Bokelskere.no

Hva leser dere nå da, Anita?

Selv om boken er dyster og trist, så er den på mange måter god å lese fordi den er så estetisk vakker...man kan ikke unngå å bli grepet av den. Noen tanker rundt romanen.

Interaktivt myrtråkk

Da jeg leste Rosens navn, som det første møtet med Umberto Eco, ble jeg slått av hvor interaktiv boken var. En interaktivitet som burde være et imperativ fremfor et normativ. Eco sprer om seg med informasjon som man som leser oppfatter som selvfølgeligheter for forfatteren, og man må, for å være med på notene, kaste seg over Wikipedia og leksika med mindre man er godt over middels (pluss pluss) i historie. Eco har et personlig bibliotek på 50 000 bøker, og at man selv skal sitte med hans kjennskap til emner han har forsket på i forkant av boken må i så fall vitne om en litt i overkant voldsom interesse for konspirasjoner (selv om mange storheter kommer fra rare interesser. Psykologen Piaget var for eksempel i sin ungdom lidenskapelig interessert i bløtdyr før hans teorier om kognitiv utviklingspsykologi (som for øvrig var modellert etter biologiske prinsipper)). Det ramses opp religiøse sekter, grupperinger, historiske navngivelser, epoker, situasjoner og til dels esoteriske begreper. Jeg fikk inntrykket av at hvis man gikk på med "breisida" til, så kunne man komme ut av det med profitt. Fortellingen er en ting, innsatsen en annen, og utfallet med bonusgevinst i historisk kunnskapservervelse.

Gravlunden i Praha er på ingen måte ulik Rosens navn når det kommer til dette kravet om leserengasjement. De første 100 sidene eller så, ramser opp en rekke hendelser og personer som spinnes rundt fransk og italiensk sen 1800-tallshistorie, og urolighet på kontinentet. Ikke akkurat min sterkeste side. Men jeg gir det en sjanse, og leter opp Garibaldi, paver og keisere, leser om det usamlede Italia og finner et internetteksemplar av Sions vises protokoller.

Noe av dette er allerede kjent. Jeg har studert vestlig samtidsreligion og konspirasjonsteorier, men vært mer opptatt av utviklingen fra etterkrigstidens hippiekultur til kontemporær tidsalder, dog alt henger sammen med alt i den konspiratoriske verden, og i denne boken er det intet unntak. Dessverre kommer ikke konspirasjonene frem som actionsekvenser slik man gjerne ser for seg de gjennom for eksempel Dan Browns bøker. Her er alt omhyggelig tilrettelagt for å forsøke å skape en viss rasjonalitet og logikk i binderiet som snører de spekulative nettene sammen. Og alt dette berettes gjennom en ført dagbok av en viss Simonini med en forholdsvis delt personlighet, i tillegg til en tredje aktør som forsøker å binde det hele sammen i mellomkapitler mellom dagbokinnlegg hvor "de to" hovedpersonene ikke strekker til.

Voyeurisme og skuffelse

Dagbokforfatting kan på sett og vis legitimeres i en slik tematikk som boken tar for seg. Men dette forutsetter at boken i seg selv hevdes sann, og ikke avslører seg selv som skjønnlitteratur, skjønt alle konspirasjonsteorier i en viss forstand er skjønnlitteratur. I så måte kan dette synes å være nok et forsøk fra Eco for å poengtere nettopp forholdet mellom symbol og mening som han forsøker å lansere i Rosens navn (dog dette forholdet mellom signifier/signified er et implisitt prosjekt som bygges på språkprofessorens egen språkteori). Men i så måte er Rosens navn i mye større grad en mer detaljert skildring med adskillig mange flere høydepunkter og et høyere spenningsnivå.

En kunne ha vært tilbøyelig til å hevde at dette "dessverre" ikke skjer i Gravlunden i Praha, men sannheten er at det egentlig ikke hviler noe potensiale for at dette "dessverre" skulle være noe annet enn determinert fra side 1. Dagbokforfatteriet umuliggjør denne vendingen. Noen har skrevet at Ecos språk er tungt, og det kan nok være en viktig bemerkning for den som trenger lettfordøyd litteratur, men når sant skal sies, så er ikke språket i denne boken altfor komplisert. Når det imidlertid oppleves som vanskelig og tungt, så ser det ikke ut til at det skyldes forfatteren foruten å være et dårlig håndarbeide av oversetteren. Dette avsløres til tider gjennom feilstavelser og feiltrykking - hvilket kan skyldes hastverk mot deadline - men det oppstår også setninger med malplasserte parenteser som bryter opp setningene og ødelegger leserytmen fullstendig. Jeg vil anta at den opprinnelige italienske versjonen følger et slikt mønster, men det kan være at slike formuleringer følger språket bedre, og oversettelsesproblemet er utvilsomt noe en oversetter bør være oppmerksom på. I norsk språk oppfattes i hvert fall setningene som dårlig formulerte. I Rosens navn opplevde jeg språket som tyngre, og for så vidt mer lærerikt, men også med bedre sammenheng og i større grad fargerikt språk.

Skjønnlitterær konspirasjon = tautologi

Noen anmeldelser av boken skryter av flyt, viktighet og spenning hele "gravlunden" i gjennom. Alle disse tre tingene er noe jeg vil motsette meg, og har allerede motsatt meg i teksten over. Vedrørende aktualitet, så er det nok ikke denne boken man bør gå til om ikke direkte kilder. Det finnes masse litteratur på området som virkelig illustrerer og skildrer tidligere nevnte poeng om konspirasjonen som skjønnlitterær sjanger, og det fra et førstehåndsgalleri. Sions vises protokoller blir bagatellisert når man ser på reisverket som er blitt bygget ovenpå - hovedsaklig nå dominert av David Icke, tidligere engelsk fotballspiller, programleder, politiker, selverklært Jesus, og nå altså profetiserende om reptilfolket som kontrollerer verden gjennom internasjonale organer som FN, som bor i Atlantis og sender UFO'er ut fra undersjøiske huler til verdens ulike byer og land hvor de bortfører mennesker for å hjernevaske dem. (Ironisk nok en "seriøs" avart av Bjørneboes karakteriserende lån fra ČapeksSalamanderkrigen i Jonas. Og alle disse superkonspirasjonene har sitt opphav i antijødisk propaganda, som for øvrig ble spredd på det amerikanske kontinentet i forrige århundret av ingen ringere enn "kapitalismens far"; Henry Ford).

Ellers er det fornøyelig å lese på Nyhetsspeilet om alle mulige slags spekulasjoner, og som virkelig illustrerer at det ene river det andre med seg. Jeg skal ikke forvikle meg inn i kritikk av postmodernistiske dogmer her, men det er imidlertid et tankekors at disse konspirasjonene vokser frem med sivilasjonen som en har bygget opp. Og de har tendensen til å komme og gå med tiden. For bakgrunnsstoff om konspirasjoner generelt anbefales BarkunsA culture of conspiracy, og denne ga mer enn hva Gravlunden i Praha gjorde for undertegnede selv om den er en fagbok. Som sagt blir alt som berører konspirasjoner en skjønnlitterær affære, om det så er teori.

Anbefalt?

En norsk næringslivsleder ble for noen år siden bedt om å fortelle om sin drømmeferie, og fortalte om et ønske om å tilbringe sommeren i norsk, bløtt myrlandskap med høyvannsstøvler. Selv er jeg glad i å tråkke myr, og mener man skal kjenne at man beveger seg fremover, men denne boken oppfattet jeg som å stå i stampe. Jeg fraråder ingen å lese den, men det er ingen ren anbefaling heller. Bonusen er at man bør/må sette seg ned med leksika og lese mer om det man ikke kjenner til av historien fra før av, og bøker som muliggjør dette får, i det minste av meg, en stor pluss i margen til tross for et kritikkverdig innhold.

PS: Beklager sammenslåingen av forfatter og tittel hvor det forekommer, men valget av formattering lot det ikke gjøre å adskille tekst og stil (det er som om språkteorien tar hevn).

Takk :)

Apropos: Mine forventninger var ganske høye, og da blir fallhøyden stor. Og det skal sies at jeg kom rett fra Dostojevskijs Forbrytelse og straff, så det er mulig at overgangen ble litt for brå. Men, endog, Rosens navn erindres jeg med glede og sommerlige minner og hadde håpet på noe lignende.

Nettopp ferdig med siste siden, og uhyre glad for at den nå kan settes tilbake i bokhylla. Dette er, sett fra mitt ståsted, så absolutt ingen reisebok. Leste Rosens navn for to sommere siden, og likte hvordan språkprofessor Eco leker med saussuresk tegn-symbolteori. Men selv etter å ha tatt et omfattende fag i konspirasjonstenkning føler jeg at denne boken ikke når opp til spenning, flyt eller god formidling. Det kan igjen kanskje skyldes at det finnes superkonspirasjoner i dag som blender de gamle Sions vises protokoller, og at kjennskap til disse superkonspirasjonene gjør en bortskjemt (dagens konspiratorikere begynner å bli forholdsvis heftige; f.eks. David Icke).

Boken er ikke i seg selv så vanskelig å lese, men dette er andre gang jeg leser en bok i dagbokformatet, og det appellerer virkelig ikke til min forestilling om en histories nødvendige spenningsmomenter (den andre være Unge Werthers lidelser). Det er vel heller den fetisjerte voyeurismen som binder en ut boken, men ellers virker det hele, for meg, noe platt (og for øvrig uetisk med hensyn til dagbokslesning - i en kortfattet freudiansk analyse (eller skal man si Froïd?) kan man vel trekke en ungdoms avsløring med en annens dagbok åpen i fanget).

Karakterene synes ikke helt troverdige fordi man aldri får noe forhold til de gjennom førstehåndsskildringene til den splittede hovedrolleinnehaveren, og ikke får man sympati med noe av persongalleriet. Kanskje det, på den andre siden, er noe av poenget (en "antiroman"?).

Ellers så er jeg også noe skuffet over oversettelsen som jeg synes til tider bærer preg av hastverk, noe som kompliserer enkelte av setningene ved å tillegge parenteser på feilaktige steder, noen merkelige setningsstrukturer, og skrivefeil. Dette ødelegger flyten, og selv om det kan være tro mot Ecos opprinnelige tekst (på italiensk så vidt jeg vet), så kan det være at dette fungerer bedre på originalspråket enn ved oversettelse til norsk. Dette bør for øvrig oversetteren være klar over, hvilket ikke etterlater noen tvil om at oversettelsen ikke er av de bedre.

Alt i alt må jeg si at dette var et skuffende gjensyn med Eco, men, jeg får si heldigvis, det står fortsatt igjen en av hans andre "lovprisede" verker i hylla som også beveger seg i de samme konspiratoriske temaer, og som sies å gå Dan Brown en høy gang. Tiden Norsk Forlag har for få år siden kommet med nytt pocketopplag av denne, ved navn Foucaults pendel, som kanskje kan være et bedre forslag i retning reiselesning enn Gravlunden i Praha (dog Foucaults pendel er en anbefaling basert på andres anbefalinger, og som ikke i skrivende stund kan være førstehånds, men som skal etterfølges av undertegnede i sommer).

Det er en stund siden jeg leste de tre første, nå holder jeg på med Journal 64 - vet ikke om det er jeg som har syklet/gått med lydboken og vært litt ukonsentrert - men jeg synes da denne er nokså rotete og uoversiktlig fra starten...det refereres jo mye til det som har skjedd i tidligere bøker også; og det hadde jeg ikke helt klart i minnet nå - får håpe det bedrer seg - har lyttet tre cd-er ca nå.

En grotesk roman, men spennende og engasjerende var den. Slike etiske dilemmaer er nok realistiske, boken reiser mange viktige spørsmål. Litt mer om den i bloggen.

Men det ser ut til at mange er interessert i denne romanen, det er 25 tråder på den. Her er en av dem, og som man ser, er det litt ulike meninger.

Wow - første novelle får det til å krølle seg i magen og knirke i hodet. Går det an å bli mer nysgjerrig på boka med denne vellykkede pangstarten?

Gleder meg til å lese videre. Dette blir en bra samtalebok med de store kidsa.

Nådens omkrets var god, og settingen er mange kjente steder i Trondheim...

Det er noe å glede seg til ja....Renberg bebudet på Litteraturfestivalen i Stavanger at han ville fortsette med "Jarle-prosjektet" sitt. (Likeså vil H.H. Langeland fortsette med å følge "sine" familier fra Verdensmestrene, der kommer det også en ny bok til høsten..det gleder jeg meg til.)

He,he...nei jeg velget å kalle den det...det kan romme så mye. (Renberg kommer unna med den, etter alt det andre grundige arbeidet han har gjort)

Det er vel den som skiller seg mest ut (fra de andre), den er ikke så god som de andre...(min personlige mening), men en "interessant" flopp var den....

Enig med deg...det som er interessant med "Jarle Klepp"-bøkene er jo at alle er forskjellig faktisk, selv om det er om samme karen...og det kommer heldigvis flere. Jeg har kommentert de noe i bloggen min.

Jeg synes nok Min kamp er bedre enn de to første, og skal man lese Min kamp, bør man gjøre det "fra start til mål"...i kronologisk rekke følge, det er så mye som henger sammen der..dette er min subjektive mening.

Ja, det var en fin debut...likte denne godt da jeg leste den for to år siden. Omtalt i bloggen min.