Drikker sjeldent vann, men det hender seg med noen limeskiver i. Da går det an:)

Så er spent på dine skriblerier om Michael Jackson boka. Du trenger ikke å skrive langt. Bare korte greie tanker angående boka er mer enn nok for meg:)

Han var jo genial. Han gjorde musikkvideoene til noe originalt (som korte spilelfilmer som du sier) og han hadde noe mange andre artister ikke har, nemlig særpreg. Misunner deg for at du var på Valle Hovin konserten hans selv om du ikke husker mye av det, men du var i alle fall der i det minste:)

Syns vann er litt kjedelig og smaker ingenting, så foretrekker varme drikker:) Og godt at sommeren stort sett er over for det ble for vamt og jeg vet ikke hvorfor, men kommer vel aldri til å bli noen sommermenneske.

Du trenger ikke å skrive noe langt, men bare noen få tanker om boka hvis du orker? Det hadde vært fint:) Jeg var stor fan av M.J. og veldig fascinert av ham, spesielt musikkvideoene hans. De skilte seg såpass ut fra andre musikkvideoer generelt, syntes jeg:)

Sitter nå og drikker blåbærte. Det blir kaffe senere i kveld. Drikker varme drikker så og si hele dagen uansett årstid. I hele uka har det vært perfekt høstvær: masse regn, og litt rufsete vær. Sånn jeg liker det. I dag er det dessverre sol og oppholds, så håper det ikke varer altfor lenge. Vil ikke ha mer sommer ...

Har slitt med dårlig leselyst de siste to ukene. Det går litt trått. Har sittet for det meste og bare glodd på bøkene i stedet for å lese i dem. Det er ikke noe galt med bøkene/innholdet, men leselysten er bare ikke der, men har tvunget meg selv til å lese litt igjen. Har ikke mange andre hobbyer og blir lett apatisk, så da får jeg bare lese litt uansett og håpe på at leselysten kommer tilbake etter hvert.

Tidligere denne uka leste jeg: The graveyard book av Neil Gaiman. En sjarmerende bok jeg gjerne vil anbefale.

Og i helga skal jeg lese videre i disse bøkene: Øyesten av Jakob Melander og Tilbake til Rivrton av Kate Morton. Så her er det krimhelg med andre ord:)

Spent på å høre hva du mener om Michael Jackson Conspiracy når du er ferdig med den:) Den virker interessant og Michael Jackson var en av mine barndomshelter,

God helg!

Afrikansk familiedrama

Taiye Selasi (f. 1979) er født i London, oppvokst i Massachusetts og bor i dag i Roma. Familierøttene har hun imidlertid fra Ghana og Nigeria. Selasi debuterte med romanen "Ghana Must Go" - i 2013, og den norske utgaven - "Pakke og dra" - utkom på Gyldendal forlag samme år.

Handlingen i "Pakke og dra" begynner med at Kweku Sai dør. Kweku er kirurg - ikke en hvilken som helst kirurg, men en meget dyktig en - og tatt i betraktning hvor godt han har tatt vare på sin egen helse, fremstår det som dypt urettferdig at akkurat han skal dø av noe så banalt som et hjerteinfarkt ... I sitt eget hjem, der han har bygget sitt rede, slik at han skulle få det godt når han ble riktig gammel. Men før han dør, ja før han skjønner at noe i det hele tatt er galt fatt med ham, går Kweku rundt i huset sitt og betrakter det han har oppnådd så langt i livet ... Huset han planla å bygge helt fra han var ung, som han begynte med å tegne på en serviett, og som ble en virkelighet da han hadde rundet 51 år, men som ikke ble slik han tenkte før han giftet seg for annen gang et par år senere ... Med Ama.

"Huset hans.

Det nydelige, funksjonelle, elegante huset, som kom til ham helt, hele konseptet, på et blunk, som en befruktet zygote som spinner ufirklarlig ut av mørket, bærende på en komplett genetisk kode. En komplett logikk. De fire kvadrantene: et nikk til symmetrien, til tiden under spesialutdanning, til millimeterpapir, til kompasset, evig reise/evig retyr, et cetera, et cetera, en grå gårdsplass, ikke grønn, polert stein, skiferheller, pusset betong, en slags nesepeking til tropene, til hjemstedet: altså et hjemland tenkt på en annen måte, hvor alle linker er rene og rette, ingenting frodig, mykt eller grønt. På et blunk. Alt var der. Nå her. Flere tiår etterpå på en gate i gamle Adebraka, en smuldrende forstad med villaer i kolonistil, hvitkalket stukk, løsbikkjer. Det vakreste han noen gang har skapt -

unntatt Taiwo, tenker han plutselig, et sjokk av en tanke." (side 15)

Før Kweku dør, rekker han å tenke over hva det er som gjør at han elsker Ama. Det at hun evner å være lykkelig sammen med ham - "ikke som en enkelthendelse eller en reaksjon, ikke som en respons på en bestemt ting han gjorde og må fortsette å gjøre om han vil at hun fortsatt skal være lykkelig", men på grunn av symmetrien mellom dem - blant annet hennes forutsetning for lykke og hans evne til underhold - dét tror han er grunnen til at han elsker henne.

Det er Kwekus dødsfall som står i sentrum for alt som siden skjer. Familien, som er spredt for alle vinder, ønsker selvfølgelig å få med seg begravelsen. Det handler bl.a. om ekskona Folasadé - hun som ofret alt for mannens karriere - og om barna og deres familie.

"Hvordan det raknet.

Slike ting faller fra stup. Som Irene, hans første hjertestans, den første pasienten han mistet; innskrevet leende ved solnedgang, kald og død før morgengry. Den ufattelige farten døden kan ha. (Eller var det omvendt? Et livs ufattelige fart?) Han er lege, burde ha visst, kroppen forfaller, ingenting varer, ikke et liv, hvorfor en kjærlighet?, hvordan tap virker i verden, og hva som skjer med hvem i hvilke størrelsesforhold, "forandring er det eneste konstante ..." og det der. Men hvem ville ha trodd?" (side 107)

En skjør balanse i en fra før av forrykket familie, faller på et vis sammen samtidig som alle forsøker å finne tilbake til noe som en gang var, slik at den vante orden kan gjenopprettes. Underveis får vi innblikk i hvordan det var for Kweku og hans første kone Folasadé å komme til USA som flyktninger, samt hvordan det gikk med barna deres etter hvert. Det er sterke personligheter som skildres, alle spredd for alle vinder etter hvert, og vi skjønner at det meste på et vis har utgått fra faren Kweku og hans karriere som lege og kirurg.

Det er virkelig ikke mye ved romanen "Pakke og dra" som minner om at det er en debutant som har skrevet boka. Språket er stilsikkert, poetisk og vakkert - og forfatteren bryter alle forestillinger man har om et gramatisk korrekt språk, fullstendige setninger osv. - alt for å få frem noe manende og repetitivt i teksten. Samtidig som hun bruker mye tid på at Kweku skal dø, hopper hun lett og ledig fra det ene til det andre senere i boka. Den noe springende måten å fortelle historien om familiemedlemmene på, gjorde teksten tidvis noe vanskelig tilgjengelig, og jeg slet i perioder med å skjønne helt hvor forfatteren ville. Sånn sett minnet hun meg nesten litt om Toni Morrison, som også tenderer til å fortelle historiene sine alt annet enn i kronologiske linjer. Morrisons bøker må nesten leses to ganger for at man skal få fullt utbytte av dem. Hele historien i "Pakke og dra" toppes for øvrig ved at familiemedlemmene, hver og en traumatisert på sin måte, tvinges til å bo under samme tak for å planlegge begravelsen av patriarken.

Noe som er vel verdt å få med seg er at bokas tittel "Ghana Must Go" viser til ghanesernes utvisning fra Lagos i 1983. Forfatteren fikk for øvrig i 2013 en plass på Grantas liste over de tyve mest lovende engelske forfatterne under førti år dette tiåret. Det sier mye om de litterære kvalitetene Taiye Selasi har vist frem i sin debutroman. Boka er likevel ikke blant mine største favotitter i sommer, selv om jeg må medgi at den er svært originalt fortalt. Dessuten bryter historien ettertrykkelig med stereotypene mange av oss har om afrikanske innvandrere, og det i seg selv er en god ting!

Her kan du lese litt om Stor Johan og slekta, og der finner du at han hadde ei datter til.

Mener ikke at konseptet eller selve saken var troverdig, men fortellermåten/skrivestilen, det er det jeg mener med troverdig, ikke selve saken.

Noen bøker kan man lese om igjen.

Det er ikke ofte jeg leser bøker om igjen. Det har nesten ikke skjedd siden jeg var lita (da leste jeg Heksene av Roald Dahl om og om igjen, nesten besatt. Jeg var fascinert)! Men i senere tid så er det bare en bok jeg leser om igjen og det en gang i året, boka er; De dødes tjern av André Bjerke. Den boka leser jeg hver eneste påske. Bortsett fra det leser jeg ikke bøker om igjen. Men grunnen til at jeg gjorde det nettopp nå var at jeg i 2010 leste boka The graveyard book (Kirkegårdsboken ,bokanmeldelse) på norsk. Ville egentlig ha den på engelsk, men bokhandelen jeg var innom hadde bare den norske utgaven, og jeg var så ivrig på å lese den så jeg kjøpte den norske utgaven istedet. Og jeg falt pladask for historien og tanken på å lese den på engelsk forsvant aldri. Men som vanlig er jeg en mester til å utsette ting og det tok meg en del år senere før det ble noe av. Tidligere i år bestemte jeg og Birthe oss for å utforske mer av Neil Gaimans forfatterskap sammen, og vi samleste boka The ocean at the end of the lane. Jeg ble ikke helt begeistret for den, egentlig, og foreslo etterpå å lese The graveyard book siden hun ikke hadde lest den ennå og det ga meg en ypperlig mulighet til å lese den på nytt igjen på engelsk - og jeg angrer ikke!

The graveyard book handler om en liten guttunge som rømmer fra huset sitt da familien hans blir drept av en mann ved navn Jack. Gutten er sikker på at han er nestemann på dødslista og at Jack er ute etter ham av en eller annen grunn og han flykter. Ved en tilfeldighet havner guttungen ved byens kirkegård. Der blir han oppdratt av spøkelsene som bor der; de beskytter ham til enhver pris og prøver å lære ham til å forstå at verden utenfor kirkegårdporten er farlig. De kaller guttungen Nobody Owens og de prøver så godt de kan å holde ham på kirkegården og gi ham den beste oppdragelsen, men kan de beskytte ham fra alle farer, og vil denne drapsmannen Jack noensinne finne ham igjen? Samtidig må Nobody passe seg for ondskapsfulle vesener også på kirkegården for ikke alle der er like gode selv om de fleste der vil hans beste og gjør alt for at han skal overleve.

Syns boka var hakket bedre på engelsk og sånn er det som regel. Bøker er som regel best på originalspråket, i hvert fall når det gjelder enkelte forfattere. Forfattere jeg egentlig foretrekker å lese på engelsk er Stephen King, Dean Koontz, Neil Gaiman og Harlan Coben. Fordi de har en særegen fortellermåte som på en måte forsvinner i oversettelsen. Aner ikke hvorfor eller hvordan det skjer, men sånn er det bare og det er litt synd. Selv om jeg likte den norske utgaven av The graveyard book meget godt, syns jeg at den på engelsk ga meg noe mer på en måte som er vanskelig å forklare.

Selv om jeg hadde lest boka før så drepte det ikke spenningen. Jeg glemmer aldri handlingen i en bok, og det gjorde ingenting at jeg visste hvordan boka utartet seg. Det var bare et gledelig gjensyn med alle karakterene og den herlige kirkegården. Historien har noe magisk ved seg som er vanskelig å forklare og man drømmer nesten selv om å vokse opp på en kirkegård: Oppleve det selv. Hadde vært utrolig spesielt og spennende, tror jeg. En rar tanke. Kirkegårder er jo mystiske steder og småfascinerende.

Jeg har ikke tenkt å sammenligne den engelske med den norske utgaven noe særlig ... Syns ikke det er spesielt nødvendig, egentlig. Eneste jeg vil si er at språket i den engelske utgaven er hakket bedre; strammere og har mer atmosfære, og jeg liker illustrasjonene i den engelske utgaven bedre enn den norske. Illustrasjonene i den engelske utgaven virker mer levende og dystrere, mens i den norske utgaven virker illustrasjonene litt simplere og noe tegneseriaktig? Pussig nok liker jeg bokomslaget på den norske utgaven bedre enn illustrasjonene inni den, og på den engelske boka liker jeg bokomslaget mindre, men illustrasjonene inni mye bedre. Komplisert, ikke sant?

Syns tegningene i den engelske versjonen har mer volum enn i den norske. I den engelske utgaven er det Dave McKean som har laget, og i den norske utgaven er det Chris Reddell som står bak illustrasjonene. Så jeg er nok mer fan av Dave McKeans tegnestrøk.

The graveyard book er en bok man kan godt lese om igjen uten å miste magien i historien. Man blir glad i karakterene og man kan kanskje få et annet syn på kirkegårder generelt? Spennende og vemodig lesing!

PS: Visste du at boka er inspirert av Jungelboken skrevet av Rudyard Kipling og at Neil Gaiman så sin sønn (da på to år) sykle på kirkegården?

Post Office/Postkontoret av Charles Bukowski er en delvis selvbiografisk roman, publisert i 1971. Bukowski var flere perioder i livet ansatt ved United States Postal Service, og hadde dermed nært kjennskap til yrket. Forfatteren sluttet sitt engasjement etter at Black Sparrow Press tilbød han månedslønn for å skrive. Post Office, hans første roman, så dagens lys få uker etter.

Vi møter Henry Chinaski (Bukowskis alter ego), som i løpet av livet opplever at han flere ganger må livnære seg ved å "jobbe i posten". Først som avisbud, deretter som postsorterer. Henry er hard på flaska og jobber selvsagt av ren nødvendighet. Grunnen til at han takket ja til jobben i utgangspunktet var at han i prøveperioden hadde en lett rute, og til og med fikk seg et nummer... Jobben ble dessverre slett ikke så enkel som han trodde.

Vi følger den intelligente og sarkastiske Chinaski gjennom en periode på flere tiår og får ta del i livet hans. For det aller meste handler det om den for ham meningsløse jobben på postkontoret, der vi møter maktkåte sjefer, som nekter å se urimeligheten i det de krever av de ansatte og gjerne rapporterer den minste forseelse, og et vidt spekter av kollegaer. Chinaski gir oss lesere et snertent skråblikk på jobben sin. Vi får også møte noen av Henrys kvinner; både Betty og Joyce er visstnok basert på kvinner fra Bukowskis eget liv. Henry selv vil gjerne slutte i jobben, og aller helst vie seg til å spille på hester, drikke og kose seg med diverse kvinner, men det viser seg at postjobben ikke er så lett å kvitte seg med. Livet går ham på mange måter forbi; det handler om å drikke, ha sex, få seg på jobb, drikke, ha sex, få seg på jobb.... Hvem har tid til å levere inn oppsigelse da?

Jeg skal ikke røpe alt for mye fra selve handlingen, men må si at jeg under lesingen fikk assosiasjoner til uttrykket "going postal", et uttrykk som ble tatt i bruk på 80-tallet etter at flere ansatte i United States Postal Service hadde "klikket" og skutt flere medarbeidere. Nå er det ikke akkurat dette som skjer i denne romanen, men jeg mener at Bukowski tok aggresjonen som kan bygges opp når man opplever jobben sin meningsløs på kornet. Anbefales.

Dagfinn Grønoset har skrevet boka om Tater-Milla - Stor Johans datter. Her er bilde av hennes hus i Solør. I mer enn 50 år streifet Jenny Emilie Pettersen, kalt Tater Milla, i skogbygdene på Østlandet.

Et forsøk på å forstå det ondes problem

Det er bare et par år siden jeg ble oppmerksom på forfatteren Hans Keilson (f. 1909 d. 1911). Da utkom nemlig boka "Komedie i Moll" på Forlaget Press, og jeg anmeldte i den forbindelse boka her på bloggen min. I denne anmeldelsen/omtalen har jeg nokså utførlig redegjort for forfatterens bakgrunn, men jeg gjentar likevel noe av dette her.

Hans Keilson var en jødisk-tysk-nederlandsk romanforfatter, poet, psykoanalytiker og barnepsykiater. Mest kjent er han for sine noveller med handling fra andre verdenskrig, og han har dessuten jobbet mye med krigstraumatiserte barn og holocaust-overlevende i særdeleshet. På grunn av jødeforfølgelsen i Tyskland måtte hans selv flykte, og han bosatte seg i Nederland. Senere ble Nederland som kjent okkupert av tyskerne, og takket være nederledernes iherdige innsats, der å skjule jøder ble satt i system, overlevde forfatteren selv krigen.

"Motstanderens død" utkom for første gang i 1959 med originaltittelen "Der Tod des Widersachers", og Forlaget Press utga denne på norsk for første gang i 2013. Det skal vi lesere være glade for! En slik roman blir nok aldri - temaet tatt i betraktning - den store palle-salgs-varen, og det at et forlag likevel satser på en slik utgivelse - det beundrer jeg! Dersom jeg gjennom å vie boka oppmerksomhet på bloggen min, klarer å få noen flere interessert i å lese den - og gjerne også "Komedie i Moll" - ville det være fint! "Motstanderens død" er nemlig en bemerkelsesverdig roman jeg aldri har lest maken til! Og noen bøker om jødeforfølgelse har gått gjennom mine hender i årenes løp ...

For å få satt boka i sitt rette perspektiv, synes jeg det passer fint å starte med et sitat fra bokas smussomslag:

"En ung mann vokser opp i Tyskland på 1930-tallet. Han er jøde. Hvordan oppleves den nye verden som vokser frem rundt ham? Hvordan kjennes det når virkeligheten langsomt blir uforståelig, absurd? Hva gjør det med deg virkelig å få en fiende, en motstander som fyller både våkne timer og rastløse drømmer?

Motstanderens død er et glemt moderne mesterverk og en klassiker i holocaustlitteraturen. Boken ble for en stor del skrevet mens forfatteren oppholdt seg i skjul for tyskerne i Nederland under krigen, og er basert på Keilsons egne erfaringer fra 1930-tallets Tyskland. Romanen er et klarsynt og ofte ubehagelig portrett av en ung mann som hjelpeløst fascineres av sin mektige "motstander", og en særegen og skremmende skildring av livet slik det artet seg under Hitlers regime."

I bokas innledning presenteres vi for en historie om manuskriptet som boka er basert på. Dette som en slags rammehistorie rundt den egentlige fortellingen - nemlig om en ung manns opplevelser i Tyskland på 1930-tallet. Manuskriptet skulle angivelig ha blitt overlevert fra en nederlandsk advokat, som igjen hadde fått det fra en av sine klienter om lag to og et halvt år før utbruddet av krigen. En klient som da befant seg i 30-årene, og som rett etter måtte komme i seg i sikkerhet. Han forsikret imidlertid om at manuskriptet ikke på noen måte ville sette de nåværende eieren i fare og at de kunne oppbevares overalt. Etter å ha lest manuskriptet, som altså er i historien i historien i denne romanen, skjønner vi hvorfor. For ikke ett sted finner vi direkte beskrivelser som røper hva historien egentlig handler om - nemlig den økende antisemittismen i Tyskland, og den gradvise definisjonen av alle jøder som fiender av folket. Kanskje i et forsøk på å få frem absurditeten i all sin gru, fordi dette kanskje kunne ha skjedd hvem som helst under gitte forhold ... ?

"Allerede som barn måtte jeg tåle hånsord og ondskapsfulle bemerkninger, snart fra den ene og snart fra den andre. Som man vet, er barns liv omgitt av krenkelser og farer på alle kanter. På denne måten ble mang en erkjennelse om menneskenes forhold til hverandre meg til del.

Jeg led mye under disse erfaringene. Men foreløpig ble de oppveid av andre vennskap. Mitt spesielt sårbare gemytt - det samme som senere i så høy grad gjorde meg i stand til å tåle langt verre bespottelser, og som skjerpet min sporsans til grensen for det mulige - utkjempet tålmodig hver rystelse innover i meg selv. Men etter som tiden gikk, ble det verre." (side 60)

At barn kan være grusomme mot hverandre, er ikke nytt, men slik dette kom i et system i et jødehatende Tyskland, må man vel kunne hevde savner sidestykke i historien? Etter hvert får ensomheten større plass i historien - og også ønsket om virkelig å kunne forstå sin motstanders tanker og det som motiverer til handling. Slik sett får romanen også noe filosofisk over seg - mer det enn regelrett grubling fra jeg-personens side - i et forsøk på å forstå det ondes problem. Alt ført i et litterært språk, som løfter opp temaene og gjør dem nærmest allmenngyldige, nettopp fordi den konkrete bakgrunnshistorien er så vagt beskrevet.

"Slik jeg viser meg for min fiende, slik han møter meg, i vårt fiendskaps forkledninger og masker, avslører vår eksistens´dypeste grunn seg.

Hva var det for en besynderlig tanke som kom over meg. At han var like usikker, like vaklende som jeg var? At han, grepet av angst for å være en ukjent for seg selv, hadde utfordret meg, sin motstander, ved å male meg på veggen, slik de gamle malerne skapte sine helgenbilder i svette når deres demon befalte dem det? Jeg var bare et vrengebilde, en maske som han i sin pressede situasjon hadde laget seg. Men den var tilstrekkelig for ham. Den var hans motbilde. Kanskje hadde en far hvisket ham i øret: "Vi er ...!" Og nå søkte han i sin nød etter meningen og hvordan det forholdt seg med det faren hadde hvisket til ham. Kanskje hadde han visst det en gang, men så var det gått tapt for ham. Kanskje var det ikke så viktig for ham lenger, etter at han ble utsatt for andre forhold. Kanskje følte han bare: Hvem jeg er, vet jeg ikke. Han skrek fordi han ikke visste det. Han ville bare være en som så seg selv, plassert på samme måte som når han så et tre eller et hus, eller et uvær når det brøt løs. Selv om han kjente mørkerommets hemmeligheter og dets fristelser, retusjeringene og triksene man steller i stand der, den halve og hele likheten man aldri avfinner seg med. Så hadde han funnet meg på sin vei ..." (side 147-148)

Senere skriver jeg-personen om selve skriveprosessen. At han ikke er henvist til å dikte eller gjøre historien kunstferdig og så fengslende som mulig, fordi man er redd ingen vil lese dem. Selv lar han erindingene sine passere uten noen form for vurdering av hvorvidt de er viktige eller uviktige, interessante eller kjedelige. For ham er det nemlig kun snakk om tidsfordriv å skrive, fordi han på den måten jager tiden som ellers går for langsomt. (side 173)

Etter hvert gjør vår jeg-person opp en slags status på det som skjer, i sitt møte med det som må være Hitlerjugend eller nazistbøller, uten at dette nevnes konkret i det hele tatt.

"Man kan gjøre mange ting her på jorden som ikke er riktige, tenkte jeg, man kan myrde, plyndre, bedra og gjøre livet surt for sine medmennesker på alle mulige måter, og man kan gjøre enda flere ting hvis man gjør dem for en annens skyld, hvis man med disse handlingene vil bevise for noen hvor høyt man elsker ham. Men for å skjende lik og rasere kirkegårder om natten, må det stå svært dårlig til med kjærligheten hvis den krever og tillater dette. Jeg ville ikke kunne fortelle noen av kumphanene mine hva jeg opplevde her, ingen ville forstå at jeg ikke i tide hadde reist meg og gått, de ville skjelle ut oppførselen min som slapp, feig og æreløs, og kanskje har de også litt rett i kritikken sin. Men ingen av dem kan måle hvor dårlig det står til med kjærligheten." (side 224-245)

Hva skal man si etter å ha lest en slik roman? En roman med en historie som kanskje kunne ha handlet om hvem som helst, men som her handler om jødeforfølgelsen, uten at ordet jøde, nazist eller Tyskland nevnes med et eneste ord. Forfatteren påkaller ikke sympati. Nei, hans formål er hevet over dette, og handler mer om å komme til bunns i ondskapens problem. Hvordan kan offeret faktisk til tider beundre sin overgriper, eller i alle fall gå så langt i å forsøke å forstå hva som skjer? Tankene på Kafkas "Prosessen", der hovedpersonen nesten ikke utholder tanken på forfølgelsen uten å lete etter egen skyld, en skyld som i det minste kan gi forfølgelsen en slags mening, er nærliggende. Handler det egentlig om dette? Eller er svaret å finne på et dypere nivå? Selv om religion ikke er nevnt med et ord i boka, er det en kjennsgjerning at samholdet i en sekt eller blant et forfulgt folk nettopp kan ligge i lidelsen, det å være utstøtt - noe som binder dem bare enda tettere sammen fordi de trenger hverandre så uendelig mer? Underveis får vi høre om noen elger som gis i gave til det tyske folket fra den russiske tsaren. Elgene døde imidlertid ut - angivelig fordi de ikke hadde noen fiender. Er det kun tilstedeværelse av fiender som gjør livet verdt å leve? Som gjør at det er noe å kjempe for? Det kan man saktens lure på når man i disse dager leser om ungdommer som har det bedre enn noen av våre foregående generasjoner, men som er mer deprimerte enn noen gang ...

Alt i alt må jeg si at "Motstanderens død" er en av de mest bemerkelsesverdige Holocaust-bøkene jeg noen gang har lest. Den er helt fri for klisjeer og har en tematikk som ligger høyt over det man vanligvis forbinder med denne typen litteratur. Alt er skrevet i et nydelig, nærmest poetisk språk, men også slik at det var krevende å lese boka. Teksten må få tid til å trenge inn, noen avsnitt må man dvele ved og lese på nytt. En sterk og solid leseopplevelse på alle måter! Og med Sverre Dahl i rollen som oversetter fra tysk til norsk, kan vi være helt sikre på at oversettelsen er av ypperste merke!

Jeg håper inderlig at flere blir fristet til å lese denne boka! (Her kan du lese innledningen av den!)

Hvem syns vel ikke at demoner er et interessant fenomen?

Jeg har noen sære interesser. Jeg er interessert i det mørke og det dystre. Liker alt som har med det overnaturlige å gjøre. Og grøss er noe jeg alltid har elsket på film og i bokformat. Det er fenomener som skiller seg ut og som liker å skremme. Jeg blir sjeldent skremt av filmer jeg ser og bøker jeg leser. Jeg blir heller fascinert og vil vite mer om diverse fenomener. Og noe jeg har vært interessert i lenge er demoner. Syns det er et interessant konsept. Det er noe som heter indre demoner (det har jeg en hel skokk av, jeg består ikke av noe annet, haha!) og det er demoner som hjemsøker hus/mennesker som bor i det. (Ikke hjemme hos meg, heldigvis, jeg har mer enn nok med mine indre demoner å hanskes med, haha!).

I boka Demoner: besettende djevler og andre ondskapsfulle vesen skriver Asbjørn Dyrendal (som er 1. amanuensis i religionvitenskap ved NTNU), om hvordan demoner er i forhold til det virkelige liv (han beskriver blant annet om en eksorsisme som skal ha skjedd i år 2000 i Vatikanet). Han tar også for seg hvordan demoner blir beskrevet i sammenheng med religion, i forhold til film og tv-serier og han tar for seg hvordan forskjellige demoner blir betraktet generelt oppgjennom årene.

Å lese denne boka var ikke bortkastet, men den ga meg heller ikke noe spesielt. Ikke mye mer enn det jeg visste fra før angående dette temaet, så boka var ikke særlig nyskapende. Og den var heller ikke så mørk som jeg hadde håpet på. Hadde håpet på at det ville inneholde noe mer nytt og kanskje noe mer fra virkeligheten. Noe mer sjokkerende enn sammenligning av skapningene med film/tv-serier for eksempel. Det blir litt vel tørt. Hadde håpet på noen sanne historier i tillegg, men det var det bare dessverre fåtall av, så det ble ikke helt den boka jeg hadde ventet meg. Noe spennende var den og ikke den kjedeligste folkloreboka jeg har lest, men jeg hadde vel ventet meg noe mer, men vet ikke helt hva.

Dette blir en kort anmeldelse siden dette er en oppslagsverkbok/faktabok så det er egentlig ikke så mye å anmelde. I hvert fall ikke sammenhengende. Derfor blir dette en kort anmeldelse i stedet. Og denne boka tilhører Humanist Forlags tematikk bokserie om forskjellige overnaturlige fenomener. Fra før av har jeg bare lest Hekser: Fra forfølgelse til fortryllelse av Rune Blix Hagen. Bokserien av forskjellige forfattere skriver om kjente og overnaturlige skapninger/fenomener, og jeg ikke ser bort i fra at jeg kommer til å lese resten av serien også. Noen må jo ha sære interesser også. Det har i hvert fall jeg.

Demoner ga meg ikke den mørke og dystre innholdet som jeg hadde håpet på. Ikke noe var særlig rystende eller nyskapende. Det blir litt vel tørt i lengden og som sagt, så savnet jeg mer noe fra det virkelige liv. Og litt mer om bakgrunnen angående demoner. Velskrevet og stødig oppslagsverk om et spennende tema, men savnet det lille ekstra, hva det enn måtte være ...

Boka Skisser fra London av Charles Dickens er i hus. Var så heldig å treffe oversetter Runar Løvlie på lørdag og bestilte boka med en gang. Har til og med fått en hyggelig hilsen fra han inni. Det er en flott luksusutgave med bl.a. bilde av Dickens felt inn på fronten, han har både bøker og hefter til salgs.
For Dickens elskere kan dere åpne å lese denne - Charles Dickens
Fra Dagbladet og Harald Stanghelle i Aftenposten

Mystikk i 1600-tallets Amsterdam

Jessie Burton (f. 1982) er britisk forfatter og skuespiller, kan jeg lese på forlagets nettsider. "Miniatyrmakeren" er hennes debutroman. Forfatteren har en egen nettside, hvor man kan lese mer om boka.

Handlingen i boka finner sted i Amsterdam i 1686. 18 år gamle Nella Oortman er giftet bort til handelsmannen Johannes Brandt, og i bokas åpningsscene ankommer hun sitt nye hjem etter å ha forlatt sine foreldre for godt. Johannes er en flott mann, og Nella har en hel del romantiske drømmer om hvordan et ekteskap med ham kommer til å bli. Derfor blir hun både skuffet og ikke rent lite sjokkert over den kalde mottakelsen hun får.

Johannes er ikke hjemme, og når han kommer, er han ikke synderlig interessert i å være sammen med sin unge kone. Johannes´ugifte søster Marin bor sammen med sin bror, og hun virker lite hjertevarm og er heller ikke særlig meddelsom.

"Nella Oortman står på terskelen til sin nye ektemanns hus og løfter og senker dørhammeren formet som en delfin og føler seg beskjemmet over lyden. Ingen kommer, selv om hun er ventet. Tidspunktet er avtalt på forhånd og brev er skrevet; morens brevpapir er så tynt sammenlignet med Brandts kostbare velin. Nei, tenker hun, dette er ingen god velkomst etter den lynraske vielsessermonien i forrige måned - ingen blomsterkranser, ingen forlovelsesskål, ingen ekteseng. Nella setter den lille kofferten og fugleburet på trappen. Hun vet at hun må pynte på dette når hun senere skriver hjem om det; etter at hun er kommet på plass og har fått et værelse, et skrivebord." (side 19)

Nella får et eget rom - helt for seg selv. Der er ektemannen sørgelig fraværende, idet han enten befinner seg utenfor husets vegger eller er på sitt eget værelse, fortrinnsvis bak lukkede dører. For å muntre sin kone opp, kommer han en dag hjem med et miniatyrdukkehus, helt likt det huset som nå er hennes hjem. Dette er hans bryllupspresang til Nella.

"At dukkehuset er så nøyaktig likt, er skummelt. Det er som om det virkelige huset har krympet, som om kroppen er delt i to og alle organene avdekket. De ni rommene, fra arbeidskjøkkenet til salongen og loftet der torv og ved lagres borte fra fuktigheten, er perfekte gjengivelser. "Det er også en skjult kjeller", sier Johannes og løfter opp gulvet mellom arbeidskjøkkenet og det beste kjøkkenet for å avdekke et skjult, tomt rom. Taket i bestekjøkkenet er til og med malt med et identisk synsbedrag. Nella husker samtalen med Otto. Det flommer over, sa han og pekte på den uvirkelige kuppelen." (side 51)

Siden setter Marin Nella indirekte i kontakt med en miniatyrmaker, og på mange måter er det dette som blir hovedtemaet i romanen. For miniatyrmakeren, som ingen vet hvem er, leverer figurer til dukkehuset som røper at han eller hun kjenner husets innerste hemmeligheter. Det hele er både nifst og urovekkende.

Parallelt lengter Nella seg nesten syk etter en ektemann som ikke viser den ringeste interesse for henne som kvinne ... Hva er det med ham? Og hvem er denne miniatyrmakeren? Og ikke minst - hva er det som skjuler seg bak Marins kalde, forbitrede ansikt?

Jeg tilkjennegir med det samme at jeg slukte denne romanen helt rått på en-to-tre. Jeg elsket miljøskildringene, tidskoloritten og stemningen som forfatteren maner frem ettersom plottet utvikler seg. Historien er tidvis noe banal og kanskje også en smule forutsigbar. Likevel - det er noe med denne historien som rett og slett bergtok meg. Dessuten er boka virkelig godt skrevet! Og det mener jeg på tross av at det egentlig er lite som overlates til leserens fantasi, annet enn at det på slutten blir stående igjen en hel del ubesvarte spørsål - som om forfatteren skulle ha tanker om en oppfølger ...

Det er mange lag i romanen. En ting er det ufullbyrdede ekteskapet mellom Johannes og Nella, en annen ting er spenningen mellom de to kvinnene i huset - Marin og Nella - og en tredje ting er den mystiske miniatyrmakeren som åpenbart vet alt om husets indre liv. Tjenestefolkene - Cornelia og afrikaneren Otto - spiller også viktige roller i historien. Alle lever i en tid der valgmulighetene ikke er de aller beste, og hvor man på mange måter er temmelig låst når livet først har kjørt seg inn i et spor ...

Selv om boka ikke kommer til å gå inn i litteraturhistorien som en klassiker, hever den seg likevel et stykke over gjennomsnittet av de typiske bestselgerne, mener jeg. Jeg regner faktisk med at denne boka kommer til å hevde seg godt på bestselgerlistene i høst, fordi mange vil komme til å like den svært godt.

Det skal bli spennende å følge denne forfatteren videre!

Fornøyelig fra ende til annen!

Franz-Olivier Giesbert (f. 1949) er en fransk journalist og forfatter, og han har skrevet 13 romaner (kilde: Wikipedia). I følge forlaget formidler bøkene hans historiske, filosofiske og politiske temaer med en imponerende tilgjengelighet. Det eneste jeg ikke liker er at "Himmlers kokk" sammenlignes med "Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant" (en bok jeg virkelig ikke likte). Jeg kan allerede nå røpe at jeg synes sammenligningen er urettferdig. "Himmlers kokk" er nemlig mer interessant og morsom! Dessuten er boka mer velskrevet. Det eneste disse to bøkene har til felles er vel at de kan karakteriseres som pikaresk-romaner, en genre som "ofte er humoristisk og til dels satirisk", og hvor "enkeltepisoder kan få preg av realistisk samfunnskommentar" (kilde: Wikipedia). Dessuten har hovedpersonene passert 100 år.

Rose er 104 år gammel og hun ser tilbake på sitt liv, som har inneholdt det meste. Det er ikke få historiske hendelser i løpet av de siste 100 årene hun ikke på et eller annet vis har blitt berørt av, uten at hun som den tidligere nevnte "Hundreåringen" har trukket så direkte i trådene. Derimot har hun truffet mange viktige historiske personligheter gjennom sitt liv som kokk og restauranteier. Deriblant Himmler ...

"Selv om jeg står ved grytene mine dagen lang med tresko på beina. og ellers trasker rundt i joggesko, skal ingen tro jeg er ukultivert. Jeg har lest nesten alle bøkene som er skrevet om folkemordet på armenerne i 1915-1916. For ikke å snakke om de andre. Jeg er kanskje ikke den skarpeste kniven i skuffen, men én ting kan jeg altså ikke begripe: Hvorfor måtte man likvidere en befolkning som ikke utgjorde en trussel mot noen?

En gang stilte jeg spørsmålet til Elie Wiesel, da han kom for å spise middag med sin kone Marion på restauranten min. Et flott menneske, en overlevende fra Auschwitz som har skrevet en av 1900-tallets beste bøker, Natten. Han svarte at vi må tro på mennesket trass i mennesket." (side 30)

Takket være sin skjønnhet og en ung muslimsk manns kjærlighet, unnslipper Rose det armenske folkemordet, bare for å havne i fangenskap hos Salim bey, som senere selger henne til Nâzim Enver.

"Middelhavet, 1917. Nâzim Enver, min nye herre, var ingen poet. En feit fyr i femtiårene som var et levende bevis på at mennesket i mindre grad stammer fra apene enn fra grisen. I hans tilfelle var det ikke en hvilken som helst gris, men en førsteklasses alvsråne, med vaklende bakbein som knapt kunne bære de dissende skinkene." (side 50)

Romanens pikareske preg merkes altså gjennom det satiriske og lattervekkende, samtidig som man aldri er i tvil om samfunnskritikken som ligger bak, og som er knyttet til høyst realistiske forhold fra en tid der et menneskeliv ikke var særlig mye verdt. Rose klarer å flykte, og etablerer seg etter hvert i Marseilles, før hun igjen må flykte.

Senere kommer andre verdenskrig. I mellomtiden har Rose giftet seg med en mann, som til alles overraskelse viser seg å være jødisk. Dvs. han betraktes som jødisk utelukkende ut fra sitt etternavn. Både mannen og barna forsvinner, og Rose blir så Himmlers kokk. Himmler er en mann hun føler seg tiltrukket av, og det er vel bare Himmlers angst for seksuelt overførbare sykdommer som forhindrer dem i å innlede et intimt forhold. Hitler anses å ha syfilis, og akkurat dette poenget opplevde jeg som særdeles morsomt. Tenk om det faktisk er sant?

Mer av handlingen ønsker jeg ikke å røpe - ikke annet enn at boka byr på så utrolig mye mer enn jeg har vært inne på her - blant annet litt kinesisk kulturrevolusjon. For ikke å si når Rose bestemmer seg for at de som har voldt henne urett i livet, skal få unngjelde ...

Man kan like eller ikke like denne typen bøker, og det kommer nok an på om historien treffer en nerve eller flere hos leseren. Selv fant jeg boka særdeles fornøyelig. Også når i og for seg nokså banale livsanskuelser ble meg til del. Som denne på side 122:

"Lykken skal du heller ikke skilte med. Den beste måten å forvandle venner til fiender på, er å vise at du er lykkelig. De tåler det ikke. Lykken er et mesterverk som for enhver pris må forbli ukjent: Du må holde den for deg selv, hvis du ikke vil vekke fiendskap eller lide en uheldig skjebne."

Eller en anskuelse Rose gjør etter å ha møtt Sartre og Beauvoir:

"Jeg blir aldri lei av å gjenta en av de store lærdommene i mitt liv: Det fins ikke noe dummere enn intelligente mennesker. Bare man pleier egoet deres, kan man manipulere dem som man lystrer. Godtroenhet og forfengelighet går hånd i hånd, nærer seg av hverandre, selv hos de største tenkere." (side 263)

Men om Rose ikke har universitetsutdannelse eller noe lignende, har hennes observasjoner i livets skole gjort henne til et i aller høyeste grad reflekterende menneske. Og dersom vi tenker at menneskeheten har nådd sitt øverste nivå i evolusjonen i det 20. århundre, må vi nok tenke oss om en gang til. For som Rose sier det på side 289:

"Hvilken annen dyreart dreper sine egne i den grad, med så stor blodtørstighet? I alle fall ikke apene eller grisene som vi står så nær, heller ikke delfinene og elefantene. Selv maur er med humane enn oss.

I det tjuende århundre kom utryddelsen av jødene, av armenerne, av tutsiene. For ikke å snakke om nedslaktningen av kommunister, antikommunister, fascister og antifascister. Den politiske hungersnøden i Sovjetunionen, i Folkerepublikken Kina og i Nord-Korea, som knuste en påstått gjenstridig bondestand. De mellom seksti og sytti millionene som døde under Andre verdenskrig, fremprovosert av Adolf Hitler, som oppfant det industrielle massedrap. I tillegg kommer alle de andre uhyrlighetene, i Belgisk Kongo, i Biafra, i Kambodsja."

"Himmlers kokk" er en deilig sommerbok som ikke blir for tullete, men som faktisk inneholder interessante observasjoner - alt pakket inn i humor og satire med snert! Og så må man ved vurderingen av denne boka ta høyde for at en pikaresk-roman kan tillate seg så mye, mye mer enn en roman av det mer tradisjonelle slaget, noe f.eks. denne passasjen til fulle kan illustrere:

"Sartre og Beauvoir så ikke en døyt. Vertskapet bukket og skrapte for dem, og de var henrykte. De minnet om to blinde og døve påfugler som spankulerte midt i hønseflokken." (side 263)

Man kan jo levende se for seg scenen som utspiller seg på Rose´s restaurant!

Jeg storkoste meg med denne boka, som - selv om den ikke er et litterært storverk - har mange kvaliteter som jeg vil anta går rett hjem hos mange lesere! Og Rose er en passe skrullete, livsbejaende kvinne med stor apetitt på livet. En kvinne som tar for seg av stort sett alt hva hun måtte begjære, hva enten det dreier seg om mat eller menn ... Eller hevn ...

God fornøyelse ønskes alle som prøver seg på denne boka!

Har noen sider igjen av Tillers Innsirkling 3. Har maratonlest den nå i helga og etter å ha gledet meg så lenge til å lese den, kjenner at jeg ikke vil at den skal ta slutt... Utrolig bra, rett og slett.

Om borgerkrigen i Somalia på slutten av 1980-tallet

Nadifa Mohamed ble født i Hargeisa i Somalia i 1981. Hun og familien hennes flyttet til London i 1986, og det var meningen at dette skulle være et midlertidig opphold. I mellomtiden brøt borgerkrigen i Somalia ut, slik at det ble vanskelig å vende tilbake. Forfatteren bor fremdeles i England, og hun har studert historie og statsvitenskap. Hun debuterte med romanen "Svart mamba" i 2009, og "De tapte sjelers land" er hennes andre roman. For tiden jobber hun med sin tredje roman, kan jeg lese på Wikipedia.

Fra forlagets side er det opplyst at Nadifa Mohamed er utpekt som en av de mest lovende forfattere dette tiåret av magasinet Granta.

Borgerkrigen i Somalia startet på mange måter i Hargeisa i 1988, en by som på dette tidspunktet ble kontrollert av Somali National Movement (SNM), som tok opp kampen mot sentralregjeringen som folket var svært misfornøyd med. Dette førte til at flyvåpnet bombet byen. Ti tusenvis av mennesker ble drept og nesten en halv million mennesker flyktet til Etiopia. I 1991 ble diktatoren Maxamed Siyaas Barre styrtet, uten at dette har ført til mer stabilie tilstander i landet.

Bakteppet i romanen "De tapte sjelers land" er utbruddet av borgerkrigen i Hargeisa i 1988, og vi følger tre kvinner - soldaten Filsan, den eldre kvinnen Kawsar og jentungen Deqo - og deres skjebner i tiden som følger. I bokas åpningsscene forbereder alle seg til 21. oktober-festivalen, som feires til minne om landets frihet.

"Det er Filsans første 21. oktober i Hargeisa, og hele arrangementet virker fullstendig falleferdig sammenlignet med det hun er vant til fra Mogadishu. Nøyaktig atten år er gått siden presidenten kom til makten etter et militærkupp, og feiringen i Mogadishu viser frem systemet på sitt beste, der alle samarbeider for å skape noe vakkert. Militærguvernøren i nordvestregionen, general Haaruun, skal være presidentens stedfortreder i Hargeisa og har arrangert militærparaden, der åpningen og avslutningen på dagen skal markeres av militærfly som kommer susende i lav høyde over tilskuerne. Den sivile delen av sermonien er snekret sammen av Guddien, som bruker det som en unnskyldning for å vise frem sine amatørmessige ferdigheter innenfor sang, dans og offentlig talekunst." (side 15)

Så skjer det noe uventet - noe som senere skal vise seg å utløse et helt skred av hendelser, som kanskje - for alt vi vet - er en del av det som fører til at borgerkrigen bryter ut. For noen - blant annet Deqo - ønsker å protestere mot idyllen som vises frem, der forbilder som Mao, Lenin og Kim Il Jung bæres frem på svære plakater. Kawsar griper inn da Guddien denger løs på Deqo, og det fører til at hun selv kastes i fengsel, beskyldt for voldeligheter mot Guddien. Etter noen timer i kasjotten skjønner hun imidlertid hvor dum hun har vært, for forholdene i cellen minner om helvetes forgård. Inne i fengselet møter Kawsar Filsan ...

Etter som forholdene i Hargeisa tilspisser seg, får vi innblikk i somalisk kultur, og spesielt i kvinnenes situasjon. Også i forhold til skammen ...

"En etter en blir skolejenter ropt opp, kausjonert ut og jaget hjem av fedre, mødre, onkler og storebrødre. De blir sluppet ut før guttene for at de skal bli spart for skammen; skammen som vokser i takt med brystene og hoftene og følger etter dem som en uønsket venn. Deqo har lenge vært klar over at den mye kroppen hennes er en ulempe; det første ordet hun lørte, var "skam". Det enestre kvinnene i flyktningeleiren lærte henne, var hvordan man holder denne skammen i sjakk: Ikke sitt med spredte bein, ikke ta på kjønnet, ikke lek med gutter. Det virker som om det å unngå skam er det viktigste i en ung jentes liv. I denne kvinnecellen er det i det minste mulig å legge skammen til side for en stund og dumpe ned på gulvet uten å lure på hvem som kan komme til å se beina hennes, eller hvem som kan finne på å forgripe seg på henne mens hun sover ..." (side 73)

Deqo er ikke omskåret, og dette får en kvinne til å utbryte: "Se på deg, da, det var ingen som elsket deg nok til å omskjære deg engang. Du er uregjerlig og skitten."(side 109)

Kawsar har vært gjennom mye, og lag på lag i hennes sorger avsløres etter hvert. Om familien hun har mistet, og ikke minst om datterens selvmord. Mishandlingen i fengselet har ført til en brukket hofte, og hun er ikke i stand til å flykte fra krigen på egen hånd.

"Juntaen lanserte et somalisk alfabet, organiserte frivillige til å bygge skoler, sykehus, veier, reparere stadionet i Hargeisa, ba folk glemme klannavnene sine og kalle hverandre kamerat. Så tapte de krigen og avslørte sin sanne natur. Hun (Kawsar - min tilføyelse) skulle ønske hun kunne snakke til Farah og dsi: "Du hadde rett, jeg innrømmer det, de er uutholdelige", men det ville bety at han måtte se hvordan alt hadde falt fra hverandre i hans fravær: Hodan var borte, hans kone en gammel krøpling, huset skittent og forfalt, de gamle vennene hans enten døde, i fengsel eller i khatens eller alkoholens vold. Motstanden han hadde etterlyst, var nå ledet av barn. I løpet av tiden som hadde gått, hadde regimet fått røtter sterke som ugresset i diket, og hun fryktet at alt måtte rives opp for å få det fjernet." (side 201-202).

Etter hvert kommer krigens grusomheter nærmere, og det meste av det som har vært, det som har holdt samfunnet sammen, rakner, oppløses og blir borte. Til slutt er det bare én ting å gjøre: å komme seg så langt, langt bort som overhode mulig ... Det er da de tre kvinnene grunnet tilfeldigheter støter sammen, og tross sine ulikheter klarer å gjøre hverandre sterkere i det som kommer.

"De tapte sjelers land" er en av de sjeldne leseropplevelsene som virkelig setter seg i kroppen, og etterlater seg et varig inntrykk lenge etter at siste side er vendt. Romanen er rett og slett fabelaktig skrevet. At dette er en forfatter vi kommer til å høre enda mer om i fremtiden, er etter mitt skjønn hevet over en hver tvil! Persongalleriet er meget troverdig beskrevet, og vi kommer tett inn på de tre kvinneskjebnene. Ingenting pakkes inn, og brutaliteten og råskapen presenteres på en måte som gjør at man selv kjenner smerten på kroppen, uten at det noen gang blir sentimentalt eller tårepersete.

Å få innblikk i forholdene i et land som Somalia er ekstraordinært interessant, synes jeg. Nadifa Mohamed har inngående kjennskap til de politiske forholdene i sitt hjemland, og dette er flettet inn i handlingen på en måte som gjør at det blir enklere å forstå hvorfor det gikk som det gikk, uten at dette går ut over bokas litterære kvaliteter. Noen bøker vipper gjerne over i det politiske, i forfatterens iver etter å sanke stemmer til sin side av konflikten. "De tapte sjelers land" hører ikke med blant disse. Det er krigens meningsløshet som er temaet - ikke hvilken side av konflikten som har rett! Og bokas tittel kunne ganske enkelt ikke vært mer dekkende!

Denne romanen er rett og slett mesterlig! Jeg anbefaler den på det sterkeste!