Religion has actually convinced people that there's an invisible man – living in the sky – who watches everything you do, every minute of every day. And the invisible man has a special list of ten things he does not want you to do. And if you do any of these ten things, he has a special place, full of fire and smoke and burning and torture and anguish, where he will send you to live and suffer and burn and choke and scream and cry forever and ever 'til the end of time … But He loves you!
GEORGE CARLIN

What can be more soul shaking than peering through a 100-inch telescope at a distant galaxy, holding a 100-million-year-old fossil or a 500,000-year-old stone tool in one's hand, standing before the immense chasm of space and time that is the Grand Canyon, or listening to a scientist who gazed upon the face of the universe's creation and did not blink? That is deep and sacred science.
MICHAEL SHERMER

The religion of one age is the literary entertainment of the next.

RALPH WALDO EMERSON

The priests of the different religious sects ... dread the advance of science as witches do the approach of daylight, and scowl on the fatal harbinger announcing the subdivision of the duperies on which they live.

THOMAS JEFFERSON

En av Danmarks mest populære politikere er ikke medlem av regjeringspartiene. Han er heller ikke en danske fra fødselen av. Han er født i Syria og innvandret til Danmark som barn. Han representerer partiet Det Radikale Venstre, som ideologoisk er nokså sammenfallende med Venstre i Norge. Politikeren heter Naser Khader og har fått heltestatus i Danmarks befolkning, nesten på linje med en popstjerne. Hvorfor? Fordi han ikke har levnet noen som helst tvil om hvilken side han står på i det som måbetegnes som Danmarks pågående kulturkamp. Khader er på det sekulære demokratiets side – med begge benene. Derfor nyter han tillit og popularitet. Sett med norske øyne kan dette virke underlig, all den tid det kan synes som om vi i norge nærmest tar det for gitt at ledende muslimer støtter det sekulære demokratiet. Slik er det ikke i Danmark. Grunnet den åpne holdningen og debatten, der man langt på vei klarer å behandle hverandre likeverdig uansett etnisk eller religiøs bakgrunn, er den ene islamisten etter den andre avkledd. Dette skyldes kanskje først og fremst at Danmark er velsignet med en presse som generelt sett er lite styrt av myter og partipolitisk forutinntatthet knyttet til innvandringsfeltet. Sammenlignet med Norge erfarer jeg at Danmark har langt flere journalister og redaktører med kompetanse på feltet, som ikke vegrer seg for å sette søkelyset på kritikkverdige forhold i innvandrerbefolkningen. Derfor var det ikke til å undres over at det nettopp var i Danmark at det som har blitt en verdenshistorisk begivenhet skjedde: Trykkingen av karikaturtegninger av islamstifteren Muhammed i avisen Jyllands-Posten i 2005.
Oppstarten på karikaturstriden var en antakelse om selvsensur: Var det blitt slik i Danmark at ytringsfriheten knyttet til religion er innskrenket – at det foregår en selvsensur grunnet frykt for represalier fra ekstremt hold? Og det var i kjølvannet av Muhammed-karikaturene at det som lenge hadde vært en mistanke ble bekreftet en gang for alle; at ledende og innflytelsesrike imamer i Danmark ikke stod ved det danske demokratiets verdigrunnlag. Pressen avdekket at imamene ikke bare opptrådte i dobbeltroller, men de jobbet dertil aktivt ved hjelp av løgn og bedrag for å svekke Danmarks omdømme og selv posisjonere seg maktmessig nasjonalt og internasjonalt. Det kom også for en dag hvilket bredt nettverk imamene har blant islamister i den muslimske verden, som eksempelvis samarbeid med en av islamistenes ideologer, Yusuf al-Qaradawi. Det var midt i denne internasjonale krisen som oppstod, at den allerede kjente politikeren og folktingsmedlemmet Naser Khader stod frem med utvetydig beskjed til de udemokratiske kreftene: «Hvis imamene ikke kan like lukten i bakeriet, kan de finne et annet sted å bo. Jeg er så trett av å høre dem beklage seg over forholdene i det landet som har gitt dem beskyttelse, ytringsfrihet, religionsfrihet og masser av muligheter for barna deres. Khader tok initiativet til organisasjonen Demokratiske muslimer, som på kort tid fikk flere tusen medlemmer. Initiativet lovprises både av næringslivet og fra politisk hold.
Avsløringen av islamistiske ledere i Danmark overrasket også den sekulære muslimen Khader. Han ble likeledes overrasket over hvilke svært tette og velutviklede internasjonale nettverk de danske islamistene har: «Vi må våkne opp. Vi har å gjøre med en indre fiende som er farligere enn man kunne forestille seg. Det har i det seneste gått opp frp meg,» sa Khader til Berlingske Tidende 2.april 2006. Hans livsprosjekt er nå å bekjempe denne indre fienden, islamistene: (...) «jeg er ved å kaste opp av dem og deres fullskjegg (...) Mange av flyktningene som er flyktet fra Iran, er flyktet fra disse tingene – og så skal de likevel møte det her. Deres hensikt er å føre sharia over på muslimer som bor i Vesten.» Khader sier han vil gi islamistene «kamp til den demokratiske streken» og gjøre alt for at de «marginaliserte muslimene blir trukket bort fra islamistene og inkludert i det danske samfunnet».
Khader er truet på livet for standpunktene sine og sin rolle i offentligheten, og han lever med beskyttelse. Khader sier at hans «forbrytelse» er at han mener islam og demokrati kan forenes. På debattsidene på nettet raser muslimer mot ham. En meningsmåling viser at kun 13 prosent av danske muslimer ser Khader som deres talsperson. Og kun en av fem muslimer i Danmark støtter opprettelsen av organisasjonen Demokratiske muslimer.

I'll end the chapter with a particular case study, which tellingly illuminates society's exaggerated respect for religion, over and above ordinary human respect. The case flared up in February 2006 – a ludicrous episode, which veered wildly between the extremes of comedy and tragedy. The previous September, the Danish newspaper Jyllands-Posten published twelve cartoons depicting the prophet Muhammad. Over the next three months, indignation was carefully and systematically nurtured throughout the Islamic world by a small group of Muslims living in Denmark, led by two imams who had been granted sanctuary there. In late 2005 these malevolent exiles travelled from Denmark to Egypt bearing a dossier, which was copied and circulated from there to the whole Islamic world, including, importantly, Indonesia. The dossier contained falsehoods about alleged maltreatment of Muslims in Denmark, and the tendentious lie that Jyllands-Posten was a government-run newspaper. It also contained the twelve cartoons which, crucially, the imams had supplemented with three additional images whose origin was mysterious but which certainly had no connection with Denmark. Unlike the original twelve, these three add-ons were genuinely offensive – or would have been if they had, as the zealous propagandists alleged, depicted Muhammad. A particularly damaging one of these three was not a cartoon at all but a faxed photograph of a bearded man wearing a fake pig's snout held on with elastic. It has subsequently turned out that this was an Associated Press photograph of a Frenchman entered for a pig-squealing contest at a country fair in France. The photograph had no connection whatsoever with the prophet Muhammad, no connection with Islam, and no connection with Denmark. But the Muslim activists, on their mischief-stirring hike to Cairo, implied all three connections … with predictable results.
The carefully cultivated 'hurt' and 'offence' was brought to an explosive head five months after the twelve cartoons were originally published. Demonstrators in Pakistan and Indonesia burned Danish flags (where did they get them from?) and hysterical demands were made for the Danish government to apologize. (Apologize for what? They didn't draw the cartoons, or publish them. Danes just live in a country with a free press, something that people in many Islamic countries might have a hard time understanding.) Newspapers in Norway, Germany, France and even the United States (but, conspicuously, not Britain) reprinted the cartoons in gestures of solidarity with Jyllands-Posten, which added fuel to the flames. Embassies and consulates were trashed, Danish goods were boycotted, Danish citizens and, indeed, Westerners generally, were physically threatened; Christian churches in Pakistan, with no Danish or European connections at all, were burned. Nine people were killed when Libyan rioters attacked and burned the Italian consulate in Benghazi. As Germaine Greer wrote, what these people really love and do best is pandemonium.
A bounty of $1 million was placed on the head of 'the Danish cartoonist' by a Pakistani imam – who was apparently unaware that there were twelve different Danish cartoonists, and almost certainly unaware that the three most offensive pictures had never appeared in Denmark at all (and, by the way, where was that million going to come from?). In Nigeria, Muslim protesters against the Danish cartoons burned down several Christian churches, and used machetes to attack and kill (black Nigerian) Christians in the streets. One Christian was put inside a rubber tyre, doused with petrol and set alight. Demonstrators were photographed in Britain bearing banners saying 'Slay those who insult Islam', 'Butcher those who mock Islam', 'Europe you will pay: Demolition is on its way' and apparently without irony, 'Behead those who say Islam is a violent religion'.
In the aftermath of all this, the journalist Andrew Mueller interviewed Britain's leading 'moderate' Muslim, Sir Iqbal Sacranie. Moderate he may be by today's Islamic standards, but in Andrew Mueller's account he still stands by the remark he made when Salman Rushdie was condemned to death for writing a novel: 'Death is perhaps too easy for him' - a remark that sets him in ignominious contrast to his courageous predecessor as Britain's most influential Muslim, the late Dr Zaki Badawi, who offered Salman Rushdie sanctuary in his own home. Sacranie told Mueller how concerned he was about the Danish cartoons. Mueller was concerned too, but for a different reason: 'I am concerned that the ridiculous, disproportionate reaction to some unfunny sketches in an obscure Scandinavian newspaper may confirm that … Islam and the west are fundamentally irreconcilable.' Sacranie, on the other hand, praised British newspapers for not reprinting the cartoons, to which Mueller voiced the suspicion of most of the nation that 'the restraint of British newspapers derived less from sensitivity to Muslim discontent than it did from a desire not to have their windows broken'.
Sacranie explained that 'The person of the Prophet, peace be upon him, is revered so profoundly in the Muslim world, with a love and affection that cannot be explained in words. It goes beyond your parents, your loved ones, your children. That is part of the faith. There is also an Islamic teaching that one does not depict the Prophet.' This rather assumes, as Mueller observed,

that the values of Islam trump anyone else's – which is
what any follower of Islam does assume, just as any
follower of any religion believes that theirs is the sole way,
truth and light. If people wish to love a 7th century preacher
more than their own families, that's up to them,
but nobody else is obliged to take it seriously …

Except that if you don't take it seriously and accord it proper respect you are physically threatened, on a scale that no other religion has aspired to since the Middle Ages. One can't help wondering why such violence is necessary, given that, as Mueller notes: 'If any of you clowns are right about anything, the cartoonists are going to hell anyway – won't that do? In the meantime, if you want to get excited about affronts to Muslims, read the Amnesty International reports on Syria and Saudi Arabia.'
Many people have noted the contrast between the hysterical 'hurt' professed by Muslims and the readiness with which Arab media publish stereotypical anti-Jewish cartoons. At a demonstration in Pakistan against the Danish cartoons, a woman in a black burka was photographed carrying a banner reading 'God bless Hitler'.
In response to all this frenzied pandemonium, decent liberal newspapers deplored the violence and made token noises about free speech. But at the same time they expressed 'respect' and 'sympathy' for the deep 'offence' and 'hurt' that Muslims had 'suffered'. The 'hurt' and 'suffering' consisted, remember, not in any person enduring violence or real pain of any kind: nothing more than a few daubs of printing ink in a newspaper that nobody outside Denmark would ever have heard of but for a deliberate campaign of incitement to mayhem.
I am not in favour of offending or hurting anyone just for the sake of it. But I am intrigued and mystified by the disproportionate privileging of religion in our otherwise secular societies. All politicians must get used to disrespectful cartoons of their faces, and nobody riots in their defence. What is so special about religion that we grant it such uniquely privileged respect? As H. L. Mencken said: 'We must respect the other fellow's religion, but only in the sense and to the extent that we respect his theory that his wife is beautiful and his children smart.'
It is in the lights of the unparalleled presumption of respect for religion that I make my own disclaimer for this book. I shall not go out of my way to offend, but or shall I don kid gloves to handle religion any more gently than I would handle anything else.

Livet er bedre i Europa enn i den muslimske verden fordi de menneskelige relasjonene er bedre. Og grunnen til at de er bedre, er at menneskenes liv blir verdsatt her på Jorden, slik at enkeltmennesket kan nyte frihet og rettigheter som blir anerkjent og beskyttet av staten. Å godta underkastelse og mishandling fordi Allah vil det, er et uttrykk for hat mot meg selv.

SKOGSUSET (2)

Skogsuset
snør svart omkring meg
lik store sotflak
fra solbrannen i vest.
Nedføken
under skavler av skogsus
graver jeg meg et kikkhull,
lik snømusa om vinteren,
men ser bare himmel,
stum, øde, overveldende himmel.

SKOGSUSET (1)

Skogsuset er som lyden av
en fugl i flukt.
Slag fra de store vingene
av håp og drøm og lengsel
som holder kloden svevende i rommet
trass i den voksende tyngden
av krig og blod
og fortvilelse.

Nettopp den negative utviklingen innen islam er hovedårsaken til utvandringen fra den muslimske verden. Det absurde er at islams mange problemer, som fører til utvandring, tas med i ryggsekken og plantes i muslimske miljø i Vesten. Og hva er svaret fra muslimske ledere på muslimers integrasjonsproblemer i Europa? Jo, svaret er det samme som konservative i den muslimske verden forfekter: Mer islam, tilbake til islams sanne ansikt – det er medisinen. I sannhet et absurd tankekors.

Akkurat som i de arabiske landene har utviklingen også i Pakistan stort sett bare gått èn vei: bakover. Mer og mer kulturell stagnasjon og forvitring, og mer og mer åndelig lukkethet grunnet islams økende innflytelse i samfunnslivet.
Og tankene mine gikk til hva jeg frimodig uttalte til Dagbladet 3.august 1996, første gangen jeg ble intervjuet om integreringsproblematikk. Jeg pekte på det jeg mente var et avgjørende hinder for integrering av muslimer i en vestlig kultur: det undertrykkende kvinnesynet og den omfattende renhetsideologien og derav kjønnssegregeringen, der særlig kvinnene ble utestengte fra Vestens frigjorte sosiale arenaer og strukturer. Uttalelsen var langt mer presis enn jeg den gang ante.

Det hjertet som vekkes til kjærlighet, dør aldri.
Det fortsetter å leve og er skrevet i jordas gang.

Det finnes et eget slags vemod som følger trekkfugler når de drar av sted. På samme måte som man føler glede når de kommer tilbake. Høsten lukker sin bok, vinteren kommer stadig nærmere.
Hver morgen når jeg våknet, kjente jeg etter om alderdommens plager hadde begynt å vise seg.

Det eneste virkelig vakre løftet. Det var sterke ord. Jeg følte det som om hun hadde satt i gang et stort orkester i hodet mitt. Der satt jeg midt blant instrumentene. Med strykere ved siden av meg og blåsere rett bak meg.
- Man får stadig løfter, fortsatte hun. - Man gir seg selv løfter. Man lytter til andre menneskers løfter. Politikere som snakker om et bedre liv for dem som eldes, om en helsesektor der ingen skal behøve å få liggesår. Banker som gir løfter om høyere rente, mat som lover redusert vekt, og kremer som garanterer en alderdom med færre rynker. Livet er ingenting annet enn å krysse seg fram med sin lille båt i en endeløst skiftende, men uopphørlig strøm av løfter. Hvor mange av disse løftene husker man? Man glemmer det man helst vil huske, og husker det man helst vil bli fri fra. Brutte løfter er som skygger som danser rundt en i skumringen. Jo eldre jeg blir, desto tydeligere ser jeg dem. Det vakreste løftet i mitt liv var det du ga meg da du lovte meg dette skogstjernet. Jeg vil se det og drømme at jeg svømmer i det før det blir for sent.

Mannen – et seksuelt udyr

Islams syn på mannen er at han nærmest er et notorisk seksuelt dyr som vil kaste seg over enhver kvinne som ikke er «anstendig» tildekket i det offentlige rommet. Hans betydelige seksuelle lyster medfører også at han må ha optimal tilgang på hustruen, endog gjerne flere hustruer, og rask skilsmisse. For blir han lei av en hustru, må han raskt kunne skifte henne ut. Dette synet, kombinert med kravet om kvinners renhet og ærbarhet, er et viktig moment for den tidligere nederlandske parlamentarikeren, somaliskfødte Ayaan Hirsi Ali, når hun forklarer muslimenes store integreringsproblemer i et likestilt Europa. Hirsi Ali viser til den ekstreme opptattheten i muslimske kulturer av jenters møydom og kravet til kvinners seksuelle renhet, inkludert tilsløring fra og med puberteten. Alt ansvar for seksualmoral legges på kvinnens skuldre, understreker Hirsi Ali: «Allerede i ung alder møtes jenter med mistro. De lærer tidlig at de er upålitelige vesener som kan utgjøre en fare for klanen. De har noe i seg som gjør menn gale.»
Denne monotone fikseringen på jenter og kvinner som sexobjekter, der kvinnen nærmest pålegges det fulle ansvaret for at menn ikke skal fristes av dem, underbygges i dette ofte siterte koranverset: «Og si til de troende kvinner, at de skal dempe sine øyekast, og holde sitt kjønnsliv i tømme, og ikke vise sin pryd, unntatt det av den som kommer til syne. La dem trekke sløret over sine bryst og ikke vise sin pryd til andre enn sine menn, sine fedre, svigerfedre, sønner, stesønner, brødre, nevøer eller deres hustruer, eller sine slaver, eller menn som betjener dem, men er hinsides kjønnsbegjær, eller barn som ikke forstår seg på kvinners nakenhet. La dem heller ikke trampe med føttene, slik at det kan erkjennes hva de skjuler av pynt.» (Koranen 24:31)

I Somalia, som i så mange land i Afrika og Midtøsten, blir småjenter «renset» ved at genitalia blir skåret vekk. Det finnes ingen bedre beskrivelse av denne operasjonen, som vanligvis foretas når jentene er i femårsalderen. Etter at barnets klitoris og skamlepper er snittet ut, skrapt av eller – i mer humane land – bare skåret eller prikket hull på – blir hele området sydd igjen, slik at et tykt bånd av vev dannet et slags kyskhetsbelte bestående av jentas eget, arrete kjøtt. Et lite hull plasseres med stor omhu, for å gjøre plass for en tynn tissestråle. Stor kraft må til for å utvide dette vevet nok til å samleie.
Kjønnslemlestelsen av kvinner er eldre enn islam. Ikke alle muslimer praktiserer den, og noen av folkene som lemlester kvinner, er ikke islamske. Men i Somalia, hvor praktisk talt alle jenter blir omskåret, blir lemlestelsen alltid rettferdiggjort med islams navn. Jenter som ikke er omskåret, vil bli besatt av djevler, hensynke i synd, gå i evig fortapelse eller bli horer. Imamene tar ikke avstand fra denne praksisen, siden inngrepene holder jentene rene.
Mange jenter dør under eller etter omskjæringen på grunn av infeksjoner. Andre komplikasjoner forårsaker ulidelige smerter som kan vare hele livet.

Mor hadde ingen anelse om hvordan man behandlet tenåringer. Det var som om hun aldri hadde trodd at vi skulle bli så store. Puberteten var en del av det moderne liv som var totalt fremmed for hennes egen oppvekst. I ørkenen, der mor vokste opp, er det ikke noe meningsfullt rom mellom barndommen og det å bli kvinne.