Hokusai
hadde sin pensel,
sitt fjell og blekk. Den
hvite pelsen på toppen av
Fujiyama: snøen på haletippen din.
Det er ingenting som forandrer seg mellom oss to, sa Götz etter skilsmissen. Vi holder kontakten.
Men alt ble annerledes. Det fantes ikke lenger noe vi.
Den vanlige, idiotiske holdningen fra sovjetiske og senere russiske myndigheter til kriser av ulike slag er at det er i folks interesse at de skal lyves for i det uendelige. Resonnementet er at folk ellers ville løpt ut på gaten og skapt kaos, satt fyr på bygninger og drept hverandre.
BUSTETE BALLERINA
Man må gjerne snakke om hunder
som om de var barn, men
vokte seg for å sammenligne
andre folks barn med bikkjer.
Du var tre år gammel.
Du veide knappe sju kilo,
ikke et menneske, men
barn nok for oss.
Forlabbene dine var hvite ballettsko.
Når vi ventet på grønn mann,
stilte du skoene i første posisjon.
Det hender jeg våkner av
det korte klynket, og lyden
av noe som minner om en
ransel kastet under en bil i fart.
SANG
Trappetrinnene
i oppgangen
er tangenter.
For hvert steg
jeg tråkker,
ules det bak døra.
TYGGIS
På bussholdeplassen
skraper Nana et eller
annet opp fra asfalten.
Fra setet ved siden av meg
ser hun byen rulle forbi.
Tygger tyggis.
Kristendommen med sin selvfornektelseslære er bare en ufullkommen efterligning av buddhismen.
Jeg vil ikke dø fanget under ruinene av hjemmet mitt
inntil liket mitt råtner blant vrakrestene.
Jeg vil ikke dø i biter spredt her og der,
så kisten min blir en svart plastsekk.
Jeg vil ikke dø på fortauet drept av en snikskytter,
hvor løshunder fråtser i levningene mine.
Jeg vil ikke dø og at kroppen min skal brennes
så mamma og pappa ikke kan gjenkjenne meg.
(Dikt skrevet på ruinene av et hjem i Gaza av en anonym dikter.)
Billetter
Når jeg en dag blir drept,
kommer drapsmannen til å finne
billetter i lomma mi:
en til freden,
en til åkrene og regnet,
en til menneskenes samvittighet.
(Vær så snill, kjære drapsmann,
ikke kast billettene, vær så snill,
reis.)
(Samih al-Qasim)
(2006)
Så hyggelig at du likte den! Og takk for en fin oppsummering av boka :)
Hverdasscene XII
Fireåringen gransker bildet
av husmannsplassen som lå her
før rekkehuset ble bygget.
"Er det et hus under
kjellerstuen vår?
Kan vi gå ned dit?"
"Kanskje senere", sier jeg,
så jeg ikke uforvarende
skal svare nei
på spørsmålet som åpner verden.
Selv om det er en fryd å lese Leikvoll, og hans vakre språk og formuleringer, så er dette slett ingen frydefull historie å få servert.
Denne orket jeg ikke lese på sengen, for å si det sånn.
Handlingen er direkte fra en av nazitysklands arbeidsleire, og om en "stakkar" som måtte takle å være ansatt der. En som i tillegg var homofil pedofil. Ja, du skjønner ... Men hva man ikke skjønner, er hvordan Leikvoll klarte å fortelle denne groteske historien på en sånn måte at man får sympati for dette mennesket.
Anbefales ikke til sarte sjeler!
I mitt trette hode arbeider for tiden en Sisyfos ved dag og ved natt. Han velter den ene og samme tankes sten ustanselig, velter den og slipper den igjen, velter den og slipper den, bestandig uopphørlig, til min hjerne gløder.
Forfatteren Vasilij Sjuksjin har skrevet minneverdig om hvordan det var i Sovjetunionen. "Løgn, løgn og atter løgn. Løgn som forløsning, løgn som unnskyldning, løgn som et mål i seg selv, løgn som karriere, som velstand, som medaljer, som en leilighet ... Løgn! Hele Russland var dekket av løgn, det er som lus eller skabb." En glimrende beskrivelse.
Jeg har for lengst gitt opp å prøve å analysere og forutse hva Putin og Kreml kan komme til å gjøre. Det er rett og slett for mye irrasjonalitet inne i bildet. Putin har hatt makten i mer enn 20 år, og som med andre ledere som har sittet lenge, er hodet hans fylt av messianske anfektelser, disse "Ingen Putin, intet Russland"-greiene som sies rett ut fra talerstolen i Statsdumaen. Det egentlige styrkeforholdet mellom de ulike grupperingene i Kreml er heller ikke kjent, uansett hva politiske analytikere velger å skrive. Så det er nytteløst å prøve å regne ut hva de kan finne på å gjøre, vi må bare gjøre det vi mener er det rette.
Løgn var i det hele tatt en stor synd, og betraktet som uakseptabel oppførsel i det gamle Perserriket, enten løgnene var hvite eller svarte. Etter at muhammedanerne kom, lærte derimot perserne at løgn var en del av de nye herskernes religion.
Parolen "Vi elsker døden, akkurat som dere elsker livet", har vært den moderne, muslimske dødskulturens ledestjerne.
Ikke bare historikere, men også våre dagers etterretningstjeneste, politiet, forsvar, politikere og alminnelige borgere, har fått syn for segn om at det er nesten umulig å forsvare seg mot denne fanatismen, i alle fall i den innledende fasen av slike angrep.
Den flere hundre år lange bølgen av krigere som etterfulgte Muhammed endret dramatisk det politiske, kulturelle og religiøse landskapet i Midtøsten.
Nå har det også sneket seg inn i Norge og det øvrige Europa.
Først da er en mann helt fornøyd med seg selv, når han føler seg beundret av en kvinne.
Det første jeg tenkte er at dette må være en Monty Python-referanse, men tekst på baksiden peker mer mot en slags romantasci. Så hvilken er det? Kan det være begge deler?
En avdeling i Mi5 (ikke Slough House) har fått til tidsreiser. Men siden de ikke tør dra tilbake å endre historien, hvertfall ikke i første omgang, finner de historiske personer på randen av døden og kidnapper de til vår egen tid.
Inn gjennom tidsdøren kommer Graham Gore, viktoriansk polarhelt, betydelig rammet av skjørbuk og tilsvarende mangelsykdommer. Etter noen uker på hospitalet får han flytte sammen med en slags etteretnings-miljøarbeider som forsiktig skal la Gore blir kjent med alt fra holocaust til rulletrapper.
Skal vi leke med populærkulturelle referanser er da Crocodile Dundee i rulletrappa det første jeg tenker på, og historien er full av godlynte skråblikk som gjør dette til ganske hyggelig sommerlektyre.
Innimellom kommer drypp av drama og et helt greit sydd sammen historieforløp som skal tåle både tilbakeblikk til Gore sin siste polarreise, laserpistoler, Crocodile Dundee i rulletrappen-aktige situasjoner, fremtidsdystopi, og litt klining.
Det er altså ikke småtteri debutantforfatteren prøver å få til, men jeg tømmer fine syv av tolv paraplydrinker for dette sci-fi-sitcom-dramaet.
Vi kan ikke dø av sorg, vi mennesker, da ville alle som har mistet noen, dødd, og hvem har ikke mistet noen? Så blir håret i stedet slått i hjel av sorg. Det er Gud som sender sorgen ut av oss for at vi skal overleve, og der sorgen stråler ut, blir håret hvitt.