Jeg vil absolutt anbefale å lese disse bøkene i rekkefølge. Man lærer personene godt å kjenne etter hvert, og personlighetene og miljøet er en stor del av det som gjør at jeg koser meg med disse bøkene.
Faith Hunters serie om Jane Yellowrock (første bok: Skinwalker)
Patricia Briggs serie om Mercy Thompson (første bok: Moon called)
Bøkene om Dexter av Jeff Lindsay (første bok: Darkly dreaming Dexter)
Carrie Vaughns serie om Kitty (første bok: Kitty and the midnight hour)
Love Bite av Sherry Gottlieb
Ja da, Viskleken har jeg også lest - må ha de bøkene med en gang de kommer i pocket ;) Jeg ble absolutt ikke skuffet av den boka heller og gleder meg til neste kommer.
De første filmene har jeg også sett. Var litt skeptisk til om jeg skulle se dem, for jeg mistenkte at jeg kom til å bli skuffet, men jeg greide jo ikke å la være. Noen av personene stemmer ikke helt for meg, spesielt Hjelm og Hultin. Hultin har jo skiftet både kjønn og personlighet. Kerstin Holm er ikke helt rett for meg heller, men henne greier jeg å venne meg til på en måte.
Jeg har kommet ca. en tredjedel inn i boka og kjeder meg skikkelig. Lurer på om det er noen vits i å fortsette?
Ja, det er helt klart en god ide å lese bøkene i rekkefølge. Apropos det, er det noen som vet om den første boka ("Misterioso" på svensk) har kommet ut på norsk i det hele tatt? Jeg husker at den første som kom ut på norsk, var bok nr. 2 i serien.
Helt enig. Og jeg liker veldig godt at det er ei hel gruppe med etterforskere som vi lærer å kjenne veldig godt. Det er lett å leve seg godt inn i deres verden.
Jeg begynner jo å lure på om det ikke bare er titteloversettelsene det er noe rart med, men kanskje også hele oversettelsen, ettersom dere begge klager over språket. Jeg har lest dem på svensk og ikke reagert på språket. Men jeg reagerte heller ikke veldig på at det var mange personer å holde styr på.
Den første Banks-boka jeg leste var Look to Windward og jeg ble kjempebegeistret, så da tenkte jeg at jeg skulle begynne på begynnelsen, men da ble jeg litt skuffet. Denne var litt treig og kjedelig i forhold, synes jeg.
Jeg spør ikke hvorfor du forsvant.
Jeg undres hvorfor du dukket opp
for annen gang syvende gang ellevte gang
n'te gang. Hva ville du meg alle
gangene etter den første gangen
da du dro din vei?
Hun ville ikke eie meg, sa hun, ikke meg og ikke noen annen. Hun hadde lånt meg, av det store liv.
Det tok lang tid, og kanskje var det der feilen lå, både i at det varte så lenge og at det virket som om det var for sent allerede da det endelig skjedde.
Jeg har tenkt så mye på deg at jeg har slitt ut ansiktet ditt og mistet det. Jeg minnes ikke hvordan du ser ut.
Jeg vet ikke hva som er verst - at en annen allerede har sagt det jeg forsøker å si. Eller at det jeg har vært med på og tenkt og kjent har hendt før.
Det snødde og jeg var så forelsket i deg at jeg danset rundt deg på fortauet, du hevdet at et menneske som snart fyller 24 er for gammel til å hoppe rundt på offentlig sted på den måten. Jeg kommer aldri til å bli for gammel til å være akkurat så glad jeg vil også i bena, hvor som helst bare du går ved siden av meg.
Ka e det å forstå? avbrøt Anton ampert. -Det eneste æ vet, e at man ikke kan få ting ugjort kor enn man gjerne ville. Men man har et valgt, Serina. Man kan enten forlike sæ med det som e skjedd, eller man kan fornækte sannheta og græv sæ ned i skiten. Virkeligheta slipp du ikke unna uansett. Æ har tatt mitt valg, og no e det opp til dæ ka du vil vælge!
Du må være klar over, sa Wurtawurta til henne på sin milde gmmelkonemåte, at det ikke finnes riktig eller galt. Det blir ingen applaus for et riktig svar eller rynkede panner fordi du føler det annerledes enn de fleste av oss. Verden er ikke svart/hvit. Den består av alle fargene som ligger innimellom. Noe som kanskje ville være så motbydelig for deg at du ble syk ved tanken, holdes kanskje hellig av andre, selv av deg på et annet tidspunkt, på et annet sted, i en annen situasjon. Ærlighet er svaret. Bare vær ærlig mot deg selv. Vedkjenn deg hva du føler for ting. Observer deg selv. Det er helt i orden å føle deg ille ved, men du må bare ikke fornekte det eller skjule hva du føler. Av dette lærer vi at folk kan være forsjellige, og alle har rett når det gjelder hennes eller hans egen vei. Hvis du ikke kan godta dine egne følelser, vil det være umulig å godta en annens.
Enkelt språk for en sterk bok. Jeg skulle bare lese noen sider - og endte opp med å lese hele boken. Fant den i en eller annen bokkatalog og bestemte meg for at denne ville jeg lese. Den lignet mye på egne opplevelser. Mange likheter. Særlig av den kristne oppveksten. Godt at det finnes slike mennesker som Silvia Henriksdótttir som gir stemme til mange andre.
Jeg har lyst til å prøve en av bøkene til Knausgård. Jeg har ikke tenkt å lese alle seks derfor spiller det ingen rolle hvilken jeg prøver. Men jeg vil gjerne ha en anbefaling :)
Lærdom
Å elska
er å vera stille
nesten heile tida
og ha varme hender.
Å elska
er ikkje å vakta,
men å sjå ein annan veg
til rett tid.
Snakk ikkje om ekstasen
når du meiner
kjærleiken.
Dei bur på kvar sin stad
og møtest
sjeldan.
Snakk heller
om å gå til fots
gjennom ti tusen kvardagar
og aldri halda opp
med å vera den rette.
Å elska
er å tenna lys
og tørka tårer,
natt og dag.
Berre du - aldri du
Kvifor
har berre du desse augo
som opnar alt
og tenner lys?
Kvifor
har berre du dette smilet
som smeltar gamal frost
som ingenting?
Kvifor
har berre du denne røysta
som får meg til å sleppe alt
og gå til møtes?
Og kvifor
seier aldri du dei orda
andre kvinner kviskrar
til ein mann som elskar?