Denne helgen avsluttes "Mammas svik" (Anne Britt Harsem), samtidig som at "Alene sammen" av Abraham Verghese påbegynnes.
Disse bøkene kommer jeg til å huske best fra 2013: "Folket på Innhaug* ( Anne Karin Elstad), Noen kjenner mitt navn" ( Lawrence Hill) , "Mengele Zoo" ( Gert Nygårdshaug), "En by som Alice" ( Nevil Shute), "Drageløperen" ( Khaled Hosseini), "Og bakom synger skogene" (Trygve Gulbranssen), "Syngja" ( Lars Amund Vaage), "Krystallslottet" (Jeanette Walls), "Shantaram" (Gregory David Roberts), "Lille Tre" (Forrest Carter) og " Alene sammen" ( Abraham Verghese). Sistnevnte bok er riktignok ikke fullført, men jeg har lest nok til at jeg er sikker på at jeg liker den)
Flukt fra virkeligheten. Muligheter for å "reise" både i tid og geografisk. Får kunnskap om, innsikt i og forståelse av andre kulturer og levemåter. Og ofte settes ting i perspektiv,- når jeg leser virkelighetsbeskrivelser som på en eller annen måte er sterke, innser jeg at jeg har uendelig mye å være takknemlig for.Lesing av skjønnlitteratur er en uunnværlig hobby, som jeg har hatt i nesten 35 år (siden jeg var 6 år gammel :-))
Når du ikke veit hvor du skal, blir reisen veldig lang.
Høsten er naturens nådetid, de ter en tid da du får mulighet til å rydde opp før døden kommer. Og du rydder opp etter deg og sorterer ut alt det du må gjøre og alt det du ikke har fått gjort. Tiden er inne til å minnes og til å føle anger, og til å ønske at du hadde fått gjort og sagt en del ting som du ikke har fått sagt.
Når det blir varmere i lufta og regnet kommer, fjellblomstene slynger farge ut i landskapet - det er som om noen har gått rundt med malingsbøtter og sølt flekker overalt.
Veit du ikke hvor folket vårt kommer fra, kan du ikke vite hva det går til.
Vi kan fornekte fortiden, men vi sllpper ikke unna dens pinsler, fordi fortiden er en skygge som følger det vi er, skritt for skritt, inntil vi dør.
Før eller senere fører skjebnen oss sammen med alle de menneskene som viser oss hva vi kan eller ikke burde tillate oss selv å bli. Før eller senere møter vi fylliken, ødsleren, forræderen, den samvittighetsløse og hjertet som er fylt av hat. Men skjebnen trikser med oddsene, for som regel ender vi med å enten elske eller synes synd på nesten alle disse menneskene. Det er umulig å forakte et menneske man føler ekte medlidenhet med, eller å skyve fra seg et menneske man virkelig elsker.
"Feilgrep er som dårlige kjærlighetsforhold", sa Karla en gang, "jo mer man lærer av dem, desto mer ønsker man at de aldri hadde funnet sted. "
Enkelte menn misliker deg sterkere jo mer de står i gjeld til deg. Andre menn begynner først å like deg når de skylder deg noe.
Politikere er folk som lover deg ei bru, der det ikke engang finnes ei elv.
Heller ikke kongens seksualliv unnslapp ritualene. Hver kveld skulle han gå til sengs med et bestemt antall kvinner, og rekkefølgen var ikke tilfeldig: "Assistentkonkubinene, tilsammen åttien kvinner, deler den kongelige seng i ni netter, i grupper på ni. Konkubinene, som teller tjuesju kvinner får tre netter, med ni kvinner i hver gruppe. De ni hustruene får 1 natt, og det samme får de tre gemalinnene. Bare keiserinnen får tilbringe en natt alene (sammen med kongen). Når runden er fullført på den femtende dagen i hver måned, gjentas den, men i motsatt rekkefølge.
Fengsel river masken av folk. I fengsel kan du ikke skjule hvem du er. Det nytter ikke late som om man er tøff.
Jeg vet nå at det finnes nye starter, vendepunkter, i alle menneskers liv, og mange av dem handler om flaks, vilje og skjebne.
De som bærer på en skam, kjenner denne stemmen: "Du sviktet alle. Du fortjener ikke å leve. Verden ville være et bedre sted uten deg".
Lever du et liv på flukt, er det ofte slik at du elsker flere mennesker enn du kan stole på.
Noen ganger handler ikke flaks om annet enn å være på riktig sted til riktig tid, en slags inspirasjon som ikke handler om særlig annet enn å gjøre det riktige på den riktige måten. Og begge deler skjer kun når du tømmer hjertet ditt for planer, mål og ambisjoner. Når du gir deg over, fullstendig, til ett forgylt, skjebnefylt øyeblikk.
Hva sier du til en stor forsamling fremmede som venter på at du skal si noe, og som ikke skjønner språket ditt ?
"Noen ganger må man overgi seg før man kan seire" , sa Karla.