Bokelskere.no

Takk for det! Leste det! Poenget mitt er ikke endret. Som det står ble folkeretten om at Svalbard tilhører Norge vedtatt i 1920. Det er ikke nevnt at denne konferansen der dette ble bestemt skjedde i San Remo. Poenget mitt er er at Judea og Samaria tilhører Israel like mye som Svalbard tilhører Norge.Hvis du er uenig i dette så lurer jeg på om du vet om Israel fikk de samme forpliktelsene som Norge? Det sier seg selv at det ble vedtatt regler om kontinental-sokkelen utenfor Svalbard da Judea og Samaria ikke har kontinental-sokkel. Vet du om alle land som har kontinental-sokkel eier hele sokkelen? Har du studert juss eller er utdannet innen det?

Nåt det gjelder Gaza okkuperte ikke Israel det en god stund før Hamas angrep. Judea og Samaria har Israel tilbudt palestinerne flere ganger.

Hvorfor vil du kalle Israel en okkupasjonsmakt? Blir som å si at Norge okkuperer Svalbard.

Første bok i en kort serie. Kommer jeg til å lese resten?

En merkelig sak
Alle mine barn, kom hjem er en vekker om at ikke alle familier har det bra. En gutt i barnehagen blir funnet sammen med en livløs barnehageassistent. De to søstrene hans er forsvunnet, og hvorfor fikk ikke han være med? Barnevernspedagog Lise Lotte Mehl, tar ham med seg hjem i noen dager, selv om hun har sine egne problemer. Hun har selv en datter og deres mann og far sitter inne i fengsel på grunn av voldtekt. Han har levd et dobbeltliv. En dag vil han slippe ut, noe Lise Lotte gruer seg til. Han tar nemlig ikke hintene da han sender dem mange brev, som aldri blir åpnet.

Hva har skjedd med jentene som forsvant eller eventuelt ble kidnappet fra barnehagen? Tiden er knapp, og det er mye som kan skje på kort tid. Lise Lotte klarer ikke å holde seg vekk fra saken. Hun er nødt til å gjøre noe. Attpåtil holder hun øye med noen kvinner som hun føler et slags ansvar for. Hvorfor?

En spennende sak i grunn, og første bok i en serie er alltid viktig, noe May Lis Ruus har erfart tidligere, da hun egentlig skriver romanserier. Noe som bærer preg i denne boka, spesielt med tanke på språket. Synes språket blir for barnslig og lett, noe som ikke passer helt inn i krimsjangeren. Sier ikke at det er noe galt med romanserier, for har lest en del av det selv. Synes bare at språket ble noe fluffy i forhold til innholdet. Det passer ikke helt sammen.

Interessant aspekt
Boka tar for seg et viktig tema, som ikke alle er vant til, nemlig når noen i familien sitter i fengsel. Det er kanskje ikke uvanlig for noen, men det er noe ikke alle kjenner til, så det var en interessant å lese om. Hva skjer når den innsatte slippes ut, og hvordan forholde seg til en skam av å kjenne noen som sitter inne? Særlig når noen har gjort noe så alvorlig som det Lise Lottes mann har gjort. Hvordan går man videre fra detn når hele livet blir snudd opp ned? Man tror man kjenner en person, men så gjør man det ikke likevel. Det må være svært vanskelig å forholde seg til, også for datteren deres som er gammel nok til å forstå hva han har gjort, og ha et ønske selv om man vil ha kontakt med ham eller ikke.

Til tross for spennende tematikk og sårbare hendelser, opplevdes ikke dette som en krimbok, men mer som en roman. Det gikk noe trått, noen av karakterene ble noe blasse, og utviklingen ble svært forutsigbar. Det ble aldri helt spennende. Om jeg kommer til å lese resten av serien, er jeg ikke sikker på ennå. Det frister ikke med det første. Som første bok i en serie, var dette noe tamt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse.

passert 300 sider

Jeg er ambivalent til denne romanen. Tidvis ler jeg og koser meg med presise observasjoner, krasse analyser og godt språk, tidvis irriterer jeg meg over passiviteten, negativiteten og kvinnesynet og må legge fra meg boken. Dette med kvinnesynet er muligens en overdrivelse fra min side, han sparer ingen andre grupperinger heller!

Det er iallfall ikke kjedelig lesning. Det er sjelden jeg blir så engasjert i en bok og er alt fra rungende uenig til imponert på en og samme side i boken. Kanskje er jeg mest imponert over Celines mot. Kanskje måtte man være sær og venneløs for å tørre å skrive så realistisk på den tiden? Det virker som han var "forut for sin tid" på flere måter.

Dersom han finner morgengryet etterhvert går nok denne romanen inn som en av favorittene.

Nei, har du mest boka? Det har jeg.

Extremer

Gud trøste den, der sidder ene,
Naar han maa se
Paa Livets vexelrige Scene
Med Længsels-Ve.
De glade Toner trænge
Sig til hans Vraa;
Med dem hans Hjertes Strenge
Vil sammenslaa.

De vil saa gjerne, — men der mangler
Han ved ei hvad;
Der fattes Klang til Rangler,
Og Klang til Kvad.
Og Verden kan ei skue
Hans Livs Forlis;
Snart heder han en Skrue,
Og snart en Vis.

Gud trøste ham, naar Vaaren kommer
Med Lys og Lyst,
I Svanesky'r og Blommer
Og Lærkers Røst, —
Og naar den kolde, blege
Vinter er nær,
Med Dands og Spil og Lege
Og Juletræ'r.

Gud trøste den, der har et Sæde
I broget Lag,
Blandt fabrikeret Glæde,
Dresseret Nag;
Hvor man er sød og sindig,
Hvor man er from, —
Og dog saa mat og vindig
Og sjeletom.

Og stræber han sin Tvang at bryde,
Og bliver hed, —
Det er den største Lyde,
Som Nogen ved.
Hans Hjertes Melodier
Og Aandens Ild
Dør hen i Parodier
Og Maskespil.

Gud trøste ham, naar man forlader
Sit Vinterbur,
Med Vrøvl om Promenader
I Guds Natur, —
Og naar man midt i Sneen
Er øm og kvik,
Med Kvalm i Soireen
Og Kunstkritik.

Johan Sebastian Welhaven

Dette er den fjerde boka jeg har lest av Sigbjørn Mostue, og jeg har likt de fleste av dem. Denne er nok en av hans mørkeste hittil.

Et krevende skoleår
Det er ingen horror bok, det er ikke derfor jeg kaller den mørk, bare for å understreke det. Det er heller en bok om press, utfordringer og forventninger, og hva det kan ha med seg på veien. Det hender blant annet med Diana, som går siste året på videregående skole. Hun er en ensom ulv, er hjemme når det er helg, og gjør ofte lekser. Foreldrene hennes har store forventninger til henne, og det har hun også til seg selv.

Mye forandrer seg da Simon begynner på skolen. Han er kjekk og legger merke til henne. Siden hun synes at han er kjekk, er det likevel uvant med oppmerksomhet. De finner fort tonen sammen, og etter å ha gått ut sammen, føler hun ikke at hun er seg selv lenger, fordi hun vet ikke at han har dopet henne ned. Når hun ser seg selv i speilet, ser hun en heks, som hun snakker til og vil ha vekk. Hun skjønner på en måte ikke at det hun ser, er seg selv. På et russetreff, eskalerer problemene seg til noe større, og medelevene får se en helt annen side av Diana ... Hun er ikke like stødig og behersket som før.

Mostue kommer med et viktig stikk
Mostue er god på å beskrive det Diana går gjennom, selv om man ikke har vært gjennom noe lignende selv. Han beskriver godt hvor hard man kan være mot seg selv noen ganger, spesielt når det gjelder skolearbeid og fremtid. Sette krav og foreventninger til seg selv. Han gir også et innblikk i hvor sløvt helsesystemet kan være, for når hun omsider rapporterer hendelsen om Simon, er det ikke mye oppfølging å få. I hvert fall ikke i begynnelsen.

Hex er en mørk og svært dyster ungdomsroman, som setter fokus på å miste seg selv, og den lange veien tilbake til det normale. Selv om Mostue er god med sine beskrivelser om det meste, ble denne korte boka, likevel noe langdryg, Grunnen er at enkelte partier ble en smule repeterende, og foreldrene var en god del i bakgrunnen. De dukker jo opp underveis i handlingen og som ungdom, er det viktig at ungene deres også får litt frihet, men likevel opplevdes de som noe fjerne. Eller så var Diana lenge en god skuespiller, før de gjennomskuet noe? Ikke godt å si. Boka inneholder riktignok et aktuelt tema, som er viktig å drøfte, men handlingen ble noe tungtrødd i lengden, og man mistet interessen noen ganger underveis. Man ble litt sliten av å være i hodet hennes, noe som også var meningen.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse.

Håper ingen er skadet, eller at der er noen materielle skader på hus/hjem

Hold sinnet ditt mjukt!

– Hold sinnet ditt mjukt,
sier en stemme i vinden.
– La det ikke stivne
av år og alder. Smør det
med dagenes gule soltalg,
dynk det med dogg fra en blomsterkalk,
garv det i motgangs bitre saltlake.
Hold sinnet ditt várt og villig
som greina i brisen:
en hvileplass for fugler
med vingen blå av himmelduft.

Hans Børli

Norah skrev bokomtale 8 år siden. Det har gått meg hus forbi, til du brakte boken på bane igjen. :)

Å være menneske

Å være menneske er en sykdom.
Helbredelse er umulig,
men all vår streben består i
å finne et smertestillende middel.

Hans Børli

Er nok ikke en blodfan av bøkene til Jo Nesbø, men har likt Snømannen og Blodmåne, som var noe mørke. Så hvordan gikk det med Natthuset?

Et lite snev av krim
Natthuset er en enkeltstående bok og en bok som er noe uvanlig til Nesbø å være. Nesten som om det er et skriveeksperiment, eller noe. Mange har stemplet den som horror, men synes heller at det er spenningsroman med noen få horrorelementer. Man forbinder jo Nesbø mest med krim.Den har jo dog et snev av krim av seg, da noen kanskje forsvinner.

I Natthuset møter man fjorten år gamle Richard som har vært gjennom en del utfordringer allerede. Han mistet foreldrene sine i en tragisk ulykke, og derfor flytter han inn hos tante og onkel i Ballatyne. Richard vet at han ikke er populær, men han har noen få nære venner som han henger sammen med. I området er det et beryktet hus som visstnok står tomt, og som med mange slike tomme hus, oppstår det en del historier. Men er de sanne? Da Richard og en kompis tulleringer fra en telefonkiosk (hvis noen husker hva det er ...) , skjer det noe skrekkelig. Kompisen som ringer, blir nemlig spist opp av telefonrøret. Richard hører til og med bein som knaser, og spiserøret som smatter. Etter det blir kompisen meldt savnet. Politiet og andre mistenker Richard, siden han var den siste som så denne personen. Richard forteller sannheten mange ganger, men selvfølgelig er det ingen som tror ham.

Senere blir han også vitne til andre merkelige hendelser, og under en skolegjenforening mange år senere, da han kommer hjem som en berømt forfatter, får han godt mulig en del ubahagelige overraskelser.

Nesten som pensumlesing
Jo Nesbø skriver godt, han. Det har han vel alltid gjort, men det er ikke alt som fenger. Det gjorde ikke denne. Natthuset er på bare 219 sider, men likevel tok det flere dager å fullføre den. Det føltes ut som å lese pensum. Man vet man må lese det, selv om man kanskje ikke vil. Det er jo helst noe man ikke vil føle når man skal lese en bok. For er det noe jeg er allergisk mot, så er det pensum. Nå som man er ferdig med skoletiden, er det noe man helst vil slippe i ettertid.

Litt spesielt at en person blir spist opp av en telefon før, men har helt sikkert sett det på film. Så en pluss til kreativitet der, og Nesbø er god på å beskrive karakterer man ikke liker. Fikk ikke bånd til noen av dem, og det spilte ingen rolle hva som hendte med dem. Natthuset er en coming of age/oppvekst spenningsroman, men som føltes mer ut som en ungdomsroman. Så ikke den beste boka av Nesbø, dessverre. Men digger coveret. Det oser skrekk fra 80-tallet. En stilart som jeg har sansen for, og derfor jeg fikk veldig lyst til å lese den. Men håper på en mer engasjerende bok neste gang, samme om det er med eller uten Hole.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse.

Velkommen skal du være.

Jeg vil foreslå at du låner boken på biblioteket. Selv har jeg ikke boken og leste litt på bokomtalen som ikke virket særlig inspirerende til noe innkjøp. Boken kan lånes på Deichman bibliotek bl.a.

Hadde vært interessant å høre andres innspill, hva de måtte foreslå.

Leste denne artikkelen i kveld. Er det kun bøker som skal omtales overskriften sier jo ikke det. Akkurat nå leser jeg en bok kristen bok av Thoralf Gilbrant som handler om hva Newton skrev om de bibelske profetiene. Det er også kontroversielt. Ikke lest i den i helgen for har hatt mye annet å gjøre.

Både Lillevis og mitt dreier seg om hva som står i bøker. Slike anklager mot jødene bør også omtales.Kunne skrevet om flere som det at det har foregått etnisk rensning av palestina-arabere.

Mener den boka. Han er en av flere som skrev reise-beskrivelser på den tiden. Les for eksempel her: https://miff.no/historie/2011/04/29det-hellige-land-slik-en-norsk-prest-saa-det-i-1881.htm
At det er et palestinsk folk som har lang historie er noe som ble oppfunnet etter seksdagerskrigen.

Ingen reaksjon uansett innhold i alle tråder.

Vanligvis viser folk hensyn, jeg er blitt oppdratt slik.

Det forstår jeg virkelig. Det høres utrolig vondt ut. <3