En gang for lenge siden flyttet jeg hjemmefra. Siden har jeg tilhørt de heldige som stadig har flyttet til noe, ikke fra. Sist til dette store huset. Men nå står det bare flytting fra igjen, fra huset mitt, når den tid kommer at gårdsplassen blir for glatt om vinteren, trappene mellom etasjene for bratte, det blir for mye golv å vaske, for mye plen å klippe. Livet likner en omvendt julekalender, der lukene lukker seg , en etter en.
De som går under overflaten gjør det på eget ansvar.
- Oscar Wilde
Oscar Wilde - Aforismer
ved Halvor Fosli
Gyldendal Norsk Forlag - 1996
Da Márquez hadde lagt siste hånd på denne fortellinga, hadde han lenge vært sterkt mentalt svekket, og de nærmeste fikk følgende beskjed: "Denne boken fungerer ikke. Den må destrueres."
I forordet forteller sønnene at de tok manuskriptet fram igjen ti år etter forfatterens død, og fant det så interessant at de valgte å se bort fra farens ønske og få boka utgitt. Det fikk de, men burde nok helst latt være slik jeg ser det, både av respekt for faren og fordi dette er et mislykka forsøk på å gjenopplive et legendarisk forfatterskap. Man kan vel også ane at det er et ønske om profitt som ligger bak. For dette er en bleik avglans av en gammel mester.
Heldigvis tror jeg de fleste av oss vil minnes Márquez for gullalderens store, magiske romaner. Nye Márquez-lesere som starter med denne boka, vil antakelig undre seg storlig over at forfatteren overhodet kunne bli påtenkt som mottaker av Nobelprisen.
My Son Throws a Blanket over My Daughter
Gaza May 2021
At night, at home, we sit on the floor,
close to each other
far from the windows and the red
lights of bombs. Our backs bang on the walls
whenever the house shakes.
We stare at each other’s faces,
scared yet happy
that, so far, our lives have been spared.
The walls wake up from their fitful sleep,
no arms to wipe at their bleary eyes.
Flies gather around the only lit ceiling lamp
for warmth in the bitter night,
cold except when missiles hit
and burn up houses and roads and trees.
The neighborhood next to us,
where Yassan learned to ride his bike,
scorched.
Every time we hear a bomb
falling from an F-16 or an F-35,
our lives panic. Our lives freeze
somewhere in between, confused
where to head next:
a graveyard, a hospital,
a nightmare.
I keep my shivering hand
on my wristwatch,
ready to remove the battery
if needed.
My four-year-old daughter Yaffa,
wearing a pink dress given to her by a friend,
hears a bomb explode. She gasps,
covers her mouth with her dress’s ruffles
Yassan, her five-and-a-half-year-old brother,
grabs a blanket warmed by his sleepy body.
He lays the blanket on his sister.
You can hide now, he assures her.
Forest of Noise - poems
Alfred A. Knopf - New York
2024
Essensen av min politiske strategi er at jeg ikke er redd for folk, og at jeg gjerne diskuterer med hvem som helst. Jeg kan snakke med høyresiden, og de lytter til meg. Jeg kan snakke med venstresiden, og de lytter også. Jeg kan snakke med demokrater, for jeg er selv demokrat. En seriøs politisk leder kan ikke bare vende ryggen til et stort antall av sine medborgere fordi han misliker meningene deres. Det er derfor vi må legge forholdene til rette for at alle kan delta på like vilkår i frie og rettferdige valg.
Det var Monna Tandberg som spilte Alberte.
"... Men om det er morderiske følelser du er ute etter, er det bare å gå til bibliotekarene," sa Gamache fortrolig. "All stillheten. Den gir dem ideer."
Har du firt flagget?
Ja, sa han.
Har du? sa hun.
Nei, sa han.
Hvorfor sa du ja? sa hun.
Russere er bra mennesker, det er lederne våre som er forferdelige.
Har det aldri slått deg at hvis du møter folk med smil og vennlighet, så er det stor sannsynlighet for at du blir møtt med det samme tillbake? At folk vil se på deg med de samme øynene som du ser på dem med?
Vi speidet begge ut mot horisonten, betraktet den enorme, gåtefulle himmelen og stilte oss selv de samme spørsmålene som menneskeheten har stilt siden tidenes morgen. De spørsmålene endrer seg aldri, og vi var ennå ikke kommet nærmere å finne noen svar. Svarene ville forbli utenfor vår fatteevne så lenge vi forsøkte å forklare alt mulig ved hjelp av intellektet. Mens eg skuet utover den rene,naturlige skjønnheten, innså jeg at den eneste veien til overhodet å begynne å forstå hva det dreide seg om, gikk gjennom hjertet.
Du har tatt et standpunkt, men husk at det er du som har tatt det valget for deg. Du har ikke tatt det for noen andre, det er din avgjørelse at det er slik du vil ha det, slik du vil leve.
Luftegården er elleve skritt på langs og tre skritt på tvers. Ikke mye å skryte av, men det er da noe, så jeg går en tur.
Det har ikke vært kaldere enn minus 32 ennå. Selv i den temperaturen kan du gå i mer enn en halv time, men bare hvis du har tid til å gro ny nese, ører og fingre.
Det er få ting som er så oppkvikkende som en tur i Jamal halv sju om morgenen. Og for en vidunderlig frisk bris som blåser inn i luftegården til tross for betonggjerdet. Det er bare, wow!
Putins senile idioter har ingen ideologi, bare evinnelige, utilslørte løgner.
Fra Patriot av Aleksej Navalnyj
Jeg hadde tenkt å la denne debatten ligge og ta en pause. Men siden nettstedet betyr mye for meg, og dette dreier seg om et mer prinsipielt spørsmål enn først kan synes, klarer jeg det ikke. Spørsmålet er: Hva er et «politisk sitat» og hvordan trekke grensene mellom politiske og ikke-politiske sitater. Jeg har to ganger spurt Kirsten Lund om dette, uten å få konkrete svar.
Hva som er politikk er ikke uten videre et enkelt spørsmål. (Jf. for eksempel diskusjonene rundt Melodi Grand Prix og Russlands og Israels deltakelse). Er det å holde seg passiv i kontroversiell sak, upolitisk? Er det å ta stilling politisk? For å belyse mine spørsmål siterer jeg igjen biskop Desmond Tutu: «Hvis du er nøytral i en situasjon med urettferdighet, har du valgt undertrykkerens side.»
Og i kjølvannet av det: Er biskopens utsagn politisk?
Slik jeg oppfatter Kirsten Lund er det trådstarteren (i dette tilfellet, henne selv) som har definisjonsmakten her. Trådstarteren eller «eieren av tråden» bestemmer. Dermed er risikoen stor for at trådstarterens politiske syn eller livssyn blir førende for hvilke sitater hun/han aksepterer i en tråd for «ikke politiske sitater». I så fall er vi på ville veier.
(Laila, det er litt tilfeldig at dette innlegget kommer under ditt, det kunne like gjerne ha stått et annet sted.)
Visse ting kan alle se. At Putins palass eksisterer. Du kan si at det ikke tilhører deg, eller at det ikke er der, men det er der. Det er folk som lever i fattigdom. Du kan gjenta så mye du vil at vi har høy levestandard, men Russland er fattig, det kan alle se. Disse menneskene burde vært rike. Vi har anlagt en oljerørledning, og noen tjener penger, men hvor ender de? Det er sannheten, og den kan du ikke argumentere mot. Før eller siden vil de som ønsker sannheten, få den.
Jeg har alltid lengtet etter et slikt øyeblikk av den totale samhørighet med et annet menneske, og da vi satt der ytterst på terrassen og så ut over stranden som lå langt der nede under oss, med den lille landsbyen og borgen på en høyde, tenkte jeg at det er nå det skjer, og jeg visste at å være i det øyeblikket var samtidig å forstå at det også allerede var tapt.
Jeg lurer på om han kunne kjenne mørket som kan sige langsomt på, eller som kan komme plutselig over deg, at han skjønte i løpet av et kort øyeblikk hvor alene man er i verden, at det fellesskapet man er satt inn i, som alle andre ser ut til å fungere i, egentlig bare er en løgn eller et vakkert ønske, fordi ingen kan være sammen med andre uten også å kjenne at de er begrenset til seg selv, sine egne tanker, sin egen kropp, sine egne følelser.
1001 natt av Vetle Lid Larssen.
Leste den i fjor, og anbefaler.
Multikulturalismen er i sitt vesen motstander av den europeiske sivilisasjonen. Den er i bunn og grunn en antivestlig ideologi.