Zombier eksisterer vel ikke?

Forholdet mellom mor og sønn er temmelig anspent etter at tenåringsguttens far døde i en klatreulykke. I ettertid går de på nåler og prøver så godt de kan å gå overens mens de sørger på hver deres måte. Og nå når sommeren har kommet bestemmer 16-årige Max seg for å skaffe seg en sommerjobb, og han går bak morens rygg når det gjelder jobbvalg. Han vil og bestemmer seg for å jobbe i gullgruvene som nettopp har åpnet for utforskning og i jobben inkluderer det klatring. Han holder derfor jobben skjult for moren siden hun ikke vil at han skal klatre med tanke på hva som hendte med faren hans. Hun er redd det samme skal skje med Max, men Max tar denne jobben bak hennes rygg sammen med en ukjent fyr som heter Savini. Sammen utforsker de den urørte grotten og skiller lag. Men når Max og Savini gjenforenes, oppdager Max et ukjent bitt på Savinis kropp. Dagen etter er Savini syk og kan ikke møte opp på jobb. Fra da av oppdager Max noe underlig i samfunnet. Mange mennesker oppfører seg rart. Slentrer av gårde og lager rare lyder. Hva er det som foregår? Begynner folk å bli syke? Men når disse menneskene viser voldelige egenskaper må Max gjøre alt han kan for å redde moren hans, kameratene og jenta han er forelska og ikke minst, seg selv fra disse forferdelige skapningene. Men er det mulig uten å bli en av dem?

Først av alt er ikke zombier helt min greie. Jeg har sett noen zombiefilmer oppgjennom årene, og alle har på en måte kjedet meg. De er for meg bare noen hjernedøde fjolser som grynter. Hva er så skremmende med det? Og jeg har heller ikke orket å se noe av den berømte tv-serien The walking dead som også handler om? Netopp! Zombier. Hva er så fascinerende med slentrende skapninger som bare lager gryntelyder?

Selv om disse skapningene ikke er underholdende på film eller i tv-serie format, for min del, ble jeg overrasket over hvor underholdende de var i bokformat. I boka er de mer beskrivende og underholdende var det også å lese om hvor voldelige de var og hvordan de spiste ofrene sine. Det er noe helt annet å lese om zombier enn å se dem. Når jeg ser dem på tv, klarer jeg ikke å ta dem helt seriøst, men i bokformat ble zombier for meg mer underholdende og fargerike. De fikk mer liv i seg enn når de er på skjermen. Det var i alle fall den oppfatningen jeg fikk mens jeg leste. For trodde ikke jeg ville like boka i utgangspunktet.

Dette er den første boka i en ny ungdomsserie publisert av Egmont Kids Media Nordic AS. Bokserien består av frittstående bøker skrevet av forskjellige forfattere. Litt i samme konsept som Marg & Bein - serien som er publisert av Cappelen Damm. Jeg har riktig nok bare lest en bok av begge seriene, men kan allerede bekrefte at jeg har mer tro på denne Grusom - serien av Egmont enn Marg & Bein - serien av Cappelen Damm. For denne Grusom - serien virker på en måte freshere og består av mer action og grøss. Så er spent på hvordan denne bokserien som blir bidratt av forskjellige forfattere vil utvikle seg videre.

En smak av zommer er den første boka ut den frittstående ungdomsserien Grusom og er et lovende pangstart. Her er det grøss, action og levende karakterer. Boka har et meget godt driv og zombier som invaderer Norge er en artig og spennende tanke. Herlig underholdning og regner med at både gutter og jenter vil like denne som setter pris på grøss.

Neste bok i serien er Rom 33 av I.M.H. Gilbert.

En fin innføringsbok for folk som vil lære om nynorskens historie og grammatikk både frivillig og ufrivillig på en relativt nøytral og lett fremstilling som ser språkkonflikten fra begge sider. Dette kan skyldes at boken er skrevet av en som tidligere bokmålbruker, som dermed unngår å gå i den fellen med å krev at nynorsk bør være den eneste skriftsspråket i Norge eller latterliggjøre og ser ned på den som ikke bruker nynorsk som mange nynorskbrukere som skriver om konflikten har gjort tidligere. Boken knuser noen myter om nynorsk samtidig som den vedlikerholder myten om at det skal være mye enklere å lære seg nynorsk grammatikk enn bokmål grammatikk og andre språks grammatikk. Det vil si: kan du nynorsk, kan du lære deg bokmål og andre språk lettere og bedre.

Alle har vel et eller annet arr fra fortiden ...

20 - årige Robin har ingen kontakt med familien, bor alene i en leilighet i Volunberg hvor hun nyter ensomheten. Hun er så og si venneløs, bortsett fra at hun har litt kontakt med naglebarna som henger ved kiosken. Naglebarna kaller hun dem inni seg siden de kler seg i svarte klær og nagler. Har en slags black-metal stil. Hun snakker litt med dem en gang i blant selv om hun ikke føler seg som en av dem.

Ingen vet hva Robin gjør og er i stand til. Hun lever et hemmelig liv som innbruddstyv og blir stadig oppringt til nye oppdrag. Hun har ingen private forhold til kundene sine. Hun holder det kaldt og platonisk. Profesjonelt. Hun gir dem gjenstander de er ute etter mot betaling. Men et av oppdragene hennes går galt da hun knabber en mobiltelefon fra en mann på gata, og livet blir snudd på hodet når hun svarer noen som ringer på mobilen som hun skulle stjele for en av hennes kunder. En fyr som heter Ofelion Custordi snakker til henne i mobilen og inviterer henne til farmen hans. Robin blir innviklet i denne farmen og Custordis freaker som er hans arbeidere, og selv om hun mest av alt har lyst til å stikke av fra det stedet som nesten roper fare, er hun også veldig nysgjerrig av å finne ut hva slags sted denne farmen er. Snart blir hun dratt inn i en verden bestående av freaker, flere kriminelle bander, og en underverden hun ikke aner hvordan hun skal komme seg vekk fra med livet i behold.

Jeg hadde aldri hørt om boka eller forfatteren da jeg fikk den som leseeksemplar fra Panthera Publishing. Panthera er et forlag som satser på unge skriveglade mennesker og forfatteren av denne boka, Maren Westlie Mathisen debuterte med denne boka da hun bare var 20 år. Det er jo imponerende med tanke på at mange forfattere sliter med å bli antatt og prøver, og prøver i flere år før de får det til. Sånn sett er det imponerende, og det er ingen tvil om at denne unge forfatteren har stor skriveglede. Hun skriver med stor innlevelse og intensitet. Karakterene er levende og det er lett å se for seg miljøene de vanker i, men til tross for dette, savnet jeg mystikk. Forfatteren overlater ikke noe til leseren og det savnet jeg. I mange tilfeller opplevde jeg at mange situasjoner og tilbakeblikk ble overfortalt og kvalte historien. Ingen hemmeligheter ble holdt skjult og det skuffet meg. Jeg savnet å få noen spørsmål som ikke blir besvart i boka som leseren kunne få tenke over selv og gruble over. Istedet for å kvele historien med mange forklaringer. Jeg savnet mer undertoner og ting som kunne gi meg noe å gruble på istedet for å få noen av svarene i det hele tatt. Overlate noen svar til mystikken, hvis dere skjønner hva jeg mener?

Brente barn skyr ilden er en bok bestående av et fascinerende konsept, men dessverre føltes det til tider at forfatteren prøvde for hardt, og det ble mye forklaringer og beskrivelser istedet for den thrilleren og mystikken jeg savnet. Jeg likte de kriminelle bandene. De voldelige handlingene og at boka besto av et spennende persongalleri. Men det hadde blitt mye bedre hvis boka besto av mer undertoner. God underholdning, men det er dessverre ikke alltid nok.

Jeg er kommet et stykke uti bok 6, og her er en kort rapport fra meg om hva jeg synes.
Vel, jeg er fremdeles ikke så veldig begeistret, boka er ok den men der er noe i den som ikke appellerer så veldig.
Årsaken til at den ikke fenger, har med innholdet å gjøre. Det er forviklinger og vansker i parforhold og det eviglange forholdet mellom Mary og Fred som tar litt for mye plass etter min smak. Det blir liksom litt "Herregårdsroman" over dette. (Ikke det at jeg har lest så mange av de da, men har en viss peiling på hva de går ut på :))
For meg blir dette litt kjedelig lesning i lengden. Det er lite eller få overraskende elementer til nå, det er heller ganske forutsigbart og ikke så veldig interessant. Det mangler liksom en dirrende "nerve" i fortellingen, det blir så mange ord.
Men slutten kan jo veie opp noe for meg. For jeg skal da lese den ut, det er ikke så galt altså.
Jeg tror kanskje jeg skjønner hvorfor jeg ikke har lest den før, har nok hatt en fornemmelse om at den ikke ville falle helt i smak.
Har hatt lyst til å ha lese den lenge derfor stemte jeg på den til felleslesingen, og det er jeg glad for.

Nyoversettelse som gir nytt liv til Huckleberry Finns eventyr langs Mississippi!

Mark Twain (f. 1835 d. 1910), hvis egentlige navn var Samuel Langhorne Clemens, skrev 25 bøker i løpet av sin forfatterkarriere (den siste riktignok utgitt 100 år etter hans død). Hans mest kjente romaner er uten tvil Tom Sawyer (1876) og Hunckleberry Finn (1884). Det er også disse to bøkene som er med i "1001 bøker du må lese før du dør".

Opp gjennom tidene har det kommet ut ulike utgaver av "Huckleberry Finn" - både hva gjelder innhold og språk. Den opprinnelige norske utgaven av boka var det Zinken Hopp som hadde oversatt, men det er godt mulig at det foreligger flere oversettelser for alt jeg vet. Da jeg ble oppmerksom på at Cappelen Damm har nyoversatt denne boka, som nå har fått tittelen "Huckleberry Finns opplevelser", var jeg ikke sen om å skaffe meg denne utgaven. I bokas etterord, som nettopp er ført i pennen av oversetteren selv - Bjørn Alex Herrman - opplyses det at det er Mark Twains Librarys utgave av "Adventures of Huckleberry Finn", som ble utgitt i forbindelse med 125-årsmarkeringen i 2010, som ligger til grunn for denne nyoversettelsen. Denne bygger igjen på Mark Twains originalmanuskript som ble gjenfunnet i 1990.

"Manuskriptet skiller seg fra den publiserte versjonen på en rekke avgjørende punkter, men Twain arbeidet med det gjennom hele prosessen til det gikk i trykken, og han sørget selv for å omarbeide flere passasjer og stryke andre, så han fikk boken slik han ville ha den." (side 423)

Denne oversettelsen er altså mer omfattende enn tidligere utgivelser, og den er dessuten mer tro i forhold til originalspråket. Oversetteren understreker at det har vært vanskelig å oversette de ulike dialektene, men at han har unngått å knytte dialektene til noe spesifikt geografisk område i Norge. Akkurat dette er jeg takknemlig for, for jeg opplever det litt for lettvint og dessuten både banalt og klisjéfylt - for ikke å si irriterende - å knytte slike oversettelser til østkant-dialekt. For øvrig er det ett ord som særlig på engelsk oppleves provoserende den dag i dag, og det er "nigger". Men som Bjørn Alex Herrman sier - dette ordet er en del av vokabularet som ble brukt på den tiden hendelsene fant sted (Twain skildrer en "verden av i går"), og dessuten ville ikke det å fjerne dette ordet ha ført til at teksten hadde blitt mindre rasistisk av den grunn. Samfunnet var rasistisk den gangen, og det er dette tidsbildet Twain tegner i sin bok. Akkurat dette kommer man ikke bort fra.

Det er altså en oversettelse som i ett og alt er skrevet i et muntlig språk, ført i pennen av 14 årige Huck Finn, som ikke akkurat fremstår som den mest språkmektige og hvis refleksjoner bærer preg av hans nokså enkle oppfatning av livet og de situasjoner han og slaven Jim kommer opp i underveis.

"Språket i boken ble av flere kritikere ansett for å være under enhver kritikk; et medlem av styret for Concord Public Library, som fjernet boken fra hyllene allerede én måned etter utgivelsen, uttalte: "Den skildrer en rekke eventyr av sletteste moral; ikledd et språk som er en rå, uvitende dialekt, og side opp og side ned forekommer det en systematisk bruk av dårlig grammatikk og rå, grove og uelegante uttrykk. Dertil er den svært uærbødig." " (side 423)

Og mens jeg først er i gang med sitater om boka, hører også Hemingways berømte kommentar med:

"All moderne litteratur kommer fra én bok av Mark Twain som heter Huckleberry Finn. All amerikansk litteratur kommer fra den. Før den var det ingenting. Senere er det ikke skrevet noe like godt."

I "Huckleberry Finns opplevelser" er Huck fortelleren og jeg-personen. Nokså morsomt foregir han seg å være forfatteren av boka, mens "Tom Sawyers opplevelser" derimot var skrevet av Mark Twain. I et naivistisk språk forteller han om sin tilværelse hos Enkefru Douglas, som på idealistisk vis prøver å gi ham en god kristen oppdragelse. Han må gå i ordentlige klær, gå på skole, lære bibelhistorie og bordmanerer osv. Dette finner Huck i lengden nokså kjedelig, og han lengter etter sine fillete klær og det å kunne drive med akkurat det han har lyst til. Samtidig er det behagelig å komme til dekket bord og å ha et ordentlig sted å sove.

Det topper seg da Hucks forfyllede far dukker opp og gjør krav på sønnen, mens det han egentlig ønsker er å få kloa i noen penger som tilhører Huck. Det spiller ingen rolle hva Huck selv vil, for en far er tross alt en far. Huck er imidlertid ikke forberedt på å bli låst inne av faren, som bare venter på at han skal mørnes såpass at han skal gå med på å gi pengene til ham. Heldigvis klarer Huck å rømme til slutt. For å unnslippe faren, får han det hele til å se ut som bortføring og drap. Alle tror han er død, og dermed slutter de å lete etter ham.

Underveis treffer Huck på Jim, slaven som i mellomtiden har rømt fra Miss Watson, fordi hun vurderte å selge ham til noen andre. Huck og Jim starter ferden på en flåte nedover Mississippi, og opplever underveis de utroligste ting. Som da de møter på kongen og hertugen, to svindlere som de nesten ikke blir kvitt og som fører at de må flykte fra by etter by, med horder av sinte mennesker i hælene. Og hadde det ikke vært for Hucks oppfinnsomhet og kløkt, kunne det noen ganger gått riktig ille. Historiene er først og fremst morsomme, samtidig som de også forteller om den innbitte rasismen i samfunnet overfor negerslavene, eller niggerne som de her omtales som.

" "Har du sett kongen non gang?"
"Hvem? William den fjerde? Joa, klart jeg har - han går i kjerka vår." Jeg visste at han var dau for mange år sia, men det sa jeg´kke no om. Så da jeg sa at han gikk i kjerka vår, sa hu:
"Hæ - til vanlig?"
"Ja - til vanlig. Stoln hans står rett imot vår - på den andre sia a prekestoln."
"Jeg trudde han bodd´i London?"
"Klart´n gjør. Hvor sku´n ellers bodd?"
"Men jeg trudde dere bodd´ i Sheffield?"

Jeg var klemt opp i et hjørne. Jeg måtte late som jeg hadde satt et kyllingbein i halsen for å få tid til å finn´ut åssen jeg sku komme ut a det igjen. Så sa jeg:

"Jeg mener bare at´n går i den kjerka til vanlig når´n er i Sheffield. Det er´n om sommern, når´n kommer for å ta sjøbad."
"Som du snakker - Sheffield ligger ikke ved sjøn."
"Nei, er´e noen som har sagt det?"
"Ja, du vel."
"Gjorde jeg ikke, det."
"Gjorde du det!"
"Gjorde jeg ikke."
"Gjorde du det."
"Jeg sa´kke no som ligna engang."
"Ja, men hva sa du, da?"
"At´n kom for å ta sjøbad - det var´e jeg sa."
"Ja vel! - åssen ska´n ta sjøbad hvis det ikke er ved sjøn?" (side 259 flg.)

Osv.

Her er det mye humor, mange tilsynelatende umulige situasjoner og masse kreativitet for å komme ut av disse likevel.

Etter hvert krysses Huck Finn og Tom Sawyers veier på ny, og da oppstår det nye, elleville episoder.

"Om morran dro vi inn til landsbyn og kjøpte ei rottefelle a ståltrå som vi tok med hjem, og så åpna vi det beste rottehølet, og på en times tid hadde vi femten førsteklasses eksemplarer; og så tok vi og satte buret på et trygt sted under senga til tante Sally. Men mens vi var ute for å jakte på edderkopper fant vesle Thomas Franklin Benjamin Jefferson Elexander Phelps buret der, og åpna døra for å se om rottene ville komme ut, og det ville dem; og så kom tante Sally inn, og da vi kom tilbake, sto a i senga og remja mens rottene gjorde sitt beste for at a ikke sku kjede seg ..." (side 383)

Som tidligere nevnt er det et rasistisk samfunn som beskrives. Desto mer rørende er det da å lese om forholdet som oppstår mellom Huck og Jim, og om hvordan Huck gradvis menneskeliggjør slaven som er på rømmen fra eieren sin. Dette kommer virkelig på spissen da Jim blir tatt til fange av noen dusørjegere, og Huck og Tom med liv og lyst går inn for å befri ham. Kanskje er denne delen av historien farget av at romanen tross alt ble skrevet i 1884, et par tiår etter den amerikanske borgerkrigen som bl.a. endte med at slaveriet ble opphevet. Dette forhindret likevel ikke at de fargede - niggerne - ikke ble ansett for å være fullverdige mennesker - nesten helt opp til moderne tid.

Jeg siterer fra min "1001 bøker du må lese før du dør":

"Underveis treffer de et rikt utvalg av lokale innbyggere, elvefolk, gode og dårlige mennesker, og de havner sammen med et par svindlere. Mange av eventyrene er komiske, og Hucks naive beskrivelse av dem gir ofte et humoristisk anstrøk. Hucks likefremme gjengivelse av opplevelsene muliggjør imidlertid at beretningen går uventet over fra det absurde til et langt mørkere terreng, som når Huck blir vitne til at en ung gutt på hans egen alder blir drept i en poengløs og latterlig strid med en annen familie.

Det er disse plutselige omveltningene og de kontrastene som følger, som gjør dette til noe mer enn bare en eventyrroman. Huck er ikke nødvendigvis noe uskyldig barn, men når han forteller historien sin, har han en tilbøyelighet til å ta konvensjonell moral og sosiale forhold bokstavelig. Dermed gjengir han hendelsene med en moralsk oppriktighet som avslører hykleri, urett, falskhet og grusomhet på en mer subtil og sviende måte enn noen direkte satire ville klart."

Og dermed er vi kanskje ved kjernen av hele Mark Twains formål med denne romanen. For det er nettopp det grusomme som her serves via bakveien, via det subtile, som gjør et så sterkt inntrykk. Dessuten er historien nærmest å betrakte som dokumentasjon for en tid som heldigvis er tilbakelagt i historien! I tillegg må jeg nevne at det selvsagt har vært en fornøyelse å lese denne boka i en mer tro oversettelse i forhold til Mark Twains originale manuskript! All ære til oversetter Bjørn Axel Herrman som har gjort dette mulig! Det er ikke ofte jeg opplever en så forseggjort innbinding av en bok som denne praktutgaven Cappelen Damm her har utgitt! Det er noe eget ved å holde en bok mellom hendene, som har utmerket papirkvalitet - en kvalitet som gjør at man nyter å kjenne på boka, kjenne på arkene! En klassiker med en innbindingskvalitet som står i forhold til innholdet! Boka er for øvrig rikelig illustrert med tegninger underveis. Dersom man først bestemmer seg for å lese denne klassikeren, anbefaler jeg denne oversettelsen på det varmeste! I første rekke på grunn av de språklige kvalitetene og at man ikke kommer nærmere forfatterens originale roman enn dette - i alle fall dersom man leser boka på norsk. Dessuten tar boka seg pent ut i bokhylla! For en bokelsker betyr det en hel del!

Denne lille boka synes jeg var en liten perle, likte den veldig godt.

Takk for avklarende kommentarer! Da fikk jeg nyansert noen oppfatninger jeg hadde og lærte noe nytt! :-)

Hvordan holder man ut en utenkelig situasjon?

Foreldrene til Elizabeth Smart opplevde enhver foreldres mareritt; jenta deres ble kidnappet og sporløst forsvunnet. Denne hendelsen skjedde 5 juni, 2002 i Salt Lake City, Utah. En mann tok seg inn i deres hjem, bortførte Elizabeth fra hennes eget soverom med en kniv, og truet henne med å drepe henne og resten av familien hvis hun prøvde å flykte. Han tar henne med ut av huset og fører henne langt opp i fjellene bak huset hennes. Der venter en eldre kvinne, som er mannens kone. De er merkelig kledd begge to og Elizabeth får vite til sin forferdelse at hun skal bli mannens andre kone. Mannen, som heter Brian David Mitchell hevder han er Guds profet og at Gud har "bestemt dette". Hun får senere vite at alt han gjør er "bestemt av Gud". Kona hans, Wanda Ileen Barzee er så og si like hjernevasket som ham og sammen holder de Elizabeth fanget i leiren deres som består av et telt og noen bøtter å sitte på.

Elizabeth var bare 14 år da dette skjedde og hun kommer fra en meget religiøs familie og hun vet også forskjell på rett og galt. Hun vet at alt det kidnapperne deres sier bare er vås, men med tanke på hennes unge alder og kidnappernes stadige psykiske trusler om å drepe familien hennes hvis hun prøvde å flykte, gjorde henne maktesløs og fryktelig redd. De truet henne bestandig med å drepe familien hennes så og si hver eneste dag, og truet henne med psykisk terror på verste nivå. Hun er vettskremt og vet hva kidnapperne hennes er i stand til å gjøre, spesielt når det gjelder Brian David Mitchell som så og si er lederen i denne lille sekten. De nærmeste dagene til Elizabeth består av frykt, å være bundet fast, lange dager av kjedsomhet, høre på vanvittig preiking som er oppdiktet av kidnapperne hennes, og svært lite mat. Stakkars jenta ble også voldatt hver bidige dag. Hvordan holdt hun ut denne skrekken og volden? Hva ga henne styrke? Det forteller hun alt om i denne boka og forteller hvilket helvete hun var gjennom de ni månedene hun var holdt fanget av disse gærningene.

For meg er Elizabeth Smart et kjent navn og jeg husker saken godt. Husker klippet på nyhetene da hun var funnet og saken ble mye omtalt. I senere tid ble hun også intervjuet av Oprah (jada, det hender seg at jeg ser søppel-tv som det programmet, Dr Phil osv) ....Hun var da en veltalende og intelligent jente. Det er hun også i voksen alder. Med denne boka, og til tross for hva som skjedde henne i 2002, lar hun seg ikke knekke. Hun velger å fortsette med livet sitt med en god og positiv holdning og hun har også opprettet et fond hvor hun hjelper barn som har opplevd det samme som henne. Barn som har blitt kidnappet og opplevd traumatiske ting. Hun vil bruke hennes vonde opplevelse på noe godt ved å hjelpe andre, og velge å se det positive i livet. Det er beundringsverdig at hun lever på denne måten til tross for alt det vonde hun gjennomgikk; fokusere på det positive. Hun lar seg ikke knekke og velger å leve livet sitt som normalt istedet for å leve resten av livet som et offer. Det krever styrke og mot.

My story gir et sterkt og tankevekkende inntrykk i en horribel situasjon som er vanskelig å forestille seg, men dette er bevis på at syke ting skjer her i verden, dessverre, men boka er også et bevis på et menneskes overlevelsesvilje. Å tørre å tro på at man kan overleve det verste uansett om alt virker håpløst der og da.

Øksa, i Tom Bergmanns tid, En dag i oktober, I Dorotheas hus, Farvel Norge

(Mihail Sadoveanu, Edvard Hoem, Sigurd Hoel, Torill Thorstad Hauger, Sverre Mørkhagen)

Hadde du klart å leve et normalt liv med en uvanlig evne?

Jude er kanskje en snodig fyr med et snodig navn. Han er en Londongutt og liker å traske rundt på kirkegårder. I det siste halvåret har han oppdaget en evne. Han kan se ånder og kommunisere med dem. Noen av dem er han også kamerat med som han besøker av og til. Samtidig prøver han å leve et vanlig liv ved å gå på skole og han er veldig glad i musikk. På fritiden liker han å spille litt på gitaren og er med i et band for moro skyld.

En natt da han vandrer rundt på kirkegården finner han en jente. Hun vet ikke at hun er død og har ingen hukommelse. Hun husker ikke en gang sitt eget navn. Jude finner ut at hun ikke er en fullstendig ånd, men hun kan fort bli det hvis de ikke finner liket hennes snart. Og han finner ut at noen ansiktsløse menn er etter henne og han må beskytte henne og prøve å redde henne til enhver pris, men hvordan?

Dette er kanskje ikke det mest originale konseptet i urban fantasy og fantasybøker generelt, men den har noen originale og oppfriskende elementer i seg som gjør denne historien spennende. Og Christoph Marzi er en av de få forfatterne i denne sjangeren som får til å beskrive atmosfære veldig levende og han gir et ekte bilde på karakterene i boken i stedet for at de blir bare pappfigurer. Det er lett å se personene for seg og han beskriver miljøet så levende at det føles ut som man er med i boka selv. Det er en sjeldenhet, i hvert fall i denne sjangeren. Sånn sett er både Heaven: Feenes by av samme forfatter, og Memory: Drømmenes by positivt overraskende, i hvert fall for meg. Det var nesten tett før at jeg nesten ga opp denne sjangeren og tenkte at dette ikke var noe for meg, for mange av disse bøkene kan lett bli mye av det samme og har en tendens til å bli litt for mye av alt. Men sånn er det ikke med bøkene Heaven og Memory.

I Memory var det som om jeg var Jude og at det var jeg som vandret rundt i kirkegården, for mange scener er levendegjort og lett å forestille seg. Atmosfæren var nesten til å ta og føle på. Det liker jeg. Og handlingen hadde mange spennende og gode elementer i seg. Og jeg begynner å få troen på sjangeren urban fantasy så smått tilbake. Det er vel et godt tegn?

Ut-av-boksen-tenkning

Malcolm Gladwell (f. 1963) har en rekke bestselgere bak seg, og med "David og Goliat" har han nok en gang hatt suksess. Boka har nemlig blitt en internasjonal bestselger, og nå foreligger den også på norsk - utgitt av Forlaget Press. Interesserte kan lese mer om både herværende og tidligere utgivelser på forfatterens egen nettside. Når man leser om hans egen historie på Wikipedia, skjønner man fort at forfatteren selv ikke har hatt en enkel start på livet og at hans suksess mer har kommet på tross av gunstige forhold enn på grunn av slike. Antakelig er det nettopp derfor han har viet dette feltet som han skriver om bl.a. i "David og Goliat" så stor oppmerksomhet.

"David og Goliat" - en bok med undertittelen "Underdogs, tapere og kunsten å nedlegge kjemper" - handler om hvordan underdogen - den lille mann uten åpenbare fortrinn - kan vinne over kjempen. Et annet ord for "underdog" er outsideren, og begrepet henspeiler på en person som ikke er medlem av det gode selskap og som egentlig har alle odds mot seg. Gladwell tar utgangspunkt i den 3000 år gamle historien om David og Goliat, og får oss til å innse at kjempens tilsynelatende fortrinn egentlig var det stikk motsatte. Og mon tro om ikke kjempen led av en sykdom kalt akromegali (veksthormonsvulst i hjernen) som forårsaket hans forvokste kropp og også ga ham synsforstyrrelser, slik at han slett ikke så David og slyngen hans og dermed for sent innså at han var sjanseløs overfor den lille gjetergutten og hans steinslynge?

Boka er delt i tre deler; første del handler om ulempenes fordeler (og fordelenes ulemper), andre del om teorien om ønskelig motstand og tredje del om maktens begrensninger.

"Jeg har inntrykk av at vår definisjon av et fortrinn er altfor rigid og smal. På den ene siden tror vi noe er til hjelp som i realiteten ikke er det, og på den andre siden tror vi noe er til hinder som egentlig gjør oss sterkere og klokere."(side 35)

En rekke svært suksessfulle mennesker viser seg å ha hatt en nokså vanskelig oppvekst. Det at de har møtt motstand og har vært nødt til å jobbe så mye hardere enn alle andre, har gitt dem noe som har vært helt nødvendig for deres suksess. Dårlige økonomiske kår har kanskje lært dem verdien av penger, eller har gjort dem sulten på å få seg en solid utdannelse. Evnen til å jobbe hardt har gjort dem utholdende og full av pågangsmot. Så kommer suksessen, og de oppdrar barn som ikke trenger å jobbe for å tjene penger til ting de ønsker seg. "De lever på fremste benk." Foreldrene er ute av stand til å si nei når barna ber om noe, fordi de skjønner at de på en måte vil møte seg selv i døra. De har jo råd til å gi barna sine det de har lyst på, og mangler muligheten til å si "det har vi ikke råd til", slik de selv ble møtt med i sin egen oppvekst. I stedet å si "nei, det ønsker jeg ikke å gi deg fordi det ville være galt å gi deg alt du peker på!" virker det som om mange ikke klarer å si. Sånn sett kan man si at det er mye vanskeligere å oppdra barn i et velstående miljø enn i et fattig miljø.

Forfatteren hevder også at vi ikke former våre inntrykk globalt, ved å se oss selv i en så bred kontekst som mulig, men lokalt, gjennom å sammenligne oss med dem vi har rundt oss. Det er derfor mye verre å være ulykkelig i et land "der alle andre går rundt og gliser" enn i et land hvor de andre jevnt over har det like elendig som en selv. (side 91) Av samme grunn mener Gladwell at foreldre bør tenke seg godt om før de sender barna sine til "de beste skoler", fordi de risikere at deres begavede barn kan komme til kort eller urettmessig føle seg mindreverdig på en skole hvor alle er flinke og helst flinkere enn deres eget barn. Dessuten utfordrer Gladwell myten om at små skoleklasser utelukkende er en fordel for barnas læringsarenaer. Tvert i mot er det slik at det bør være en viss størrelse på en klasse, for å sikre mangfold og muligheten for et godt læringsmiljø. I en større klasse blir dessuten klassens ene bråkmaker marginalisert og får ikke dominere ...

Gladwell presenterer noen særdeles spennende tanker rundt det å være dyslektiker.

"Kan dysleksi vise seg å være "ønskelig motstand"? Det er vanskelig å tro, gitt alle menneskene som strever med dette problemet gjennom livet - hvis vi da ikke tar følgende oppsiktsvekkende kjennsgjerning med i betraktningen: Et overraskende høyt antall vellykkede gründere er dyslektikere. I en undersøkelse Julie Logan ved City University i London nylig har gjennomført, anslår hun andelen til å være cirka en tredjedel."(side 120)

Og enda mer spennende er studien som Gladwell henviser til og som viser at 67 % av statsministrene i et utvalg hadde mistet en av sine foreldre før fylte 16 år, hvilket er dobbelt så mye som forekomsten ellers i befolkningen. Mønsteret gjentar seg hva gjelder amerikanske presidenter.

"Siden den gang har den vanskelige barndommen og tapet av foreldre ved flere anledninger dukket opp som tema i forskningslitteraturen. I en artikkel av psykologen Dean Simonton finner vi blant annet en fascinerende passasje der han forsøker å forstå hvorfor så mange talentfulle barn mislykkes i å leve opp til sin en gang så løfterike fremtid. En av årsakene, konkluderer han, er å finne i "nedarvet psykisk helse". De som kommer til kort, sier han, er barn som er "for konvensjonelle, for lydige, for fantasiløse til å komme opp med en tilstrekkelig revolusjonerende idé til å hevde seg i toppsjiktet". Han fortsetter: "Det er overveiende sannsynlig at begavede barn og vidunderbarn kommer fra familier som gir dem høy grad av støtte. Motsatt har genier en tendens til å ha vokst opp under mer ugunstige forhold." "(side 156)

Under gitte omstendigheter vil nøden fremtvinge dyden. Slik den f.eks. har gjort innenfor medisinen - i boka illustrert gjennom beskrivelsen av Jay Freireichs revolusjonerende behandling av barn med leukemi.

Når det oppstår uro og anarki-tendenser i et klasserom, er det vanlig å lete etter syndebukken blant elevene. Men hva om det faktisk er læreren som ikke gjør jobben sin skikkelig? Vanlige tiltak i en urolig klasse er å slå ned uroen med hård hånd, men hva om læreren i stedet går i seg selv og tenker: Hvordan kan jeg gjøre stoffet mer interessant, slik at elevene ikke begynner å bråke? Læreren må også sørge for å ha legitimitet i klassen.

"Dette kalles "legitimitetsprinsippet", og legitimitet avhenger av tre forhold. For det første må alle mennesker som blir bedt om å underordne seg makthaverne, føle at de blir gitt en stemme - at de vil bli hørt hvis de hever stemmen. For det andre må loven være forutsigbar. Det må finnes en rimelig forklaring om at dagens regler også vil gjelde i morgen. For det tredje må makthaverne være rettferdige. De må ikke behandle én gruppe forskjellig fra en annen."(side 223)

Mang en gang har styresmakter med interne uroligheter trodd at de ikke trengte å leve seg inn i hvordan uromakerne hadde det. Det var "bare å slå ned motstanden enda hardere neste gang".

"Britene kom til Nord-Irland med de beste hensikter og endte opp med et tretti år langt kaotisk blodbad. De fikk ikke det resultatet de ønsket seg, fordi de ikke forsto at makten har sine begrensninger. Den må bli oppfattet som legitim, hvis ikke vil maktutøvelsen ha motsatt effekt enn tilsiktet."(side 255)

Tilsvarende tankegods er fullt ut anvendelig på straffelovgivningen og hvor strenge straffer man skal operere med. Det er ikke slik at jo strengere straffer, desto mindre kriminalitet. Dette avhenger av langt flere forhold, og hvor f.eks. "Three Strikes"-loven som ble innført i California på 1990-tallet dras frem som et eksempel. Her stupte riktignok kriminaliteten, men skyldtes dette at strafferammene hadde preventiv effekt eller at "alle" kriminelle etter hvert endte med å bli buret inne? Og hva kostet det ikke samfunnet å ha så mange innsatte i fengslene - på flere nivåer?

"Det kommer til et punkt der maktutøvelse, selv med de aller beste hensikter, begynner å slå tilbake."(side 275)

På side 292 avslutter forfatteren med følgende:

"Det var ikke de privilegerte og heldige i livet som åpnet døren for Frankrikes jøder. Det var de marginaliserte og skadeskutte, og det burde minne oss om at det er begrenset hva ondskap og motgang kan utrette. Hvis man fratar noen gaven det er å kunne lese, så gir man dem samtidig gaven det er å kunne lytte. Hvis man bomber en hel by, etterlater man seg død og ødeleggelser. Men man skaper samtidig også et samfunn som består av mennesker som ikke er truffet. Hvis man frarøver et menneske en mor eller far, påfører man dette mennesket smerte og sorg. Men i ett av ti tilfeller springer det en urokkelig kraft ut av en slik sorg. Man ser kjempen og gjetergutten i Ela-dalen, og ens øyne blir trukket mot mannen med sverd og skjold, og den blanke rustningen. Men det er så mye av det som er vakkert og verdifullt i verden som stammer fra gjetergutten, som er sterkere og mer målrettet enn vi kunne ha forestilt oss."

Egentlig er Malcolm Gladwells bok en eneste stor oppfordring til mer ut-av-boksen-tekning. Gjennom å presentere en hel del myter om hva som skal til for å gjøre suksess innenfor et eller flere bestemte områder, for deretter å bryte ned disse mytene og presentere andre teorier, viser han oss at verden ikke er slik vi kanskje trodde på forhånd. Måten han f.eks. presenterer dysleksi på er rett og slett fantastisk, og minner meg om et annen begrep fra coaching og positiv psykologi - nemlig resilience (motstandskraft eller overlevelsesevne). Dette mer enn noe annet er en avgjørende faktor i suksessfulle menneskers liv! Motstand gjør sterk.

I boka trekker Gladwell inn mange konkrete personer og historier for å belyse sine påstander og teorier, og dette gjorde stoffet svært levende, interessant og spennende! Her får vi belyst alt fra hvorfor tyskernes bombing av London under krigen ikke virket så avskrekkende som tyskerne håpet, hva som skjer når maktutøvelse utøves av myndigheter uten legitimitet i befolkningen, om raseopptøyer på 1960-tallet i USA og mye, mye mer. Boka er i all hovedsak nokså lettfattelig og enkel å lese og forstå, og er språklig sett godt skrevet, synes jeg. For meg var boka en pageturner, som jeg ikke klarte å legge fra meg. Boka tilførte meg mange nye perspektiver som kan bidra til å tenke litt annerledes neste gang jeg ikke ser skogen for bare trær, og til først og fremst å se mulighetene og ikke hindringene. Jeg anbefaler boka varmt til alle som interesserer seg for hva som virker og ikke virker i forhold til mennesker og samfunn!

Føler at bøker fra 1990 er litt snaut, Hva med 1970 til dd? Før det igjen kan en kanskje kalle det "etterkrigslitteratur"? Bare et forslag.