Bokelskere.no

Hvem mønstret oss på henne? Hva er hennes destinasjon? Hvem leser kompass og logg, hvem leser solhøyden og med hvilken sekstant? Hvem har stukket ut kursen? Hvem har bestemt posisjonene? Hvem bruker passeren og linealen? Og til slutt, hovedsaken: Hvem fører journal for den store reisen? Hvor mønstret vi på? Hvor seiler vi hen?

Jeg vil bare tilføye at ingen når bunnen av menneskehjertets dyp ved hjelp av søkke og loddeline.

En ting hadde jeg forstått da jeg jobbet på den første institusjonen. Livet var ikke moderne. Alle avvik, alle deformiteter, alle vanskapninger, all åndssløvhet, all galskap, alle skader, alle stkdommer fantes fortsatt, de var like nærværende som de hadde vært det i middelalderen, men vi hadde skjult det, vi hadde satt dem ut i enorme hus i skogen, ordet egne leirer for dem, holdt dem konsekvent ute av syne, slik at man fikk inntrykk at verden var sunn og frisk, at det var det som var verden og livet, men slik var det ikke, livet var også groteskt og forvridd, sykt og skakt, uverdig og fornedret. Menneskeslekten var full av tullinger, idioter, vanskapninger, enten de var født slik eller ble slik, men de var ikke lenger ute på gaten, løp ikke lenger og plaget vettet av folk, men befant seg i kulturens skygge, eller natt. Det var en sannhet. Slangens liv der i akvariet var en annen sannhet. En gang fantes det ingen skapninger med øyne på jorden. Så utviklet øynene seg.

Men kjærligheten var ikke fornuftig, kjærligheten var ikke adekvat, kjærligheten var ikke riktig, den var noe mer enn det, måtte være noe mer enn det, så for ville helvete, hvorfor ikke trekke giftermålet opp fra tidens dyp og ikle kjærligheten dens form igjen? Bruke de store ordene igjen? Bruke de store ordene igjen? Hvorfor ikke si høytidelig, vi skal elske hverandre for alltid? Hvorfor ikke insistere på det dype alvoret som det innebar? Dyrke den livslange forpliktelsen? Alt vi gjorde ellers var tull, uansett hva vi holdt på med, ble det tull, ingen trodde på noe, ikke egentlig. Ingen jeg kjente, i alle fall. Livet var en lek, livet var et tidsfordriv, og døden, den fantes ikke. Vi lo av alt, også av den, og helt feil var det ikke, latteren fikk alltid siste ord, døningskallens grin når vi en dag lå der med jord i munnen.

Så gikk jeg bort til totempælen og kikket på den, tenkte på kontinentet den kom fra, indianerne som en gang hadde levd der uten å vite om oss, og uten at vi visste om dem. Det var en så utrolig tanke, friheten i ikke å vite, bare leve, tro de var de eneste menneskene, det de var omgitt av, den eneste verdenen.

På høsten slaktet jeg Stig Sæterbakkens roman Det nye testamentet over en helside i Morgenbladet, det var alle de ulike stilene og pastisjene jeg ikke likte, når hovedpersonen sitter i en ørelappstol på en fest og skjeller ut de som er der i sitt stille sinn, var det så likt Thomas Bernhard at jeg ikke kunne se at det la til noe. Det var en stor roman, det var mange år siden en ung romanforfatter hadde våget å satse slik som han gjorde her, men, dessverre, det holdt ikke. Jeg hadde sittet oppe på radioen og skrevet hele natten da Tore kom opp på morgenen leste jeg det for ham. Jeg skrev at romanen var som en kjempekuk, imponerende ved første øyekast, men for stor til at blodet klarte å løfte den opp og gjøre den funksjonsdyktig, den ble bare halvstiv. Tore lo så han skrek da jeg leste det. - Skal du skrive det i Morgenbladet? Ha ha ha! Det kan du ikke gjøre, Karl Ove! Det går ikke! - Men bildet er jo dekkende, det er akkurat slik den romanen er. Stor og ambisiøs, ja vel, men for stor og ambisiøs. - Jo, jo. Den er kanskje akkurat som en kuk, ha ha ha, men det betyr ikke at du kan skrive det, din idiot! - Skal jeg stryke det? - Det må du gjøre. - Men det er jo det mest eksakte bildet av den romanen? - Kom igjen, nå! Stryk den, så går vi og tar en kaffe.

På vei tilbake begynte det å regne. Og det var ikke slik at det begynte med en dråpe eller to, og så langsomt økte i styrke, som jeg var vant til, nei her gikk det fra null til hundre på ett sekund: i det ene øyeblikket regnet det ikke, i det neste falt tusen millioner regndråper ned mot bakken samtidig, og en rislende, nesten klaprende lyd steg opp fra bakken rundt meg. Jeg småløp nedover mens jeg lo inni meg, for en fantastisk by det her var! Og som alltid når jeg så eller opplevde noe vakkert, tenkte jeg på Ingvild. Hun var et levende menneske som fantes i verden, hun hadde sin helt egen opplevelse av den, sine egne minner og landskap hun hadde vokst opp i og gått rundt i, og alt det var til stede i henne, denne veldige kompleksitet som et annet menneske er, og som vi ser så lite av når vi ser dem, men likevel nok til å fatte godhet for dem, til å fatte kjærlighet til dem, for det skal ingenting til, et par alvorlige øyne som gleden plutselig skyller gjennom, et par lekende og ertende øyne som famler, finnes det noe vakrere enn det? Med hele sin indre rikdom, likevel famlende? Man ser det, man forelsker seg i det, og det er lite, kan hende kan man si at det er lite, men det er alltid rett. Hjertet tar aldri feil. Aldri aldri feil tar hjertet.