Simon Mawer (f. 1948) er en britisk forfatter som bor i Italia, kan jeg lese på Wikipedia. Mawer debuterte som romanforfatter i 1989 med romanen "Chimera", og har til sammen utgitt 12 bøker. Kun to av disse er så langt oversatt til norsk. Den første er "Glassrommet" (2009), og den andre er "Kvinnen som falt fra himmelen". Fordi jeg likte "Glassrommet" så godt, har jeg vært veldig spent på denne siste boka, som utkom på norsk i fjor.
Marian Sutro er ung og eventyrlysten da hun ved en tilfeldighet lar seg verve som agent for britene til et oppdrag i Frankrike. Bakgrunnen hennes er perfekt. Hun er halvt fransk og halvt engelsk, og snakker derfor fransk flytende. Dessuten er hun intelligent og snarrådig. Og vakker!
Marian gjennomgår feltrening som bl.a. innebærer fallskjermhopp, våpenopplæring og trening på en dekk-identitet, hvor hun skal forvandles til Alice alias Anne-Marie Laroche. Hun er en av 39 kvinner som fra mai 1941 til september 1944 ble sendt til Frankrike som en del av SOE (Special Operation Executive), hvorav 26 overlevde krigen. Historien i boka er basert på en sann historie.
Den største utfordringen for kvinnene som deltok i SOE var å holde tett om hva de drev med, også overfor nære slektninger. De ble opplært til ikke å stole på noen - heller ikke hverandre. Derfor benyttet de dekknavn og opererte i all hovedsak hver for seg.
Da Marian omsider ankom Frankrike, hadde hun ett oppdrag: hun skulle overtale Clément Pelletier til å forlate Frankrike og reise til England for å være med på å utvikle den helt ultimate bomben, som ene og alene kunne ødelegge en hel by. Underveis støter hun på en del utfordringer, blant annet at alt peker i retning av at det er en mulvarp blant de kvinnelige agentene ...
Jeg må nok medgi at jeg ble litt skuffet over denne boka. Rent språklig er den grei nok, men heller ikke så mye mer enn det. Dessuten synes jeg det tok vel lang tid før det skjedde noe. I siste halvdel ble jeg imidlertid sterkt fenget, og det ble direkte spennende å følge Marian på hennes farefulle ferd, der hun hele tiden lever med trusselen om avsløring. Hun får til gangs bruk for sitt intellekt og sin snarrådighet. Dessuten opplevde jeg spenningen mellom Marian og Clément, som tidligere hadde vært forelsket i hverandre og på ingen måte hadde glemt hverandre, selv om Clément i mellomtiden hadde giftet seg, som nydelig beskrevet. Her fikk romanen den nerven jeg savnet tidligere i den. Alt i alt en litt over middels leseopplevelse, som ble reddet av at romanen er basert på virkelige hendelser og dermed var interessant å få med seg, tross alt. Den kommer ikke opp mot hans tidligere roman "Glassrommet", som har helt andre kvaliteter.
Stephen Grosz (f. 1952) er psykoanalytiker og forfatter, med jødiske røtter. Han er født og oppvokst i USA. Han har utgitt et par bøker før "Fortellinger fra livet" (2013 - med originaltittelen "The Examined Life"). På hans egen nettside kan man lese mer om dette. Bøkene hans - og i særdeleshet denne siste - er oversatt til mange språk.
Stephen Grosz´ bok "Fortellinger fra livet" er basert på 5000 terapitimer som han har gjennomført med sine pasienter. Her presenterer han pasienthistorier som på ulike plan har lært ham noe - og han formidler dette videre i håp om å videreføre noe av kunnskapen som har blitt ham selv til del.
Bokas utgangspunkt
"Vi er alle historiefortellere, i eget og andres liv. For psykoanalytikeren Stephen Grosz er dette et fundamentalistisk trekk ved å være menneske - å fortelle, samtale, lytte og forstå. Men av og til går ikke historiene våre opp, de bryter sammen eller slutter å gi mening. Livet tar en dramatisk vending, kjærligheten tar slutt, en livsløgn tar overhånd, praktiske livsforhold blir uoverstigelige, sorg er ikke til å bære. For Grosz er alle disse situasjonene muligheter til å miste seg selv, men vel så viktig er de også et utgangspunkt for å finne seg selv." (sitat fra bokas smussomslag)
Det er først og fremst voksne pasienter Stephen Grosz har behandlet, men boka inneholder også et par historier om barn.
Tap som en del av forandring
"Før eller siden har de fleste av oss følt oss hemmet av ting vi oppdager at vi tenker eller gjør, at vi sitter fast i våre egne impulser eller tåpelige valg, er fanget i en følelse av sorg eller frykt, innestengt i vår egen historie. Vi føler oss ute av stand til å bevege oss fremover, men tror like fullt at det må finnes en utvei. "Jeg vil forandre meg, men ikke hvis det innebærer forandring", sa en pasient en gang i all uskyldighet. Fordi arbeidet mitt dreier seg om å hjelpe folk til å forandre seg, handler denne boken om forandring. Og fordi forandring og tap er dypt forbundet med hverandre - det finnes ingen forandring uten tap - er tap et gjennomgangstema i denne boken." (side 9-10)
Om sorg og barndommens historier
Å kunne fortelle en historie om sine sorger gjør dem lettere å bære. Når enkelte ikke klarer å forholde seg til sin egen sorg, kanskje fordi de frykter at den vil bli større eller ta helt overhånd bare ved å snakke om den, innebærer dette samtidig en manglende evne til å forholde seg til sorgen og bearbeide den, slik at den tar mindre og mindre plass med tiden.
"Erfaringen har vist meg at barndommen etterlater seg slike historier i oss - historier vi aldri fant ut hvordan vi skulle gi en stemme, fordi ingen hjalp oss med å finne ordene. Når vi ikke kan finne ut hvordan vi skal fortelle historien vår, er det historien som forteller oss - vi drømmer disse fortellingene, vi utvikler symptomer eller begynner å handle på måter vi ikke forstår." (side 21)
Om ros og tap av selvtillit
I et kapittel beskriver Grosz hvordan ros faktisk kan undergrave selvtilliten (spesielt hos barn). Derfor skal man tenke seg godt om når man ønsker å gi noen ros; roser man resultatet eller innsatsen? Sjansen for at ros av resultatet og/eller "flinkhet" vil gjøre mottakeren engstelig og redd for å mislykkes neste gang, er overhengende. Roser man derimot innsatsen som sådan, øker sjansen for at mottakeren vil jobbe enda hardere neste gang, prøve nye innfallsvinkler og være mer utholdende. En person som blir sett på innsatsen og ikke utelukkende på resultatet eller flinkheten, føler seg dessuten mer sett og verdsatt.
Smertens gave
Grosz forteller at han som psykoterapeut relativt ofte får en opplevelse av at det er stor avstand mellom hva en person sier og hva han får ham til å føle. Dette eksemplifiseres gjennom en historie om en pasient - Matt - som forteller skremmende historier på en måte som får mottakeren til å føle seg uvanlig uengasjert. Hva er det som da skjer? Som regel handler det om et menneske som har distansert seg fra sin egen historie og sine egne følelser - ja, som er ute av stand til å føle noe som helst. Likegyldigheten til alt som har rammet vedkommende smitter på en måte over på lytteren. Grosz trekker paralleller til leprapasienter med store misdannelser. Man trodde at det handlet om en iboende del av sykdommen, mens det dreide seg om skader pasienten var blitt påført fordi han/hun var ute av stand til å føle smerte. En lege som jobbet med disse pasientene uttalte at dersom han hadde en gave han kunne gi leprasyke, så ville han velge smertens gave.
"Vi har alle litt av Matt i oss. Før eller siden forsøker vi å kvele smertefulle følelser. Men når vi lykkes i å føle ingenting, mister vi det eneste redskapet vi har for å finne ut hva som sårer ogg og hvorfor." (side 35)
**Andre historier
Utover i boka forteller Grosz mange historier; blant annet om kvinnen som nekter å innse at mannen er utro, selv om dette er åpenbart ut fra det hun selv forteller i terapitimene; om den jødiske faren som kutter ut datteren fordi hun har funnet seg en katolsk kjæreste, mens han selv har en pågående affære med en katolikk osv. Dessuten forteller han om hvorfor foreldre misunner barna sine.
"Misunnelse kommer ofte forkledd som irettesettelser - en far trykker ned sitt begeistrede barn med ord som "nesevis" eller "fremmelig"; en mor klager over at barnet er utakknemlig. "Du vet ikke hvor heldig du er", "Jeg hadde aldri en slik eller slik ting." Når vi misunner barna våre, narrer vi oss selv - vi tror for dårlig om dem og for godt om oss selv." (side 92)
Misunnelse fra foreldre kan også komme i form av kritikk - f.eks. at barnet aldri besøker ham/henne, ikke besøker ham/henne ofte nok, at gavene er for kjipe, at barnet er egoistisk (fordi det aldri gjør som mor/far ønsker) - listen over mulige bebreidelser er uendelig. Resultatet av slike bebreidelser er at moren/faren mister barnet sitt igjen. "Det som var igjen av kjærlige følelser overfor hans eget barn, hadde lite å stille opp mot den storslåtte fortellingen misunnelsen hans hadde skrevet." (side 93)
For et barn som bokstavelig talt er oppdratt til først og fremst å ta hensyn til f.eks. mor og hennes følelser, og som i voksen alder prøver å frigjøre seg fra dette, er beskyldninger om egoisme sterkt - i verste fall lammende. Og faren for at man da faller tilbake i gamle mønstre, for å minimere følelsen av å være egoistisk, er urovekkende nær.
Eller dersom reaksjonen fra "barnet" er sunnere - "barnet" trekker seg unna fordi det ikke er særlig motiverende å gjøre noe som helst når alt man får tilbake uansett er bebreidelser ... Å hjelpe et menneske som hele tiden krenker en, er ikke særlig lystbetont og kan i ytterste konsekvens gå på selvfølelsen løs. Den manipulerende forelderen har imidlertid som regel enda et joker i ermet overfor det svikefulle "barnet": retten til å fortelle historien om hvordan det "egentlig" er til alle som gidder å høre på. Straffen for ikke å gjøre som mor eller far sier, kan dermed bli formidabel. Når det ikke bare er mor og/eller far som mener at man er egoistisk, men "alle andre" i tillegg, kan dette bli umulig å bære til slutt.
En annen historie som gjorde et sterkt inntrykk er den om pasienten som hele tiden motarbeider sin egen suksess - ikke orker å ta suksessen lenger enn bare et lite stykke på vei - fordi han er så engstelig for andres misunnelse. Ubevisst torpederte han sin egen lykke ... Andre snubler tilsynelatende fra krise til krise, mens det egentlig handler om å unngå nærhet med seg selv, eller å ta fatt på noe som må gjøres for å få til en ønsket endring i livet. Andre lever utelukkende (enten) i fortiden og/eller i fremtiden. Men som Grosz sier:
"Psykoanalytikere er glade for å understreke at fortiden lever i nåtiden. Men også i fremtiden lever nåtiden. Fremtiden er ikke et sted vi er på vei til, men en forestilling i sinnet her og nå. Den er noe vi skaper, og som i sin tur skaper oss. Fremtiden er en fantasi som former vår nåtid." (side 148)
Spennende er det også å lese om hvordan man gjennom bevisstgjøring av hvordan man tenker, får litt flere valgmuligheter enn man kanskje trodde. Når man er bevisst på tankene sine, kan man observere dem og dekode følelsene; handler det om meg selv og egenskapte følelser eller handler det om noe andre påfører meg? Når vi opplever at vi ikke har et valg, oppstår det som regel fortvilelse fordi vi føler oss låst i situasjonen, uten retrettmuligheter. Dersom vi derimot har et valg, opplever vi en enorm frigjøring.
På slutten av boka byr forfatteren på egne historier. Som da han tok faren sin med seg til Ungarn for at han skulle få se sine barndomssteder. Og opplever at faren ikke kjenner seg igjen, ikke vil kjenne seg igjen ... Og det til tross for at bygningene i all hovedsak er uforandret. Folkene derimot - de er borte. Han er også innom et annet vondt tema - nemlig hvordan Holocaust overskygger en dårlig barndom, og gjør det umulig å forholde seg til at barndommen har vært dårlig - fordi Holocaust var så mye, mye verre ... Dermed får fortrengte minner fortsette å leve sitt eget liv, ubearbeidet til det siste. Et tankevekkende paradoks!
Oppsummering
Jeg elsker å lese populariserte bøker om episoder fra terapirommet, og i den forstand er "Fortellinger fra livet" en klok og tankevekkende bok. Stephen Grosz skriver med en dyptfølt kjærlighet for sine pasienter, og han byr rikelig på seg selv. Noen ganger lykkes han med pasientene sine - andre ganger slett ikke. Når enkelte pasienter fremkaller sinne og fortvilelse i ham, går han langt i forsøke å forstå hva som skjer.
Jeg tror at den vesentligste årsaken til at boka har blitt en suksess er at den ikke bare inneholder vellykkede terapi-seanser, men også terapi-seanser som slett ikke går etter planen. Som pasienten som ikke ønsker at han skal lykkes, fordi en mislykket terapeut gjør at han i alle fall ikke er alene om å være mislykket. Som pasienten som nekter å forholde seg til sin dødelige diagnose og ikke vil ta medisinen sin.
På den andre siden har vi historier som den om lille Emily som er definert som familiens sorte får, uflidd og skitten - og som etter endt terapi har fått skikk både på håret sitt og hygienen - og forlater klinikken sammen med en familie som i mellomtiden er blitt synlig uflidd og som omsider må ta fatt på de egentlige problemene i familien, og som handler om alt annet enn lille Emily ... Det er sterke historier som fortelles, og de gjør inntrykk! Jeg kan for øvrig ikke huske noen gang å ha lest om temaet misunnelige foreldre - for øvrig noe jeg tror er mer utbredt enn de fleste av oss liker å tenke på.
"Fortellinger fra livet" er nydelig skrevet og etterlater den som leser boka litt klokere enn man var på forhånd. Vær forberedt på at det ikke akkurat er noen solskinnshistorier du får høre. Erfaringene som Grosz her deler så rikelig av viser dessuten at psykoanalysen slett ikke død, selv om den nok er blitt betydelig moderert i årene etter Freuds død. Historiene som fortelles er kanskje ikke dyptpløyende nok for enkelte lesere, men så er det heller ikke dette som har vært hensikten med boka, slik jeg opplever den. Historiene er nokså korte og poengterte - akkurat omfattende nok til å meisle ut de vesentlige poengene.
Jeg anbefaler boka på det varmeste!
Kan alle mysterier oppklares?
Søskenparet Adrian og Alva er i tenårene og de flytter til et nytt sted som er bestemt av foreldrene deres. Moren deres har fått seg jobb på sykehuset der, og faren kommer litt nærmere plattformen han jobber på. Adrian og Alva går godt overens med tanke på at de er søsken og de har ikke noe i mot å vanke med felles venner. På det nye stedet kjenner de ingen og de er spente på å begynne på en ny skole. Men det er ikke det eneste som gjør dem spente, spesielt for Adrians del. På det nye rommet sitt merker han ting som han ikke kan forklare. Stadig vekk dukker det opp håndavtrykk på vindusruten som ikke er hans. Og av og til kjenner han lukten av våt jord. Han vet at det var en gutt som bodde på rommet hans tidligere. Gjennom nye bekjente får han vite om noe merkelig angående de tidligere eierne av huset. Tre familiemedlemmer forsvant på et mystisk vis og ingen har funnet en forklaring på det siden. Er de døde eller flyttet de uten å si et ord? Adrian og Alva blir nysgjerrige nok til å prøve å løse mysteriet rundt de tidligere beborne i huset.
De udøde er bok nummer fire i Grusom - serien som publiseres av Egmont, men disse bøkene trenger man ikke å lese i kronologisk rekkefølge for serien består av frittstående bøker. Det er nye hendelser og karakterer i hver bok. Og bøkene blir skrevet av forskjellige norske forfattere, bare så det er nevnt. Man trenger ikke ikke å begynne på bok en før man leser denne bare for å si i fra om det.
Jeg hadde ikke ventet meg noen avansert mysterie eller ordentlig grøss (selv om jeg er svak for denne sjangeren), men siden denne boka/serien er beregnet for barn/ungdom så skjønner man at dette ikke er avansert lesestoff og man får kanskje ikke den ordentlige grøsserfølelsen man higer etter når man tilhører i den voksne målgruppen, som meg. Så da ble ikke forventingene store, men jeg liker å lese både barnebøker og ungdomsbøker for å holde meg oppdatert på hva disse målgruppene liker å lese nå for tiden. Jeg liker å holde meg oppdatert. Og jeg forventet meg heller ikke noe avanstert siden denne boka og resten av bøkene i denne serien er relativt tynne og kan derfor ikke bygge opp sterke og lage dype inntrykk av den grunn. Det er ment som lett underholdning for yngre lesere og det er det også.
Som sagt var ikke mysteriet avansert og jeg gjettet fort hva som hadde skjedd og hvordan dette ville ende, og forventet ikke noe mer. Jeg syntes det var mest interessant å lese om karakterene og deres reaksjoner enn selve mysteriet og uhyggen. Karakterene virket troverdige og det var lett å se dem for seg. Men syns ikke mysteriet var like spennende og fascinerende. For meg ble det for lettvint. Litt vel lettvint og jeg savnet litt mer undertoner, flere løse tråder.
De udøde ga meg ikke den store leseopplevelsen, men det var heller ikke forventet. Det er en enkel bok med en enkel historie. Den vil kanskje få den yngre garde til å grøsse litt på ryggen, men for meg var det lett underholdning. Greit med litt lett lektyre også i denne kvelende sommervarmen.
Jeg så den filmen på kino sammen med søskenbarnet mitt og jeg er ikke lettskremt. Men jeg la igjen noe i setet da jeg gikk fra salen og da vi nesten gikk ut av bygget, holdt jeg på å glemme det (tror det var noe handlepose eller noe for vi var på kjøpesenteret før vi så filmen), og søskenbarnet mitt insisterte på å vente utenfor bygget mens jeg måtte gå inn i salen alene. Da var kinosalen helt tom, det var fortsatt bekmørkt og rulleteksten og musikken gikk fremdeles på skjermen. Lite hyggelig med andre ord. Men jeg var yngre og mer lettskremt. Nå har jeg sett så mange grøssere/skrekk at jeg er kurert. Men det å gå inn i en bekmørk kinosal husker jeg satte fantasien i sving og holdt på å skremme meg selv haha;)
Novellesamlingen, som utkom i 1989, inneholder 12 noveller. Spennvidden i novellene er stor - alt fra einstøingen Birger Sanda som bor langt utenfor allfarvei og som nekter å flytte derfra på tross av at helsen begynner å skrante ("Steinene"), forfatteren T som forestiller seg at kona får kreft for å klare å skrive om sorg, og som opplever at kona deretter får kreft ("Nesten"), til den nye gutten i klassen som blir mobbet og som overrasker med sine avslørende tegninger ("Tegningene").
Roy Jacobsen maler frem autentiske miljøer og troverdige skikkelser i sine noveller. Han utviser stor psykologisk innsikt i flere av personskildringene sine, og jevnt over - men med enkelte unntak - er novellene sterke og solide rent litterært. Ofte med fiffige poenger og avslutninger - en kunst i seg selv, som jeg synes mye godt har forsvunnet ut fra samtidsnovelle-kunsten. Mange av novellene egner seg godt for flere gjennomlyttinger, fordi man da opplever flere lag i dem.
Den novellen som utvilsomt gjorde sterkest inntrykk på meg var den om Birger Sanda. Han er blitt gammel og litt skranten med årene, men har tviholdt på sin selvstendighet langt ute i ødemarken dit bussen kommer en gang i uka. Så utsettes han for en storm som ødelegger ytterdøra hans, og han er besatt på å få denne døra reparert slik at han kan fortsette tilværelsen slik han er vant til. Det viser seg å bli alt annet enn enkelt. Menneskene rundt ham er bekymret - særlig fordi det stadig faller ned steiner fra fjellet bak huset. Den siste - en kjempestein - ligger bare 30 meter unna ...
Novellene inneholder magiske møter mellom mennesker, som da gutten i novellen "Tegningene" har tegnet alle plageåndene sine og sett egenskaper i dem som de ikke en gang var klar over selv. Slik tegnes et bilde av en gutt som på ingen måte er et offer, men det stikk motsatte: det er han - ikke de andre - som har kontrollen.
Ingen bør - etter å ha lest disse novellene - være i tvil om at Roy Jacobsen også er en forfatter som kan grave dypt i menneskesinnene. "Det kan komme noen" er en interessant novellesamling som åpner opp for flere perspektiver i ulike mellommenneskelige relasjonelle samspill.
Er hevn egentlig den beste løsningen?
Frederick Starks (kalt Ricky) er en mann som lever i en typisk, strukturert hverdag. Han har sine rutiner som han følger hver dag og lever et trygt og normalt liv. Han er enkemann og jobber som psykiater. Lever et stille og rolig liv. Holder seg for seg selv og lar dagene komme og gå. Men en dag blir denne trygge tilværelsen snudd opp ned da han får et brev fra en mystisk avsender som truer med å utsette en av slekningene hans for fare dersom Starks ikke følger instruksene. Avsenderen kaller seg for Rumplestiltskin. Noen er ute etter hevn for noe fra fortiden, men Starks kan ikke huske å ha sviktet noen eller gjort noen vondt? Men spillet gir ham ikke mye tid. Hvis han ikke finner ut hvem avsenderen av dette syke spillet er innen to uker, må en av slektningene hans (en tilfeldig slektning) bøte med livet ellers må Starks ta selvmord. Er Starks smart nok til å finne ut hvem denne syke avsenderen er? Og det verste er at denne avsenderen vet om Starks rutiner og blir holdt under oppsyn hele tiden. Starks er nødt til å komme seg ut av komfortzonen hans og gjøre alt han kan for å løse denne gåten før det er for sent ...
Denne boka minnet meg først litt om boka Velocity av Dean Koontz som jeg leste i fjor. Bortsett fra i den boka blir tilfeldige ofre truet på livet istedet for slektninger, men konseptet er nesten det samme. Syns denne boka er hakket bedre for jeg syns hovedpersonen Starks var mer interessant og denne boka hadde mer driv, men nå skal jeg ikke sammenligne de to bøkene mer og bare konsentrere meg om Truet som denne anmeldelsen egentlig handler om.
Hevn er vel stikkordet i denne psykologiske thrilleren, og hva er vel psykologiske thrillere og thrillere generelt uten hevn? Hevn er et ord jeg liker og jeg liker å lese om det og se filmer med det temaet (Vil gjerne nevne filmen Death Sentence. Det er den beste hevnefilmen jeg har sett så langt). For hvem ønsker vel ikke å ta hevn en gang i blandt, men ikke alle er i stand til å gjøre noe med det. Det blir bare med tanken. Jeg syns det er fascinerende å tenke på hvordan enkelte mennesker virkelig har guts til å ta hevn. Hva skiller dem fra oss andre mennesker? Hva holder oss andre tilbake? Er det fornuften eller er det fordi vi ikke våger? Syns bare det er en interessant tanke. Jeg er og blir en grubler ...
Selv om deler av boka var noe forutsigbart for min del og slutten ble litt som forventet, likte jeg innholdet bedre enn regnet med og jeg likte karakteren Frederick Starks. Det er sjeldent jeg liker hovedpersonen i en bok (ikke spør meg hvorfor), men jeg fikk av en eller annen grunn sansen for ham. Jeg liker tankemåten hans, og drivet og konseptet i boka gjorde meg nysgjerrig nok til å fortsette å lese om hans utfordringer selv om noe av det var litt vel forutsigbart for min del.
Forfatter John Katzenbach var en ukjent forfatter for meg, men denne boka gir meg mersmak til å utforske mer av hans forfatterskap i fremtiden. Han skriver hardbarket og skriver om noen virkelige badass karakterer. Karakterer som ikke har noen grenser.
Truet var litt forutsigbart, men det gjorde ikke noe for min del. Konseptet hadde jevnt driv og troverdige karakterer. Og man klarer ikke å la være å spørre seg selv hva man ville ha gjort i en slik syk situasjon? Hadde vi tatt advarslene på alvor eller hadde vi bare ledd av det? Og å lese bøker om hevn i ny og ne er bare befriende og herlig av og til. Dette var en god psykologisk thriller med en del actionfylte scener. Selv savnet jeg litt mer tempo, men man blir så godt kjent med karakterene underveis og det er egentlig et pluss. Ikke den beste psykologiske thrilleren jeg har lest, men en av de stødigste jeg har lest på en stund.
Jeg er også allergisk mot damelitteratur/romantiske bøker, men greit med litt lettbent underholdning av og til selv om disse bøkene ikke gir meg så mye, og det skader jo ikke. Men som sagt, grøss og psykologiske thrillere er alltid nærmest mitt hjerte og min favoritt, men vil jo ikke lese det samme hele tiden. Greit med variasjon, syns jeg. Liker å utfordre meg selv litt. Prøve meg på uvant terreng ... :) Jeg liker å teste tålmodgheten min:)
Og ja, Michelle Pfeiffer er rå. Husker henne også i Dangerous Minds filmen og i grøsseren What lies beneath med Harrison Ford. Har du sett den? Rå dame. Og hvem går vel lei av sangen Gangsta's Paradise? For hvem drømmer vel ikke om å være en liten gangster av og til? Men tror ikke jeg har overlevd særlig lenge. Hadde nok blitt skutt ned ganske fort hihi:)
Håper du får med deg noen X-files episoder når du har anledning. Selv er jeg i gang med sesong 3. Mye er husket og mye er glemt. Og kjekt å bli litt nostalgisk:)
Hva mener du med at Spilleren ble skrevet av Dostojevkij's sekretær, noe som gjør "kommentarene" her på "bokelskere" dum og typisk.?
Du kommer med en drøy påstand og hvor finner du denne påstanden?
Fjodor Dostojevskij
Boka er IKKE noe mesterverk, til tross for at Hamsun kopierte denne; tyven han var.
Her er et klipp fra Hamsunsenteret:
Inspirasjon for den moderne litteraturen
Hamsuns tanker om en ny og moderne litteratur var inspirert av samtidige filosofer, forfattere og kritikere, som danske Georg Brandes (1842–1927), tyske Friedrich Nietzsche (1844–1900), svenske August Strindberg (1849–1912) og russiske Fjodor Dostojevskij (1821–1881). “Ingen har i mine yngre dager gjort det inntrykk på meg som Dostojevski, Nietzsche og Strindberg,” skrev Hamsun i det kulturkonservative tidsskriftet Vor Verden i 1929 Hentet fra Hamsunsenteret
Greit at du ikke synes boken er noe mesterverk , men hvilken bok av Hamsun er det du refererer til?
Ville du ha gjort alt for å finne en forsvunnet person som står deg nær?
Billedhoggeren Jana bor ikke langt unna Buenos Aires. Hun elsker det hun driver med selv om hverdagen kan være en hard kost, og hun blir urolig da hennes gode venn forsvinner. Hennes eneste venn. Hun hyrer privatetterforskeren Rubén Calderon som kjenner til samfunnets skyggesider og har sine egne originale og uvanlige "samarbeidspartnere" å finne ut av ting på. Sammen jobber de to med å finne ut hva som har skjedd med Janas nærmeste venn og tingene de får vite er lite hyggelige. Og de må finne skyggesidene i seg selv for å huke inn alle svar. En badass thriller på høyt plan med andre ord.
Men personlig slet jeg med å komme meg gjennom boka. Ikke på grunn av at den var bestialsk og meget voldelig, det har jeg ingen problem med og det skal mye til for å sjokkere meg, men jeg slet med å komme meg gjennom boka fordi den kjedet meg. Jeg opplevde den som traurig og da blir det et slit å lese. Nesten som å lese pensum, og jeg avbryter aldri bøker. Det har jeg ikke gjort siden jeg var yngre for en god del år siden. Så det ble på en måte mer tvangslesing enn fornøyelseslesing. Følte at krimboka var både tung og kjedelig. Den interesserte meg nesten ikke. Ville egentlig bare bli ferdig med den, men det tok en evighet å bli ferdig. I hvert fall føltes det som det. Lite givende å ta frem og fortsette å lese i en bok som ikke fenger, men jeg tvang meg til å fortsette.
Mapuche var en rå og brutal bok. Slike bøker liker jeg, men denne boka ble for tam og kjedelig for min del. Like tørt og forutsigbar bok som å vandre i en ørken og mens du vandrer, lurer du på om det noen gang tar slutt. Det var slik jeg opplevde boka. Den ble altfor treg, og det føltes ut som om hver side var klistret fast med superlim som jeg måte slite med å bryte opp sidene. Ingen god leseopplevelse, dessverre. Dette er kanskje en viktig thriller, men jeg klarte bare ikke å like den ...
Dette er vel en av de korteste anmeldelsene jeg har skrevet, men orker bare ikke å bruke mer tid på å gjenta hvor dårlig jeg likte boka. Jeg ville så gjerne like den for jeg liker bøker med brutalt innhold, men denne ble bare for kjedelig og for forutsigbart.Jeg prøvde i det minste å like den ...
Å - du har mye å glede deg til, ja! Kos deg med boka!
Den japanske forfatteren Jun'ichirō Tanizaki (f. 1886 d. 1965) skrev i følge Wikipedia 22 bøker i løpet av sin forfatter-karriere, som startet i 1910. "Søstrene Makioka", som egentlig består av tre bøker, utkom i årene 1943 - 1948.
Forlaget skriver følgende på sine nettsider:
"Tanizakis krønike om søstrene Maikoka er et av Japans fremste bidrag til verdenslitteraturen, en klassiker i japansk litteratur helt siden den utkom som en triologi i 1943-1948. Nå foreligger den endelig på norsk."
Handlingen i "Søstrene Makioka" foregår i løpet av ca. et tiår - i all hovedsak i Osaka, og avsluttes i 1941.
Familien Makioka tilhørte en gang de finere kretser i Osaka, men familiens storhetstid er for lengst forbi. Selv om familien ikke lenger er velstående, holder de likevel hardt på gamle tradisjoner. Det handler om etikette og manerer, klesstil, sosiale ritualer og koder - og ikke minst om hvordan man går frem når man skal gifte bort en datter.
Japan er i endring og i ferd med å gi slipp på de gamle tradisjonene, og dette faller familien Makioka tungt for brystet. Man kan på mange måter si at romanens hovedfokus er beskrivelsen av skjæringspunktet mellom det tradisjonelle og det moderne Japan - synliggjort gjennom beskrivelsen av familiens to ugifte kvinner, som er to diamentrale motsetninger.
Den eldste av søstrene, Tsuruko, er gift og har mange barn. Hun og ektemannen Tatsuo har måttet flytte til Tokio for at Tatsuo skal få seg en bedre betalt jobb, og deres hjem betegnes som Huset. De er familiens overhoder, og dem det alltid må konfereres med når en viktig beslutning skal tas. Den nest eldste søsteren Sachiko er gift med Teinosuke, og de står ofte mellom Huset og de to ugifte søstrene Teako og Yukiko, som familien sliter med å få giftet bort. Mens tilbudene bokstavelig talt står i kø for yngstejenta Taeko, kan man dessverre ikke si det samme om Yukiko. Der Taeko er frigjort og moderne, men hvor hennes fremferd både titt og ofte truer familiens (innbildte) ære, der er Yukiko av den gamle skolen; taus og umælende, uten en eneste selvstendig mening.
"Sachiko tenkte stadig vekk på hvor forskjellig Yukiko var fra Teako, for der Taeko gjorde akkurat som hun selv ville, uten tanke for hvilke problemer hun påførte dem rundt seg eller hvilke rykter det måtte gi opphav til, var Yukiko så passiv og hjelpeløs under Tokyos forstemmende himmel. Da de sto på Tokyo stasjon for å ta farvel i september, hadde Tsuruko innstendig bedt Sachiko finne en ektemann til Yukiko innen året var omme, siden det som kom etter, var et ulykkesbringende år for henne, og Sachiko hadde virkelig håpet å finne noen innen setsubun i februar, da horoskopets år tok til, men nå gjensto det bare en uke; og hvis hennes teori om at rykteflommen rundt Taeko hadde negativ innflytelse på Yukikos ekteskapsplaner, var riktig, innså Sachiko at dette også delvis var hennes ansvar, jo mer hun tenkte på det, desto mer dårlig samvittighet fikk hun." (side 368)
Yngstesøsteren Taeko kan ikke gifte seg før den eldre søsteren Yukiko er gift, og hvem som egentlig står i veien for hvem er det etter hvert ikke helt godt å si. For mens den ene kandidaten etter den andre har blitt vraket av Huset i Yukikos yngre år - enten fordi familiehemmeligheter som sinnsykdom er oppdaget i forbindelse med ekteskapsetterforskningen, eller fordi kandidaten ikke har vært av fin nok byrd - så blir det mer og mer klart at Yukikos gammelmodige fremtoning ikke akkurat er en fordel etter som årene går. Ekteskapskandidatene ønsker seg en livlig og sprudlende kone, og er det noe Yukiko ikke er, så er det nettopp det. I mellomtiden går Taeko sine egne veier, selv om hun er bundet opp av et ekteskapsløfte med døgenikten Okubata, men som altså er av fin nok byrd. Huset mener at hun absolutt bør gifte seg med ham, mens Taeko motsetter seg dette ... Ja, hun er endog så umulig at hun forelsker seg i en mann som står langt under familien Makioki i stand. At han i motsetning til Okubata er i stand til å forsørge seg selv, tillegges ingen vekt - i alle fall ikke av Huset.
Og mens eldstesøstrene i familien Makioka leter febrilsk etter en ektemann til Yukiko, mer og mer desperat for hvert år som går, følger vi dem gjennom flom, taifun og økonomiske nedgangstider. I de siste årene merkes det vagt i bakgrunnen at en verdenskrig er under oppseiling, uten at dette på noen måte blir noe hovedtema i romanen. På grunn av detaljrikdommen får vi et solid innblikk i det spesifikt japanske - i tenkemåter, holdninger og kultur. Det er et fascinerende innblikk, godt gjenkjennelig for alle som har litt kunnskaper om Japan. For det handler om viktigheten av aldri å tape ansikt, om krysningen mellom det typisk japanske og det vestlige, om geishaer og om kimonoer, om det tradisjonelt sterke skillet mellom menn og kvinner ... Samtidig tilfører romanen noe helt nytt gjennom at den gir ansikt til kvinnenes sterke rolle i samfunnet, i alle fall slik den fortonet seg i typiske overklassemiljøer. Dette har det ikke vært skrevet for mye om - i alle fall ikke i den oversatte litteraturen.
Som tidligere nevnt er detaljrikdommen i romanen stor. Vi følger tankegangen til flere av søstrene i boka, kanskje med unntak av Yukiko selv, som alt kretser rundt. Hva hun tenker og føler er og blir et mysterium. Får søstrene giftet henne bort til slutt? Eller ødelegger Taekos frie livsførsel alt for henne?
Dersom du er ute etter en roman som sluker deg med hud og hår, er dette den boka du bør gi en sjanse! For en historie! Boka er betegnet som "et vemodig mesterverk, skrevet med den japanske miniatyrkunstnerens sans for detaljer og den fortrolige fortellerens evne til å se nasjonens brytningstid gjennom et nøkkelhull" (sitat fra bokas smussomslag), og jeg kan uten videre slutte meg til dette. Boka er et mesterverk av ypperste klasse! Dette er litteratur på øverste hylle, og jeg vil også fremheve oversetteren Ika Kaminka, som har gjort en fabelaktig oversetterjobb! Noen ganger ble jeg sittende å humre over ord og uttrykk hun har hentet frem, som på norsk er litt gammelmodig - men som passet så alldeles utmerket i denne romanen. Det eneste jeg beklager er at boka ikke var lenger! Etter å ha vendt side 692, ønsket jeg nemlig bare mer! Og jeg kjenner en dyp, dyp sorg over å være ferdig med boka ...
Måtte forlaget sørge for at flere av Tanizakis bøker blir oversatt til norsk!
Høres ikke bra ut og da er det greit å ta pauser så det ikke blir verre. Du får slappe av med litt filmer innimellom til det blir bedre.
Og du har rett Katherine Webb er ingen typisk forfatter for meg. Jeg foretrekker jo mørk litteratur (grøss, krim, psykologiske thrillere) osv ... er mer min gate, men har i de siste årene blitt flinkere til å prøve meg på litt forskjellige sjangre for å få litt mer variasjon. Utfordre meg som leser litt mer. Men må innrømme at boka til Webb blir litt for damete for meg (chic lit) og det er jeg ikke så fan av. Men, men, skader ikke å prøve noe nytt og greit med litt lett underholdning en gang i blant. Men mørk litteratur er nærmest meg og det kommer det alltid til å være:)
Anbefaler gjerne X-files hvis du liker spenning og litt serier med overnaturlige elementer i. Hadde nesten glemt for avhengighetskapende X-files kunne være så episodene blir fort slukt unna. Så på det da jeg var yngre da jeg egentlig ikke var gammel nok til å se det, men måtte bare se det likevel. Så litt nostalgisk og morsomt å se episodene igjen.
Jeg beundrer Hillary Swank jeg også. Hun er en utrolig dyktig skuespiller. Min favorittskuespillerinne er Michelle Pfeiffer, men Hillary Swank er en god nummer to:)
Huff da. Vet hvor slitsomt det er med synsforstyrrelser. Jeg tror jeg har en annen type synsforstyrrelse. Nemlig tåkesyn som jeg får like før jeg får svimmelhetsanfallene mine som jeg er sykmeldt for. Jaja, men jeg har tenkt å lese masse i helga likevel. Jeg er jo så forbanna sta:)
I natt ble jeg ferdig med Truet av John Katzenbach. Og i helga skal jeg lese videre i En sang fra fortiden av Katherine Webb og begynne på De udøde i Grusom-serien. Boka er av Kari Sverdrup og det er forskjellige forfattere som bidrar med den bokserien. En ukronologisk grøsserbokserie for barn/ungdom. På slutten av helga skal jeg begynne på Mørk engel av Laini Taylor. Så her er det litt av alt:)
Godt å se at det er flre nattugler her også. Om natta er det sjeldent at jeg sover siden jeg lider av stor søvnmangel. Jeg er visst allergisk mot å sove så har sett en del filmer og tv-serier om natta også. Skal begynne på The x- files sesong 3 snart som jeg nå har fått i posten (verdens beste tv-serie), og det er så lenge siden at jeg har sett den tv-serien så det er morsomt med et gjensyn. Mye som er husket og mye som er glemt. Også blir man jo litt nostalgisk:)
Boys don't cry så jeg for mange år siden, og den er meget bra. Men har ikke fått med meg Conviction så den må jeg få med meg. Takk for tips og god bedring:) Håper du får lest litt i helga.
Godt å vite at det er flere som ikke liker boka/bøkene til Gillian Flynn. Syns hun er oppskrytt:)
John Edward Williams (f. 1922 d. 1994) var både forfatter, redaktør og professor, og han utga i løpet av sitt liv fire romaner. Mest kjent var "Stoner" (1965) og "Augustus" (1972).
Det er bare en uke siden jeg hørte om romanen "Stoner" for første gang. Da hadde nemlig Aftenposten en dobbeltside om boka under overskriften "Stoner": Forsinket suksess på vei til Norge. Her kunne jeg bl.a. lese at dette er "den beste amerikanske romanen du aldri har hørt om" og at "reklamen er mistenkelig flott, men lyver ikke". I artikkelen ble det dratt frem at ingen er bedre enn amerikanerne til å gjenoppdage - og popularisere - eldre mesterverker. Det pussige er at "Stoner" ble glemt, til tross for at John Williams slett ikke var noen mislykket forfatter i sin levetid. "Stoner" fikk imidlertid en nokså liten lesekrets og forsvant nokså raskt ut av markedet.
All viraken rundt romanen fikk i alle fall meg til å bli fryktelig nysgjerrig på boka som utkommer på Cappelen Damm den 4. august 2014, og jeg kontaktet derfor forlaget og fikk tilsendt et forhåndseksemplar av boka. Jeg slapp alt jeg hadde i hendene og kastet meg over boka, som ble lest ut på rekordtid. Jeg kan allerede nå røpe at jeg på ingen måte ble skuffet! Og allerede fra første side var jeg hektet:
"William Stoner begynte på Universitet i Missouri i 1910 som nittenåring. Åtte år senere, da første verdenskrig raste som verst, tok han doktorgraden i filosofi og fikk stilling som hjelpelærer ved samme universitet, der han fortsatte å undervise frem til sin død i 1956. Han steg ikke høyere enn til assistentprofessor, og det var ikke mange studenter som husket ham særlig klart etter å ha tatt kursene hans. Da han døde, bidro kollegene med et middelaldersk skrift til universitetets bibliotek til hans minne. Skriftet er fremdeles å finne i samlingen av sjeldne bøker, med påskriften: "Gitt biblioteket ved Universitetet i Missouri til minne om William Stoner, engelsk institutt. Av hans kolleger."
William vokser opp som eneste sønn på en liten gård i det sentrale Missouri. Foreldrene er nøysomme og arbeidssomme småkårsfolk, som ikke snakker i utrengsmål. Da de blir rådet til å la sønnen studere jordbruksfag, motsetter de seg det ikke. Han blir boende hos morens fetter, mot at han jobber for kost og losji. Etter at han slumper borti et innføringskurs i engelsk litteratur på andre året, er han solgt. Kjærligheten til litteraturen er for sterk til at han klarer å holde seg unna, og uten foreldrenes viten og vilje bytter han fag. Med dette befester han en avstand mellom seg og foreldrene som siden aldri skal overvinnes, og det er åpenbart at hans planer ikke på noen måte er å overta gården. Han gjør en formidabel klassereise da han senere også blir ansatt på universitetet.
Underveis starter første verdenskrig og USA involveres etter hvert i krigen. Stoners to kamerater reiser ut i krigen, og kun en av dem vender hjem i live. Stoners skjebne besegles for alvor da han forelsker seg i den utilnærmelige Edith, en kvinne så kald og etter hvert også kynisk og intrigersk - alt bak et skall av kyskhet og uskyld ... Man kan på mange måter si at hele romanen handler om dette fatale valget, for så mye kunne vært annerledes for Stoner om han bare hadde hatt èn arena mindre å kjempe på, og hadde fått støtte og kjærlighet på hjemmebanen. Han kommer nemlig skjevt ut med en kollega som til alt overmål får en høyere stilling enn ham på universitetet - og dermed ikke rent lite makt, og som siden aldri blir ferdig med å straffe ham. Det skal koste ham dyrt - svært dyrt - å insistere på å leve etter sine egne verdier ... Det skal utvikle seg til en livslang maktkamp som etter hvert tapper ham for det meste av det han har av krefter ...
Romanen "Stoner" inneholder en fantastisk historie, og hadde det ikke vært for at den ikke inneholder et eneste mord, ville det nesten vært nærliggende å trekke noen paralleller til Theodore Dreisers "En amerikansk tragedie". Er det i det hele tatt mulig for et menneske å være omgitt av så mye ondskap som det som blir William Stoner til del? Dessverre, ja. Å leve i et ekteskap der ektefellene hater hverandre intenst og inderlig, og hvor det ikke er fred å få, gjør noe med livsgleden, evnen til å ta opp kamper mot urettferdighet og evnen til å stå løpet ut. Intrigerske universitetsmiljøer er heller ikke noe nytt - verken i virkeligheten, i litteraturen eller på film. Stoners overordnede på universitetet er en meget intelligent mann med en krøplings kropp, som bruker sine lyter for alt de er verdt. Og fordi han har atskillig mer sjarm enn Stoner og dessuten er atskillig mer kynisk, vinner han de fleste renkespillene også. Og kanskje spiller det også inn at Stoner opprinnelig kommer fra fattigslige kår og egentlig ikke synes han fortjener bedre ... Selv om det koster ham karrieren å stå for sine verdier, gir han seg ikke, mens han på hjemmebanen må gi tapt for overmakten (en maktsyk og hatefull kone).
Til tross for det storslåtte dramaet som rulles ut i boka, fortelles historien lavmælt og melankolsk. Teksten er like fullt så levende at jeg kunne kjenne Stoners smerte på kroppen. Hvorfor gjør han ikke opprør? Rett og slett fordi han er en pragmatisk mann som er fullt ut i stand til å analysere konsekvensene av eventuelle utspill. Som da han og elskerinnen - ja, for han fikk til slutt oppleve ekte kjærlighet, heldigvis - bestemmer seg for at de må skille lag for alltid, fordi de ellers risikerer å bli ødelagt av skandalen som er i emning. Og mister de seg selv, er det ingenting tilbake - heller ikke det de elsket ved hverandre ...
Det er ikke ofte jeg kommer over bøker med en så formidabel historie som i "Stoner". En historie om en mann som ikke ble noe mer enn en hverdagshelt, men som kunne ha blitt noe atskillig større om han bare hadde vært en elsket mann ... Dessuten handler boka om kjærligheten til litteraturen, og det å stå opp for noe man tror på. Historien sitter i kroppen, og der kommer den til å bli sittende lenge! Boka er glitrende skrevet, og dette er godt ivaretatt av oversetteren!
Dette blir garantert en av høstens store bøker! Jeg anbefaler den varmt!
Helt til slutt ønsker jeg å sitere fra artikkelen i Aftenposten den 5. juli i år:
"Kvalitet selger
Tåler den oppstyret?Stoner ikke bare tåler det; denne bokens suksess må være en gigantisk oppmuntring for alle som frykter for kvalitetslitteraturens kår i et kommersialisert bokmarked.
For Stoner er ingen driftig lettvekter, akkurat. Dette er en stillfarende og melankolsk romankunst for folk som liker å dvele ved detaljer, lese setninger om igjen og bla tilbake for å finne ut hvordan forfatteren sådde frø til det som skulle bli bærende bilder og scener."
Da bør du velge Aksel Hennies opplesning! Han er god!
Ikke lenge siden jeg las boka, og det med glede. Det var også en stor glede å se han igjen i går kveld på Odderøya. Det går neimen ikke an å sammenligne boka med konsertopplevelsen.
Jeg sier ja takk, begge deler
In the months prior to giving birth, she read every book on child-rearing she could find. In retrospect, Sun Tzu's Art of War would have been a better choice, or perhaps a field study of rabid primates.
Naturally, this isn't how she'd expected to feel about motherhood, but watching her baby daughter morph into a teenager has been an alarming experience, like cresting the first hill of a rollercoaster just as she realized her seatbelt was broken.
She has a husband who's a certifiable dickhead, but this isn't her disability per se.
Har for diverse grunner lest lite de siste dagene. Blitt vant til å gjøre helt andre ting med tiden min, selv om jeg har masse fritid nå. Fortsetter med "The Graveyard Book" av Neil Gaiman, "Let's Explore Diabetes with Owls" av David Sedaris og har begynt på "Lost & Found" av Tom Winter. Har så langt lest bare et par sider, men kan si jeg allerede er litt betatt av boka. Den gir meg litt Mark Haddon-vibber, men jeg skal ikke gå videre inn på det foreløpig.