Det finnes også en Saga om Gunnlaug Ormstunge. Han var vel vår hovedperson såvidt innom før han forlot Island :)

Sjelden har jeg slitt så mye og så lenge med å komme meg igjennom ei så tynn bok, på bare 125 sider ...
Mange gjentagelser, idyllisering av overtro-fellesskap, moskèbygging og gjentakende påstander om hvor fantastisk bra det er at overtroen islam nå er inne i alle land i verden, i utallige organisasjoner i alle samfunnslag og i alle samfunnssystemer, og er kommet for å bli i Vesten, og det enda til "helt naturlig og uproblematisk".
Nei, Tariq Ramadan, dette "oppklaringsarbeidet" (som du kaller det i innledningen av boka) er jeg ikke mye imponert over; jeg er ikke spesielt imponert over dine romantiserende islamske betraktninger og pågående påstander og stadige selvfølgeligheter, innpakket i pompøse utlegninger som etter min mening oftest ender opp i mer eller mindre ullent tåkeprat, samtidig som du hele tida henviser til alt det glupe oppgulpet du har skrevet i dine tidligere bøker og artikler (underforstått: les mine fantastiske skriverier!).
Maken til navlebeskuende selvdigger er det lenge sida jeg har lest ...

En forfatters jakt på sine røtter

Ivo de Figueiredo (f. 1966) er norsk historiker, biograf og kritiker. Han er født i Langesund, og er sønn av en norsk mor og en indisk far. Figueiredo debuterte som forfatter i 1999, og har til sammen utgitt ni bøker, inklusive den siste boka "En fremmed ved mitt bord". Han mottok Brageprisen for biografien om høyesterettsadvokat Johan Bernhard Hjort i 2002, og han mottok i 2016 Språkrådets pris for fremragende bruk av norsk i sakprosa.

Farens familie kom opprinnelig fra Goa, en liten delstat i India som frem til 1961 var en portugisisk koloni. I og med at koloniherredømmet varte i om lag 450 år, var menneskene som bodde der sterkt influert av europeisk kultur og religion (katolisisme). Ivo de Figueiredos far ble født på Zanzibar, en liten øy like utenfor Tanzanias kyst. Øya var et britisk protektorat fra 1890 til 1964. Siden reiste familien til Kenya, hvor de bosatte seg i Nairobi. Da koloniherredømmet brøt sammen, fikk dette store konsekvenser for inderne som hadde jobbet for britene. Hvor skulle inderne til slutt gjøre av seg? De var i grunnen uønsket i Afrika. For de aller fleste var det uaktuelt å flytte tilbake til Goa, og det var ikke uten videre kurrant å få opphold i Storbritannia. De tidligere så lojale tjenerne var plutselig statsløse.

Forfatteren har tatt for seg samtlige steder hvor hans farsslekt slo seg ned i årene etter at de forlot Goa, og frem til i dag.

I sin jakt på familierøttene innvier Ivo de Figueiredo oss i sin families bakgrunnshistorie. Hvordan har det vært å vokse opp i en multi-etnisk familie i Norge, der faren etter hvert forsvant ut i periferien? På hvilken måte har farsslektens historie påvirket farens skjebne, der rotløshet går igjen som en rød tråd gjennom hele hans liv? Mens andre forfattere står åpent frem og bretter ut hver minste detalj om familiehemmeligheter, gjør andre forfattere det de kan for å insistere på at de skriver fiksjon. Ivo de Figueiredo gjør noe midt i mellom. Han har skrevet en familiefortelling, men han dekker til de mest intime detaljene. Vi kommer hit, men ikke lenger ... F.eks. skriver han seg rundt faren og hans alkoholproblem, og sparer oss for de verste detaljene. Jeg synes det er like greit, og følte meg på ingen måte snytt som leser. Man trenger nemlig ikke all verdens fantasi for å skjønne at rus er ekstremt ødeleggende i en familie. Eller for å skjønne at farens stolthet ofte kom i veien for konstruktiv dialog. I den grad at det ble familievold av dette, noe som til slutt førte til nok en familie på skilsmissestatistikken ...

Jeg kjente meg sterkt berørt underveis. Figueiredo skriver lett og ledig, og med sitt presise språk treffer han godt når han beskriver mellommenneskelige relasjoner. I tillegg til at hans familiehistorie i seg selv er svært interessant, får vi også et innblikk i migrasjonens og eksilets pris. Vi tror at folk uten videre synes det er greit å forlate sine hjemland for å få en bedre fremtid for eksempel i Norge, men vi må nok innse at så enkelt er det ikke. Røtter er viktig for mennesker, enten de kommer fra India eller en liten by i Nord-Norge. De sier noe om hvem vi er og hva vi er laget av, men de sier selvsagt ikke alt. I "En fremmed ved mitt bord" blir vi med på en reise som mange mennesker har foretatt før oss, og vi kommer dermed i berøring med noe dypt eksistensielt.

Jeg anbefaler denne boka varmt!

Her er linken til resten av min bokanmeldelse.

Det er lenge sida ja, faktisk to og et halvt år siden jeg leste den.
Du har rett i din kritikk.
Men jeg satte jo "rørende" i parentes, da ...
Nei, boka var uten dybde og innsikt. Grei for de som surfer på overflaten.
Ferdig snakka.

Jeg ble ikke sjarmert av denne boka, som jeg leste for to og et halvt år siden.
Har sett at den har fått så mange lovprisninger om hvor fantastisk den er, og ble nysgjerrig på den, - men jeg opplevde den dessverre som svært banal, enkel og forutsigbar, med personer som ikke var helt overbevisende ekte.
Emnet er både interessant og aktuelt, men her ble det litt for platt og overfladisk for meg, uten den dybden det hadde fortjent, og utviklet seg til å bli en slags tåredryppende "såpeopera", - og som det ble altfor lett å forstå hvor ville ende....
Temaet aktiv dødshjelp kommer nok til å bli omdiskutert i mange år til. Det tror jeg vi kan være temmelig sikre på.

Fremdeles ser det ut som boka blir lovprist av mange, noe som er ganske merkelig etter min mening. Men ser også at flere kritiserer den for sin overfladiskhet. Noe jeg er helt enig i. Den virkelige dybden og innsikten mangler.