menneske, men ute av stand til å slippe noen inn på seg følelsesmessig. Dette skulle ikke minst hans kone Betty lide sterkt under.

Betty er opprinnelig skotsk, men har vokst opp i Østen. Hun har bak seg en forferdelig traumatisk opplevelse fra krigen, med internering i en fangeleir ved Shanghai. Der mistet hun foreldrene sine. Foreldrene var åpenbart engstelige for at arven hennes skulle bli sølt bort, og satte en aldersgrense på 30 år for utbetaling. Dette gjør det nesten fullstendig umulig for Betty å komme i gang med livet sitt. Hun eier ikke nåla i veggen, og klarer knapt å forsørge seg selv. Nettopp dette medvirker til at hun på et tidspunkt ser seg nødt til å gifte seg.

Litt om handlingen i "En ulastelig mann"

I denne boka får vi høre om Edward Feathers oppvekst. Filth er blitt en gammel mann, som ser tilbake på sitt levde liv og ekteskapet med Betty, som nå er død. De fikk aldri barn. Han er tilbake i England, der han og Betty - i likhet med mange briter - valgte å slå seg ned på sine eldre dager. Årsaken var at Hong Kong gikk tilbake til Kina i 1997. Fortellingen veksler mellom nåtid og fortid.

Mot slutten av boka introduseres vi for Terry Veenering, Edwards erkefiende. Og dette skyldes ikke bare at de jevnt over har vært motparter i alle rettssaker som de hadde befatning med i rettsapparatet i Hong Kong (hvilket dreide seg om byggesaker og eiendom) mens de begge var praktiserende advokater ...

Om "En trofast hustru"

"Altså, kvinner. Kvinner ble fascinert av ham. Det fantes ikke spor av dekadanse i ham. Han var slett ikke utiltrekkende, seksuelt sett. Det kunne glitre i øynene hans. Det var likevel ingen som kom noen vei med ham. Han hadde ingen kompliserte forhold, og det var ingen som hørte på ham når han snakket i søvne om barndommen sin på lidenskapelig malayisk.

Minnene hans var like gåtefulle og private som alle andres. Han visste bare at han var på sitt dyktigste og lykkeligste under Østens sol og i det trommende, brusende monsunregnet, ved varm sjø som suste og suget og slo mot hvite strender. Det var i Østen han vant sine fleste saker.

Han eneste trussel var en annen engelsk advokat, som var litt yngre enn ham og hans rake motsetning: Han kunne ingen andre språk enn engelsk, var utdannet ingeniør, og hadde tatt et eller annet slags jusdiplom ved en teknisk høyskole - en såkalt "kveldsskole" - i Middelsbrough, og han var freidig, stygg og ustoppelig, og overstadig munter på en måte som svært mange kvinner og mange menn opplevde som uimotståelig. Hans navn var Terry Veenering." (side 18-19)

Filths kompanjong og advokat - Ross - er dverg (eller kortvokst, som vi sier i dag), og følger ham i tykt og tynt - også i privatlivet.

En dag møter Filth Elisabeth - det vil si Betty - og henne vil han gifte seg med. Frieriet hans er noe av det såreste i hele romanen.

"Elisabeth, du må aldri forlate meg. Det er det som er betingelsen. Jeg har blitt forlatt hele livet. Helt fra jeg var bitte liten er jeg blitt tatt ifra noen. Et av disse foreldreløse kolonibarna og alt det der. Ikke at det er noe spesielt med meg i så måte. Det skulle liksom gi oss en sterk rygg." (side 40)

Det handler om foreldre som "ofret seg" for en ideologi, og som sendte barna sine "hjem" for å sikre at de fikk en god britisk oppvekst. Alle tok skade av det ...

Elisabeth lover at hun aldri skal forlate Edward. En time etter møter hun Veenering, og faller pladask for ham.

Stort mer har jeg ikke tenkt å si om handlingen. Ikke annet enn at vi følger ekteparet gjennom hele deres liv - et ekteskap som skal bli ganske annerledes enn hva i alle fall Betty hadde sett for seg. Ikke minst fordi de aldri får barn, og fordi Edward jobber døgnet rundt. Det handler også om reiser mellom Hong Kong og England, og ubesluttsomhet i forhold til hvor de kunne tenke seg å slå seg ned. Og om to bitre fiender som tilfeldigvis blir naboer på sine eldre dager.

Min vurdering av boka

Historien om Edward og Betty er skrevet med en slik inderlighet at jeg nesten kjente at jeg var der hos dem, og betraktet alt som skjedde - der og da. Det er en historie om å holde masken, selv når ingenting er som det burde være, og likevel late som om alt er bra. Ikke bare lurer ektefellene hverandre, men de lurer også seg selv. For hva er kjærlighet i et ekteskap? I alle fall ikke å leve som bror og søster ... Og likevel er ekteskapet deres preget av mye mer hengivenhet og respekt enn de fleste ekteskap jeg har sett på nært hold. Verken Filth eller Betty kunne drømme om å gjøre den andre noe vondt. Men begge har sine hemmeligheter som de skjuler for hverandre ...

Den merksnodige dvergen Ross har en finger med i det meste som skjer. For det meste har han en sentral rolle i å dekke over og beskytte spesielt Edward mot livets skuffelser. Andre ganger kjenner vi på en uhyggestemning.

Som i den første boka i trilogien fremstår tidskoloritten også i denne andre boka svært autentisk og interessant. Det er først og fremst overklassen i Hong Kong vi møter. Stedet er lite og alle vet alt om alle. Derfor handler det om å holde fasaden så plettfri som mulig. Underveis får vi også innblikk i flere Hong Kong-beboeres liv, og dette er med på å komplettere bildet av livet i denne britiske kolonien, mens den var på høyden av sine glansdager. Her er det ekteskap mellom briter og kinesere, ektepar med mange barn, ektepar som fremdeles sender barna sine "hjem" etter feriene, for at de skal få en god og britisk kostskoleoppdragelse osv.

Jane Gardam skriver svært godt. Mens hun i den første boka spente opp et bredt lerret, har hun i denne andre boka borret seg mer inn i kjernen av livet til ekteparet Feathers. Hva var det som gjorde at de utviklet seg slik de gjorde? Hvorfor var Edward så følelsesmessig fjern, og fylte hele livet sitt med enorme mengder jobb? Hva var det som fikk Betty til å holde ut dette kjærlighetsløse ekteskapet, hvis fasade likevel fremsto så perfekt?

Det er mye humor i bøkene, og dette kommer særlig tydelig frem der hun lar andre betrakte ekteparet Feathers. I og med at de ikke hadde barn, fylte de livet med diverse intellektuelle sysler. I tillegg elsker Betty å stelle i hagen. Der noen kanskje ville ha sett et relativt interessant liv, ser andre bare at de er "knusktørre". Kanskje er det slik det blir når kjærligheten mangler?

Jeg anbefaler denne boka varmt! Og så gleder jeg meg veldig til den tredje boka i trilogien!

Mesterlig Kjærstad-roman!

Jan Kjærstad (f. 1953) er utdannet teolog, men rett etter endt studium debuterte han som forfatter og har siden vært forfatter på heltid. Mest kjent er han for trilogien som omfatter "Forføreren" (1993), "Erobreren" (1996) og "Oppdageren" (1999). I 2001 mottok han Nordisk råds litteraturpris for "Oppdageren". Kjærstad er en etterspurt ressurs på ulike skrivekurs for forfattere in spe.

I flere år har jeg tenkt at Kjærstads forfatterskap ikke er noe for meg. Jeg har virkelig prøvd meg på noen av bøkene hans i årenes løp, men ikke likt noen av dem. Samtidig har jeg registrert at kritikerne elsker Kjærstads bøker, og at det alltid er tale om store ovasjoner hver gang han kommer ut med en ny roman. Nå skal det sies at det snart er 10 år siden mitt forrige forsøk, så det var på høy tid å gi dette forfatterskapet en ny sjanse. Det har jeg nå gjort, og opplevelsen gir mersmak! "Berge" seiler nemlig opp som en av årets beste leseopplevelser!

AP-nestoren Arve Storefjeld og fire andre er funnet drept i hytta ved Blankvann i Nordmarka den 22. august 2008. Datteren Gry Storefjeld er en av de drepte. Hun var aktiv i AUF. Samtlige - også et lite barn - har fått strupen skåret over. Norge er i sjokk. Det er selveste Arbeiderpartiet som er angrepet. De norske verdiene ...

"Det skulle være en forbrytelse hinsides all fatteevne. En turgåer hadde ringt avisen. Flere mennesker lå drept i en hytte langt pokker i vold inne i Nordmarka. Slaktet, sa tipseren. På en bestialsk måte. Blant de døde var det visstnok berømte personer. Svært berømte." (side 7)

Hendelsene dekkes bredt i norske medier i ukesvis. Det er ikke en detalj som unnslipper lesernes oppmerksomhet. Arve Storefjeld - leppa fra Bjølsen - var en proletar av rang. Han var direkte i sin tale, han pakket ingenting inn og var en bajas, hans sosiale ferdigheter var i en del sammenhenger så som så, han hadde ikke "dannelse" ... Likevel fremstilles han som den reneste hedersmann etter sin død.

I "Berge" fortelles historien fra tre perspektiver. I første del møter vi journalisten Ine Wang, en kvinne som nærmer seg 40 år og hvis journalistkarriere har vært nedadgående i lang tid. En gang var hun lovende, og hun har mange journalistiske bragder å vise til. Så ble hun skilt, og siden gikk det meste i stå. Hun har imidlertid nylig skrevet en bok om Arve Storefjeld, og den er at på til antatt. Da hun får høre nyheten om hans død, skjelver hun. "Skulle dette allikevel bli min lykkedag?" tenker hun. Snakk om timing!

I andre del møter vi tingrettsdommeren Peter Malm, som lever en meget anonym tilværelse i sin leilighet bak/over Engebret Café ved Bankplassen, og som elsker nettopp det: å være så usynlig og anonym som mulig. At han senere skal befinne seg i rollen som dommer i denne makabre drapssaken, hadde han virkelig ikke sett for seg.

I tredje del møter vi Nicolai Berge, som en gang var kjæresten til Gry Storefjeld. Han takker ja til å bli portrettintervjuet av Ine Wang, og siden skal livet hans aldri bli det samme igjen.

Jeg kommer ikke til å røpe mer av hendelsesforløpet i romanen, men ønsker å komme inn på noen av refleksjonene hovedpersonene i boka gjør seg underveis. For samtidig som denne boka ikke handler om 22. juli, så er det kanskje mest av alt nettopp dét den handler om. Handlingen er bare forskjøvet i tid, og her er det "bare" fem drepte. Hva tenker henholdsvis en journalist, en dommer og en eks-kjæreste om det som skjer? Er vi nordmenn så edle som vi liker å tenke oss at vi er? (Jf. rosetoget, all sang om kjærlighet etc. i kjølvannet av 22. juli?) Og hvor objektiv går det egentlig an å bli - f.eks. i rollen som dommer i en av Norgeshistoriens verste drapssaker? For blir ikke også dommere påvirket av det de leser i avisene? Vi dømmer folk ut fra hva de sier, men hva vet vi om tankene deres? For ikke å snakke om verdiene deres?

"Det er også noe med utviklingen i min bransje som uroer meg, dette at avisene, særlig tabloidene, mer og mer skriver for skandalesamfunnet, jeg er møkk lei den uopphørlige jakten på saker som kan skape leven, som om målet er å nøre opp under folks evne til å bli opprørt, bortsett fra at denne opprørtheten ikke har noe mål og mening, du skulle bare få hjerner til å flamme opp i noen sekunder - du var ikke stort bedre enn en narkolanger, en hvilken som helst Dr. Feelgood - det samme med den andre ytterligheten, gladnyhetene, den ene mer absurd enn den andre, for ikke å snakke om hvor desperate avisene var etter å fôre konsumentene med sladder - det handlet i grunnen ikke om annet enn å levere stoff til tidtrøyte, distraksjon - og nå kom i tillegg de sosiale mediene, som folk kalte dem, og jeg har flere ganger spurt meg selv om vi journalister snart vil være avleggs, eller om vi iallfall mister makten, den fjerde statsmakt omfatter snart alle, gud og hvermann som kommenterer og skriver blogger, eller ytrer seg på dette aller nyeste: Twitter og Facebook ..." (Ines tanker om journalist-rollen - side 31-32)

Tingrettsdommer Peter Malm har en svakhet for drinker, litteratur og alt det britiske. Han ser de samme dokumentarprogrammene om og om igjen, og han nyter å stikke innom baren der Edgar jobber, for å ta en drink.

"Edgar kom med drinken. Det er sjelden jeg drikker Bloody Mary, for meg er den et helt lite måltid, og altfor ofte får jeg en assosiasjon til ketchup. Edgars versjon er selvfølgelig noe annet, Edgar vet hvordan han skal frembringe den perfekte balansen mellom Worcestershire- og Tabascosaus, sitron, pepper og salt - jeg har prøvd det flere ganger selv, men mine drinker mangler Edgars raffinement, hans evne til å få ingrediensene til å gå opp i en høyere enhet." (side 169)

Peter Malm og hans venn Lev Hambro går ofte ut og spiser sammen, og da går samtalene som regel rundt bøker, film, mat og drikke, om finansverdenen m.m. Peter er en større matelsker enn vennen Lev, og midt under en samtale kan han avbryte med å si "Ikke snakk nå," ... "Jeg må bare få være alene noen sekunder med denne desserten." Når han er alene på restaurant, og det er han ofte, har han alltid med seg en bok. Han blir aldri lei av å lese, og det litteraturen mest av alt har lært ham, er at det ikke finnes noen sannhet. Derimot finnes det historier, og de er ulike alt etter hvem som forteller dem. I rettssalen er det dette det handler om - å veie ulike historier opp mot hverandre og lete etter historien med størst vekt. I tillegg prøver han å leve seg inn i hvordan andre mennesker tenker og føler.

I likhet med de fleste andre gjør Peter seg sine tanker om den som har drept de fem menneskene i hytta ved Blankvann - selv om han ikke hadde noe til overs for Storen, som Arve Storefjeld ble kalt. Peter er en storkonsument av litteratur.

"Jeg har alltid lest mye skjønnlitteratur. Om jeg er ærlig, leste jeg like mye skjønnlitteratur som jus da jeg studerte. Jeg har ofte forfektet den mening at alle studier, inkludert jus, burde ha et obligatorisk pensum med minst tjue av verdenslitteraturens verker, og i hvert fall inkludert Bleak House. For min del - det har også hatt betydning for mitt valg av temaet rettferdighet - har jeg aldri blitt ferdig med en roman som Forbrytelse og straff av Dostojevskij. Eller Brødrene Karamasov - med sitt drap i sentrum (uansett hvordan vi vender på det, er hevn den andre siden av rettferdig straff). I Unge Juristers Leseforening forsøkte vi å lete oss frem til verker som kunne inneholde juridiske problemstillinger. Som Kjøpmannen i Venedig av Shakespeare. Å, hvor godt jeg husker det - ikke minst ordskiftet om rettsscbnen der, for hvordan skulle man tolke "et pund kjøtt"? Samtalene rundt Prosessen eller "I straffekolonien" av Kafka var selvfølgelig også et høydepunkt. En hel natt i juni gikk med til å snakke om Atticus Finch, advokaten i To Kill a Mockingbird av Harper Lee." (side 213)

Rettssaken handler mest av alt om å finne en mening i alt det bestialske. For det må jo være en mening med alt?! Å ta til takke med at det er rene tilfeldigheter som ligger bak - nei, det blir for meget for folk flest. Det er enklere å akseptere at det finnes ondskap enn at det finnes galskap ... Peter Malm vet på den annen side nøyaktig hvor gal man kan bli av sjalusi - ikke minst etter å ha lest Kreutzersonaten av Tolstoj. Samtidig må han minne sine meddommere (her mener vel forfatteren legdommere?) om at de ikke må låse seg for tidlig i én oppfatning. Har den tiltalte en sjanse? Eller har jakten på mer blod og ikke minst hevn gjort alle blinde for at det kan finnes flere løsninger på drapsgåten? Våger dommeren å felle en dom som går på tvers av hva hele Norge føler er riktig?

"Synet fikk meg til å tenke at disse menneskene ville få problemer hvis de måtte bære det meningsløse - noe som var så enkelt at det ble ubegripelig. De ville ikke kunne leve med å ha tatt så feil. At det de tok for å være innbegrepet av ondskap, i virkeligheten var ren og skjær galskap." (side 364)

Denne romanen er helt eminent i sin beskrivelse av norskhet på sitt verste. Hvem satt ikke med en emmen smak i munnen etter 22. juli, der vi nordmenn ble fremstilt som at det var naturlig for oss å møte grusomhet med kjærlighet? Som om nordmenn skulle være så mye bedre enn all verdens folkeslag ... Det er nok å ta en titt i kommentarfeltene til aviser og i sosiale medier for å skjønne at sånn er det ikke. Hva består egentlig den norske folkesjelen av?

Jan Kjærstad tar indirekte et oppgjør med alt dette, gjennom å skrive en fiktiv roman hvor han låner med seg mye av det som skjedde i kjølvannet av 22. juli-hendelsene. Det handler om journalisters motiver for å skrive slik de gjør (hvor det meste handler om bunnlinjen), det handler om hva vi legger i begrepet "objektivitet" (hvor objektiv er det mulig å være når vi snakker om menneskers dømmekraft?) og det handler om våre forestillinger om at alt går absolutt riktig for seg i rettssalene (men ingen steder lyves det så mye som nettopp der). Vi tror vi har skjønt alt når vi har hørt noen overbevisende historier, men hva med alle historiene vi ikke får høre? Vi er kjappe til å dømme andre mennesker, men hva vet vi egentlig om dem? Vi tror at det finnes rettferdighet, at det finnes objektive sannheter om andre mennesker, at vi er i stand til å se hvilke mennesker vi har foran oss og er i stand til å dømme folk med en kirurgs presisjon hva gjelder sannheten om dem ... I virkeligheten vet vi ingenting. Ikke egentlig ...

Du godeste for en roman Jan Kjærstad har skrevet! Dette er en intelligent og mesterlig komponert roman! Selv elsker jeg bøker som får frem de mange ulike perspektiver en og samme hendelse kan ses fra, fordi ingenting provoserer meg mer enn fordummende skråsikkerhet. Dette er en bok som ikke slutter å "virke" etter at siste side er vendt. Jeg er dypt imponert over hvordan Kjærstad har flettet inn kritikk av samfunnet vi lever i, hvordan vi har en tendens til å tenke, hvor selvforherligende vi ofte er - og hvor feil vi som regel tar - gjennom sin portrettering av de tre hovedpersonene i boka.

Jeg anbefaler denne boka sterkt!

Boka passer for øvrig perfekt for lesesirkler, fordi det er så mye tematikk her som egner seg for gode diskusjoner.

Et blogginnlegg som ble til en liten bok.

Fredrik Backman skrev denne boka opprinnelig som en bloggpost, men ble overtalt til å gjøre om blogginnlegget til en bok, noe de gjorde rett i. Hadde denne teksten forblitt et blogginnlegg, hadde jeg gått glipp av noe.

Teksten er om Noah og farfaren hans som har et veldig sterkt og spesielt bånd. De forstår hverandre og hverandres metaforer. Farfaren til Noah forteller ham på sitt vis hvordan sykdommen hans forandrer ham. Noah er svært ung, og farfaren hans bruker sine egne metoder og deler fortellinger som bare de to forstår, til å få Noah til å skjønne hva sykdommen til farfaren gjør med ham.

Fin formidling av en usynlig og sårbar sykdom
Dette er en bok som setter fokus på når en av våre nærmeste blir rammet av Alzheimers sykdom, og man får et innsikt i hvordan personen med Alzheimers opplever det. Dette er selvfølgelig ikke noen fasitsvar, men en god pekepinn på hva folk med Alzheimers kanskje tenker og man får en større foreståelse for hva de gjennomgår. Man skjønner jo sånn sirka hva sykdommen går ut på, men har likevel lite forståelse for den som lever med det. Selv om jeg ikke kjenner noen med denne sykdommen personlig, er det en kjekk bok å få med seg og få en større innsikt i sykdommen, i tilfelle den rammer en av mine nærmeste eller meg selv, for man vet jo aldri. Det må være en forferdelig trist sykdom å forholde seg til. Å se noen man er glad i glemme bare mer og mer, og selv bli helt rådvill av å være vitne til det, må være helt jævlig.

Jeg har lest en bok tidligere om dette temaet og det er Alltid Alice av Lisa Genova. Det er også en god og realistisk bok å få med seg, og film. Men synes at Fredrik Backman skriver med litt større innsikt både for den som blir rammet av sykdommen og hvordan de nærmeste kan oppleve det. Man føler på tristheten, hjelpesløsheten og kanskje ensomheten fra alle kanter opp i det hele. Man blir bare oppgitt og tom mens man leser, noe som er meningen også. Man klarer ikke å la være annet enn å føle det persongalleriet føler.

En søt bok, både innvendig og utenpå
Det er egentlig ikke mer som kan sies om boka fordi den er såpass kort. Det er den søteste boka jeg har både sett og lest i 2017. Jeg liker måten hvordan farfaren prøver å forklare barnebarnet sitt om hvordan sykdommen forandrer ham, og gjør det på en filosofisk og annerledes måte. Det gjør til at de knytter et sterkere bånd seg imellom. Fikk også sansen for overlappingen av når han ikke er helt sikker på om det er barnebarnet eller sønnen sin han snakker til. Det gjør innholdet enda mer realistisk og sårt. En fin bok om hvordan denne forferdelige sykdommen påvirker både den som må leve med den og pårørende. Dette er en liten flis man ikke glemmer så lett.

Det eneste jeg vil trekke litt ned på nå i forbifarten er at de gangene farfaren snakker med barnebarnet sitt, er kanskje barnebarnet noen hakk litt for veslevoksen? Vanskelig å si. Les boka og så er det bare å grue seg til man blir gammel av mange grunner ...

Fra min blogg: I Bokhylla

:-) Herlig med slike tilbakemeldinger, Ava! Stefan Zweig er bare helt eminent!

En ung jente som bare prøver å gå egne veier.

Under en flukt må Sigrid skilles fra moren sin. Dragvoll har nettopp blitt angrepet, og det er ingen tid å miste. Moren gjør alt for å redde datteren sin, om så de må skilles. Ungjenta på 15 blir så etterlatt for seg selv på sin ukjente ferd. Tilfeldigvis møter hun på noen følgesvenner som hun bruker en tid på å finne ut av om de er til å stole på eller ikke. På ferden møter de sammen på mange farer og utfordringer. De møter blant annet på jotner, rasende ulv og mye annet uventet. De må alltid være på vakt for man vet aldri hva eller når det kan dukke opp noe. De er aldri helt trygge ...

Kan man bare forlate sine nærmeste?
Senere får Sigrid vite hvorfor ting skjer og hvorfor hun er nødt til å flykte. Mens hun flykter fra alt det kaotiske som skjer sammen med noen andre hun ikke en gang kjenner, er alt hun tenker på å vende tilbake for å redde moren sin. Hun har ikke samvittighet til å bare dra fra henne sånn uten videre. En ung jente som Sigrid trenger jo moren sin. Skal hun lytte til sine ukjente følgesvenner, eller skal hun snike seg tilbake, og redde det som betyr mest for henne?

Dette er en bok på bare 197 sider med korte og effektive kapitler, og stor font. Forræderen fra Åsgard passer fint som høytlesning for andre, og for ungdom som begynner å interessere seg for norrøn mytologi, og muligens fantasysjangeren generelt. Boklesere i tidlig ungomdsårene kan også synes denne boka byr på et spennende tema, og vil kanskje bidra til å gi dem lyst til å lære mer om denne tiden. Innholdet har mye innlevelse, troverdige karakterer, og det er gode beskrivelser på hvem som er gode og onde.

Den rette målgruppa vil nok sette større pris på boka
For oss voksne derimot, som liker å lese barne og ungdomsbøker for å se hva som utgis i dag av ren nysgjerrighet, blir nok dette vel forutsigbart. Man vet ganske fort hvorfor Sigrid blir utsatt for det hun blir utsatt for. Man vet godt hvem hun kan stole på og ikke. Man får også en følelse av hvordan det hele kommer til å slutte. Derimot ingen overraskelser. Det blir veldig lettvint lesing sådan. For ungdom som er målgruppen for boka, vil nok finne mye glede i boka da det er noen spennende partier. Kanskje vil de synes at noen av partiene er på kanten til å være skumle også ...

Dette er en fin bok som vil introdusere norrøn mytologi for unge lesere og enda bedre, vil forhåpentligvis gjøre dem enda mer nysgjerrig rundt dette temaet. Man vet aldri. For min del, som er litt eldre enn målgruppen boka er beregnet for, var dette en helt grei leseopplevelse. Den hadde sine høydepunkt, men det er ikke en type bok som man går rundt og tenker på lenge etter at den er ferdiglest.

Forræderen fra Åsgard er første bok i en planlagt serie; Sagaen om Ragnarok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Rystende godt skrevet om Mengeles tvilling-"forskning" i Auschwitz!

Jeg vet ikke helt hva jeg forventet da jeg bestemte meg for at "Mischling" av Affinity Konar skulle være en av de siste bøkene jeg leste i år ... I alle fall ikke dette! Men FOR en bok! Jeg var helt oppslukt fra første side! Boka er dessuten drivende godt skrevet, og med en oversettelse som ivaretar bokas litterære kvaliteter. Denne boka fortjener riktig mange lesere!

Affinity Konar (f. 1978) er av polsk-jødisk opprinnelse, og vokste opp i Canada. Konar bor i dag i Los Angeles. Hun debuterte med boka "The Illustrated Version of Things" i 2009. "Mischling" kom opprinnelig ut i 2016, og på norsk nå i høst. Dette er Konars andre bok.

Mischling var et begrep som nazi-Tyskland brukte om personer med ariske og jødiske gener, dvs. en miks av blod/gener. Begrepet ble også brukt i betydningen bastard eller hybrid.

Romanen "Mischling" handler om tvillingene Pearl og Stasha, som kommer til Auschwitz høsten 1944, tolv år gamle. De veksler på å være jeg-personen i annet hvert kapittel. Pearl ble født først, og så kom Stasha. De ankommer Auschwitz sammen med sin mor og Zayde, stuet sammen i en krøttervogn. Faren deres, som er lege, forsvant noen måneder tidligere fra hjemmet deres i Łódź.

Så dukker det opp en hvitkledd mann. Han er vennlig og er lege. Han viser stor interesse for Pearl og Stasha og noen trillinger som har ankommet samtidig med dem. Med løfte om at de skal få se moren sin på sabbaten, blir søsknene med ham med en følelse av å være spesielle og utvalgte. De skjønner ikke før senere at alle barna som ikke er tvillinger, føres rett til gasskamrene. Nazistene har ikke bruk for dem, siden de ikke kan arbeide. Tvillingene føres til brakkene i dyrehagen - Mengele Zoo - og møter andre tvillinger og trillinger.

Hvor vi enn så, var det et duplikat, en dobbeltgjenger. Bare jenter. Triste jenter, små jenter, jenter langveis fra, jenter som kunne vært naboene våre. Noen av jentene var stille, de satt som fugler på halmmadrassene og gransket oss. Da jeg gikk forbi dem på vaglene, så jeg de utvalgte, de som var plukket ut til å lide på en spesiell måte mens deres andre halvdel forble urørt. For nesten hvert par var det en tvilling som hadde forvridd ryggrad, et ødelagt bein, lapp over øyet, et sår, et arr, en krykke. (side 20)

Mengele forlanger at jentene kaller ham onkel. Han er flink til å plystre, og går rundt i sitt laboratorium, som egentlig er et torturkammer, og plystrer glade melodier og klassiske stykker, mens han piner de små jentene i forbindelse med "forskningen" sin.

Jeg prøvde å etterligne denne hule plystringen, men kjente at jeg ikke var i stand til å kopiere doktorens triller - da jeg samlet leppene for å blåse, ble det bare sus.

Onkel så det og smilte. Det var et lystig ansiktsuttrykk som kunne virket ufarlig for en utenforstående, men det fikk meg til å gyse. Vi var tross alt i laboratoriet hans for å bli testet, sikkert blant annet for å avdekke vår underlegenhet og avgjøre hvor lenge vi skulle få leve. Det virket ikke umulig at en slik test kunne være hvor godt man plystret. Nazistene hadde så idiotisk onde ideer om hva som utgjorde et menneske - jeg visste bedre enn å undervurdere påfunnene deres.

"Jeg kan plystre," forsikret jeg Onkel. "Jeg lover. Jeg plystret for bare noen timer siden." (side 69)

Under oppholdet får vi høre om fangevoktere som morer seg ved å la dødssyke fanger spille ball med hverandre på en bane. Fangene er så avmagret at det er så vidt de klarer å bevege seg. Vi får også høre om Canada og kostbarheter man kan få tak i dersom man bare har noe å bytte med. Mange av historiene om Mengele og hans eksperimenter kommer innimellom - som guttene som sys sammen, rygg mot rygg, og som dør av infeksjoner. Som eksperimentene med å sprøyte blått fargestoff inn i bruke øyne, og som ikke fører til blå øyne, men til umiddelbar blindhet. Som Mengeles absurde samlemani av øyne, som han satte opp på en tavle med nåler, som om øyeeplene var sommerfugler ... I et glimt får en av tvillingene øye på disse øynene, og det skremmer vettet av henne. Hun må sverge på at hun aldri har sett dette, og trues til taushet.

Innimellom skjer det likevel vakre ting, som en forelskelse mellom Pearl og Peter. "Natten - den hadde glemt at den ikke skulle være vakker i Auschwitz ..." (side 122)

Krigen nærmer seg ubønnhørlig slutten etter hvert, og fangene hører stadig lyden av fly. Mengele trekker seg inn i seg selv, men dette forhindrer ikke at eksperimentene hans fortsetter, mer grusomme for hver dag som går. Og så forsvinner Pearl ... Hvor har hun blitt av? Nazistene gjør det de kan for å slette sporene etter sine ugjerninger, og ønsker heller ikke at det skal være overlevende fanger igjen i Auschwitz.

Senere skulle historien vise at over sju tusen mennesker ble igjen i Auschwitz, avmagret og immobiliserte, mens resten av oss ble sluppet ut i flokker, tettpakkede marsjer av døde og halvdøde. I akkurat denne dødsmarsjen talte vi tjue tusen. Etternølerne blant de marsjerende ble skutt, de uføre også. Vi ble raskt færre. Soldatene moret seg med å skyte en kropp så den falt mot en annen kryp, og den kroppen veltet igjen en neste, og så nådeløst videre, knekk i knokler, hvin fra kuler, brekk på brekk - folket vårt falt og SS trampet over dem, skjøt alle som våget å røre seg. (side 205)

Viljen til å overleve er sterk, for det handler om at noen må fortelle hva som har skjedd. Andre måtte advares om at det fantes folk som vandret rundt uten sjel og ville skade andre for moro skyld - i jakten på det fullkomne og for å tilfredsstille en medfødt ondskap (side 249).

Jeg ønsker ikke å røpe så mye mer av handlingen, men de fleste som har lest om andre verdenskrig, Auschwitz, Mengele og hans tvilling-"forskning og ikke minst om hvordan jødene ble møtt i Polen generelt og kanskje Krakow spesielt, kjenner konteksten for historien. Det er rystende - fra ende til annen!

Som nevnt innledningsvis ble jeg svært positivt overrasket over denne boka, som jeg hadde en forestilling om kanskje var litt "hypet". Det viste seg å være en feilslutning. Boka er nemlig meget god. Språket er kraftfullt, og fordi historien hele tiden fortelles av tvillingene Pearl og Stasha (og etter hvert bare av Stasha, siden Pearl er forsvunnet), er det noe helt særegent over fortellerstilen. I begynnelsen er den naivistisk i stilen, men vi skjønner at særlig Stasha er eldre enn sine 12 år, fordi det hele tiden kommer frempek på hva som egentlig skjedde. Hun tolker hendelsene i lys av det hun har fått innsikt i på et senere tidspunkt. Det gjorde boka enda bedre, synes jeg.

Både Guri Hjeltnes i VG og Cathrine Kröger i Dagbladet har gitt boka terningkast fem, mens Paul Odland i Dagen har gitt den terningkast seks. Jeg er med andre ord ikke alene om å fullrose denne boka. Historien i boka har så mange lag, og dersom du tenker at jeg har røpet for mye av handlingen, så tar du faktisk feil. Her er så mye, mye mer enn hva jeg har nevnt i denne omtalen.

Med fare for at jeg selv bruker en velbrukt klisjé: dette er en av årets store overraskelser på bokfronten! Gå ikke glipp av denne boka!

Historien om Stefan Zweigs eksiltilværelse i Rio de Janeiro

Dersom det ikke hadde vært for iherdig innsats fra mange hold, ville nok Stefan Zweig og hans helt unike forfatterskap ha forsvunnet inn i glemselen for lengst. Heldigvis gikk det ikke slik! Over hele verden har det i flere år nå vært en Stefan Zweig-renessanse uten like!

Bøkene hans utgis som aldri før. Men Norge henger sørgelig etter ... Nå kom riktignok Zweigs berømte memoarer "Verden av i går" ut i pocket på Aschehoug forlag i 2013 (i tillegg var den månedens bok i Bokklubben samme år), mens "Sjakknovelle" kom ut på Heinesens forlag i 2012. Legg til boka "I følelsenes vold", som kom ut på Solum Forlag før dette, og det er alt norske lesere har blitt tilbudt i norsk oversettelse i nyere tid - mens resten av verden går mann av huse for å lese Zweig på nytt. (Samtlige linker peker til mine egne innlegg om Stefan Zweig og hans bøker på bloggen min.)

Joda, de fleste av bøkene hans har vært oversatt til norsk tidligere, men de er i praksis utilgjengelig for folk flest. Hvorfor? lurer jeg på. Jeg vet at "Verden av i går" selger jevnt og trutt, så det er penger å tjene på disse utgivelsene! Det står ikke på det! Dersom man ønsker å lese flere av Stefan Zweigs bøker, må man lese dem på andre språk enn norsk. Hvis man ikke er så heldig at man finner tidligere utgaver på antikvariater ... Mitt inntrykk er at dersom det dukker opp Stefan Zweig-utgivelser der, er de borte før man får et sukk for seg.

Jeg har skrevet om disse bøkene her på bloggen:
Zweig, Stefan: Amok (1922)
Zweig, Stefan: Amok and Other Stories (2010)
Zweig, Stefan: De utålmodige av hjertet (1939)
Zweig, Stefan: Evige øyeblikk - 12 historiske miniatyrer (1927)
Zweig, Stefan: Fear (2010)
Zweig, Stefan: I følelsenes vold (1927)
Zweig, Stefan: Sjakknovelle (1943)
Zweig, Stefan: Twilight (1910) / Moonbeam Alley (1922)
Zweig, Stefan: Verden av i går (1942)

Stefan Zweig (f. 1881 i Wien, død i 1942 i nærheten av Rio de Janeiro) var en østtysk jøde som flyktet fra nazi-Tyskland og levde i eksil fra 1934 og frem til sin død 23. februar 1942. Han regnes som en av de mest betydningsfulle tyskspråklige forfattere i mellomkrigstiden. Han var også en fremragende oversetter og "ivrig kulturformidler mellom nasjonene i fredens ånd". (kilde: Wikipedia)

I første omgang valgte Stefan Zweig og hans daværende kone Friderike Maria (f. Burger) å emigrere til England i 1934. Ekteskapet ble oppløst i 1938, og Zweig giftet seg da med sin sekretær Lotte Altmann. Zweig fikk britisk statsborgerskap, men følte seg ikke trygg i England. Han og Lotte reiste videre til New York i 1939, og deretter til Argentina og Paraguay. I 1940 slo de seg ned i Rio de Janeiro. Der levde de frem til 23. februar 1942. Da ble de funnet døde i sitt hjem, etter å ha tatt sine liv ved hjelp av gift.

Mange har latt seg fascinere av Stefan Zweigs eksiltilværelse, og årsaken til at han og hans andre kone Lotte valgte å ta sitt eget liv i 1942. Han var jo i sikkerhet, så hvorfor klarte han ikke å ta inn over seg at krigen kunne ende med tysk tap?

Jeg har George Prochniks bok "The impossible exile" (som jeg har lest store deler av) og har også sett filmen "Farewell to Europe" fra 2016 (med originaltittelen "Von der Morgenröte"). Filmen har aldri blitt satt opp på norske kinoer, men er tilgjengelig på DVD. Filmen vil nok uansett ikke bli en pengemaskin (i Norge vel og merke - i Sverige og andre land stiller dette seg helt annerledes), men den er nydelig og svært tro mot den sanne historien om Stefan Zweig og hans kone. Den viser med tydelighet hvor aktet og respektert Zweig var. Alle visste hvem han var, alle ville ta del i hans liv, og alle var stolte av å kjenne ham. Hvor enn han var dukket det opp noen som ønsket å få hans signatur i sin spesielle bok. Likevel klarte han egentlig aldri å glede seg over dette, eller føle seg trygg. Dersom du er fascinert av denne forfatteren og hans forfatterskap, må du se filmen!

Så hva har Sorel & Seksik og deres tegneserie "The Last Days of Stefan Zweig" å tilføre? Kanskje ikke så mye, egentlig, men likevel en hel del. Å lese historien om Stefan Zweig og hans kone Lottes liv i årene fra de forlot New York og frem til deres død, i tegneserieform er nemlig også fint, og minner om noe jeg leste i en annen bok nylig, som handlet om litteratur. Her fikk jeg nemlig innblikk i noen tanker om litteraturens vilkår i dag, der litteraturen fremstår som en hybrid. Bilder og lyd supplerer når historier fortelles. Likevel er det aldri tvil om at det som ligger i bunnen og som inspirerer, er bøker, bøker og atter bøker. Så også med tegneserienes berettigelse! Dette med tegneserier har for øvrig utviklet seg til en egen kunstform, og Sorel & Seksik´s tegneseriebok tilhører denne kunstformen.

Samtlige bilder i boka er malt i vannfarger, og det er en fin balanse mellom bilder og tekst. Som vi kan lese på bokas baksidetekst:

"In short and incisive sentences, Laurent Seksik conveys Stefan Zweig´s depression, offset against all odds by Lotte´s joie de vivre. The elegant, delicate and moving watercolours by Guillaume Sorel give a spesial momentum and a palpable intensity to the words. With a penetrating alchemy, the perfect balance between the watercolours and the text, the reader is struck by this story that skilfully blends romance, biography and testament."

Handlingen i boka finner i all hovedsak sted fra september 1941 til februar 1942.

Vi er vitne til et ektepar som opplever eksiltilværelsen meget ulikt. Stefan er deprimert og tolker alt han får høre om krigen i nyhetene svært negativt. Med hans memoarer i "Verden av i går" i tankene, der han med undring var vitne til hvordan en latterlig figur uten spesielle evner i noen retning (Hitler) til å begynne med ikke ble tatt på alvor, men hvor makten hans gradvis økte og gjorde tilværelsen for jøder svært vanskelig, er det kanskje ikke så underlig at han hadde et pessimistisk syn på fremtiden.

Hans kone Lotte blomstrer derimot etter at ekteparet ankom Rio de Janeiro. Hun vil gjerne danse og ha litt moro etter mange alvorstunge år i eksil, men opplever at ektemannen ikke klarer å senke skuldrene. Det hun kanskje ikke helt forstår, er hvor dypt deprimert Stefan er.

Kontrastene i ektefellenes virkelighetsoppfatning kommer tydelig frem i fargevalget i bildene. Det depressive er sepia-farget, mens det lyse og lettlivete er mer nyansert og i glade farger.

Etter hvert skjønner også Lotte hvilken vei det går. Hun ønsker å leve, mens ektemannen ønsker å forlate denne verden. Samtidig som hun trygler omgivelsene om å redde henne fra kjærligheten til ektemannen, er hun uløselig knyttet til ham. Et liv uten ham har ingen verdi for henne. Derfor velger hun å følge ham i døden, selv om hun egentlig har lyst til å leve.

Før de sovner inn etter å ha tatt gift, gir begge uttrykk for sin evige kjærlighet til hverandre. Slik blir døden skildret som noe romantisk, som noe som binder dem sammen til evig tid.

Selv om jeg kjenner slutten og vet hvordan det gikk, slutter jeg aldri å sørge over at det aldri skulle komme flere bøker fra en av de mest eminente forfattere som noen gang har levd.

Denne tegneserieboka er tilgjengelig og enkel å få tak i. Ikke er den spesielt dyr heller. Merk deg for øvrig navnene på forfatteren Laurent Seksik og tegneren og maleren Guillaume Sorel! De har utgitt flere slike bøker sammen.

Hoem leverer nok en gang!

Når en av mine yndlingsforfattere kommer ut med ny bok, er det lesefest hjemme hos meg! Slik har jeg det hver gang Edvard Hoem kommer ut med en ny bok. Så også nå med den fjerde boka i serien om Hoem-slekta, som handler om at noen valgte å reise til Amerika og Canada, mens andre ble igjen i Rekneslia utenfor Molde.

Med denne fjerde boka har Edvard Hoem skrevet seg gjennom ca. 100 års slektshistorie. Den begynte i 1874, og tok utgangspunkt i forfatterens oldefar, Knut Hansen Nesje (Nesje-karen), og hans fire sønner. De tre siste fikk han med sin andre kone Serianna. Fra før av hadde han sønnen Hans, som gjorde karriere i Trondheim. Underveis har vi fått høre om hvordan det gikk med fire grener av slekta, inntil historien slutter med at forfatteren selv har blitt 10 år. Da er vi på slutten av 1950-årene. Og han har jo allerede skrevet om sin egen utfartstrang i bøker som "Heimlandet Barndom" (1985) og moren og farens historie i "Mors og fars historie" (2005), så da kommer det vel ikke mer.

Jeg hadde håpet at det skulle komme en femte bok i serien, men skjønner at det er slutt nå ... Det kjennes tomt.

Jeg anbefaler både denne boka og de tre foregående varmt og inderlig! Spesielt anbefaler jeg å høre lydbøkene, fordi det er forfatteren som leser. Det er en opplevelse i seg selv å høre ham lese sine egne bøker! Jeg har også kjøpt samtlige bøker i papir. Dette er nemlig bøker jeg gjerne vil eie, og som jeg ser frem til å lese på nytt ved et passelig høve.

Her kan du lese resten av min anmeldelse.

Tankevekkende oppvekstroman fra Stovner

Zeshan Shakar (f. 1982) er oppvokst på Stovner, i en av blokkene i Tante Ulrikkes vei. Han er utdannet statsviter, og har også økonomiutdannelse fra BI. "Tante Ulrikkes vei" er hans debutbok. Shakar har norskpakistansk bakgrunn.

Vi befinner oss på begynnelsen av 2000-tallet. Lars Bakken er seniorforsker i NOVA. Han er i gang med et forskningsprosjekt der han over en femårsperiode skal kartlegge hverdagen til unge mennesker i Groruddalen. Han begynner med nokså mange respondenter, og i "Tante Ulrikkes vei" følger vi to av disse. Den ene er vellykkede og skoleflinke Mo, som egentlig heter Mohammed, og den andre er Jamal, som befinner seg helt i den andre enden av skalaen. Gjennom dette fortellergrepet får vi innblikk i hvor utrolig forskjellig innvandrerungdom i dette området kan ha det. Forhåpentligvis er dette et grep som kan ta ned en hel del forutinntatte holdninger blant folk i vårt land, både innenfor og utenfor dette miljøet.

Jamal er ikke så flink til å uttrykke seg skriftlig, og han får derfor sende inn lydfiler, mens Mo skriver eposter. Der Mo er velartikulert, er Jamal muntlig i stilen og har en rekke ord og uttrykk som er typisk for "kebabnorsk". Han bøyer ikke verb og substantiv korrekt, og mange av uttrykkene må man vite hva betyr for å forstå innholdet. Faren hans, som var voldelig, stakk av for mange år siden, og moren er psykisk syk. Hun klarer ikke å følge opp sønnene sine. Beskrivelsen av hvordan særlig lillebroren Suli får lide for dette, er hjerteskjærende. Hjerteskjærende er også beskrivelsen av hvordan skolen følger dette opp med stadige pålegg som bare ytterligere forsterker opplevelsen av å være tapere, som aldri har en reell sjanse i det norske samfunnet.

Sulis klær er skitne, han lukter urin, matpakkene hans er fattigslige og han sier absolutt ingenting i skoletimene, understimulert som han er fra hjemmet. Moren orker ikke å følge opp når hun blir innkalt til samtaler på skolen, så Jamal stiller opp i stedet. Han er opptatt av å holde barnevernet på armelengs avstand. Jamal gjør så godt han kan, og slutter på skolen for å begynne å jobbe. På den måten kan han bidra med hardt tiltrengte penger hjemme, og han tar noen dårlig betalte jobber her og der. Etter hvert stiger frustrasjonen over det meste.

Mo er en vellykket norsk-pakistaner som lykkes i skolevesenet. Så flink er han at statsministeren kommer på besøk til skolen hans. Etter videregående studerer han samfunnsøkonomi. Hjemmet hans er preget av en kjærlig oppfølgning fra oppegående foreldre, og alt ligger til rette for et godt og vellykket liv.

En dag møter Mo norske Maria, og de blir kjærester. Vi skjønner at Marias foreldre ikke er overbegeistret for forholdet, men at de aksepterer det med en slags avmålt skepsis. Gjennom skildringen av dette forholdet får forfatteren frem hvordan det er å være annen generasjons innvandrer, som aldri riktig kan komme inn i varmen i det norske samfunnet. Det er alltid et "men", og det er lite som skal til før vi rykker tilbake til "vi" og "dem".

Underveis opplever guttene 11. september, karikaturtegningene i Jyllandposten og æresdrap. Jamal får også pengestøtte fra moskeen for å gå videre på skole, og han oppsøker Mo, som han vet hvem er, for å få leksehjelp. Gjennom disse hendelsene blir vi kjent med hvor ulikt Jamal og Mo forholder seg til de samme hendelsene. Der Jamal er sint (både berettiget og uberettiget), er Mo forsonende og har et verdisyn som er godt gjenkjennelig i det etnisk norske samfunnet. Fortellergrepet får oss til å tenke grundig over hvorfor det er så viktig med nyanserte holdninger til innvandrermiljøer i Norge og andre steder. Variasjonene innad i miljøene er som regel mye større enn ulikhetene mellom nordmenn og innvandrere generelt. Når man vet dette, møter man også enkeltindividene med større grad av genuin nysgjerrighet - i stedet for å skjære alle over en kam på grunn av negative nyhetsoppslag i media.

Jeg anbefaler "Tante Ulrikkes vei" sterkt! Og så håper jeg at det kommer flere bøker fra denne forfatteren! Jeg valgte lydbokutgaven, der Mo, Jamal og seniorforsker Lars har fått tre ulike oppleserstemmer. Det fungerte svært fint! Spesielt en honnør til Tohid Akhtar som hadde den mest krevende oppleserrollen!

Femte bok i serien om Neshov-familien

Anne B. Ragde (f. 1957) har utgitt en rekke bøker siden debuten i 1986. Aller mest kjent er hun nok for bøkene om Neshov-folket. "Berlinerpoplene" kom ut i 2004, og ble etterfulgt av "Eremittkrepsene" i 2005 og "Ligge i grønne enger" i 2007. Disse tre bøkene er filmatisert. I 2016 kom den fjerde boka i serien - "Alltid tilgivelse" - og i år kom den femte - "Liebhaberne". Det handler om Margido, begravelsesagenten. Og om det homofile paret Erle og Krumme, som er småbarnsforeldre i København. For ikke å glemme Torunn som i sin tid reiste fra Neshov sammen med Christer ...

I den foreløpig siste boka i serien er Torunn tilbake på Neshov, som hun har overtatt etter at onkelen Tormod er plassert på sykehjem. Torunn har satt seg fore å få skikk på den falleferdige gården, og med relativt enkle midler tar hun for seg rom for rom. Dette står i sterk kontrast til det oppussingsprosjektet Erlend holder på med, der valget faller på dyre materialer i eksklusiv stil. Samtidig som Torunn pusser opp, går hun inn i Margidos begravelsesbyrå. Møtet med døden minner om livets forgjengelighet, om hvor fort det hele kan snu ...

Jeg må medgi at denne boka ikke engasjerte meg veldig sterkt. Det ble litt for mye fokus på de uviktige tingene i tilværelsen, mens jeg savnet mer dyptpløyende menneskelige skildringer. Underveis irriterte jeg meg også over måten Erlend og Krummes forhold ble beskrevet, fordi dette nærmest fremsto som en parodi på et homofilt forhold. Krummes evige slankekur og Erlends sans for finesse, hva enten det handlet om oppussing eller kulinariske opplevelser, fremkalte smilet mer enn alvoret. Ikke at det er noe galt i det, men det harmonerte likevel ikke helt med mye av alvoret i resten av historien. Noe av det fineste i boka var faktisk Tormods refleksjoner over en fortid der han i sin tid var forelsket i en tysk soldat.

Beklageligvis falt ikke denne boka helt i smak hos meg. Det var helt ok å høre den som lydbok, men nettopp fordi jeg merket at jeg lett ville falle av underveis, måtte jeg jobbe med konsentrasjonen. For alle som har tenkt å følge Neshov-familien videre i neste bok (som er bebudet fra forfatterens side), er nok dette å anse som en nødvendig mellombok - før det løsner for alvor i fortsettelsen. For ordens skyld: Anne B. Ragde skriver svært godt! Innimellom ble denne boka - for meg - litt for pludrete, men det er ikke sikkert at alle andre vil oppleve dette på samme måte som meg.

Mitt råd er: gi boka en sjanse dersom du elsket de foregående Neshov-bøkene. Jeg takker imidlertid for meg med denne boka.

Er du sikker på hvem du deler hus med?

Hvis forfatternavnet virker kjent, er det hun som har skrevet Naboparet. En bok som har vært svært synlig på forskjellige boksider. Har selv ikke lest boka ... ennå, men den står ulest i en av bokhyllene mine. Jeg har bare ikke somlet meg til å lese den. Hamstrer som regel mer bøker enn det jeg rekker å lese. Tror det bor et ekorn i meg. De er flinke til å hamstre de også. Uansett, da A Stranger in the House ble utgitt, fikk jeg mer lyst til å lese den enn Naboparet, så Naboparet får venta enda litt til ...

Har sett A Stranger in the House dukke ofte opp på Goodreads feeden min i det siste. Det er ikke alle populære bøker som frister, men denne fristet. Bare tittelen i seg selv lokket. Vet ikke hva det er med meg og dystre, grøssende titler, men noe er det. Det fenger meg med en gang. Dermed gikk det ikke lang tid før jeg bestilte den.

Interessant, men ingen annerledes plot
I A Stranger in the House havner Karen i en alvorlig bilulykke. Hun kjører i et utrygt område av byen, kjører i høy fart som om hun flykter fra noe, kjører på rødt lys og mister kontrollen. Bilen kjører rett inn i en stolpe og hun havner på sykehus. Hun husker ikke noe fra den kvelden. Karen og Tom har ikke vært gift så lenge, og de blir satt på prøve da de får vite at det er skjedd et drap i et område i nærheten av hvor bilulykken skjedde. Har Karen noen tilknytning til drapet? Hvorfor er etterforskerne så interessert i hva som skjedde den kvelden? Mens etterforskningen foregår, dras Karen og Tom fra hverandre, og blir nærmest som fremmede i samme hus. Kommer Karen til å få tilbake hukommelsen fra den kvelden, og vil de noen gang stole på hverandre igjen?

Spennende konsept og utgangspunkt i grunn. Jeg hadde ikke for høye forventninger heller for det har jeg sluttet med både når det gjelder bøker, filmer og musikk fordi da blir man fort skuffet. Det var ikke det som ødela for meg. Synes bare at dette konseptet er litt likt mange andre thrillere for tiden. De begynner å bli litt for like. Noen forfattere har også en tendens til å konsentrere seg så mye om overraskelsesmomentet at de glemmer resten. Det er slik det føles når man leser thrillere av og til.

For gjentagende
Dette er en typisk elsk eller "hat" bok som har fått svært forskjellige meninger. Slike bøker gjør meg alltid nysgjerrig. A Stranger in the House hadde noen spennende øyeblikk, men kunne ha tenkt meg mer atmosfære, bli enda mer kjent med persongalleriet og det hadde ikke skadet å legge til mer uhygge heller, fordi det blir fort platt og gjentagende, både når det gjelder dialog og handling. Lett underholdning, men ikke en bok som bidrar til å tenke på den lenge etterpå.

Fra min blogg: I Bokhylla

Andre bok i krimtrilogien fra Hebridene

Det er ikke mange dagene siden jeg ble ferdig med den første boka i Peter Mays krimtrilogi fra Hebridene; "Svarthuset". Da jeg skrev om denne boka på bloggen min, karakteriserte jeg den som en av de beste krimbøkene jeg har lest. Det handlet både om plottet og de språklige kvalitetene. Dessuten var det ikke ueffent at handlingen er lagt til Lewis i de Ytre Hebridene, og at boka inneholdt flotte natur- og miljøskildringer derfra.

Jeg hadde allerede kjøpt oppfølgeren "Lewismannen", men endte opp med å kjøpe enda en bok fordi jeg ikke klarte å vente til jeg kom hjem for å fortsette. I løpet av mindre enn et døgn var boka utlest, og det på tross av at jeg også hadde vært på jobb i mellomtiden. Slik har jeg ikke hatt det på flere år! Dette ble derfor en påminnelse om hvilken effekt krimbøker kan ha på oss lesere ...

Dersom du fremdeles ikke har lest "Svarthuset", fraråder jeg deg å lese resten av denne bokanmeldelsen. Jeg røper nemlig noe av det du først får vite mot slutten av denne boka.

Spoiler:

Ekteskapet mellom Fin Macleod og Mona er over, og Fin har solgt det meste av det han eide. Han har sagt opp jobben som politietterforsker i Edinburgh, og har vendt tilbake til Lewis, ni måneder etter oppklaringen av mordet på Angel Macritchie. Mordet i Edinburgh er derimot ikke oppklart, og ingen vet hvem som drepte sønnen deres. Artair er død, og Marsaili bor sammen med sønnen Fionnlagh i Artairs barndomshjem. Vi har fått vite at det er Fin, ikke Artair, som er Fionnlaghs biologiske far. Fins plan er å sette sitt barndomshjem i stand. Marsaili reiser jevnlig til Glasgow for å ta sine eksamener.

Fionnlagh har i mellomtiden blitt far. Kjæresten Donna er datteren til Donald, presten. Presten gjør alt han kan for å forhindre kontakt mellom datteren og kjæresten, fordi han ikke ser noen fremtid i Fionnlagh, som bare er 18 år og verken har jobb eller utdannelse.

Marsailis far Tormod er dement, og kona Mary orker ikke å ha ham hjemme lenger. Hun ønsker at han skal flytte inn på sykehjem. Underveis får vi innblikk i Tormods tanker, som er klokkeklare hva gjelder hans fortid. I nåtid er han derimot svært forvirret. Tilbakeblikkene til barnehjemmet han og broren Peter bodde på i sin tid, er hjerteskjærende. Vi følger dem som homer over til Harris, der de ble plassert hos en familie, og heller ikke her fikk de varme og kjærlighet.

"En homer. Hva er det?"

"En gutt eller jente fra et hjem, a ghràidh. Hundrevis av dem ble fjernet fra barnehjem og andre institusjoner av det offentlige og den katolske kirken og fraktet hit til øyene. Ble overlevert til fullstendig fremmede. Det fantes ingen nåde den gang. Unger ble satt i land fra fergen i Lochboisdale og sto på kaia med navnet på familien de skulle til på et skilt som hang rundt halsen på dem, mens de ventet på at noen skulle komme og hente dem. Skolen her ope var full av dem. Nesten hundre av gangen." (side 229)

Det dukker opp et lik av en ung gutt i torva, og dette oppdages i forbindelse med torvkutting. Liket er godt bevart, og til å begynne med lurer man på om liket kan være flere hundre år gammelt. Inntil man oppdager en tatovering av Elvis og "Heartbreak Hotel" på likets arm. Dermed vet man at dødsfallet må ha funnet sted på slutten av 1950-årene. Liket bærer preg av grov mishandling. Hvem var denne unge mannen? Hvem har tatt livet av ham? Og kan Tormod være til hjelp - før han forsvinner fullstendig inn i demenståken?

I likhet med i den første boka i trilogien, må vi også her tilbake til fortiden for å finne svarene på mordgåten. Vi får innblikk i hvordan foreldreløse ble behandlet etter krigen, om de skarpe skillene mellom protestanter og katolikker, om et samfunn med mye dramatisk vær og om mennesker som i sin tid drømte om å komme seg vekk fra de trange forholdene på øya Lewis/Harris, men som likevel har en dragning i seg om å komme tilbake. Innblikkene vi får i Tormods demente verden, der han er jeg-person, er nydelig skrevet og virker svært autentiske og overbevisende. Jeg har vært på Lewis og Harris, og kjente underveis i lesningen på at jeg må tilbake. Boka er godt skrevet og plottet er også denne gangen fascinerende skrudd sammen.

Jeg kan nesten ikke vente på den tredje og siste boka i trilogien - "Lewis-brikkene" - som kommer våren 2018!

Jeg anbefaler boka varmt!

Krim fra Ytre Hebridene

Jeg er egentlig fint ferdig med krim ... Og bare for å ha presisert det: jeg har lest min dose med krim! Det utgis imidlertid så utrolig mye elendig krim, og forlagsbransjen har skvist sitronen lenge nok nå. Fordi de vet at kjendisnavn selger, fordi de vet at det bare er å stable en pall med bøker ... så kommer leserne strømmende, livredde for å gå glipp av noe (de tror er) stort ... Forfatterne skriver bøker det går tretten på dusinet av, og det er bare skuff, skuff, skuff over hele linjen!

Så hender det likevel av og til et mirakel. Det dukker nemlig opp kvalitetskrim. Av forfattere man knapt har hørt om. Peter May er en slik forfatter. Bloggeren Anita fra Artemisias Verden sa det allerede i april i år - at "Svarthuset" av Peter May er kvalitetskrim på sitt beste. Det var likevel ikke nok for å få meg til å bite på. Faktisk måtte det komme en bok til i serien - "Lewismannen" - som fikk kritikerne til å gå nærmest mann av huse, før jeg forsto at dette var en bokserie jeg bare måtte få med meg. Og stopp en hal! Var det noen som nevnte Hebridene? Mannen min og jeg var på Lewis og Harris i de Ytre Hebridene i fjor sommer, og vi ble dødsfascinert! At mye av den gode kritikken går på de flotte miljøskildringene av spesielt Lewis, var ingen ulempe.

Nå har jeg lest - unnskyld: slukt! - "Svarthuset", og jeg ble ikke skuffet! Tvert i mot! Jeg er så hektet at jeg om få strakser kommer til å kaste meg over "Lewismannen", som jeg nå har kjøpt for andre gang (!) fordi den første jeg kjøpte ligger hjemme i Oslo. Der er jeg ikke akkurat nå, og jeg kan ganske enkelt ikke holde ut et døgn til uten fortsettelsen! Dessuten har jeg bestilt en fotobok som Peter May står bak. Den heter "Hebrides" og kom ut i 2013 - i tilknytning til trologien, slik jeg har forstått dette.

Peter May (f. 1951) er en skotsk forfatter som er født og oppvokst i Glasgow. May er i dag bosatt i Frankrike. Han utga trilogien som omfatter "Svarthuset", "Lewismannen" og "Lewisbrikkene" i årene 2009-2012, og de kom ut på fransk. Peter May har skrevet flere bøker, og dersom de holder samme kvalitet som "Svarthuset", har vi mye godt i vente i årene som kommer!

Etterforsker Fin Macleod er bosatt i Edinburgh, men kommer opprinnelig fra øya Lewis i de Ytre Hebridene. Han har knapt vært tilbake etter at han flyttet derfra for å begynne å studere i Glasgow. Omstendighetene førte til at det likevel ikke ble noe av studiene, og han ble i stedet politimann. Siden giftet han seg med Mona, som han fikk en sønn med. For en måneds tid siden ble sønnen, som da var åtte år, meid ned og drept av en bilist, som stakk av fra stedet. I sorgen over å ha mistet sønnen blir det klart både for Fin og Mona at det ikke er noe mer igjen av ekteskapet deres.

For noen måneder siden ble det begått et grufullt drap i Edinburgh. Den drepte var hengt opp etter hodet, og hadde fått buken sprettet opp. Fin Macleod etterforsket dette drapet. Nå er et tilsvarende drap begått på Lewis, og det er nærliggende å tenke seg at det er en forbindelse mellom disse to drapene. I og med at Fin har vokst opp på Lewis, blir han sendt dit for å assistere etterforskningen.

Det er med blandede følelser Fin reiser tilbake til øya, der noe av det siste som skjedde var at han deltok på den årlige gugajakten ute på klippeøya An Sgeir.

"Guga var det gæliske ordet for en ung havsule, en fugl som mennene i Grobost hadde jaktet på hver eneste august i alle år. Jaktlaget reiste på en toukers tur til en liten klippe åtte mil nordvest for nordspissen av Lewis. An Sgeir het den, ganske enkelt klippen. En nitti meter høy stormpisket klippe som steg rett opp av Nord-Atlanteren. Hvert år på denne tiden ble den dekket av hekkende halvsuler og ungene deres. Det var en av de viktigste havsulekoloniene i verden, og menn fra Ness hadde tatt denne årlige pilgrimsreisen i mer enn fire hundre år, krysset skyhøye bølger i åpne båter for å hente fangsten sin. Nå dro de ut med frisketrålere. Tolv menn fra Crobost, den eneste landsbyen i Ness som hadde vedlikeholdt tradisjonen. I fjorten dager levde de et villmarksliv, risikerte liv og lemmer for å fange og drepe de unge fuglene i reirene sine. Opprinnelig var det for å skaffe mat til landsbyen de reiste ut til øya. Nå var gugaene en delikatesse som var etterspurt på hele øya. Men gjennom en fuglevernlov vedtatt i Underhuset i London i 1954, var fangsten begrenset til to tusen fugler. Så nå var det bare flaks eller gode kontakter som ga en familie muligheten til å få en smak av guga." (side 59-60)

Noe skjedde der ute på An Sgeir den gangen. Men - det som skjer ute på klippeøya, blir på klippeøya ...

Det er Angus Macritchie - Angel blant "venner" - som er myrdet på Lewis. Angel hadde få venner, og var i det hele tatt dårlig likt av de fleste. Mange kan derfor ha hatt et motiv for å ville drepe ham ...

Fin`s tilbakekomst til Lewis vekker mange minner. Vi får høre om de gamle svarthusene, som etter hvert ble erstattet med hvithusene. Og vi får høre om fundamentalistiske protestantiske kirker som har dominert øylivet i århundrer, og nærmest gjort det umulig å få tak i mat under sabaten (dvs. på søndager). Det var til og med en kampsak å få lov til å ankomme og forlate øya med ferger på søndager. Barnas husker ble låst med kjettinger for å forhindre at de skulle bli fristet til å leke ... Fin tenker tilbake på barndommen med mye sorg. Foreldrene som døde da han var åtte år, oppveksten hos hans eksentriske tante, vennskapet med Artair, ungdomskjæresten Marsaili ... Nå er Artair og Marsaili gift, men de har ikke noe lykkelig ekteskap. Dette er også historien om dem som dro og dem som ble igjen, om levde liv som har gått i stå og om muligheter som aldri ble benyttet. Og om familiehemmeligheter som er så dypt begravd at det nesten er umulig å finne dem frem igjen ...

Fin blir stasjonert på Stornoway, øyas hovedstad. Etterforskningen av drapet på Angel ledes av en gjeng fra Inverness. Fin`s oppgave er som nevnt å finne eventuelle likhetstrekk mellom de to drapene som er begått i hhv. Edinburgh og på Lewis.

"Svarthuset" er en usedvanlig godt skrevet roman med dyptpløyende personskildringer, som røper god psykologisk innsikt hos forfatteren. Skildringene av naturen og miljøet på Lewis, øya som ligger i de Ytre Hebridene, er formidable! Dette har fått mange kritikere til å kalle boka et mesterverk. Det er dessuten litt av et plott som rulles opp, og selv om vi underveis kan tenke og tro det meste, faller absolutt ingenting på plass før vi nærmer oss de aller siste sidene i boka. Det eneste jeg ønsker å røpe, som også står på bokas smussomslag, er et løsningen er å finne i en konfrontasjon med fortiden ... Dette er absolutt en av de beste krimbøkene jeg har lest noen gang! Noen ganger er det plottet som gir denne følelsen. Andre ganger er det de språklige kvalitetene. Denne gangen er det begge deler!

Jeg anbefaler "Svarthuset" sterkt, og kan nesten ikke vente før jeg jeg kaster meg over "Lewismannen"!

Kan man skjule følelsene sine for den man elsker?

Stella er bare ungdom, men har allerede mye å hanskes med. Hun har plutselig sterke følelser for hennes bestevenninne, Sigrid. Hvordan i all verden skal hun klare å skjule det når de møtes på skolen nesten hver dag? Sigrid skal på sydenferie med familien i to uker, og Stella får tilbud om å være med. Klarer hun å være med uten å vise følelser og konfrontere bestevenninnen sin om hva hun egentlig føler for henne? Eller blir følelsene for sterke at hun må innrømme alt for henne, i så fall, hvordan kommer Sigrid til å reagere?

Vanskelige følelser
Det er ikke alltid lett skru av følelsene sine når man først liker noen og deretter late som ingenting. Det er noe som skjer med de aller fleste. For noen er det lett å skru av følelsene, mens for andre trengs det mer krefter å klare det. Det er vel også en utfordring å late som ingenting når den personen man liker best er i nærheten av deg så og si hver dag, fordi man går på samme skole. Stella er en kjepphøy og selvgod jente. Hun vet at hun ser godt ut og er en av skolens mest populære jente, men under overflaten virker hun mer menneskelig, og avslører en usikkerhet både i seg selv og angående andre. Hun er ikke redd for den kjærligheten hun føler for Sigrid, men hun er redd for hva Sigrid vil mene om det og reaksjonene til de andre hvis Stella avslører hvor godt hun liker Sigrid. Hun liker henne bedre enn en venn. Samtidig er det ikke sunt å bære på alt alene, heller.

Å finne troen på seg selv i en usikker tid
Dette er på mange måter en vond, ærlig og realistisk bok om følelser, det å finne seg selv og prøve å gjøre det riktige i ung alder. Finne balansen mellom å være tro mot seg selv, og samtidig skåne seg selv og andre. Hva er det riktige å gjøre? Hvordan går man frem når man får følelser som man ikke har kjent på tidligere? Det handler om å vokse opp, prøve å være lykkelig og finne troen på seg selv i det man gjør og valgene man tar. Å være trygg på seg selv er tross alt ikke like lett, spesielt ikke når man er så ung som Stella.

Nå skjer det er ikke bare en roman for jenter, men kan godt leses av gutter også, for her er det mange situasjoner som oppstår, som både jenter og gutter kanskje vil kjenne seg i. Boka er både humoristisk, spesielt Stellas sarkasme, den er fin, og det skjer noe hele tiden. For oss voksne blir nok boka til tider vel forutsigbart og ikke så veldig overraskende, men den er underholdende og godvond å lese. Grunnen til at jeg mener at boka passer godt til skolepensum er fordi fleste ungdom sliter med å passe inn, være trygg på seg selv og samtidig styre følelsene for den man er forelsket i.

Fra min blogg: I Bokhylla