Bokelskere.no

Leste den for et par år siden, og elsket den. Gammel tematikk i ny innpakning, - veldig original og velskrevet.

Denne boka har jeg virkelig gledet meg til å lese. Arv og miljø, for en treffende tittel på det som skjuler seg mellom bokpermene! Ei bok om dystre familiehemmeligheter og den berømmelige elefanten i rommet som ingen snakker om, men som alle vet er der.

Bergljot er familiens sorte får, som i voksen alder trekker seg bort fra og unngår kontakt med sin egen familie. I alle år har hun slitt rundt med en tung ryggsekk inneholdende forferdelige sannheter ingen i familien riktig vil vedkjenne seg. En skadeskutt liten fugl med to søstre og en bror, der to av søstrene kjøper foreldrenes virkelighetsforståelse. Helt ulik de andre to søsknenes opplevelse av familiens kollektive erfaringer og historie.
Sekken som Bergljot har båret rundt på, blir etterhvert så tung å hanskes med, at hun etter farens død og påfølgende urettferdige arveoppgjør søker å få fortelle historien sin, - sin sannhet.
Etter 343 sider i Hjorts univers er det virkelig den aller siste lille dialogen som setter det hele i perspektiv, og som kaller på dyptpløyende refleksjon og ettertanke.
Boka omhandler et vondt tema, men er gjort med slik spenning og finesse at selv Jo Nesbø bør vri seg litt beskjemmet foran tastaturet.
Mange har kritisert Hjorth for at boka er rotete oppbygd, og at dette er forstyrrende for historien. Det er jeg slett ikke enig i, da dette sammensuriumet av tanker fra hovedpersonen så godt viser den indre dialogen vi alle basker med, og derav gir historien om Bergljot troverdighet og en psykologisk dybde.
Hvordan blir man sett og forstått av de nærmeste som ikke har de samme erfaringene med den nære familien man selv har?
Ofte kan det i søskenflokken være store aldersforskjeller som virkelig kan føre til ulike opplevelser og erfaringer omkring samme tema. Hva er sannheten, og kan man få et felles forståelsesgrunnlag der opplevelsene med de samme personene er så forskjellig? Finnes det bare en sannhet, eller er det på tide å se at sannheten er ulik for den enkelte og respektere, se og forstå dette? Hvordan kan man unngå at egne opplevelser smitter over på fremtidige generasjoner, som vitterlig må få erfare egne sannheter? Går det i det hele tatt an?

Kjære Vigdis Hjorth, - dette er gull! Dette er så bra at jeg i likhet med mange andre i mitt stille sinn tenker "selvbiografi". Selvopplevd eller ikke, - dette er litteratur av ypperste klasse! Mitt eneste ankepunkt er all drikkingen, som irriterer meg en smule. Men forståelsesfull som jeg er ovenfor hovedpersonens problemer og overlevelsesmekanismer, er det ikke nok til å frarøve deg det faktum at boka di er en av mine absolutte favoritter.
Aprilregnet har pause, fuglene kvitrer og terningen lander våryr og temmelig imponert med seks øyne. Bravo!

Det skjer i de beste familier, er det noe som heter. Hemmeligheter som i løpet av årene som går bare graver seg dypere og dypere og skaper arr for fremtiden.
Boka om denne mormoren som danser i regnet er en slik bok, der fortidens opplevelser farger fremtidens personer.
Vi blir kjent med tre generasjoner, der tidskoloritten veksler mellom barnebarnet Junis nåtid og mormor Teklas fortid som kjæreste med en tysk soldat.
Juni har arvet huset til henne og bestefaren, og jakter både på sin egen vei videre fra en voldelig ektemann, og nøster samtidig opp i mormorens kamp for kjærligheten der hun reiser fra Norge til Tyskland etter krigen med sin tyske kjæreste.
Tematikken i boka er både gammel og fersk på samme tid, idet faktum at det allerede finnes en hærskare av historier fra 2. verdenskrig. På den annen side er historien forfriskende ny, da vi får høre mer om jentene som reiser med sine tyske kjærester til et sønderbombet Tyskland, og skal forsøke å starte på nytt. Bort fra skammen, folkesnakket og fordømmelsen i Norge.
Boka er både opplysende og vond, men også spennende, spesielt delene som omhandler Tekla og hennes skjebne.
Hvem er Lillas far, hvordan går det når Tekla møter Ottos familie og hva har russerne med dette å gjøre?Og hvorfor er det slik at mormor Tekla danser i regnet?

Kjære Trude Teige, du har belyst et interessant og vondt kapitel i etterkrigshistorien, der mange familier lever med ettervirkninger, sorg og skam den dag i dag.
Du skriver godt, men jeg synes strukturen i boka kunne vært annerledes. Fortellergrepet ved å veksle mellom nåtid og fremtid kan være med på å skape spenning og drive en historie fremover, men i dette tilfellet synes jeg at historien om nåtidens Juni faktisk bremser spenning og driv. Teklas historie er verdt en bok i seg selv, men det er min smak i dette tilfellet.
Liker uansett vinklingen du har gjort, og at disse jentenes historier kommer fram i lyset.
På en regntung dag i den håpefulle april måned spretter terningen nokså sjokkert og rystet en stund fram og tilbake, før den lander på en solid treer.

Finnes det bøker som handler om bøker? Jeg tenker på skjønnlitteratur.

Hva med en tråd med filmer som har bøker eller boklesing med i handlingen. Første film er "Skjønnheten og udyret".

I denne lista legges inn bøker fra serien fire søsken. Listen er opprettet for å holde styr på bøkens titler og nummer.

Hva handler boka om?

Må innrømme at jeg stusset da Anne B Ragde ønsket å blåse liv i Neshovfolkene med denne boka. Det var hverken forventet, og for min del, - heller ikke etterspurt. Synes triologien Berlinerpoplene var interessant og hyggelig lesning, da jeg er trønder og kan relatere meg til stedene hun skriver om.
Tittelen "Alltid tilgivelse" provoserer, og da biblioteket ærbødigst gav meg hentemelding før helga, - ja, så var lesefølelsene en salig røre av nysgjerrighet, vantro, skepsis og mistenksomhet for hva som måtte komme.
Tormod har installert seg på gamlehjem, i Danmark har Erlend og Krumme fått etterkommere med det lesbiske venneparet sitt, Margido har fått øynene opp for leverpostei og juice og Torunn er på spranget til å forlate en utro hundekjører. Omtrent sånn kan den første halvdelen av boka oppsummeres.
Ragde kjører "hårdt ut" som de ville sagt i Danmark, - litt for hårdt og... ensidig. For makan til beskrivelse av mat, røyking, vasking og mer mat tror jeg man skal lete lenge etter siden "Babettes gjestebud", der sistnevnte ble gjort med finesse og eleganse.
Den lille handlingen som er, blir så enkel og forutsigbar, og når de minste gjøremål blir malt ut til det kjedsommelige, så mister jeg motivasjonen som leser.
Det kjennes ut som om jeg er med på rigging av en scene. Ragde rydder opp og baner vei for det som skal komme i senere bøker om Torunn, Margido og alle de andre på en omstendelig og hakkete måte. Trist nok tar jeg meg i å tenke at; ønsker jeg egentlig å følge denne gjengen videre, da denne boka ble veldig enkel etter min smak.
Beklager Anne B. Ragde. Noen ganger gjør man lurt i å la hunden ligge der den er, slik som i dette tilfellet. Du kan jo skrive, men det ble ikke nok driv og spenning i historien din denne gangen. Personlig tror jeg at du burde tenkt nytt, og latt Neshovfolkene få være i fred, da triologien Berlinerpoplene var helstøpt, fullendt og solid håndverk. Hvorfor tvære på og ødelegge en allerede godt fortalt historie?
Som leser er jeg skuffet, svært skuffet.
På en forblåst og solfylt marsettermiddag gynger terningen urolig i vindkastene før den bestemt viser meg tre øyne.

Det er 26. juli 2016.
Granåsen arena utenfor Trondheim fylles opp av mennesker som er i ekstase over at selveste Bruce Springsteen "the boss" skal synge og spille med det legendariske E Street Band. Det nydelige været som funklet over skogen og hoppbakken dagen før er typisk og begredelig nok erstattet av tyngre og tyngre regnskyer.
Før konsertens start sprer de eder og galle utover publikum i form av store og uvelkomne regndråper. Snart åpenbarer det seg et fargerikt fellesskap av ymse regnponchoer over hele området, - blått, rødt, gult, hvitt, grønt og oransje i en salig blanding.
Man kan si at sjefen sjøl har det verst tenkelige utgangspunkt for å få i gang stemninga!
Når han drar i gang "Who'll stop the rain?" (Creedence Clearwater Revival) som åpningssang, blir man klar over at det er en dreven entertainer som står der fremme og forsøker å få liv i vannskadde og småkalde trøndere.
Tre timer senere har et av min ungdoms store idoler forvandlet stive pinner til medgjørlig, kokt spaghetti.
Spørsmålene som vi stiller oss etterpå er; hvordan i huteste heite klarer han det? Gamle fyren, - ikke en eneste pause, og et repertoar som bare var helt magisk.
Det er klart jeg måtte lese biografien hans da den kom ut på norsk.....

Bruce Springsteen som forfatter er like ordrik og utholdende gjennom godt og vel 500 sider som han er på scenen. Oppvekst, ungdomstid og en brennende vilje om å lykkes i musikken blir malt utover. Hardt arbeid lønner seg, han slår gjennom og går detaljrikt til verks når han skal beskrive veien mot suksess.
I partier forbauser han meg, fordi han har en fortellerstemme og metaforer som virkelig levendegjør historien og budskapet. Med litt trening er jeg sikker på at han kunne gjort det like skarpt med penna som han har gjort det med låtene og gitaren.
Han er ærlig, og rosemaler ikke akkurat seg selv, - jeg blir kjent med en mangefasettert fyr som strir både i forholdet til sin far, utallige mislykkede kjærlighetshistorier og en rastløshet som til slutt bikker over i tunge depresjoner, særlig i hans godt voksne år.
Personlig synes boka kunne vært kortet litt inn, det var partier som var litt for utmalende og detaljrike.
Jeg likte derimot hans beskrivelse av vennskapet med Steve, respekten for Clarence Clemons og ikke minst hans rørende hyllest til kona Patti.
Men hvordan gikk det med Bruce og faren? Kom de overens til slutt, eller ble farens psykiske sykdom altoverskyggende? Og hvordan gikk det med Bruce som far? Har fortid og oppvekst gjort farsrollen vanskelig? Og sist men ikke minst: hvorfor mistet Bruce og Steve kontakten? Alt dette og mye, mye mer får du svar på i denne boka, som ikke er utleverende i form av skandaler, men personlig nok til at man blir litt kjent med mannen bak gitaren.
Bruce Springsteen, - takk for at du gav oss trøndere en glitrende kveld selv trønderværet ikke kunne vaske vekk glansen av!
Du har i tillegg rørt meg i enkelte deler av boka di, du har også fått meg til å le og jeg har fått svar på mange spørsmål som for evig og alltid gjør deg både til "the boss" og mannen i gata som strever for å få livet til å gå i hop, slik vi alle gjør i deler av vår eksistens noen ganger.
Rock on! Terningen sklir fornøyd nedover gitarhalsen, spretter over strengene som lekent plekter og lander stødig på en svært, svært god firer.

http://forskning.no/kunst-og-litteratur-matematikk/2017/02/slik-svinger-folelsene-i-litteraturen

Nå da?

Noen ganger detter det ting ned i postkassen som man slett ikke hadde forventet. Denne boka var faktisk en del av en premiepakke, og ikke lektyre jeg selv nennsomt hadde slept med meg fra bibliotek eller bokhandel.
Mitt første møte med denne mursteinen var derfor i utgangspunktet riktig så vennligsinnet og hyggelig, før jeg i kjent stil ganske fort begynte å dømme den før et ord var lest. Jeg har en naturlig avresjon og iboende skepsis mot disse romanene med bilde av kvinner som skuer mot horisonten, da mange av dem rett og slett blir kjedelige. (synes jeg)
Nå skal jeg ikke nevne navn, men det er en drøss av disse forfatterne med feelgood, hjerte og smerte. Ikke skal jeg dømme dem som leser disse bøkene heller, for skal si jeg i løpet av nesten 600 sider fikk en gedigen positiv overraskelse i å lese om denne skyggesøsteren, hvis navn er hentet fra stjernebildet Pleiadene.
Star er en av sju søstre som etter sin adoptivfar, Pa Salts død skal prøve å finne sitt biologiske opphav.
I ren "Tore på Sporet" stil veksler historien om Star mellom nåtid og fortid, med dagbøker, brev, kartkoordinater og en vakker juvelbesatt katt som hete spor i mysteriumet. Boka har gode personkarakteristikker, som tidvis balanseres ganske bra mellom positive og mindre positive egenskaper hos personene. Forfatteren går sjelden i "pappdukkefella" som bare beskriver de impliserte som gode eller dårlige mennesker, selv om det ikke er helt fraværende.
Til og med kongen av Storbritannia og Beatrix Potter (hun dere vet med de nydelige tegningene og historiene om Petter Kanin etc) har direkte påvirkning i denne detaljrike og faktisk svært spennende slektsforskningsjakten.
Andre essensielle spørsmål er om fortidens Flora McNichol har sammenheng med nåtidens Star , og har Pa Salt lurt henne ut på en reise som er feil, og helt forgjeves?
Flere ganger tok jeg meg selv i å utbryte: Hæ??! Og: Hva i alle??! underveis i lesningen, etter hvert som overraskelsene spretter fram som padder mellom boksidene.
Lucinda Riley, du er en skikkelig luring! Det er sjelden undertegnede leser 600 sider og ikke klager på at boka er for løs i fisken, kunne vært strammet inn og at forfatteren tværer ut poenger. Denne gangen gjorde jeg ikke det, takket være et genialt og forfriskende plott. Rett nok er det litt hjerte og smerte i boka di, men det er tålbart og gir historien din passe krydder. Et pluss er at alle bøkene om de sju søstrene kan leses for seg, - man mister ingenting om man ikke har lest om de to første søstrene i serien på forhånd.
Alt i alt en positiv leseopplevelse som jeg på en solfylt formiddag belønner med fem øyne på en terning som riktig brisker seg i januarsola.