Bokelskere.no

Når man tenker på hvordan noe oppstår som en følge av et uendelig antall forutgående hendelser, som av nødvendighet er bundet sammen i en gitt rekkefølge, er hukommelsen svevende saker.

Chibi krøp sammen, fortsatt med forpotene samlet, åpnet kjeften og nistirret på meg, hun så ut som hun skulle til å brøle som et mannevondt udyr. På toppen av det hele, inntok hun angrepsposisjon. Det kunne utvilsomt tolkes som en dydig ung kvinnes forkjøpsangrep mot en potensiell overgriper.

Nyttårsdagen var det Chibi som hadde æren av å være årets første lykkønsker. Det er det man kalles når man går fra hus til hus og ønsker folk godt nytt år. Riktignok hadde lykkønskeren kommet anstigende gjennom vinduet, noe som ikke tilhører sedvanen, og det uten å ynde et ord, men hun satt med forpotene pent samlet foran seg, viste hun med all mulig tydelighet at det å hilse høytidelig, det var noe hun kunne.

For en ting er sikkert; man trenger ikke komme fra en container for å ha et rusproblem.

Nei, det var faktisk slik fatt med meg, at jeg i alle år hadde styre fantasiene mine i retning modne kvinner. Slike som Gro Harlem Brundtland og Tina Turner.

Bedre sent enn aldri. Sent var ikke det samme som for sent. Det var tross alt cirka førti år til åttiårsdagen min.

" Jeg trenger litt tid for meg selv", sa hun, som om hun befant seg midt inne i en roman av Knut Faldbakken.

Hvem kunne vite hva som kunne ha skjedd, hvilke tanker og assosiasjoner som hadde oppstått i meg, dersom jeg i stedet for å velge Hegdehaugsveien, hadde latt meg føre opp Kirkeveien, i retning Marienlyst ? Bare ved hjelp av et vått sjokoladepapir på fortauet, eller et blikk fra forbipasserende, ville livet mitt kunne slynges inn i nye og ukjente baner.

Jeg kunne ikke se noen forandring, simpelthen fordi jeg ikke hadde sett meg selv i speilet på det jeg kunne huske. På et eller annet tidspunkt hadde jeg rett og slett gått lei. Jeg mener, når man nærmer seg førti, vet man omtrent hvordan det står til med ens egne ansiktstrekk.

...Riktignok har jeg møtt veggen noen ganger, men hvem har ikke det ?. Det er slikt som hører menneskelivet til. Det er min hellige overbevisning. Vi er ikke her for å spille bingo og spise bløtkake hele tiden.

Jeg har ofte merket meg det: De som sitter i baksetet blir liksom ikke helt regnet med. Den virkelige samtalen utspiller seg alltid i forsetet. Som baksetepassasjer blir man liksom bare fraktet rundt, og avspist med korte sammendrag av debatten om vei og føre, hastighet og oljetrykk. Som baksetepassasjer er man annenrangs reisende.

Når det gjelder personlighet, tenker vi alle helt naturlig i absolutter; at en person enten er eller ikke er på den ene eller andre måten. Men det Zimbardo og Hartstone og May hevder, er at dette er feil, og at når vi bare tenker ut fra medfødte trekk og glemmer situasjonens rolle, lurer vi oss selv med hensyn til de virkelige årsakene til menneskelig atferd.

" Ja, her er det sannelig lenge siden sist det var damebesøk", sa Alfons Jørgensen. "Jeg ser det" , sa Reidun, og dro en pekefinger bortover kanten på en av bokhyllene.

Det nyttet nemlig ikke å nekte: Jeg hadde vært en egoistisk person. Man blir det av å vokse opp venneløs, og med en familie som innskrenker seg til en heller tiltaksløs mor. Jeg mener, hvordan skal man lære seg å tenke på andre, når de andre bare eksisterer i en slags dis utenfor stuevinduene ?. Halvt uvirkelige. Nei. Under slike forhold blir det å føre lange monologer i speilet.

Begge to hadde hendene fulle av små kutt som blødde ganske kraftig, og etter at Kjell Bjarne hadde dratt meg opp på bena, forsto vi at vi hadde kommet til å blande blod helt uten å tenke på det. Vi var blitt blodsbrødre, rett og slett.

Jeg hadde løyet ham huden full om egne kvinnfolkhistorier. Malt et bilde av meg selv som en blanding av overviril sjømann og desperat motorsykkel- banditt. I virkeligheten hadde jeg ikke engang sittet bakpå en scooter.

Jeg var redd for å ødelegge noe som kunne komme til å forandre fremtiden min. For av og til har jeg det slik at jeg tror på skjebnen. Tror på en underliggende hensikt i alt som skjer. Et menneske driver inn i din private bukt. Javel. Men et menneske rommer et helt univers. Da er det ikke likegyldig hvordan du møter det. Det gjelder å bringe det opp på din egen strand på en skånsom måte.

Mega !, sa Kjell Bjarne. Etter at han kom til Oslo, hadde han vært rask til å tilegne seg en ungdommelig sjargong som på ingen måte kledde ham. Det ble som om Kåre Willoch plutselig skulle gi seg til å bli vulgær.