Bokelskere.no

Jeg ser utover Lutvann. I en bok jeg leste, ble han det handlet om, han var dømt til døden, spurt om hvordan han ville forestilt seg det evige liv. ". Et liv der jeg kunne bære med meg minnene fra dette", svarte han. Det synes jeg var godt sagt.

..Og det er sant at er du fornøyd selv, har ikke Herren eller noen andre noe annet valg enn å være fornøyd med deg, de heller.

Helt frem til Dagsrevyen ringer jeg og spør etter nummeret mitt, med forskjellig stemme hver gang. Når jeg dør, vil de ansatte på Opplysningen sørge, og si: "Husker dere Mathea, hun som satte rekord i antall førsteplasser på topp- ti lista, husker dere hvor bra virksomheten gikk den gangen, vi hadde til og med råd til en årlig firmafest"

Værmeldingen tar slutt, statsmeteorologen ønsker meg en god kveld, jeg takker for det og tygger videre på agurken, mens jeg tenker på bitemerkene. Det gjør jeg fordi Descartes sa at "jeg tenker, altså er jeg" . Men så forsvinner til min forskrekkelse den ene fortanna mi ut av munnen, og i natt mistet jeg en føflekk, den lå igjen på lakenet da jeg stod opp, det blir bare mindre og mindre igjen av meg. Hvor skal dette ende?.

Det ser ikke ut til å være mange så mange eldre på dugnaden, men noen ser skrale ut, mer enn meg, og egentlig er det sikkert fint å være krum når man skal plukke søppel.

Da jeg står i kassa kommer jeg på at jeg umulig vil få plass til alt sammen i handlenettet mitt, og jeg blir nødt til å spørre om pose, men så husker jeg de sa på nyhetene at det jobber så mange svensker i Norge nå, og jeg vet ikke hva pose er på svensk. Ekspeditøren legger så to stykker på samlebåndet uten å spørre eller se på meg, og jeg blir lettet, og hvisker et "tack" som høres ut som et hikk.

Jeg går med raske skritt inn i oppgangen, og jeg visste knapt at vi hadde oppslagstavle, jeg har vært altfor opptatt med å se ned i bakken. Det står DUGNAD!!!!! på lappen, og jeg må ta et skritt bakover, det skulle ikke være nødvendig å rope på den måten.

Alle mennesker har unikt DNA, og det er fint å tenke på at jeg er unik, men så kommer jeg på at det er hver og en kineser også.

"Jeg kan melde meg inn i Sosialistisk Venstreparti", sa jeg. "Det kan du", sa Epsilon. "Jeg så i en reklamebrosjyre at medlemsskapet ikke koster mange kronene i året", sa jeg. "Det er bare å krysse av for vanskeligstilt på giroen. Kanskje jeg kan trekke det fra på skatten"

"God dag frue, jeg heter Allan Karlsson". Song Meiling tok ikke hånden hans. Isteden pekte hun på en lenestol like ved. "Sitt" , sa Song Meiling. Allan var gjennom årene blitt anklaget for å være alt fra gal til facist, men aldri HUND.

..Allan våknet og forklarte at han først hadde gått ut for å få seg litt frisk luft, også hadde kommet på at han kunne sove i bilen, siden trappen opp til annen etasje hadde føltes litt tung for de skrantende knærne, det hadde jo vært en lang dag. "Man er jo ikke nitti lenger", sa han.

"Jeg er jo allerede treogførti", sa den skjønne. "Det er jo faen meg halvveis til graven".

"Huff da", tenkte Allan. Han lengtet virkelig etter noe å spise og en seng. Livet tok på kreftene når han endelig hadde bestemt seg for å leve litt til. Man kunne si hva man ville om aldershjemmet, men han ble i alle fall ikke støl der.

"Nå skjønner jeg faen meg ingenting" , sa førstebetjent Karlsson, og snudde bilen i en sånn fart at tøflene på passasjersetet falt ned på gulvet.

Allan syntes det hørtes underlig ut at folk som levde på 1600 tallet, skulle ta livet av hverandre. Hvis de bare hadde roet seg litt , kom de jo til å dø med tid og stunder uansett.

....Verre var det med bolsjevikenes oppførsel. Skitne var de, og de drakk vodka omtrent som rallarne gjorde hjemme, de som la skinner på kryss og tvers gjennom Sormland. Allans far hadde alltid lurt på hvordan sporene kunne bli så rette, når man tenkte på rallarnes inntak av brennevin, og han hadde følt et stikk av mistenksomhet hver gang et jernbanespor svingte i en eller annen retning.