Jeg tror jeg elsker Are Kalvø litt. Krysser fingrene for at han kommer med noe mer på lydbok, jeg har pløyd gjennom alt!
Varer noen vennskap evig?
På flyttefot
Frank sliter med å finne seg venner fordi de flytter så mye. Foreldrene hans lever av å renovere gamle bygg som er verdt å ta vare på. Så de eneste vennene han har er bøkene som han sluker, og denne gang har de lovt at de ikke skal flytte mer. Inntil noen tipser dem om et fyrtårn i Florida. Etter mye om og men, blir det nok en gang flytting, og de setter i gang med å renovere fyrtåren de også skal bo i. Som et plaster på såret for at de flytter nok en gang, skaffer foreldrene Frank en hund som han kaller Mary Shelley.
Oppholdet i Florida går ikke helt knirkefritt. Under renoveringen møter foreldrene på mange utfordringer, som fører til mange hissige krangler. Derfor er Frank på mange utflukter og da møter han på en ung jente i merkelige, gammeldagse klær. Etter hvert oppdager han at han er den eneste som kan se henne. Hun har ingen minner fra den tiden hun levde. Det eneste hun vet er at det hviler en forbannelse over stedet, som også gjør renoveringen ekstra vanskelig. Klarer Frank å hjelpe henne med å få tilbake minnene fra hennes eget liv, og klarer hun å hjelpe ham med å heve forbannelsen, slik at han kanskje slipper å flytte igjen? Blir hans eget liv noen gang normalt igjen?
Sjarmerende og vanskelig budskap
Likte budskapet i boka om enshomhet og ufordringen med å beholde vennskap. Bøker gir godt selskap, så ser den, men det blir kanskje ensomt i lengden? Samtidig er det ikke Frank sin skyld at de må flytte mye, da han er for ung til å bo for seg selv.
Liker horror som finner sted ved kysten, men dette ble vel slapt, selv til barnebok å være. Karakterene var noe flate og man ble ikke akkurat godt kjent med dem, og savnet mer sted og værbeskrivelser. Det ble tidsvis noe monotont og forutsigbart i det hele. Syntes også mange av horrorelementene var typiske, noe som var skuffende. Men likte vennskapet til Adam og denne jenta som var både sårbart, forsiktig, og den svake troen om å stole på noen. Noen ganger må man ta sjansen.
Kanskje småskummel bok for barn, men for voksne kan handlingen virke noe lett, fluffy og lite overraskende. Likte heller ikke lydbokinnleseren da han skulle imitere en jentestemme, noe som var grusomt å høre på. Tror ikke jeg ville ha likt boka bedre hvis jeg hadde lest den som papirutgave, heller. The Curse on Spectacle Key hadde et godt budskap, men var dessverre kjedelig å komme seg gjennom.
Denne hørte jeg på lydbok.
Fra min blogg: I Bokhylla
Dette er en sånn bok som det er umulig å gi karakter på, synes jeg. Man kjenner jo Morten Hegseth fra media og jeg synes det var litt fint å se mannen bak også.
Jeg har store forventninger til forfatteren og hun leverer igjen og igjen. Spennende fra start til slutt og måtte bare leses ut på dagen. Knallbra krim!
«En debatt som stormet innad i AI-miljøet i 2020, men som ikke nådde den offentlige bevisstheten, handlet om de uetiske sidene ved selve utviklingen av store språkmodeller. Debatten tok av da en av Googles mest profilerte etikere, Timnit Gebru, ble permittert etter å ha bidratt til en forskningsartikkel som kritiserte utviklingen av store språkmodeller. Artikkelen pekte på at klimabelastningen forbundet med å tilpasse de mange milliarder parameterne i en modell som GPT-3, tilsvarer karbonavtrykket til 56 menneskeliv. Å trene opp store maskinlæringsmodeller er rett og slett skikkelig, skikkelig skittent. Det er fort gjort å glemme at regnekraften til datamaskiner må produseres, akkurat som energien til en bils bevegelse eller oppvarmingen til et hus. Når vi snakker om «data i skyen», er vårt mentale bilde at datafiler svever rundt der oppe et sted, mens fakta er at de ligger lagret på et datasenter som bruker strøm og produserer varme. Hvor etisk forsvarlig er det å slippe ut enorme mengder karbondioksid for å trene den ene språkmodellen etter den andre, bare for at vi skal ha en morsom chatbot å bable med? Tre måneder etter permitteringen av Gebru lanserte forresten Google sin til da største språkmodell, den såkalte Switch-Transformer, bestående av 1,6 billioner tilpassede parametere.»
Sitatet over er fra boken til Inga Inga Strümke: Maskiner som tenker med tilleggstittelen Algoritmenes hemmeligheter og veien til kunstig intelligens.
Etter å ha stått lenge i kø for å låne boken på biblioteket, kjøpte jeg den. Utviklingen på området som boken har som tema går med rasende fart. Den måtte leses nå. Samtidig er boken utgitt i 2023 så interessant at den kan leses flere ganger, helt eller delvis.
I februar kom denne nyheten: Google bygger datasenter til 6,8 milliarder kroner i Skien
Det er ulike meninger om etableringen av Google i Skien. Skepsisen er blant annet at datasenteret vil bli et gigantisk strømsluk.
Å lese boken er som å høre Inga Strümke snakke: entusiastisk og kunnskapsrik. Pedagogisk setter hun oss inn i et tema som jeg mener vi ikke kan være likegyldige til. En bok som gir leseren et godt grunnlag for i det minste å følge med når tema kunstig intelligens debatteres.
Dersom du ikke kjenner til Inga Strümke, kan jeg anbefale denne videoen produsert av Forskningsrådet etter at boken ble utgitt:
Tittelen fenget meg når den dukket opp på Bookbites. Boken beskriver oppvekstmiljøet i drabantbyen Rykkinn på en overbevisende måte. Her bor tenåringen Johannes med en alkoholisert og voldelig far, en uføretrygdet mor som aldri involverer seg og lillebroren Magnus som mangler språk. Storebror er lillebrors omsorgsperson, samtidig skal han håndterte sin egen tilværelse.
Rykkinn ble utbygget på 70-tallet og tett blokkbebyggelse var noe nytt i Bærum og stedet ble raskt beryktet. I min ungdomstid holdt vi oss langt unna, men ting har heldigvis endret seg. Boka er lettlest og veldig godt skrevet, en sterk femmer.
En knallbra pagetuner skrevet av en debutant jeg gjerne vil lese mer av. Historien følger etterforskningen av drap og kidnapping i nåtid samtidig med tilbakeblikk til hendelser tilbake i tid. Det tok lang tid å se sammenhengen og det er først mot slutten alt åpenbarer seg. Bare å vente på neste Idun Lind krim.
Om forholdet mellom en dement far og sønnen, om sønnens oppvekst og hvordan forholdet dem i mellom har preget hele livet hans. Og hvordan han opplever det at faren glir mer og mer bort i demenståke. Sårt og vondt, men fint tegnet og skrevet.
Synes ikke denne er blant Are Kalvøs beste, men det var underholdende å høre den på lydbok allikevel.
Jeg leste boka for flere år siden, men siden jeg har en Are Kalvø-periode så ville jeg høre den på lydbok også og det angrer jeg ikke på! Det er helt fantastisk å høre den lest av Are Kalvø selv og jeg lo høyt på bussen flere ganger! Anbefales varmt til alle!
Den siste boken i trilogien om Mina og Vincent og jeg hadde store forventninger til denne. Det tok litt tid før det tok av synes jeg, men det er jo ikke helt uvanlig. Så ble det riktig spennende en god stund, men slutten var meget snodig og jeg må innrømme at jeg er litt skuffet over den vrien. Så lurer jeg på om forfatterne hadde denne slutten i bakhodet helt fra starten på bok 1, eller om den ble til underveis først i bok 3?
Boken hadde fått en sekser fra meg om slutten hadde vært annerledes, men den får en femmer da.
Claire Douglas er kanskje ikke et navn man legger merke til, da hun skriver mer stillferdige thrillere.
Dette er den andre boka jeg har lest av henne. Tidligere har jeg lest Ung kvinne forsvunnet som var hennes debutbok, og må si at jeg likte Paret i nummer 9 bedre.
Overraskende funn
Paret i nummer 9 er om et ungt par. De er bare tjuefire år gamle, men de er allerede svært ansvarsfulle. Begge er i fast jobb, de har overtatt huset til Saffrons bestemor på landet, de venter et barn, og ting blir ikke helt det samme da arbeiderne finner to lik i hagen. Huset er i ferd med å bli pusset opp, og man vet aldri hva man kan finne da. De to skjelettene som ble funnet, skal ha ligget der i over tretti år. På grunn av funnet, vil politiet snakke med Saffrons bestemor, siden hun er husets eier. Problemet er at hun bor på et hjem fordi hun er dement. Hun har sine klare øyeblikk, men de forsvinner raskt. Det spørs hvor mye de kan stole på svarene hennes. Samtidig får Saffron og Tom besøk av Saffrons mor. Hun bor i Spania og ser dem ikke så ofte, men når hun besøker dem, kan hun ta noe plass. Vil ting roe seg ned for gravide Saffron, og er det å bo på landet egentlig idyllisk?
Dette er en bok som består av et stort persongalleri, og som hopper frem og tilbake i tid. Man blir blant andre kjent med en ung versjon av Rose, som er Saffrons bestemor, som møter mystiske Daphne. De innleder et forhold som de må holde hemmelig siden samfunnet hadde et snervert syn på den tiden, og det virker også som om de begge flykter fra noe eller noen. Spørsmålet er om de kan stole på hverandre eller ikke.
Kan leses som en psykologisk thriller
Boka er stemplet som krim, mens syns den heller mer mot psykologisk thriller da politifolka er mer i bakgrunnen, og vanlige folk er mer i fokus. Historien er svært dyster og tar for seg noen aktuelle og alvorlige temaer. Den var også svært fengende lesing, så det var så vidt jeg ga den en femmer. Bare synd at det var fortellerstemmen som trakk det noe ned. Handlingen er svært mørk og dyster, men fortellerstemmen ble en smule fluffy. Det skapte på en måte stor kontrast. Usikker på om det har noe med oversettelsen å gjøre, eller ikke. Følte ikke at fortellerstemmen passet til handlingen. Det andre som trakk litt ned var at det var synd at Rose og Daphne ikke fikk mer plass i handlingen, for syntes de var mer spennende å lese om dem i stedet for Saffron og Tom. Er det en ting jeg er lei av å lese om i thrillere, så er det gravide karakterer. Det har det vært mange av i det siste. Skjønner det er en naturlig del av livet, men det er ikke et tema som er interessant å lese om ....
Bortsett fra disse tingene, var dette en fenglende thriller, og likte måten Claire Duglas bygget opp historien på. At boka blefortalt fra forskjellige perpsektiver, er noe jeg har sansen for. Da føles det mer ekte. Så er glad jeg ga forfatteren en sjanse til.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse.
En gullenke, kraftig nok til å ankre et mindre skip, gnistret rundt halsen.
Jo, sjef, sa Daniel. Men det er studiedag. Skal man ikke studere da? Jo da, jeg skal studere gymnastikk ved å se på dere når dere løper. Passiv idrett. Akkurat som passiv røyking, bare sunt.
En meget forvirrende familiekonstellasjon er alt kan si om denne historien
Sist sett
