Ja, huff a meg... - Hva skal jeg gjøre nå da, Karin? Rette opp feilskrivinga mi jeg også, eller la det stå sånn?
Uansett om du skriver Boyer eller Bojer, så tror jeg faktisk at jeg hittil har navigert utenom denne forfatterens bøker. Jeg har nok hørt navnet, og muligens også hørt om mannen tidligere. Men altså, jeg kan ikke huske å ha lest noe han har skrevet.
Bør jeg føle meg flau over denne innrømmelsen?

Et rungende JA til det siste du skrev her, annelingua: Få deg et eget eksemplar av Urtehagen på Knatten. Mitt eksemplar er til stadighet framme, og er full av understrekinger og gule tekst-merkinger. Annemarta skriver så levende og interessant om urteplantene og urtehagen sin, og nå gjelder det å forberede seg til våren og alle de gratis plantene som vi kan begynne å høste og tørke til helårsbruk.
Jeg slår et spesielt slag for brennenesla, som jeg personlig bruker mye av, og som Annemarta sier det: "Giften" i brennenesler forsvinner både ved koking og tørking. Brennenesle er rik på A- og C-vitaminer. Det finnes ingen norsk vekst som er så rik på mineralsalter, fosfor, kalium, kisel, kalcium og jern. Den har dobbelt så stor næringsverdi som gulroten.
Brennenesla skal helst plukkes når den er liten, nygrønn og frodig tidlig på våren/forsommeren. Da "brenner" den ikke så voldsomt mye heller.

Teksten er skrevet av Johan Borgen, som i flere intervjuer sa at han var feminist, noe som vel var ganske oppsiktsvekkende å si av en mann allerede i 1930-årene.

Takk for svaret Karin, veldig fint hvis noen kan finne fram noe Johan Borgen har skrevet. Håper flere vil finne hans bøker interessante. Johan Borgen anså seg selv som en feminist, så han var tidlig ute med et slikt syn. Han havnet på Grini under krigen pga sine skriverier under sitt alter ego navn Mumle Gåsegg. Annemarta har flere brev fra Johan Borgen i boka si, også brev som ble smuglet ut fra tiden han ble holdt fanget på Grini.
Gabriel Scott har jeg tre bøker av, som jeg har lest for mange år siden.
Men Johan Boyer er en ukjent forfatter for meg. Kanskje på tide at jeg gjør hans bekjentskap?

Johan Borgen var en flott mann, syns jeg. Han var en samfunnsengasjert journalist, kåsør, kritiker, iscenesetter, dramatiker, novellist, romanforfatter, fisker og fotvandrer. Dette kan du få lese mer om i Annemarta Borgens bok 'Deg', hvor hun skriver humoristisk og knakende godt om Johan Borgen og hennes nesten 50 års samliv med ham. Den er vel verdt å lese; en ukonvensjonell biografi, et portrett av en ridderlig og redelig mann, som tok kunst og liv like alvorlig. Her leser du om kjærlighet, hengivenhet, åpenhet og ærlighet, skrevet med savn, men også munterhet, slik at man kan lese med både smil og tårer. Boka inneholder også en del bilder.
Annemarta Borgen har også skrevet Urtehagen på knatten, - ei herlig skrevet bok, interessant og underholdende om urter og nytteplanter, og hvordan vi kan behandle og bruke dem.

Håper nå med dette å dra både Johan Borgen og Annemarta Borgen frem fra glemselen. :)

Denne boka er knakende godt skrevet. Den har flere artige illustrasjoner, tegnet av Rune Johan Andersson.
Om du ikke var interessert i urter fra før, så er det stor fare for at du vil bli det om du leser denne boka. Annemarta får urtene til å bli levende og interessant lesestoff. Hun viser at hun har et nært forhold til plantene hun beskriver, og kommer med morsomme og humoristiske historier om hver urt. Jeg har brukt denne boka i mange år, og har plukket, dyrket og brukt mange av plantene, både i te og forskjellige matretter.

Jeg befinner meg for tiden langt inni jungelen blant Amazonas urfolk sammen med forfatteren Anders C. Krogh, og er så enig i det du skriver om boka. Spesielt interessant er det å lese om alt disse urfolkene vet om naturen, om planter og dyr. Den respekten og ærefrykten som de viser for alt liv i sine omgivelser, hvordan de lever og samarbeider i et stressfritt og harmonisk fellesskap.
Boka er lettlest og meget interessant.Jeg er enig i det Gert Nygårdshaug sier om boka: "En sterk skildring av regnskogindianernes truede eksistens. Denne boken burde vært pensum i norske skoler."

Herlig at Johan Borgen kommer fram i dagslys igjen!
Jeg leste 'Av en født forbryters dagbok' da jeg var 16 år, og det førte til at jeg slukte alt det andre han har skrevet i tur og orden.
Johan Borgen er en god gammel norsk forfatter som godt tåler å bli lest i dag også!

Nydelig kjærlighetshistorie fra Burma

Den tyske forfatteren Jan-Philipp Sendker (f. 1960) debuterte med romanen "The Art of Hearing Heartbeats" i 2002. Fra før av hadde han gitt ut en dokumentarbok om Kina ("Cracks in the Great Wall", som utkom i 2000). Romanen har blitt en bestselger i mange land, men likevel skulle det altså ta over ti år før boka ble oversatt til norsk. Hvorfor det har tatt så lang tid, skjønner jeg ikke helt. Sendker har for øvrig bakgrunn som journalist, og det er nok hans erfaringer fra tiden som Asia-korrespondent (1995 - 2000) som har inspirert ham til å skrive begge bøkene - både dokumentaren og debutromanen.

I "Kunsten å høre hjerteslag" møter vi Julia. Hennes far Tin Win, en meget vellykket New York-advokat, forsvant helt sporløst for om lag fire år siden. Ingen har hørt noe fra ham siden. Da Julia kommer over et uavsendt kjærlighetsbrev fra hennes far til en ukjent burmesisk kvinne ved navn Mi Mi, bestemmer hun seg for å reise til Burma for å lete etter faren sin. Det eneste hun vet er at faren opprinnelig kom fra den lille landsbyen Kalaw, som ligger midt i hjertet av Burma. Dessuten vet hun at moren hennes er bitter på faren, som aldri elsket henne på den riktige måten. Hadde han rett og slett en annen?

I Kalaw møter Julia en mann - U Ba - på et tehus. Han hevder at han kjenner hennes far, og inviterer henne til å høre farens historie. Med forventning om at hun snart skal få treffe sin far, setter Julia seg ned og lytter til historien som denne fremmede mannen forteller. Etter hvert som historien vokser frem, skjønner Julia at hun aldri egentlig har kjent sin far. Ikke bare handler det om en mann som ble blind i ung alder (for senere å få synet tilbake), men det handler også om vakker og inderlig kjærlighet mellom to mennesker - den ene blind og den andre med forkrøplete bein - som en gang håpet at det skulle bli dem, men hvor skjebnen og tilfeldighetene førte til at de ble skilt fra hverandre med et helt verdenshav. Uten at kjærligheten på noen måte tok slutt, uansett hvor usle kår den fikk i et halvt århundre ...

Hvem er denne U Ba, som ikke bare kjenner farens innerste hemmeligheter, men åpenbart også Mi Mis´? Og hva har skjedd med faren og Mi Mi etter at han kom til Burma?

Både bokas tittel og innholdet, slik jeg har beskrevet det, kan gi et inntrykk av at dette er en banal historie av ypperste "bestselger-merke". Her har man både en rammehistorie og en "roman i romanen", en noe forslitt og velbrukt lest mange bestselgere er smidd over for tiden. Jeg vil imidlertid påpeke at denne romanen ikke er helt slik. Kanskje har dette først og fremst noe å gjøre med at det hele tiden er romanen i romanen som får mest oppmerksomhet - det er denne som uten tvil er historien.

Julia er verken dessillusjonert i sitt eget ekteskap eller søker etter en dypere mening med tilværelsen. Hun vil bare finne faren sin. Punktum. Og på veien får hun med seg en av de nydeligste kjærlighetshistorier jeg har lest om på lenge. Det er en type kjærlighet man nesten ikke finner i vår del av verden lenger, og som er så ekte og uegennyttig som det går an å bli. Alt er beskrevet så enkelt og vart, så ømt og gjennomskinnelig og så vakkert - totalt befridd for klisjéer - at bokas stemning ble sittende i kroppen lenge etter at jeg var ferdig med den. Det er rett og slett forunderlig at den er skrevet av en vestlig mann, fordi jeg opplever fortellerstilen som nokså typisk asiatisk på et vis.

Ja, jeg ble begeistret, selv om boka ikke kan sies å være et litterært storverk. Den er imidlertid godt skrevet og hever seg godt over de vanlige bestselgerne. Der jeg for eksempel opplever at bestselgere generelt er slappe på slutten eller at det blir vel mange tilfeldigheter som plutselig "stemmer" til slutt, som om forfatteren bare ønsker å bli ferdig i full fart og tyr til lettvintheter, der er slutten i "Kunsten å høre hjerteslag" full av overraskelser! Hvilken lykke det må være for en filmskaper å få tak i denne historien! Jeg er ikke i tvil om denne boka fortjener terningkast fem.