Romantrilogi med nostalgiske tilbakeblikk

Endelig er den her! Jane Gardams siste bok i Hong Kong-trilogien handler nok en gang om gamle Filth (eller Edward Feathers - Filth er for øvrig akronym for Failed in London Try Hongkong) og hans (avdøde) kone Betty, erkefienden Terry Veneering og flere andre i kretsen rundt dem. Så snart boka var i hus, kastet jeg meg over den og leste den ut før det var gått et døgn. Jeg måtte finne ut hvordan det gikk til slutt.

Litt om handlingen i de to foregående bøkene

(Dette bør du hoppe over dersom du ikke har lest bøkene enda.)

I "En ulastelig mann" møter vi Edward Feathers, som i likhet med sin kone Betty, er et såkalt kolonibarn. Begge er født i Østen - han med en engelsk far og en malaysisk mor, hun av skotske foreldre som døde i en fangeleir i Shanghai under krigen. Edward ble sendt til England for å gå på kostskole, og senere utdannet han seg til jurist. Oppveksten var så og si helt kjærlighetsløs. Det var trange kår i England, og skjebnen førte ham etter hvert til Hong Kong. I begynnelsen jobbet han som advokat innenfor bygningsbransjen, før han på sine eldre dager ble en meget respektert dommer. Alltid korrekt i sin fremferd, alltid gentleman til fingerspissene, alltid kontrollert ... Da han møtte Betty, fridde han raskt og tryglet henne om aldri å forlate ham. Han hadde nemlig blitt forlatt i hele sitt liv.

Ekteskapet mellom Edward og Betty forblir barnløst og temmelig lidenskapsløst, og vi undres over hvorfor det ble slik. Like fullt er det en tilhørighet og en respekt mellom de to ektefellene, som er sjelden vare - selv ute i koloniene på den tiden. I periferien er Terry Veneering, Edwards erkefiende - både privat og i retten. Terry er i likhet med Edward advokat i byggebransjen.

Handlingen veksler mellom nåtid og fortid, og starter med at Edward er tilbake til England etter at Hong Kong ble tilbakeført til Kina. Betty er død.

I "En trofast hustru" får vi høre hvordan Edward og Betty møttes, og hvilken rolle Terry Veneering har for paret som etter hvert blir gift. Edward jobber bokstavelig talt døgnet rundt, og i tomrommet som oppstår fordi de aldri får barn, forsøker Betty å fylle livet med mening og innhold. Det handler mye om fasade, høflighet og i ytterste konsekvens om et enormt selvbedrag. Lidenskapen erstattes med intellektuelle sysler og hagearbeid, og selv om livet deres er interessant nok, anser andre det som "knusktørt". For hva blir igjen av et liv når kjærligheten - i alle fall slik vi tenker at den skal være mellom mann og kvinne - mangler?

Helt til slutt opplever vi at Filth/Edward og Terry tilfeldigvis blir naboer på sine gamle dager - etter at begge har flyttet tilbake til England. Er det håp for de ensomme erkefiendene, nå som de nærmer seg middagshøyden i livet? Blir de forlikt til slutt?

Om "Venner til sist"

Som tittelen så talende sier, så ble Filth og Terry venner til sist.

"For et hat de hadde næret til hverandre! I et halvt århundre hadde de barket sammen over hele verden, øye mot øye, Hektor og Akilles, som oftest på slagmarker langt hjemmefra, i kamp for eller imot - det kom an på klienten - store ødelagte broer, mugnende vannreservater, øde, humpete nye veier gjennom fjellrekker, kloakkanlegg, vindkraftanlegg, vanndemninger og rikfolks lekkende svømmebasseng. Det faktum at de på sine gamle dager endte med å kjøpe hus ved siden av hverandre i en landsby der det overhodet ikke var noe å ta seg til, må ha vært et resultat av noe de dovne gudene hadde funnet på en kjedsommelig dag på Olympen for å gi folk i den juridiske verden en god latter." (side 9)

Nå er også Terry Veneering død, og Filth sørger - til sin store overraskelse - over vennen, som han spilte sjakk med hver torsdag.

I denne siste boka får vi høre om Terrys fattigslige bakgrunn, og om tilfeldighetene som førte til at han ikke ble med et skip til Canada under krigen - et skip som senere ble torpedert og hvor de fleste ombord druknet. At han senere fikk en juristutdannelse hørte også med til tilfeldighetene, men ikke at han gikk ut som bestemann - sammen med Edward Feathers.

Så dør også Edward/gamle Filth, og i begravelsen dukker det opp en felles venn av ham og Terry. Fred Fiscal-Smith kjente Terry før han byttet ut sitt russisk-klingende etternavn til Veneering, og han var også forlover for Edward da han giftet seg med Betty. Likevel ble han aldri tatt inn i varmen av noen av dem, og anses nærmest som en pussig skrue, selv om også han var advokat i likhet med to andre. Han inviterer seg med hjem til Dulcie etter begravelsen, og hun oppfører seg som om hun vil bli kvitt ham. Da han faktisk reiser uten å si adjø, blir hun helt fra seg og ønsker å få ham tilbake.

Min vurdering av boka:

Trilogiens styrke er beskrivelsen av et høyst reelt miljø som aldri kommer tilbake. Det handler om det britiske imperiets storhetstid - helt til det siste - med Hong Kong som en av de siste koloniene i imperiet i 1997. Hit dro unge og lovende mennesker som ikke fikk det til i England - ikke nødvendigvis fordi de ikke var dyktige nok, men kanskje mest av alt fordi mulighetene ikke var der, spesielt ikke etter krigen. Dessuten betydde klassetilhørighet mye i England, mens det i Østen var viktigere hva man faktisk sto for - i seg selv. Vi skjønner at det er helt andre forhold enn at Edward kom fra overklassen, mens Terry kom fra arbeiderklassen og var en oppkomling, som gjorde at de to var erkefiender det meste av deres liv.

Med humor og snert beskriver Jane Gardam et persongalleri drevet av sterke ambisjoner. Advokatene Edward og Terry basker ofte sammen i rettsapparatet, dyktige begge to innenfor bygningsfaget, og det handler om å vinne - nærmest for enhver pris. Samtidig er Edward Feathers selve innbegrepet på det erkebritiske fordi han er så korrekt ... og så tørr. Ikke til å undres over at hans kone Betty faller for den mer ukonvensjonelle Terry Veneering, som ikke tar formene fullt så alvorlig, og som er langt mer levende enn ektemannen. Samtidig anses det viktig å holde på fasaden, selv om det betyr at man fratar seg selv muligheten for å leve et ekte og følelsesrikt liv.

I samtlige bøker i trilogien fortelles historien frem og tilbake i tid. Det blir aldri forvirrende i og med at persongalleriet er såvidt begrenset. Dermed er det ikke vanskelig å skjønne hvor vi er i handlingen. Det handler mye om farting mellom Hong Kong og England, særlig da imperiets tid nærmet seg slutten. Og det handler om prisen de som reiste ut, betalte. Vel hjemme i England hadde de heller få røtter, og lite sosialt nettverk rundt seg. Et levd liv med mye velstand, men ingen barn til arve dette og heller ikke noen å gi eller motta kjærlighet fra ...

Bøkene er svært godt skrevet. Her er det en lun humor som fikk meg til å humre mye underveis i lesningen. Selv om jeg ikke har hatt de engelske utgavene av bøkene foran meg, satt jeg absolutt igjen med en opplevelse av at her må oversetteren ha ivaretatt forfatterens fortellerstemme på en meget god måte.

Jeg har storkost meg med Jane Gardams Hong Kong-trilogi - fra første til siste bok! Jeg anbefaler derfor trilogien varmt!

Mario Vargas Llosa på sitt aller, aller beste!

Litt generelt om mitt forhold til Mario Vargas Llosa

Det er ikke mange dagene siden jeg leste en Mario Vargas Llosa-bok, og som jeg skrev om her på bloggen min. Den boka het "Der fem veier møtes". Dersom det er en eneste bok jeg skulle anbefale som en inngang til Vargas Llosas forfatterskap, så er det kanskje nettopp denne. Fordi den er så lett og nokså ukomplisert, samtidig som man får et dypt innblikk i den tematikken som Vargas Llosa er så opptatt av. Det handler om hvordan samfunnet i Peru fungerte for noen år tilbake, da korrupsjon og terror preget dagliglivet til folk. Dessuten er boka så morsom, nærmest farseaktig, at jeg vil tro den vil gå rett hjem hos de aller fleste.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor det har hopet seg opp så mange uleste Mario Vargas Llosa-bøker hjemme hos meg i årenes løp. Jeg mener: så godt som jeg liker dette forfatterskapet! Det har nok å gjøre med at det er så uendelig mye jeg gjerne skulle ha lest, og at tiden utgjør et knapphetsgode som jeg ikke helt rår over bestandig ... Etter å ha vært i Peru i påsken, våknet et dyptfølt ønske om å gjøre noe med dette i forhold til nettopp dette forfatterskapet. Det at jeg allerede har skaffet meg alle bøkene han har gitt ut i årenes løp, er nå en stor fordel. Som en av personene i "En diskré helt" uttaler på side 138-139: " ...(M)in påstand er at det er større muligheter for at man leser en bok hvis man har den hjemme enn om den står i bokhandelen." Det er noe der!

Jeg synes for øvrig at det er nedslående at ikke en eneste norsk blogger har skrevet om noen av Vargas Llosas bøker. (Hvis jeg tar feil på dette punktet, kunne ingenting ha gledet meg mer.) Mannen fikk tross alt Nobelprisen i 2010! Svenska Akademin begrunnet dette med Vargas Llosas "kartlegging av maktens strukturert og bitende bilder av individets motstand, opprør og nederlag".

Mitt håp er at litt fokus på forfatterskapet skal føre til at flere får øynene opp for Mario Vargas Llosa (f. 1936). Noen av bøkene hans kan nok oppfattes som litt tunge, men det gjelder absolutt ikke alle! Heller ikke "En diskré helt", bare for å ha presisert dét!

Jeg er - som mine lesere sikkert for lengst har skjønt - en stor fan av Vargas Llosas bøker, og har her på bloggen omtalt "Paradiset på det andre hjørnet" (2004), "Tante Julia og han som skriver" (1977), "Rampejenta" (2006), "Til stemorens pris" (1988), "Han som snakker" (1987), "Valpene" (1967), "Det grønne huset" (1967) og "Der fem veier møtes" (2011). I tillegg har jeg sett filmatiseringen av romanen "Bukkefesten" ("Feast of the Goat" - innspilt i 2005). (Samtlige linker peker til mine omtaler av bøkene og filmen.)

Mario Vargas Llosas bøker burde bli gjort tilgjengelig som lydbøker! Det vil garantert ha vitalisert hans forfatterskap for flere lesere i Norge!

Om "En diskré helt"

Felícito Yanaqué har arbeidet hardt i hele sitt liv med å bygge opp familiebedriften Narihualá Transportkompani. I sin tid giftet han seg med den unnselige kvinnen Gertrudi fordi hun angivelig bar hans barn. Siden har han alltid tvilt på farskapet, fordi sønnen er lyslugget og blåøyd, mens både han og Gertrudi er av blandingsrase. Sønn nr. 2 er imidlertid sin far opp ad dage.

Felícito er på vei til jobb, og det skal vise seg at denne arbeidsdagen blir helt annerledes enn de foregående. Han finner nemlig et utpressingsbrev med en edderkopp som signatur. Her loves han beskyttelse dersom han betaler 500 dollar pr. måned.

Nå er verken Felícito eller andre handelsmenn i Piura ukjent med at en eller flere mafiaforgreninger driver med utpressing og innkrever beskyttelsespenger, men for Felícito er dette et prinsipp: han går heller døden i møte enn å betale så mye som en eneste centavo til den eller de som står bak brevet!

I første omgang tenker Felícito at han skal anmelde forholdet, men hos politiet møter han en udugelighet og en mangel på evne til å handle, som savner sidestykke. Han ser seg derfor nødt til å ta saken i egne hender, og publiserer et brev i den lokale avisen der han henvender seg til den eller de anonyme utpresserne. Her opplyser han at han aldri kommer til å betale noe som helst. Etter dette hylles han som en helt i Piura. Han gjør det alle andre hadde hatt lyst til å gjøre, men ikke våger.

I mange år har Felícito hatt en elskerinne. Han betaler for Mabels husvære og holder henne med penger til livsopphold. Lidenskapen har riktignok kjølnet litt i årenes løp, og det er ikke Mabels feil. Felícito er ingen ung mann lenger, og nå nøyer han seg med å søke hennes selskap en gang pr. uke. En gang han er hos henne, dukker det opp et nytt utpressingsbrev på hennes dør ... Så brenner det i lokalene i Transportkompaniet, og deretter blir Mabel borte ...

I Lima bor Rigoberto og Lucrecia - for øvrig de samme personene vi blant annet møter i romanen "Til stemorens pris" (1992) og "Rigobertos notatbøker" (1998). Rigobertos sjef Ismael, som for lengst har rundt 80 år, har bestemt seg for å gifte seg medhushjelpen Armida. Det hele er egentlig helt uhørt, for i Perus overklasse gifter man seg bare ikke nedover i rang, og i alle fall ikke med dem som blir ansett å tilhøre lavere raser. For Ismael handler det imidlertid om minst to ting. Han ønsker å gjøre det han kan for å redusere arven til de to sønnene sine, som er noen latsabber som bare venter på at han skal dø slik at de får arven sin. Dessuten vil han gjerne oppleve en kjærlighetsaffære før det er for sent. Ismael får vennen Rigoberto og sjåføren Narciso til å stille opp som vitner, og så finner vielsen sted i all hemmelighet. Deretter stikker ekteparet av på bryllupsreise, og så begynner ryktene å svirre i Lima. Det spekuleres i kidnapping og det som verre er. Ismaels sønner er fra seg av raseri, og gjør det de kan for å få ekteskapet annullert. De ønsker å få faren umyndiggjort fordi de hevder at han er senil. Samtidig har Rigoberto og Lucrecia evig nok med sine egne problemer, noe som ikke minst skyldes at sønnen Fonchito ser spøkelser på høylys dag ...

Og med dette handlingsreferatet har jeg røpet innholdet i de 60-70 første sidene i boka, mens det fremdeles er 330-50 sider til å kose seg med. Det som er spennende å finne ut er hvordan hendelsene som finner sted i de to byene henger sammen, og selvsagt hvordan all dramatikken utvikler seg etter hvert. Når alt ser som mest umulig ut - hvordan vil det hele ende?

Angsten for skandale er sterk, noe ikke minst Rigoberto reflekterer over underveis.

"Journalistikkens funksjon i denne tiden, eller iallfall i dette samfunnet, var ikke å informere, men å viske ut ethvert skille mellom løgn og sannhet, erstatte virkeligheten med ren diktning, som avdekket det store havet av komplekser, frustrasjoner, aversjoner og traumer i en allmennhet som var herjet av misunnelse og bitterhet. Nok et bevis for at de små siviliserte fristedene aldri ville seire over det umåtelige barbariet.

... Han spurte forbitret seg selv: Hva hadde det vært godt for med dette lille tilfluktsstedet med bøker, graveringer, plater, alle de vakre, forfinede, raffinerte, intelligente tingene, samlet med slik møye og i den tro at dette ørlille siviliserte fristedet skulle gi beskyttelse mot så mye ukultur, lettsindighet, dumskap og tomhet." (side 212)

Min vurdering av boka

Oppbyggingen i "En diskré helt" er som den reneste kriminalroman, og på mange måter minner romanen nettopp om dét. Her er det ikke bare ett plott, men opptil flere, og alle veves møysommelig inn i hverandre. Det komplette kaos oppstår, men når ting ser som verst ut, er det heldigvis lys i tunnelen ...

Underveis tegnes et dels dystert og dels humoristisk bilde av helt udugelige myndigheter som ikke vet hva de skal gjøre når deres borgere utsettes for det de tror er mafiaens grep. Kan man i det hele tatt stole på politiet, eller er de som står bak det hele? I samfunn der det er store klasseforskjeller og hvor maktpersoner tjener for lite, vil det jo alltid oppstå korrupsjon. Men er det her Vargas Llosa setter inn sitt samfunnskritiske blikk denne gangen?

For persongalleriet i romanen handler noe om livsløgner, mens andre ting handler om svik fra noen man trodde at man kunne stole på. Man tror at man lever et godt og trygt liv og at dette skal fortsette i all evighet, men så skjer det ting som forrykker hele balansen i tilværelsen. Fordi noen er misunnelige og synes det er provoserende at noen har mer enn andre ... Selv tenkte jeg på det berømte Ibsen-sitatet om at "hvis du tar livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar du lykken fra ham med det samme". Det er ikke alt vi bør vite - i alle fall ikke uten at det kan få store konsekvenser for en selv.

Vargas Llosa skriver som vanlig svært godt, og han tegner et persongalleri som fremstår meget troverdig. Aller best er han når han gir oss innblikk i hva de enkelte personene tenker om de andre. Og når de samme personene reflekterer over hvorfor de har gjort sine valg i livet ... Det handler om å tre ut av de forventede konvensjonene som holder samfunnet på plass, og gjøre det man som individ ønsker. Og det handler om å ta kontrollen over sin egen skjebne, selv om det medfører større grad av usikkerhet - i alle fall i en viss tid. Det er mye humor også i denne romanen, og dette går spesielt utover skurkene, som ikke levnes mye ære. Det aller morsomste er at Vargas Llosa gjør skurkene så små, så usle og dermed så ufarlige. Kanskje er det dette som er hans visjon med forfatterskapet, når alt kommer til alt? For vi styres i altfor stor grad av hva vi tror og frykter - mer enn hva som handler om realitetene i livet ... Altså hvordan ting egentlig er ...

Dette er Mario Vargas Llosa på sitt aller, aller beste! Romanen er helt mesterlig, og jeg håper at flere får øynene opp både for denne romanen spesielt og for forfatterskapet generelt!

Jeg ville egentlig bare berømme deg for dette innlegget. Jeg tror mange, spesielt menn, har en del fordommer mot kvinnelige forfattere. Men få ønsker å innrømme det. Så takk for at du ønsker å utvide horisonten din!

Som feminist ser jeg nok dette som en del av det at mannen fremdeles sees som "standarden" i samfunnet, på en slik måte at historier om menn = historier om mennesker, universelle historier; mens historier om kvinner = historier om kvinner, ikke relevante for andre. Og slik er det jo ikke. For det første fordi både menn og kvinner utgjør vår felles menneskehet, og dermed er begge perspektiver interessante. Og for det andre fordi også historier om kvinneliv kan være relevante for alle, handle om ting som alle kan kjenne seg igjen i. Familie, kjærlighet, svik, vold, psykiske lidelser, politikk, historie - det er mye å velge mellom!

Mange er her nevnt, men om du liker science fiction er også Octavia Butler og Ursula le Guin å anbefale. Jeg syns sistnevntes Jordsjø/Earthsea-serie er overvurdert, men flere av de andre bøkene hennes er gode, og går dypere enn veldig mange andre sci-fi-serier.

OBS, tillegg: Jeg ser du har fått noen Margaret Atwood-forslag, men ikke to av de kanskje mest kjente. Det er jo hun som har skrevet "Tjenerinnens beretning", som HBO-serien er basert på, og det samme med "Alias Grace", som Netflix har laget en serie basert på.

Er du interessert i historie og krigshistorie anbefaler jeg blant annet Ida Jacksons "Morfar, Hitler og jeg" - som er en personlig bok om hvordan du forholder deg til at bestefaren din var nazist - og Marte Michelets "Den største forbrytelsen", som handler om jødeutryddelsen i Norge, om både overløpere og hjelpere, om desperate fluktforsøk og nordmenn som anga eller lot jødene gjemme seg hos dem. Boka forteller en mer nyansert historie enn det vi gjerne har lært, og tar opp en del ubehagelige sannheter, som at antisemittismen også var stor i Norge og at svært mange nordmenn samarbeida med myndighetene om å angi jødene, ofte mest fordi de frykta konsekvensene av å ikke gjøre det.

Støtter de aller fleste tips her. Ellers vil jeg råde deg til å oppsøke nærmeste bibliotek og spørre på barneavdelinga. De har god oversikt over hvilke bøker som er svært populære nå / som det lånes ut mest av, og som oftest også noen egne favoritter å anbefale :) bibliotekarene er undervurdert fagkunnskap. Så spør dem, er mitt beste råd.

Hvis sønnen din er interessert i gamle dager / vikingtida osv., kan det hende Torill Thorstad Hauger er noe for ham. Husker jeg slukte Sigurd Drakedreper, Ravnejenta, Det kom et skip til Bjørgvin osv. da jeg var liten. Men han er nok muligens litt for ung for disse ennå...? I den ene møter du blant annet et barn som er trell, altså slave, og det kan jo kanskje være litt for tøft for en 8-åring. Også en del død og sykdom i spesielt Bjørgvin-boka, som jo handler om svartedauden. Men anbefaler absolutt bøkene!

Selv har jeg ikke blitt helt grepet av krigsseilerbøkene hans. Jeg syns den første var altfor lang, og historien fenget meg ikke helt, selv om du får et inntrykk av både det hverdagslige og nervepirrende med disse konvoiene. Har lenge planlagt å begynne på bok nummer to, lest et kapittel eller tre, så mista interessen igjen. Men jeg har nå lovet meg selv å gi skogsmatrosen en ny sjanse. Dette verket var viktig for Michelet, og viktig for krigsseilerne.

Selv leser jeg nå "Brev fra de troende", hvor Michelet blant annet filosoferer en del rundt bakgrunnen for eget livssyn, og også sitt forhold til døden. Den syns jeg er meget interessant.

Vi ble lest for. Både Astrid Lindgren-klassikere, småhistorier og Harry Potter. Jeg har alltid vært en leseløve, og begge foreldrene mine er bibliotekarer, så jeg var nok hakket mer interessert i bøker enn mange i klassen sånn generelt. Men ja, jeg tror det å bli lest for er utrolig viktig! Det gjelder også i hjemmet. Den beste måten å skape en bokelsker ut av barn, er å lese for dem, vise dem bøkenes utrolige verden fra ung alder, mens fantasien fremdeles er på topp og barna fremdeles er små nok til å ville bli lest for om kvelden!