Ragde har eit lett, sprudlande og skravlete språk. Ho vekslar ganske så elegant mellom Erlend og Krumme sitt småbarnsfar- og luksusliv, Torunn og Margido sine gravferdsoppgåver og Tormod sine gammalmannsproblem og tilbakeblikk. Men altså - for meg vert det for mykje skravling. Såpass mykje at eg må ta lange pausar for å orka å lesa vidare. For mange ord, for mykje mas og for mange ting. For mange handlerundar og for mange oppramsingar. For mykje matprat og for mange uinteressante detaljar.
Liebhaberne vart ei høgst varierande leseoppleving. Enkelte hendingar er skildra på ein veldig fin og varm måte, medan andre deler av boka er irriterande og unødvendige. Det låg lenge an til eit terningkast 3 - men avslutninga gjer at eg puttar på enno ein prikk.
Slutten gjev oss ei påminning om at sjølv om døden kan ramma brått og brutalt, må livet gå vidare. Gjennom tårene kan ein skimta både håp og framtidstru.
Øystein Wiik har sin eigen stil, han leikar seg med krimsjangeren, skriv forbløffande lett og ledig - og med tonnevis av snert og sjarm. Enkelte scener er hysteriske og kallar på humring og gapskratt - eller på kvalme og ubehag. Andre deler av boka er så spekka med teknologiske og tekniske detaljar at ein mistar litt fokus.
Dødsrytteren har kjappe sceneskift og perspektivskift, cliffhangers og korte kapittel, noko som gjer boka tempofylt og drivande. Wiik pøser på med krimverkemiddel og krydrar det heile med usannsynlege krumspring og blod og gørr.
Hartmann og Wiik har sjarmert meg nok ein gong, men "heilt overbevist" er eg ikkje. Til det er boka for omfattande - og ho inneheld fleire handlingstrådar som er unødvendige og/eller uavklarte.
Jeg har ofte merket meg det: De som sitter i baksetet blir liksom ikke helt regnet med. Den virkelige samtalen utspiller seg alltid i forsetet. Som baksetepassasjer blir man liksom bare fraktet rundt, og avspist med korte sammendrag av debatten om vei og føre, hastighet og oljetrykk. Som baksetepassasjer er man annenrangs reisende.
Når det gjelder personlighet, tenker vi alle helt naturlig i absolutter; at en person enten er eller ikke er på den ene eller andre måten. Men det Zimbardo og Hartstone og May hevder, er at dette er feil, og at når vi bare tenker ut fra medfødte trekk og glemmer situasjonens rolle, lurer vi oss selv med hensyn til de virkelige årsakene til menneskelig atferd.
" Ja, her er det sannelig lenge siden sist det var damebesøk", sa Alfons Jørgensen. "Jeg ser det" , sa Reidun, og dro en pekefinger bortover kanten på en av bokhyllene.
Det nyttet nemlig ikke å nekte: Jeg hadde vært en egoistisk person. Man blir det av å vokse opp venneløs, og med en familie som innskrenker seg til en heller tiltaksløs mor. Jeg mener, hvordan skal man lære seg å tenke på andre, når de andre bare eksisterer i en slags dis utenfor stuevinduene ?. Halvt uvirkelige. Nei. Under slike forhold blir det å føre lange monologer i speilet.
Begge to hadde hendene fulle av små kutt som blødde ganske kraftig, og etter at Kjell Bjarne hadde dratt meg opp på bena, forsto vi at vi hadde kommet til å blande blod helt uten å tenke på det. Vi var blitt blodsbrødre, rett og slett.
Jeg hadde løyet ham huden full om egne kvinnfolkhistorier. Malt et bilde av meg selv som en blanding av overviril sjømann og desperat motorsykkel- banditt. I virkeligheten hadde jeg ikke engang sittet bakpå en scooter.
Jeg var redd for å ødelegge noe som kunne komme til å forandre fremtiden min. For av og til har jeg det slik at jeg tror på skjebnen. Tror på en underliggende hensikt i alt som skjer. Et menneske driver inn i din private bukt. Javel. Men et menneske rommer et helt univers. Da er det ikke likegyldig hvordan du møter det. Det gjelder å bringe det opp på din egen strand på en skånsom måte.
Mega !, sa Kjell Bjarne. Etter at han kom til Oslo, hadde han vært rask til å tilegne seg en ungdommelig sjargong som på ingen måte kledde ham. Det ble som om Kåre Willoch plutselig skulle gi seg til å bli vulgær.
Tellerskrittene koster like mye, enten du er redd eller forbannet.
Og selv mor, som kunne konsumere litervis med kaffe i løpet av en dag, måtte konstatere at den spanske varianten nok var best egnet til å asfaltere norske bygdeveier med.
Da var det at politimannen blandet seg inn. Nokså bryskt ba han oss om å "
rykke videre". Var verden gått helt av hengslene ? Kunne ikke nordmenn sitt eget språk lenger ? Enten så går man, spaserer, løper eller jogger. Eller man slentrer, eventuelt rusler. Man " rykker" iallfall ikke.
Det er underlig hvordan det er med oss mennesker. Vi har en god dag, eller kanskje bare et kort øyeblikk, ladet med skjønnhet og styrke. Vi føler oss trygge på å ha fanget indianeren i oss, eller at vår sjels zen - buddhist har kommet for å bli. Og så herjer likevel tilværelsen med oss så snart vi kommer rundt neste hjørne.
Massen er det uberegnelige. Det mangehodete uhyret som hyller deg på Palmesøndag og spikrer deg til korset neste fredag.
Jeg vil ikke være blasfemisk og sammenlikne Gerhardsen eller Gro ( Harlem Brundtland) med Jesus Kristus. Likevel er det noe der... Ihvertfall kan det sies at de gamle arbeiderpartikjempene, ja selve arbeiderbevegelsen var besatt av å trekke paradiset ned til jorden. Ikke et overflodens paradis, ikke et land som fløt av melk og honning, men et nøkternt paradis. Et paradis fylt opp av folkevogner og S-lag, praktiske blokker og fagforeningsarbeid.
Ja, på mange måter syntes jeg det faktum (dersom det altså var et faktum) at to unge nå lå forenet inne på soverommet, mens resten av landets beboere satt og mottok meldinger om politisk og mellommenneskelig splittelse, hadde noe vakkert over seg.
Å gå rolig og behersket bort til inngangspartiet i en blokk kan hvem som helst gjøre. Det er først ved det snikende og fordekte at mistenksomheten dukker opp i folk.
Byen jeg bor i nærheten av er de siste dagene blitt "invadert" av en god del syklister, i anledning sykkel VM. De har hittil vært heldige med været. Helgas bok blir "Fugledansen" - bok 2 i Ingvar Ambjørnsens serie om Elling. Leste den for flere år siden, så dette blir en ønsket repetisjon.
Sinne avvises, fortrenges eller misforstås ofte av det våkne sinnet. Derfor opptrer det så ofte i drømmer. Sinne kan representere verdifulle sider av psykisk utvikling, som mot, besluttsomhet og lederskap, og knyttes ofte til den rensende virkningen av rettferdig harme. Selv i mer negativ form kan sinne være verdifullt i drømmer, for her kan det absurde eller destruktive ved det komme til syne. Dessuten gir drømmene ofte en indikasjon om hvilke områder det ville vært riktigere å rette sitt sinne mot.