Bokelskere.no

Hun kikket på avisbunkene hans, så fylte av håp, og ble sjalu på dem. Gamle, gulnede aviser sparte han på, men henne sløste han bort.

Kjærligheten trenger ord. En kort stund kan man ha tillit til den ordløse følelsen. Men i lengden blir det ikke kjærlighet uten ord, og ingen kjærlighet med bare ord. Kjærligheten er et sultent beist. Den lever av berøring, gjentatte forsikringer og øyet som ser inn i et annet øye.

Jeg får med ett en voldsom medfølelse for plantene. Disse trange pottene! Tenk aldri å få rette ut beina, aldri få strekke på føttene. Alltid å være begrenset til et bord eller en vinduskarm. Jeg kjenner meg igjen i dem. Dette kvinnelivet. Å stå der å håpe på at blomstringen ennå ikke er over og håpe på at enda en liten knopp skal springe ut. At skjønnheten ikke er borte for godt.

Hun prøver å ringe igjen, men jeg tar den ikke. Først etter lunsj tar jeg telefonen. Da har jeg spist et kakestykke i sola ute på trappa og har gråten stappet inn i en skuff, lukket vekk for denne gang.

Det er en sånn liten tåke som har vokst seg hvit av fuktighet og lagt seg mellom husene våre, en sånn liten pust av fuktighet som gjør alt diffust, og jeg vet ikke om dette er utenfor eller inni meg, denne tilbakeholdte gråten som gjør alt uskarpt, men som alikevel ikke slipper til.

Today I am a woman torn between the terror that everything might change and the equal terror that everything might carry on exactly the same for the rest of my days.

Everything we seek so enthusiastically before we reach adulthood - love, work, faith - turns into a burden too heavy to bear.

Aforisme

Den dypeste smerten
i dine smerter er
at de ikke engang fattes
av den som står deg nær.

Som i drømme

Var det virkelig hånden min,
tørr og ru med hovne ledd
mellom knoklene og spente sener,
som i sin tid rørte ved og fikk
mennesker til å stråle?

Kan det ha vært ansiktet mitt,
som jeg nå ser her i speilet,
herjet med gråblek hud,
hun i sin tid kjærtegnet og sa
hun alltid ville elske?

Kan det ha vært kroppen min,
krumbøyd, stiv og preget av
engstelse for hvert et skritt,
som i sin tid sprang og lekte
mellom bølger på en strand?

Det må ha vært det, for ennå kan jeg
svakt erindre som i drømme
at jeg fikk mennesker til å stråle,
mottok kjærtegn og sprang lekende
mellom bølgene på stranden.

Innerst inne

Et hjerte får ingen rynker
kjærligheten forblir ung
bak aldrende hud
grånende hår
Innerst inne i sjelen
renner livets sevje
med samme kraft
som i unge år
Innerst inne
i kjærlighetens rike
er vi begge unge

Skjulte tårer

Jeg ser dine skjulte tårer
hører ensomhetens skrik
fra ditt hjerte
Bak sorgens tunge slør
flakser sorte ravner
ved dødens rand
men i morgenrøden
seiler hvite duer
håpets budbringere
i himmelranden
der du orker litt mer
hver dag

Du vet at du gjør rett når det kjennes lekende lett.

Ikke misforstå. Man må da gjerne snakke her i livet. Noe annet ville blitt ansett som merkelig. Så lenge man ikke sier ting man virkelig mener, pleier det å gå helt fint.

[...]Den eneste personen på denne nye arbeidsplassen er ikke det minste interessert i å chit-chatte (eller shit-chatte som man også kan kalle det, siden det tross alt er jævlig).

Mennesker er ålreite så lenge man har dem litt på avstand