I kulda sover våren under pledd av frossen jord.
Han puster liv i dype røtter, frø og alt som gror.
Hvor langt har du kommet med prosjektet?
Nr. 228 stod det en dag for lenge siden på bibliotekets reserveringsliste. Jeg var nr. 228 og biblioteket hadde ganske nøyaktig 9 eksemplarer av denne tittelen. Tålmodighet, stå meg bi... Og plutselig en dag var det min tur til å gi meg i kast med trærnes hemmelige liv.
Forfatteren er skogvokter, og gjennom sitt virke gjør han små og store oppdagelser med noen vi sikkert tar for gitt; trærne og skogene. Det er stort fokus på dyrearter som har forsvunnet, men hva med trærne og skogsamfunnene? Disse stolte, høyreiste og tålmodige vesener, som gir oss sånn ro og sjelefred når vi frekventerer deres habitater.
Peter Wohlleben beskriver nyere forskning og kunnskaper om skogen på en lettfattelig og underholdende måte. Er han ikke lærer bør han sporenstreks ta seg en tur til nærmeste skole, for her er det sannelig en som klarer å formidle (unnskyld at jeg sier det) litt tørr og kjedelig fakta på et nivå som er spiselig og informativt på samme tid.
Vi får presentert trærnes liv og sosiale samspill i metaforer som henspeiler på menneskenes liv. Visste du at trærne har gatebarn og migranter, og er skogsluften så sunn som som vi vil ha det til? Har trærne språk, og kan de advare hverandre om fare, og hvorfor i all verden er nå skogen grønn og ikke blå? Alt dette og mer til får vi svar på utover de 250 sidene.
Siden jeg leste boka over få dager, må jeg innrømme at det ble litt mye skog, klorofyll og vann. Starten på boka var bra, men etterhvert må jeg innrømme at jeg kjedet meg litt.
En løsning for den fremtidige leser er å dryge ut boka over et par uker, ta små jafs og kose seg der inne i urskogen. Da ville nok terningen min også landet litt over den fireren jeg nå er i ferd med å merke boka med.
Peter Wohlleben, du skulle blitt lærer, for innimellom satt jeg ganske så trollbundet i klasserommet igjen. Videre setter du fingeren på det vi må bry oss mer om fremover; bevaring av jordas arter, ikke bare dyrene men også planter og trær.
Årsaken til at du ikke fikk høyere score er at jeg antakeligvis forvillet meg litt der inne i granskauen, og det ble vanskelig å finne veien ut. Det ble litt "too much", selv for en natur og skogentusiast som meg.
Men takk for at du prøvde, jeg har lært masse!
Kan anbefale Gorgias.
Så hyggelig tilbakemelding, - så flott at du likte bokomtalen. Ønsker deg en nydelig dag!
Som barn har vi ingen distanse til foreldrene våre. Det er bare mamma og pappa. Det er umulig å forestile seg at de kunne være annerledes enn de er.
Men, i likhet med så mye av det som skjer oss i livet, er det ikke bare selve hendelsen som former oss. Det er minst like mye hvordan vi forholder oss til det som skjer.
Men det lille barnet vi en gang var, ligger nok i oss. Minnene våre. skuffelsene. Sorgene. Men det gode også.
Det er først når man tar tak i det som er vanskelig, at det kan bli lettere.
Men jeg antar at alt likevel henger sammen, på en eller annen måte.
Men så innså jeg at det faktisk er en beslutning ikke å ta noen beslutning. Det er å trekke seg unna. Overlate ansvaret til andre.
[...] Det aller vanskeligste er når hele ens situasjon forandrer seg uten at man har medvirket til det selv. Når ingenting lenger er slik det var den gangen man tok beslutningen.
Psykiske lidelser er i medienes søkelys som aldri før, og bra er det. Fremdeles er det belagt med et grelt ferniss av skam å være rammet av det, selv om det gjennom de siste årene har blitt mer stuerent å innrømme at man sliter. Ikke minst har dette fanget vår oppmerksomhet siden så mange barn og unge blir rammet av bl.a angst og depresjoner.
Personlighetsforstyrrelsene har kanskje ikke fått like mye oppmerksomhet, selv om psykopati og sosiopati jevnlig blir vist oss i filmer og underholdning.
Anne Brudevold er psykolog og tar for seg psykopatene blant oss på en annen måte i denne boka, siden psykopatene har flere og mer diffuse trekk, enn de kriminelle mordere Hollywoodgjengen ofte viser dem som.
Likevel er det en del kjennetegn som må være tilstede for at man kan si at man har med en psykopat å gjøre, og det gjør Brudevold grundig rede for, på en klar og lettfattelig måte.
Boka er inndelt i oversiktlige kapitler, og fungerer fint som oppslagsverk, - det er ikke nødvendig å lese kapitlene kronologisk. Dette er faktisk ei bok som man må tygge litt drøv på, opplysningene må synke inn, bearbeides og kanskje får man et interessant blikk på omverdenen også. Muligens kan biter falle på plass omkring egen oppvekst, partnerskap eller lederskap man har vært borti.
Psykopaten har storhetstanker, higer etter makt og bruker løgn, manipulasjon og hensynsløshet for å nå sine mål. De er ofte sjalu, er vanskelige å tilfredsstille og skaper ofre på sin vei.
Brudevold prøver å forklare årsaken til psykopati, og for meg kom det som en gedigen overraskelse at myten om den traumatiserte barndommen ofte slett ikke stemmer. En skikkelig "eye-opener", altså.
Anne Brudevold, - boka di er velskrevet, og litt skremmende, da mange myter om psykopati står for fall. Du har gått i dybden og fått fram alle aspekter ved denne forstyrrelsen. Boka er etter min mening evig aktuell, både som oppslagsverk, som tilfredsstiller av nysgjerrighet, og ikke minst som hjelp til den som er i befatning med psykopater.
Well done!, som vi sier på godt norsk, og terningen blinker med fem øyne i lys av solstrålene som kom gjennom skydekket i dag.
Så du sitter der og klikker og kikker du også? Og ved siden av deg ligger kanskje en smartphone, som man adlyder det minste vink fra, rett som det er? Det tikker kanskje inn en oppdatering fra Facebook, en påminnelse fra Wordfeud om at det er din tur, og muligens har tenåringen sendt deg en crazy snap... Og så blir man jo nysgjerrig da, og må se hva det er som foregår, og blir avbrutt i det man holder på med for n'te gang...
Du er ikke alene. Til tross for at digitale medier kan sees på som en nyvinning i menneskehetens historie, så har vel de fleste av oss i den vestlige verden gjort oss svært avhengige av dem, på ulike måter.
Manfred Spitzer er en tysk hjerneforsker og psykiater som for noen år siden tok bladet fra munnen, og gjennom denne boka advarer høylytt om digitale mediers påvirkning på den oppvoksende slekt.
I oversiktlige kapitler presenterer han den nyeste hjerneforskningen, og gir utdypende og svært forklarende beskrivelser av hvordan hjernen er oppbygd, orienteringssans, hukommelse, læring og sosialisering. Han beskriver hvordan digital mediebruk er med på å sløve oss ned, lagre mindre i vår egen hjerne, hvordan skytespill kan føre til økt vold blant barn og unge, dårligere karakterer og innlæring.
Han tar også for seg at all denne multitaskingen forstyrrer oppmerksomhet og selvkontroll, og at dette kan føre til søvnløshet, depresjon, avhengighet og stress i unge kropper. De korte tekstene vi leser på internett er med på å gjøre oss utålmodige og hungrige etter å få tilfredsstilt belønningssentrene i hjernen fortest mulig, slik at dybde og refleksjon må lide. Mange orker ikke lenger å ta fatt på lengre tekster som krever tid og ettertanke.
Ikke minst belyser han viktigheten av å være på vakt mot å ukritisk utstyre barnehagebarn med lap-top'er, og ukritisk svelge det mediepedagoger hevder er bra og nyvinnende. Spitzer framhever at vi mennesker ikke bare er "øyedyr", men også er avhengige av sansene, ikke minst hendene når vi skal lære.
Det er svært surrealistisk å lese at politikere ikke tar bekymringsmeldingene inn over seg. Scenarioet som beskrevet gjelder Tyskland, men jeg antar at det ikke står noe bedre til med den kritiske tenkningen til de folkevalgte her på berget. Klasserom dynges ned av smartboards, lap-toper og andre duppedingser man antar vil avhelpe læring.
Nå skal man jo ikke svartmale situasjonen heller, - det understreker også forfatteren. De nye duppedingsene i hverdagen er tidsbesparende og nødvendige som tekniske hjelpemidler. Men når det gjelder barn og unge lar vi dem holde for mye på med det, uten at de får nødvendig veiledning og rådgivning omkring farer de kan møte på, eller at alt man finner på nettet ikke er troverdig og har validitet.
Boka til Spitzer er gjennomsyret av fotnoter og forskning på de ulike områdene han tar opp, - dette er ikke en saus av påstander og synsning, men basert i vitenskapelige forskningsartikler og bøker.
Når jeg leser nyere forskning omkring hånskrift vs. å notere på PC, tenker jeg at Spitzer fikk rett på dette området. Den neste skremmende tanken er at: tenk om han har rett i alt, og så var det ingen som tok ham alvorlig....
Manfred Spitzer, du er en modig mann! Du har møtt både hallelujarop og besk kritikk for boka di. Skriv gjerne flere om samme tema, - vi trenger noen sjeler som taler makta midt i mot.
Terningen lander på en sekser, både fordi du har tatt opp et brennbart, viktig tema. Ikke minst applaus for at du har maktet å gjøre dette på et høyt kvalitetsnivå som likevel er forståelig for alle.
Hva var vel verden uten kjæledyrhistorier? Disse små og store personlighetene som blir familiemedlemmer, sjelesørgere og bestevenner med oss mennesker, - ikke for det de sier, men det de gjør og er, bare med sitt blotte nærvær.
Dette er en slik historie. En sann historie om kattungen som bokstavelig talt ble tatt inn fra kulden, og oppfostret av et landsbybibliotek ut på tjukkeste landsbygda i USA.
I boka flettes historiene om Dewey, byen, biblioteket og bibliotekets bestyrer nennsomt sammen til en varm, koselig og herlig avslappende energidrikk, som passer fint nå når høstmørket siger stadig tettere på. For å gjøre det helt klart, så er dette ikke Nobelprisen i litteratur, med intrikate snirkler og dype, skjulte budskap. Men av og til er det kanskje nettopp slike bøker vi trenger? For å minne oss om at verden også kan være et bra sted, at betydningen av dyr er undervurdert og at de helt klart forstår mye mer enn det vi mennesker kan begripe. Ikke minst minner denne boka oss på hvordan samhold og menneskelighet er så viktig, uansett størrelsen på samfunnet man lever i.
Kjære Vicky Myron og Bret Witter, - historien om Dewey er vakker og rørende, - takk for at dere tok dere tid til å skrive den. Den gav hjertet mitt mye, og det var befriende og nydelig lesning som jeg herved anbefaler som hjertemedisin og trøst til alle som går seg vill i negative nyheter på den lille blå planeten vår.
Hvis du som leser likte historien om Dewey, kan jeg varmt anbefale to lignende bøker om "Gatekatten Bob", også det en sann historie.
På en overskyet, lett yrende torsdags formiddag legger terningen seg på en svært god firer, bare fordi enkelte partier om historien bak småbyen med fordel kunne vært kortet ned, og bare derfor.
Men man var aldri alene, man var alltid en del av noe annet, av andre mennesker.
Hun hadde forstått fotografens makt. Ikke bare kunne du fange utsnitt av virkeligheten på film, du kunne lagre dem for alltid. Du kunne bruke dem til å overtale, til å påvirke, til å formidle et budskap.
Et fotografi kunne minne folk om små detaljer lenge etter etter at de fleste hadde glemt alt. Et fotografi kunne vekke en følelse flere tiår etter at den ble følt for første gang.
På www.antikvariat.net er det noen bøker om den kalde krigen, Nato og atomvåpen. Er det virkelig ingen som har en kommentar?
Kan dere anbefale bøker om internasjonal politkk. Gjerne gamle også.
På forhånd takk!