Bokelskere.no

Svenskene og danskene er flinke til å lage filmer og Tv-serier. Men er de bedre krimforfattere?

Katrine Engberg har hittil vært et ukjent navn for meg. Kjenner til flere forfatternavn, men samtidig er det mange å holde styr på. Nye debutanter kommer hele tiden, men Katrine Engberg er ingen debutant. Glassvinge er bok nummer tre i serien om politietterforskerne Jeppe Krøner og Anette Werner, og kan fint leses som frittstående. Jeg selv har ikke lest de to tidligere bøkene, og syntes ikke at det gjorde noe.

Usikker tid for politietterforsker Jeppe Krøner
Jeppe Krøner lever i en usikker tid. Han har mye å prestere på jobb, spesielt i den nye saken, hvis ikke lover sjefen hans å sette noen andre på saken istedet for ham, og Anette Werner sliter på hjemmebane med ustabil søvn, valg av navn og små feider med mannen etter fødsel. På jobb må Jeppe Krøner finne en morder veldig raskt da mennesker blir funnet døde i vannfontener med merkelige og dødelige snitt på kroppen. Hvem er drapsmannen/kvinnen, og hva har de brukt for å lage slike snitt? Samtidig har han et hemmelig forhold med en kollega, men han blir ikke helt klok på forholdet, siden hun viser ham både kalde og varme signaler. Hva betyr det? Både Jeppe og Anette har mye å stri med, og samtidig må han klare seg uten sin jobbpartner siden hun har som nevnt fødselspermisjon, men klarer hun å holde seg unna med tanke på hvor nysgjerrig hun er på saken?

Overfladiske bikarakterer
Som sagt, dette er mitt første møte med Katrine Engbergs forfatterskap, og for å være helt ærlig, er dette typisk krim som ikke byr på så mye nytt. Boka har godt driv, består av raske kapitler, og er veldig lettlest. Men selve krimsaken og persongalleriet er noe jeg føler har lest mange ganger før. Ikke noe nytt der i gården. Man blir godt kjent med hovedpersonene Jeppe og Anette, men følte at bikarakterene ble noe overfladiske. Man vet hvem man skal stole på og ikke, men det er ingen som skiller seg ut, bortsett fra Falck. Falck er en kollega av Jeppe. Han ble min favoritt fordi han kommer med noen veldig tørre vitser når man minst venter det. Han er både slitsom og morsom.

Til tross for at dette er en veldig lettlest krim som man leser ut på bare få dager, opplevdes den samtidig som noe slitsom, for jeg er ikke veldig interessert i å lese om amming, navnevalg og om småbarnsforeldres liv generelt. Når jeg skal lese krim vil jeg heller ha noe som er mørkere og mer hardbarket enn å lese om bleieskift ...

Fra min blogg: I Bokhylla

God start, men så tynnes det ut etter hvert ...

En uheldig mann eller bare lav viljestyrke?
Daniel er ikke en som er heldig med kortene. Han kan virke litt tafatt, men er egentlig bare uheldig. Han er litt i grenseland mellom å være tafatt og uheldig. Han er en mann som prøver å gjøre sitt beste, men som er både hjemløs og arbeidsledig. Ved en tilfeldighet får søskenbarnet hans øye på ham mens Daniel tigger, og bestemmer seg for å gi Daniel boplass hjemme i leiligheten. Det Daniel ikke vet er at han søskenbarnet hans kun gir ham dette tilbudet for å bo billigere. Daniel mistrives i denne nye situasjonen, spesielt da søskenbarnet ber en annen bo sammen med dem uten å høre med Daniel først, og han er desperat etter å få seg en jobb. Før han vet ordet av det dukker det opp et uventet brev, om jobbtilbud ved Craven Manor. Et sted Daniel knapt kjenner til. Når han undersøker det viser det seg å være et nedlagt, majestetisk, og gjengrodd hus. Det viser seg for å være en som heter Bran som har sendt ham ut på oppdrag. Han vil at Daniel skal bo der og jobbe der, så lenge han følger noen visse regler. Er dette stedet noe å satse på, og hvem er denne Bran? Kommer Daniel til å møte ham eller er det hele en spøk? Han er desperat etter å komme seg vekk fra søskenbarnet sitt som viser seg for å være en slesk og utspekulert fyr, og Daniel har virkelig ikke noe å tape ...

Av og til trenger man en god spøkelseshistoriebok og jeg leser mye horror. Jeg må ha litt horror med overnaturlige elementer i, sånn som denne. Konseptet virket fascinerende, men selve utførelsen opplevdes som noe annet. Jeg liker bøker som byr på mye atmosfære. Det er selvfølgelig ikke det viktigste, men nødvendig for å kunne leve seg inn i boka, og det følte jeg at jeg ikke fikk til helt her. Til tross for at boka tilhører horrorsjangeren og samtidig byr på overnaturlige elementer, så opplevdes Craven Manor som fullstendig stemningsløst, og da blir man ikke så veldig engasjert.

For overtydelig når det gjelder personligheter
Persongalleriet i seg selv er spennende og byr på mange forskjellige personligheter. Men synes det blir for overtydelig når det gjelder hvem man kan stole på av dem, og ikke. Man trenger ikke å få alt inn med teskje heller. Den som var mest spennende å lese om er denne mystiske Bran. Man blir nysgjerrig på om Daniel får møte ham og ikke, og hva slags type er det som sender oppdrag og mynter i en konvolutt? Det er jo ikke spesielt moderne? Man undres på hvem han er og hvorfor han skjuler seg, og hvorfor dette ønske om å pusse opp dette falleferdige stedet? Disse spørsmålene var det eneste som drev meg videre i boka. Jeg gir aldri opp en bok samme hvor mye jeg misliker den,men synes at det meste i boka ble seigt, selv om Craven Manor er en veldig kort bok på bare 290 sider. Det ble ikke akkurat noen "grøssende" opplevelse. Det føltes mer ut som satire eller svart komedie som gjør narr av sjangeren, men slik er det dog ikke for å understreke det. Det ble en bok jeg ikke klarte å ta helt alvorlig til slutt. Vet godt at mange ikke tar horrorsjangeren seriøst, men det gjør jeg til tross for at sjangeren fort kan bli både hinsides og provoserende. Dette var langt fra underholdende bare hinsides og vemodig lesing. Ikke spesielt skrekkelig.

Det er mye jeg kunne ha sagt om Craven Manor, men boka er såpass kort og jeg har sagt det meste om den allerede uten å røpe noe. Dette ble ingen skremmende spøkelsesbok, men heller tam og stemningsløst. Fikk ingen frysninger denne gang heller, gitt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg må tilstå at jeg er svært svak for tegneserier i såkalt fransk-belgisk tegneserietradisjonen, spesielt den retningen som kalles Comic-Dynamic, en dynamisk stil med spenstig strek og ofte runde, karikerte figurer, for eksempel med karakteristiske store runde neser.

De mest kjente figurene innen denne stilen er Asterix, Lucky Luke, VIggo og Sprint - kjente og kjære tegneseriefigurer som det stadig gis ut nye album av, også oversattt til norsk, mens vår egen Pondus er vårt mest kjente hjemlige eksempel på denne formen for tegnestil.

Trioen Kabíček, Skandfer og Agdestein er nå ute med bok nummer to i deres felles kjærlighetsprosjekt Krüger & Krogh, tegnet i nettopp denne stilen. De kommer egentlig fra reklamebransjen, men har dette som et felles hobbyprosjekt.

Duoen Jacob Krüger og Otto Krogh befinner seg også denne gang i sekstitallets Oslo, som agenter i den hemmelige etterretningstjenesten AFMA (Avsnitt for mellomliggende anliggender). De tar de sakene som ligger mellom Forsvarets Etterretningstjeneste og Politiets Overvåkningstjeneste.

Dette er oppfølgeren til den svært suksessfulle førsteboka «Brennpunkt Oslo» som kom i 2014. Fire år tok det altså å ferdigstille de vel 60 helsidene i denne fortellingen, og det skjønner man godt - dette er presisjonsarbeid på høyt nivå. Tegningene fra 60-tallets Oslo er laget på bakgrunn av nitidig reaserch, og spesielt de store panelene kan studeres som de reneste kunstverk i seg selv.

Historien er laget på bakgrunn av samme type research, og har bakgrunn i ekte myter fra Osloområdet. I dette tilfellet må de to etterforskerne opp til Gamle Aker Kirke for å undersøke mystiske lyder og hendelser fra kirkens gravsteder. Hva skjuler seg under bakken blant graver og gruver midt i Oslo? Mystisk!

Boka preges av god og kjapp dialog de to agentene imellom, der dynamikken først og fremst preges av den snerte og unge Krüger og den godt voksne og moralistiske Krogh. Det er et glitrende eksempel på tegneserie som ren underholdning, men gjort så til de grader gjennomført at ingen som elsker enten gode røverhistorier eller gode tegneserier kan komme unna!

Denne passer for alle!

En av grunnene til at jeg ønsker å formidle tegneserier, er, foruten historienes verdi i seg selv, å vise at vi snakker om et seriøst medium, en kunstart, og ikke noe som er mindre verdt å ta til seg enn for eksempel romankunst, filmkunst eller billedkunst. Det er lett å si, men det er mer utfordrende å få til i praksis, interessen hos publikum er ikke ekstrem.

Men uansett så er det viktig å få fram at tegneserier kan gi leseopplevelser som er noe annet enn det alle andre medier kan gi. Ett lysende eksempel på nettopp dette, er Steffen Kvernelands selvbiografiske «En Frivillig Død», utgitt i fjor, som omhandler faren Odd Kvernelands selvmord tidlig på 80-tallet, da Kverneland selv var i slutten av tenårene.

Døden er et vanskelig tema i utgangspunktet, og når man skal beskrive selvmordet til en person i nær familie og i all sin gru, så gjør det alt enda mer utfordrende.

Kverneland skildrer en barndom og en oppvekst med en far som framstår som et forbilde på mange områder, en mesterhjerne som vinner priser for sine hydrauliske treningsapparater og andre mer eller mindre geniale oppfinnelser som han mekker sammen. Faren er skildret som en person som er glad i barna sine og på de fleste områder et over gjennomsnittlig godt forbilde for dem - alt i lys av søttitallets standard vel og merke.

Samtidig får vi også, ikke MINST i de ekstremt uttrykksfulle tegningene og i utstrakt bruk av familiefoto og faksimiler, et innblikk i fars mørkere sider. Det antydes alkoholisme, det sies direkte at det er tung depresjon med i bildet og det er spredte forsøk på behandling. Men det går som vi skjønner ikke så godt.

Det er et balansert og undrende portrett Kverneland gir av faren sin, tegnet både med kjærlighet til hans gode sider, men også men en viss forståelse for hans mindre sympatiske karaktertrekk. Det er også et godt portrett av 70-tallet, med antydning til kvinnefrigjøring og store samfunnsendringer som foregår mer i bakgrunnen.

Kverneland hopper mye fram og tilbake i tid, fra skildringer av tidlig barndom til ungdom og fram til sin egen tilværelse som 50-åring og far for sine egne. Vi finner han i undrende samtaler med venner, han stiller stadige spørsmål ved farens valg og kommer med få bastante svar, men han hinter mye, og mye av teksten og undringen er meislet inn i hans karakteristiske og lett karikerte tegnestil. Paradoksalt nok er det også en god del humor i dette, og selv om boken er krevende, til tider nesten uutholdelig, så har den også Kvernelands karakteristiske lette stil blandet opp i det hele.

                                                                                                                                                                                                                                                                                 Forfattere snakker ofte om at en bok var helt nødvendig å lage på et eller annet tidspunkt, og med det i tankene så må denne dypt personlige og svært bevegende tegneserieboken ha vært en påkjenning for Kverneland å lage. «En frivillig død» er en bragd om et svært alvorlig, men viktig tema.

«Det eneste som forener fattig og rik, by og land, yachtklubb og kjøkkenhage, er at alle samfunnslag støtter en president og et regime som for hvert år blir mindre demokratisk. Jeg har vært forelsket i Moskvas lyssirkler og levd tett på Russland hele mitt voksne liv, men forstår ikke lenger hvordan russerne tenker»

Slik begynner Bernhard Mohr sin personlige bok om det moderne Russland, formulert i tittelen som et enkelt spørsmål som det ikke finnes noe enkelt svar på, og som selv ikke i denne boken blir fullt ut besvart. Boken «Hvorfor stemmer Russerne på Putin» omhandler en stat som gjennom lovgivning, propaganda og maktmiskbruk har tatt bort fundamentale rettigheter fra folket, som knebler sivilsamfunnet gjennom vold og ikke minst trussel om vold og som bedriver utstrakt korrupsjon i egen vinnings hensikt.

Hvorfor godtar russerne i dag en ledelse og en karismatisk leder som gjennom alle sine år ved makten beviselig og bevisst har stukket unna milliarder av rubler i lommene på seg selv og sin krets av medsammensvorne? Hvordan kan oppegående mennesker, mer intelligente og mer beleste enn de fleste, unngå å se og unngå å reagere på, at svært mange av de store mediene i Russland fungerer som rene propagandakanaler for statsmakten, en statsmakt som innskrenker handlingsrommet og friheten til 142 millioner mennesker – attpåtil vårt naboland?

Bernhard Mohr er journalist og forfatter, og han jobbet fra 2006 i en mediebedrift i Russland, en gratisavis ved navn Moj Rajon, som betyr «Min bydel», eid av norske Schibsted. Han beskriver denne tiden på midten av 00-tallet som en blanding av Klondyke og sitat: «The Roaring Twenties åtti år forsinket på grunn av kommunismen». For Mohr var dette en tid der de store økonomiske problemene på 90-tallet og opp mot århundreskiftet var i ferd med å legge seg, og en gryende liberal holdning føltes rådende i det russiske samfunnet. Han omtaler denne tiden som en optimistisk epoke både økonomisk og politisk i landets historie – og han beskriver denne tiden i sitt eget liv som nærmest rosenrødt.

Forfatteren av denne boka avsluttet sitt eventyr i Russland i 2011, da avisen ble solgt videre til nye eiere. Han beskriver at han fikk Russland mer på avstand da, men dette litt perifere forholdet mellom ham og Den Russiske Føderasjonen ble brått vekket til live i 2014, med opprøret på Majdan-plassen i Kiev der over hundre mennesker døde, og som etter hvert førte til at Russland invaderte og senere annekterte Krimm-halvøya, og krigen i Ukraina var et faktum. Det Mohr da ble vitne til, blant annet på Facebook, er at hans gamle arbeidskamerater og øvrige russiske bekjente førte helt andre argumenter for invasjonen og annekteringen av Krim enn de man kunne høre fra norsk og vestlig hold. Forskjellen var stor og påfallende.

Mohrs prosjekt i denne boka er å dra tilbake til Russland ti år seinere, for så å oppsøke gamle kollegaer og stille dem relativt direkte spørsmål om hva som har endret seg i løpet av disse årene, hvordan de ser på Putin og regimet som styrer verdens i utstrekning største land og en av verdens største økonomier. Det er et godt utgangspunkt for en interessant bok, og den avgir noen interessante svar, selv om denne boken selvsagt ikke er en fasit alene.

I boka møter vi en rekke mennesker som Bernhard Mohr tidligere har kunne kalle sine kollegaer og som han fortsatt kaller sine venner. Leseren får, foruten intervjuer med enkeltmennesker i ulike posisjoner, også en rask innføring i russisk historie og mentalitet. Mohr skisserer i lys av historien opp hva som forener og hva han mener skiller Russland og Europa – alt som har ført til dagens situajson, og han gjør det på en pedagogisk lettfattelig og spennende måte.

Boka innbyr til refleksjon, og jeg gjør meg selv egne refleksjoner over hvor vanskelig det egentlig er for et menneske å se seg selv utenfra i et system der propagandaen hagler. Jeg tenker også at vi alle er ofre for propaganda, fake news og løgner iulike former, selv i det åpne og liberale Norge. I en verden av teknologi der et amerikansk presidentvalg blir avgjort ved hjelp av datainnsamling og algoritmer er det grunn til å se kritisk ikke bare på Russland, men også på oss selv.

I et slikt perspektiv oppleves det som viktig å lese bøker av denne typen, skrevet av en person som har sett utviklingen i Russland både gjennom nyhetssendinger, analyser og gjennom sine russiske venners Facebook-oppdateringer og endog intervjuer med dem. Og det er fremfor alt viktig å forsøke å sette seg i russernes sted – hvordan ville vi selv ha reagert i et slikt system der vi materialt sett ikke lider noen nød, men der vi likevel ikke er helt frie til å mene og si hva vi vil, og samtidig risikerer alt vi har kjært ved å aktivt protestere og opponere mot makten? Ville vi gjort det?

Johan Harstad bør være kjent for et relativt stort publikum, kanskje særlig for romaner som «Hässelby» og «Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet» hvor sistnevnte ble gjort om til tv-serie på NRK for noen år siden. Hans foreløpig siste utgivelse er den temmelig omfangsrike «Max, Mischa & Tetoffensiven», utgitt i 2015, og som han har mottatt prestisjetunge internasjonale priser for. [Feil, det er selvsagt «Ferskenen» fra 2018, ulest for min del dessverre.]

Men den boka jeg skal snakke om nå, det er «Ambulanse» fra 2002. Formatet i denne novellesamlingen er ikke stort, den er på under 200 sider og den representerer også forfatterens skjønnlitterære debut. Dette er med andre ord ikke en ny bok, men jeg følte nå at tiden var kommet for å tette et hull i hans forfatterskap – og det var jo en sann glede.

«Ambulansen» som litterær metafor er ikke så dum, ambulansen eller utrykningskjøretøyet kan lett symbolisere frykten for det forgjengelige i livet, men den kan også representere håpet om at det finnes en redningsplanke der ute, selv for den som føler seg som aller mest fortapt. Som et samlende element for urbane fortellinger om moderne livsanskuelse er den svært treffende og meget effektiv, selv nå 17 år etter utgivelsen.

Historiene i samlingen kretser rundt de mektige og evige temaene, som liv og død, kjærlighet og forakt, frykt og mot. Ambulansen selv er innom jevnlig i novellene og den fungerer som et element som binder historiene sammen der den farer gjennom aktørenes liv, kanskje som et varsel om ulykke eller noe ubehagelig ELLER som et symbol på en ny retning i livene deres. Vi møter også ambulansesjåføren selv i åpningsnovellen, der han fortvilet forsøker å balansere traumene fra arbeidet i felten med et normalt familieliv, slik mennesker i ekstreme yrker ofte skildres på film, som mennesker med plusser og minuser, men også dypt preget av den rutinemessige katastrofen de må forholde seg.

I en annen novelle møter vi en voksen sønn som har en gammel far som ligger for døden, som ikke klarer å unngå å planlegge hver minste detalj rundt både døden selv og alt det som skjer ellers i livet hans, og selv ikke midt i tragedien klarer han å unngå å tenke på hver eneste bidige detalj som skal fikses, ordnes og stelles med. Men liv og død kan ikke alltid planlegges på den måten, noe sønnen snart får merke. I en annen historie møter vi en ung forelsket gutt med vannskrekk som fortvilet forsøker å forsere utfordringen med å dykke ned til bunnen av et svømmebasseeng for å hente opp en livredningsdukke. Klarer han det, og i så fall – ligger nå egentlig frelsen der?

Jeg nevnte det filmatiske aspektet tidligere, og det er i det hele tatt noe filmatisk over beskrivelsene i mange av novellene i «Ambulanse». Tilsammen minner de litt om den formen for flettverksfilmer som var populære rundt årtusentallet, altså der mange ulike historier flettes sammen med hverandre. Et eksempel på det er «Magnolia» av Paul Thomas Anderson, som dukket opp på kino i 1999, tre år før denne samlingen så dagens lys.

Selv om ord flyter i en mild strøm så er både mental og kroppslig smerte et gjennomganstema her, noen ganger forbundet med krig og terror, andre ganger med hverdagslige gjøremål og en følelse av ren og skjær maktesløshet. Spesielt i novellen «Vietnam, torsdag» gir Harstad oss en inngående og smertefull innføring i hvordan napalm egentlig virker på huden – ikke en vakker opplevelse, men troverdig, inntil det smertefulle.

Akkurat som musikkplater egentlig er meningsløse uten en eller annen form for samlende kraft, om ikke annet som i en gjennomtenkt rekkefølge på låtene og et gjennomgående sound, så er det samme selvsagt tilfellet for gode novellesamlinger. I alle fall så ER dette tilfellet for «Ambulanse», og det er noe som slår en etter endt lesning at dette minner vel så mye på en roman som en novellesamling, enkelte av figurene opptrer flere steder, og den føles helhetlig og historiene gir best mening når de leses i sin helhet.

Jeg er svært glad for at jeg gikk tilbake for å lese dette ungdomsverket av Harstad, den bør ingen med sans for gode noveller gå glipp av.

Vikinger er noe som ligger i tiden, i romanform med Bjørn Andreas Bull-Hansens populære «Jomsviking», og på tv-skjermen med den påkostede «Vikings» samt den hjemlige parodien «Vikingene». Ingen grunn da for tegneserieskaper Øystein Runde å ikke henge seg på bølgen og lage en oppfølger til sin egen «Soga om Olav Sleggja» fra 2009.

Boka åpner i år 1000 der «Soga om Olav Sleggja» sluttet, med at en skadeskutt vikingrebell som går i land i Skåne i Sverige, med innvollene halvveis utenfor kroppen og en baby på nakken, etter å ha blitt skåret stygt opp av selveste Olav Tyggvasson i slaget ved Svolder. Olav mottar behandling for skadene, og han blir deretter innblandet i et intrikat møte med svenske berserker.

Det spares ikke på virkemidlene her, dette er ikke en tegneserie for sarte sjeler. Innvoller og kroppsdeler svirrer rundt, blodet spruter og den brutale vikingtiden framstår som mytene tilsier – kald, hard og med fryktløse menn som utkjemper voldsomme slag og med store ord. Men innimellom slagene får vi også ta del i det som er en ganske intrikat handling, man skal jammen følge godt med gjennom disse vel hundre sidene med grovtegnet historiefortelling, meget løst basert på virkelige hendelser.

Selv om dette er en røverhistorie i beste actionstil, med et plott og en presentasjon som kanskje legger seg vel så tett på kiosklitteratur som på sagalitteratur, så er grunnlaget for denne tegneserien ekstremt god research. Når innvollene først henger løst på magen, da har Runde gått den ekstra mila for å undersøke hvordan vikingmedisinen kunne ha fikset ham. Ikke helt realistisk akkurat, men i alle fall ikke tatt ut fra lufta heller.

Øystein Rundes produksjon som tegneserietegner er brokete og spenner fra humor, reiseskildringer, parodier og rene eksperimenter - og her altså en ekstremt blodig vikinghistorie der den mørke humoren og overdrivelsen er sterkt fremtredende. Det er nok en fordel å ha lest originalen «Soga om Olav Sleggja», men i min lesing av «Berserk» var denne ikke særlig langt framme i hjernebarken, så jeg vil påstå at denne kan leses som et frittstående verk.

Er det noe vits i å stole på noen i det hele tatt?

Jeg har lest en bok av Laura Lippman, og det er lenge siden. Så sånn sett er hun ingen favoritt. Men jeg er ikke bare svak for horror, men også spenningsbøker. Ikke at de er skumle, men heller fascinerende, i hvert fall noen av dem. Dette er dessverre ikke en av de bedre spenningsbøkene jeg lest.

Brent av solen er fortalt på en veldig rotete og snodig måte, mer oppsummerende enn fortellende. Det er en skrivestil jeg ikke har spesielt sansen for i bøker, for det blir fort uengasjerende, i hvert fall for min del.

Hjelper det å rømme unna en komplisert fortid?
I begynnelsen av boka møter man Polly. Hun forlater mann og deres barn. Hun vil lære mannen sin et par ting, blant annet å ta ansvar. Selv drar hun til Belleville som er et øde og et lite bortgjemt sted som ikke mange drar til. De som bor der, merker det godt hvis det kommer noen nye. Mannen hennes angrer seg for at han ikke forlot forholdet mens han tenkte å gjøre det, men hun kom ham i forkjøpet, og han blir sittende igjen alene som forsørger. Det virker hjerterått av henne å bare forlate dem slik. Har hun ingen empati i det hele tatt? Men Pollys fortid er noe komplisert, som vi ikke får vite så mye om med det første. I de første femti sidene får vi stadig høre fra hans side, Pollys mann, at sexlivet deres var bra. Veldig "interessant" og opplysende. Han gjentar det til det kjedsommelige. Bra sexliv eller ikke, hun forlot ham likevel. Tenk det ...

Hvem er ute etter hvem, og hvem skjuler hva?
Belleville ligger i Delaware, og mens hun er på flukt fra hennes egen lille familie og mye annet, møter hun Adam, som også hevder han er på gjennomreise, men av en eller annen grunn blir begge to værende. Det hele blir "dramatisk" når noen i nærområdet dør. Hun blir sett på som "mistenkt" av andre siden hun har blitt sett i nærheten av offerets dødsfall. Kommer Adam til å bli værende, eller tror han at hun har noe med dødsfallet å gjøre? Har han noe selv å skjule? Elsker de hverandre, eller er dette en slags katt og mus lek? Det Polly ikke vet, er at Adam egentlig er satt på en sak som privatdetektiv for å finne henne. Hvem er egentlig skurken i denne fortellingen, og hvem lurer hvem?

Brent av solen blir fremstilt som en slags film noir. En gammeldags historie blir flettet inn i en moderne tid på en måte. Det er det eneste jeg liker litt med boka, men ellers hadde ikke denne boka særlig mye å by på. Skrivemåten og endring av perspektiv var veldig frem og tilbake, og noe rotete fremstilt. Jeg liker bøker der perspektiv ofte blir endret istedet for at alt blir fortalt fra hovedpersonen hele tiden, men denne gang ble det for uoversiktelig, og til slutt mister man nesten interessen for hvem som er hva. Følte heller ikke jeg ble godt nok kjent med hovedpersonene da de ble vel mystiske for meg. Jeg fikke ingen connection til noen av dem, og brydde meg ikke om de er skyldige eller ikke, eller hva de driver på med. Man mister tråden og interessen til slutt, og vil bare boka skal ta slutt. For hele historien blir mer masete enn spennende, og hadde nok passet bedre som en novelle i et eller annet ukeblad enn i bokformat.

Som sagt så leste jeg en annen bok av Laura Lippman for lenge siden som heter De døde vet (What the Dead Know) og tror jeg foretrekker den fremfor Brent av solen. Brent av solen ble dessverre for rotete, og for vanskelig å sette seg inn i på grunn av mangel av interesse. Laura Lippman prøver denne gang å forsøke seg som Hitchcock, men mislykkes ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Når man tror et rolig sted er trygt ...

Eddi Stubb er tilbake, og denne gang etterforsker han mysteriet om en ung jente som blir funnet død ved sjøen. Hva har skjedd henne, og hvem så henne levende for siste gang? Er det noe vennene hennes skjuler? Var det selvmord? Samtidig får Eddi Stubb øye på Osvald som er et lite geni, og god til å huske på tall. Man synes synd på ham fordi han blir holdt utenfor av andre ungdommer fordi han er autist. De ser på ham som "annerledes", noe som er trist og leit. Kan han være til hjelp i denne etterforskningen, eller vet han mer enn han innrømmer? Eddi Stubb og hans nye kollega, Vilde Vang får mye å gjøre.

Nøktern og hverdagslig krim
Dette er ingen original eller heseblesende krim, men god hverdagslig krim. Det er skrevet på en nøktern og troverdig måte. Denne Eddi Stubb virker i Slå på ring noe demotivert og sløv i denne saken. Gjemmer seg litt i bakgrunnen? Han blir litt satt ut da han møter sin nye kollega som er en veldig ung kvinne. Han tviler på henne i begynnelsen. Hvorfor? Er det fordi hun er kvinne i et mannsdominerende miljø, eller er det fordi hun er så ung? Er det på grunn av begge deler? Vil hun imponere ham, og kommer de til å gå overens? Hun virker i hvert fall ivrigere enn det han er. Er det på grunn av at hun er fersk, og vil vise hva hun er god for?

Underveis i etterforskningen blir vi kjent med mange spennende karakterer. Vil noen av dem avsløre seg? Det virker nesten som om alle har noe å skjule. Eller er det sånn? Kjenner vi de vi kjenner, så godt som vi tror? Det er ikke godt å si. Jeg er heller egentlig ikke interessert i været, har ikke kommet helt i den alderen ennå, men liker måten forfatteren beskriver det på, fordi det gjør det hele litt mer levende. Det er med på å skape en dyster og urovekkende stemning.

Det er ikke bestandig den kriminelle saken som er mest spennende å lese om
Selve saken er en helt "vanlig" sak, ikke det helt det store, men syntes ikke det gjorde noe. Det er ikke bestandig saken i en krimbok trenger å være så spennende, men andre faktorer, slik som atmosfære, persongalleri, skrivestil og mye annet teller også veldig mye. Jeg har også opplevd det i andre krimbøker. Det er ikke bestandig saken i en krimbok som er det mest spennende å lese om. Synd at saken ikke var trekkplasteret denne gang, men likevel gjorde det ikke noe da persongalleriet denne gang er selve drivkraften. Mange av karakterene blir man godt kjent med, og man undrer på hva de har å skjule. Hva er det de ikke forteller?

Det som ødelegger litt er som med Unni Lindells bøker: En kvinnelig etterforsker dukker opp. Ikke noe galt i det, men jeg foretrekker å lese om mannlige etterforskere uten å skjønne helt hvorfor. Likestilling er bra, men i krimbøker liker jeg best at etterforskere er mannlige fordi synes de er mer spennende å lese om enn kvinnelige etterforskere, og jeg fikk ikke helt sansen for denne Vilde Vang. Ikke bare fordi hun er kvinnelig etterforsker, men syntes hun ble vel mystisk, og synes kanskje hun prøver for hardt?

Fra min blogg: I Bokhylla

Sikker på at det er bare du som skriver i dagboken din?

Meget spennende konsept
Clare er en sterk og ambisiøs kvinne. Etter skilsmissen bor hun sammen med hennes unge datter, Georgia (også kalt Georgie), og hunden Herbert. De lever et enkelt liv og har det godt sammen, selv om de har sine uenigheter som i enhver familie. Datteren hennes har en kjæreste som hun alltid vil ha besøk av. Noe Clare ikke alltid liker siden han er noen år eldre enn datteren, men prøver å stole på henne. Clare har også en god jobb. Hun er foreleser i litteratur, og hennes spsialfelt er om R.M. Holland, som er en gotisk forfatter, og hun ønsker selv å skrive en bok om ham. Verden snus på hodet da hennes gode venn, og kollega, Ella, blir funnet myrdet. I nærheten av liket finner etterforskerne et notat hvor det står: "Hell is empty" Det er et sitat fra bokaThe Stranger av R.M. Holland, som ofte blir nevnt. Siden Clare er alene med mye ansvar, har hun behov for å skrive dagbok, noe hun gjør flittig. Hun betror sine tanker i dagboken, men en dag ser hun en hilsen i den som hun ikke selv har skrevet. Av en eller annen grunn føler hun seg ikke trygg, og hun synes at hverdagen blir bare merkeligere og merkeligere ...

Jeg har aldri lest noe av Elly Griffiths før, men det er alltid hyggelig å utforske ukjente forfatterskap. Jeg liker å lese av kjente og kjære forfattere også, men noen ganger bare må man utvide horisonten, noe jeg ofte gjør, og Elly Griffiths var slett ingen dårlig valg. Persongalleriet er svært spennende å lese om, spesielt Clare fordi man får ofte følelsen av at man ikke alltid vet hvor man har henne. Med noen virker hun veldig tillitsfull, ansvarlig og omsorgsfull, mens mot andre kan hun virke noe kjølig og hard. Man får ikke helt tak på henne.

Mørk og mystisk atmosfære
Er det en ting jeg legger stor vekt på og setter stor pris på i bøker, er atmosfære. Jeg legger selvfølgelig ikke all vekt på det, men bøkene må ha en eller annen atmosfære i seg, og det hadde denne mye av. Både handlingen og karakterene var spennende å lese om, også de små birollene som dukker opp. Selv om saken ble litt vel enkel mot slutten og noe "smådum", følte jeg ikke at det ødela noe fordi boka byr på mange andre gode faktorer som gjør til at man føler at man får en god leseopplevelse likevel. Sånn sett ble jeg ikke skuffet.

Også litt morsomt å lese om denne ene etterforskeren som fremdeles bor hjemme hos foreldrene sine. Det er ingenting galt i det. Det virker bare koselig. Hun er nesten like spennende å lese om som Clare. De virker som sterke karakterer begge to, på helt ulike måter.

En annen person som er spennende å lese om, selv om han ikke helt har den store rollen, er Rick som er kollega av Clare. Det har gått rykter om at noe har foregått mellom ham og den som ble funnet drept, Ella, som var en god kollega av begge to. Rick hadde også en greie for Clare for en stund tid tilbake. Han er en gift mann, men er han til å stole på?

Underveis i denne groteske saken, dukker det opp flere mistenkte. Er den skyldige noen fra nærmiljøet?

Dette er en spennende bok på mange måter. Likte spesielt godt at handlingen foregår for det meste i engelsk skolemiljø, som gjør det lille ekstra når det gjelder gotiske elementer. Liker også at boka tar for seg litt om spøkelseshistoriesjangeren, som jeg er glad i selv. Det er ikke noe jeg blir skremt av lenger, men synes fremdeles det er en fascinerende sjanger.

Lettlest og nysgjerrigheten tar fort overhånd
Boka består av korte kapitler, spennende persongalleri, mange uhyggelige elementer sys inn i handlingen, og det er en bok man lett blir dratt inn i, spesielt mot slutten da ting virkelig skjer. Selv om saken ble for enkel og opplagt, synes jeg ikke resten av boka ble "ødelagt" av den grunn. Den er mørk og dyster, noe jeg har sansen for. Det eneste jeg har å klage på er at boka godt kunne ha vært lenger, og det er ikke alle i persongalleriet man blir like godt kjent med. Den jeg likte minst å lese om var Georgia, datteren til Clare. Hun virker irriterende uten å klare og sette fingeren på hvorfor, og blir for skyggeaktig. Likte også at boka skifter på perspektiv. Jeg foretrekker bøker der ting blir fortalt fra forskjellig perspektiv, istedet for at det bare er hovedpersonen som er i sentrum, for det gjør det hele mer troverdig.

Leit at saken ble for enkel og smådum på slutten, men som sagt, synes likevel dette er en god bok som er verdt å få med seg. Jeg liker gotiske bøker, men har lest altfor lite av denne sjangeren, og denne boka gir meg lyst til å utforske mer av den sjangeren.

Ps: Jeg har en annen utgave enn den som er oppført her.

Fra min blogg: I Bokhylla

Rampestreker er kanskje morsomt, men av og til kan man gå for langt ...

Er det to forfattere jeg har lest mye av oppgjennom årene, så er det R.L. Stine og Stephen King. Først leste jeg mye R.L. Stine sammen med mye annet før jeg gikk over til Stephen King, da jeg ville ha noe mørkere. Vil jeg ha noe nostalgisk, leser jeg mye R.L. Stine. Det er som å dra tilbake til barndommen igjen.

Populær forfatter
Som barn leste jeg Grøsserne og noen andre serier av R.L. Stine, og noen få Fear Street bøker, men jeg rakk ikke å lese mange av Fear Street bøkene før det ble bestemt at det ikke ville bli utgitt flere her til lands, fordi de solgte for lite i Norge, noe som var en skuffelse. Men nå har det kommet heldgivis en reboot av Fear Street bøkene, som nå heter Return to Fear Street som plaster på såret.

The Wrong Girl er bok to i serien og disse bøkene kan leses som frittstående bøker da nye hendelser og karakterer oppstår i hver bok, ogThe Wrong Girl er om Poppy som er visstnok sjefen i vennegjengen. Hun elsker pranks, eller rampestreker som det heter på norsk. Hun og vennene har lyst til å bli "kjendiser" på Internett ved å gjøre forskjellige stunts og lure folk. Stunts som er litt på kanten. Men Poppy blir utsatt for noe veldig slemt. Vennene hennes lurer henne til å tro at hun nettopp har begått noe svært kriminelt og føler at hele livet faller sammen, helt til det hele blir avslørt som en spøk. Hun føler seg sviktet av vennene sine, og sverger hevn, men noen kommer henne i forkjøpet. Kommer hun til å få skylden for alt, eller vil hun finne den skyldige før han eller hun går for langt?

Spennende tema, men slapt gjennomført denne gang
Hevn er et fascinerende tema både på film og i bokformat. Noen tar hevn for å gjøre livet surt for andre, mens andre tenker på hevn og bare lar det være med tanken. Vi mennesker er forskjellige, og godt er det. Dette er en av de slappeste bøkene jeg har lest av R.L. Stine hittil. Til og med humoren han bruker, som har en tendes til å være sært, tørt og vittig uteblir og blir for anstrengt. Det er nesten som om det er ingen ting som fungerer i denne boka. Man begynner å lure på om det virkelig er R.L. Stine som har skrevet den eller ikke.

Denne Poppy (spesielt navn) er en svært irriterende karakter som man ikke får sympati for, ikke en gang når hun ikke får en eneste rolle i skoleskuespill stykket. Synes hun virker for sjefete overfor sine venner og er ikke spesielt empatisk. Det er det inntrykket man får av henne. Hun er kanskje litt for høy på seg selv? Det virker ikke som om hun bryr seg spesielt mye om søsteren hennes heller, som også stiller opp på audition for skuespillstykket for skolen. Syntes også det var svært lite kjemi mellom vennegjengen til Poppy og at de virket for forskjellige. Man skjønner ikke helt hvorfor de henger sammen, siden personlighetene deres er svært forskjellige, og de vil gjøre forskjellige ting. Denne vennegjengen er ikke spesielt samstemt. Det eneste interessante med boka er noe drama som utspiller seg, selv om man ikke er begeistret for drama, men det gjør til at man ikke kjeder seg i hjel mens man leser boka. Det er jo et pluss.

Bortsett fra det var dette noe seige greier. Lite spenning og intensitet, noe R.L. Stine er flink til å ha med ellers i bøkene sine, men her hadde han ikke kraften sin med seg. Intrigene og selve hovedproblemet blir for opplagt og pinlig.

Fra min blogg: I Bokhylla

Er det trygt å leie et feriested for noen måneder?

Et forhold på godt og vondt trenger noe forfriskende
Ben og Marian har et forhold mange kan drømme om. De har sine feider de også, men er like forelsket etter en del år sammen, og sammen har de sønnen, David. De bor også i en av verdens kuleste byer, New York, men det er bare et problem. De lider av brakkesyke. Brakkesyke er følelsen av å være innestengt på samme sted over lengre tid, og en med hverdag med lite variasjon. Man på en måte sløves ned av det. Det opplever de to i leilighetkomplekset de bor i, og blir gal av alle nabolydene som hører med. De orker ikke enda en sommer fanget i reiret. Mens Ben er på jobb finner Marian en annonse om noen som leier bort et hus for noen måneder på landet, vekk fra byens mas og fjas. Ben er ikke helt keen på ideén, og skjønner han ikke har annet valg enn å bli med, og i det minste undersøke huset. Se tilstanden av det. De blir møtt av Miss Allardyce og broren hennes som viser seg for å være svært eksentriske, og i motsetning til Marian, får Ben dårlige vibber av stedet og menneskene uten å klare og sette fingeren på nøyaktig hvorfor. De kan låne hele stedet for seg selv for noen måneder sammen med tanten til Ben som også skal være med, men det er bare en liten hake ... Hva er det de ikke forteller med en gang, og er det en grunn til at Ben bør være var mot dette stedet?

Gammeldags sjarm
Er det en sjanger jeg er veldig glad i, er det horror, både i bok og filmformat. Jeg liker godt både gamle og nye filmer, spesielt de gamle. Selv om denne boka er filmatisert, er dette en tittel som av en eller annen grunn har klart å gå meg hus forbi. Fy skamme meg, for dette er en svært fascinerende bok med god horrorstemning. Jeg får litt Rosemary's Baby vibber av den, ogThe House of the Devil (film fra 2009). Historiene i seg selv er ikke spesielt like, men man får den samme krypende og urovekkende følelsen, og venter spent på at det skal smelle. Man bare venter på at noe fælt skal skje, og man må bare lese videre. Det er ikke bar historien i seg selv som er spennende og klaustrofobisk, men også persongalleriet, som består av svært forskjellige karakterer som skal tilbringe noen måneder for seg selv på landet. Det er nesten som å be om bråk.

Burnt Offerings ble utgitt i 1973, og det er forfriskende å lese gammel horror da sjangeren hadde sin utstråling. Jeg liker sjangeren ennå, men det er synd at mye av det ødelegges av dårlige og tungtrødde remakes, noe jeg ikke skjønner helt vitsen med. Hvorfor ikke beholde originalene som de er? Burnt Offerings har ikke blitt til en nyversjon ennå så vidt jeg vet, og håper ikke det blir det heller. For remakes blir sjeldent bra. Så håper ikke filmversjonen havner i den fella. Å lese horrorbøker er stort sett like underholdende som å se dem på film. Visjonene er der, og stemningen er noen ganger til å føle og ta på, også når det gjelder Burnt Offerings. Man bare får en ekkel følelse med en gang de kommer til feriestedet. Jeg liker Marascos skrivestil veldig godt fordi det er veldig nøkternt og krypende skrevet. Det er bare synd at boka er så kort, for man vil at denne ekle stemningen skal vare litt til.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg og Michelle Obama har en ting til felles: Vi begge er januarbarn.

Ung og lovende
Michelle LaVaughn Robinson Obama hadde bursdag i forrige uke den 17. januar og fylte 55 år. På denne korte tiden har hun rukket å gjøre og være veldig mye. Det er en kvinne mange føler en ærefrykt for og ser opp til, og det med god grunn. Hun er en dyktig kvinne innenfor mange områder.

For det første elsket hun å lære og gjøre nye ting, og var veldig skoleflink. Før hun møte ektemannen Barack Obama, har hun utført mange studier. Hun vokste opp under trange kår, men foreldrene hennes og broren hennes klarte seg bra. Hun vokste opp i Chicago hvor hun delte hus med grandtanten som eide huset. Michelle og familien hennes og grandtanten bodde i hver deres etasje. Hun tok pianotimer hos grandtanten som også var pianolærer, og de to gikk ikke spesielt godt overnes. Michelle viste seg å være veldig lærenem, og tanten hennes hadde visse krav. Det oppsto en slags kamp mellom dem. Gjerne kall det for en slags stille maktkamp. Fra Michelle Obama var liten har hun vist at hun er både sta og handlekraftig, eller "obsternasig" som hun selv kaller det i boka.

Støttende familie
Det er ikke bare barndommen hun snakker om, men også foreldrene sine, broren sin og studiene sine. Familien som alltid var bekymret for faren hennes som hadde MS. De prøver å få ham til lege, men han nekter. Til tross for bekymringer, prøver Michelle å bygge sitt eget liv med venner, skole og gå fra et vanlig tenåringsliv til å bli en voksen kvinne. Selv om hun kommer fra trange kår, har hun en veldig støttende familie og gjør det veldig bra, broren hennes også, som hun er nær venn med.

Det mest spesielle med Min historie er å lese om møtet mellom henne og Barack Obama, og å få vite hvor forskjellige de to egentlig er. Hun er som nevnt en handlekraftig dame som liker å ha mennesker rundt seg, og stresser for å komme seg hit og dit. Barack Obama kan bestille seg en hytte et sted for å være alene i noen månender for å skrive bok, gå slentrende fra sted til sted og ta det som det kommer, selv om han jobber hardt. Han kan å holde seg rolig i alvorlige situasjoner.

Strenge regler
Det er også en kjent sak at selv om man bor i Det hvite hus, kan man ikke gjøre akkurat som man vil. Fra før av vet jeg at man kan ikke åpne et vindu selv av sikkerhetsmessige årsaker. Litt morsomt at hun nevner at hun og Barack Obama nesten ikke fikk lov til å gå opp og ned trappene, og heller ta heisen for Secret Service ville ikke at de skulle skade seg ved å falle ned trappa eller noe. Hun nevner også at hun og Barack Obama ville at barna deres skulle leve et normalt liv, til tross for Secret Service har sine strenge regler.

Michelle Obama deler mye av seg selv som person, bakgrunn, fortid og nåtid i boka, men likevel føler jeg fremdeles at man ikke får ta del av den personlige plan. Man får et godt inntrykk av henne og lærer noe nytt underveis, men likevel føler jeg ikke at man blir godt kjent med henne som person. Man kommer ikke nær henne på en måte man skal gjøre gjennom biografier og memoarer. Så savnet mer dybde og åpenhet sånn sett.

Det er ingen tvil om at Michelle Obama er en imponerende kvinne. Jeg er større fan av mannen hennes, Barack Obama, men Michelle er ikke så verst hun heller. Liker det de tror på sammen. Å støtte de svake i samfunnet og mangfold, og sammen forandret de Det hvite hus til et mer åpent sted.

Det er litt av en reise hun har hatt hittil.

Fra min blogg: I Bokhylla

Ble ikke voldsomt begeistret over den jeg heller. "Lille Linerle." Det var en helt grei krim og er alltid skeptisk til populære bøker. =)

Min søster anbefaler bøker. Lager en liste for å holde oversikt.

(Anmeldelsen gjelder The Woods are Dark)

I 2018 avsluttet jeg året med den merkeligste boka jeg noensinne har lest ...

Den er hverken sjokkerende eller original, men tvers gjennom banal. Men av og til trenger man slike bøker. Jeg gjør det. Det er min måte å slappe av på.

Herlig, gammeldags slasher
Richard Laymons bøker er "b-versjon" og minner veldig om slashere fra 80-tallet. Det er drastisk, mørkt og humoristisk. Det er ikke bøker for alle, for Laymon skriver også svært grovt og vulgært, bare for å advare om det. Det er ikke bøker for ungdom.

Denne boka er fra forskjellige perspektiver. En familie er på kjøretur, og bestemmer seg for å overnatte i et lite sted i California. Faren oppdager til sin forskrekkelse at overnattingsstedet de nettopp har singert seg som gjester i, er falskt. Det er bare en slags "kulisse". Historien veksler frem og tilbake fra denne familien til to collegejenter som blir kidnappet og fraktet inn i skogen. Der tilhører en menneskegruppe som kalles "Krulls". Nakne kvinner og menn kvinner kidnapper folk, og de har sin grunn som jeg ikke kan røpe her, for det forklares i boka, og jeg vil ikke avsløre noe. Hvem er "Krulls", og kommer familien og collegejentene unna disse voldelige skapningene?

The Woods are Dark er ikke for alle da den er pervers, vulgær, og kannibalistisk. Ikke nok med det ... Den er veldig voldelig, brutal, inneholder noen voldtektsscener, og er veldig hinsides på mange måter. Horror og slashere er jo sjangere som er kjent for å provosere og sjokkere. Synes ikke denne klarer å provosere, og heller ikke å sjokkere. Men med disse nevnte stikkordene er det kanksje feil å si at boka er veldig underholdende, men husk at dette er fiction. Det er horror blandet med slasher, og da må man tåle at det blir litt drastisk, da det er meningen med begge sjangrene, spesielt innen slashere. Også må man huske på som sagt at dette er fiction. Da er det lov å kalle det underholdende.

Datteren til Laymon tar opp kampen angående boka
Richard Laymon slet med å slå gjennom i USA, men var populær blant annet i Europa. Han døde dessverre altfor tidlig i 2001, og ble bare femtifire år gammel. Han døde av hjerteinnfarkt. Da han ga utThe Woods are Dark for første gang, ble han veldig redigert av forlaget som tok vekk mange sider av manuskriptet. Etter hans død gikk datteren hans gjennom skriveriene hans, og ville at hele The Woods are Dark skulle bli utgitt på nytt uten sensurering. Den usensurerte versjonen ble publisert av Cemetery Dance Publications i 2008. Det originale manuskriptet ble først utgitt av Warner Books, og det var også de som redigerte bort en stor del av manuskriptet.

Dette er ingen bok for sarte sjeler. Men tåler du en dose svart humor og er vant til sjangeren, vil du få igjen mye underholdning. Synes dette er en av Laymons beste, og det er synd at den ødelegges litt på grunn av en cheesy avslutning.

Min utgave er fra 2006.

Fra min blogg: I Bokhylla