Bokelskere.no

Skrives det for lite om de stakkars(?) kvinnene som nærmer seg overgangsalderen med raske skritt, og ikke lenger får like sultne blikk og oppmerksomhet fra det annet kjønn? Dette spørsmålet begynte tankene å romestere med etter å ha lest et intervju med danske Dorthe Nors da jeg var i Oslo for en tid tilbake. Hun påstod at kvinner blir mer og mer transparente jo eldre vi blir, at vi etterhvert blir en usynlig pariakaste i dagens samfunn, som bejubler ungdom og seksualitet, masse seksualitet. Dette hørtes jo særdeles interessant ut, og boka "Speil, speil blink" ble behørig anbrakt på leselisten min.
I korte trekk handler denne boka på 170 sider om Sonja, som holder på å lære seg å kjøre bil, men som ikke klarer å gire, da den overivrige kjørelæreren med særs manglende pedagogiske verktøy gjør dette for henne. I tillegg går hun til en massør som synes å vite akkurat hva det er som "feiler" Sonja, og som tolker og overanalyserer den minste ting. Som om ikke dette var nok, har Sonja problemer med søsteren sin, Kate og synes bøkene hun oversetter fra den svenske krimforfatteren er til tider motbydelige.
Fysisk er det et smalt bilde som males opp i denne boka, men tankespinnet hos hovedpersonen strekker seg både vidt og bredt, til tider på de store filosofiske dyp i tilværelsens uutholdelige tunghet. Forfatteren bruker mange metaforer og det er ofte mange lag som kan tolkes, både i det som sies og gjøres i denne historien.
Blir det sånn at Sonja noengang vil klare å gire selv, og er det sant at den nye kjørelæreren bare er ute etter å komme i buksa på henne? Hva med massør Ellen, har hun rett i sine tolkninger av Sonja, eller tilhører denne sannheten bare Sonja?
Det er mulig at mine forventninger om personen Sonja var skrudd en smule opp i forkant av lesningen, for jeg etterlyser mer driv og tydelighet i tematikken. Hvor ble det av Sonjas usynlighet som objekt for mannens attrå?
Kjære Dorthe Nors, - jeg klarer ikke helt å komme under huden på hovedpersonen, - og det er kanskje det som er litt av meningen også, men for meg blir Sonja for fjern og tafatt og historien for enkel. Metaforene du bruker synes jeg også er overtydelige, - f. eks dette med å kjøre selv, gire selv, - ta hånd om eget liv, sette grenser etc. Dette gjorde at jeg ble irritert mens jeg gikk og ventet på et spenningspunkt som aldri kom.
Den eneste grunnen til at terningen ganske mutt lander på en firer og ikke tre i dag, er den fornøyelige passasjen som omhandler manndommen, samt beskrivelsen av gjenkjennbare Jodie Foster filmer.

Hvor overfladisk det enn kan virke, så er jeg opptatt av bokomslag. Det er sikkert mange gode bøker jeg har gått glipp av som en følge av denne lille særheten. Men jeg mener at bokomslaget skal danne en helhet, en slags siste prikk over i'en som bokstavelig talt omfavner det boka handler om på en både estetisk og symboltung måte. Den skal friste meg, - nesten som en utstilt kake på konditoriet.
Jeg knyttet derfor stor skepsis til denne av alle ting franske lille fristelsen, der omslaget er som klippet ut av en tegneserie på 50-tallet, - mann og kvinne i en heftig ... tango? Hrmf, dette var slett ikke vakkert i det hele tatt, men symboltungt? Oh, yes!
For tango, dans, absurditeter og morsomme passasjer er denne boka spekket med. Den handler om mor, far, sønn og en afrikansk trane, der historien om sønnens oppvekst fortelles gjennom dennes opplevelser, krydret med farens dagboknotater på slutten av boka.
Med en mor som strir med indre dyp og høye, uoverstigelige mentale fjell, og en far som også virker å ha sine utfordringer er det duket for både latter, hoderisting og tårer om en oppvekst som er alt annet enn A4 og det man kan kalle "normal". Sangen "Mr. Bojangles" av Nina Simone danser foreldrene til hver kveld, - det er fest, fanteri og tilsynelatende bekymringsløshet som preger hverdagen til dem alle, før man etterhvert som historien skrider fram blir klar over den mer alvorlige klangbunnen med morens sykdom som styrer og definerer livene til dem alle, - inkludert den afrikanske tranen.
Men vil jeg ikke røpe, - men ber deg innstendig, - er det ei bok du skal sette øverst på leselista di, så for all del, la det bli denne!
Det er svært, svært sjelden at ei bok får meg til å gråte en skvett på slutten, - denne gjorde faktisk det.
Kjære Olivier Bourdeaut, - tusen takk for noen fantastiske timer sammen med en familie man bare må bli glad i. For en herlig historie, for et persongalleri og hvilken fantasi du har! Beskjemmet må jeg innrømme at franske forfattere ikke akkurat florerer i mitt litterære univers, - men denne lille godbiten på 159 sider har satt varige spor og ettertanke. Skal jeg sammenligne deg med noen så blir det nok John Irving og en atmosfære og fortellerstemme som kan minne om "Garps bok", kanskje.
Okke som, dette er vakkert skrevet, og jeg nøler ikke et sekund med å anbefale absolutt alle å lese denne sjarmklumpen av ei bok du har kreert.
På en vakker augustdag danser terningen et par muntre dansetrinn over krysantemum, kornblomster og erica, før den bestemt og ikke så rent lite imponert lander på en stødig sekser. Tres bien, mon ami, tres bien! (beklager at jeg ikke fant riktig apostrof, der)

Kan du også gi tilbakemelding?

Bokomslaget burde gi meg en viss advarsel og diverse hint, men forblindet av at handlingen foregår i Norge, så trosser jeg alle varsellamper og gir meg lesingen i vold.
Jeg kommer vel til side 150, på pur trass, før jeg må legge boka fra meg. Det er som å sitte inne i ei badstue som blir varmere og varmere, man ønsker å holde ut, men må bare gi opp. Lese helt til side 596??? Glem det! Til tross for at det er interessant å lese om den første oppsetningen av Peer Gynt, samt Griegs musikk, ønsker jeg ikke å være med hovedperson Ally tilbake til sine røtter i Norge, eller få svaret på om hun fant sin hjertens kjær.
Lucinda Riley, jeg vet at jeg likte Skyggesøsteren, derfor blir jeg så skuffet over de to første bøkene i serien, og kan ikke love deg at jeg starter på en fjerde bok. Beklager, men som jeg har nevnt til deg tidligere, - det hele blir så hakkete, forutsigbart og sukret for mye til at jeg blir utfordret som leser.
Den eneste årsaken til at treeren på terningen lyser i kveldssola, er ene og alene for at du har fordypet deg i to av Norges største kunstnere på sine felt. Takk for at du skriver om norsk forhistorie og kultur! Hva plott og språk angår, - der er det dessverre ikke så mye å hente denne gangen.

Lever du mens du kan, og har du tenkt på hva du ønsker å gjøre før du dør? Da filmen "The Bucket list" hadde sin seiersgang på ymse filmlerret verden over, og ble streamet sønder og sammen, tenkte jeg grundig over dette spørsmålet. Svarene var mange, erindrer jeg, men ble aldri nedskrevet. Da jeg begynte å lese denne boka, så begynte jeg å tenke over spørsmålet igjen. Hva gjør jeg egentlig med livet mitt? Har jeg satt meg mål og oppnådd det jeg vil?

Moren til hovedpersonen Brett i denne boka, hadde noe mer håndfast å gå etter. I tenåringens søppelbøtte på pikerommet hadde hun nemlig fisket fram en sammenkrøllet liste over det poden ønsket å oppnå i livet. Mor sjøl fant ut at dette ikke kunne gå upåaktet hen, og etter sin død blir listen et våpen for å få datteren ut av konformitetens dvale. Brett blir regelrett sparket ut av familiekonsernet som en del av testamentet etter morens død. Den gamle listen skal oppfylles til punkt og prikke, ellers får hun ikke arven sin.
Det er et spenstig plott forfatteren har pønsket ut, - en snedig vri på "The Bucket list" som kunne vært forfriskende, hadde det ikke vært for det forutsigbare og den stadig tilstedeværende moralske pekefingeren som lurer bak hver bokside. Språket er enkelt og rett frem, uten dobbel bunn eller filosofiske betraktninger som kan påkalle dyptpløyende grubling fra leserens side.
Historien om Bretts jakt på målene i livet blir etter min mening for kjedelig, uten de helt store overraskelsene jeg savner mer og mer etterhvert som lesingen skrider fremover.
Kjære Lori Nelson Spielman, - kanskje neste gang, etter litt mer trening? Dette ble litt for sukkersøtt for meg, men kudos for at du har fått meg til å tenke over at jeg snart må sette opp en liste over det jeg ønsker å gjøre før mine dager er talte. Det er viktig å bli bevisst skjørheten i eksistensen og bruke sin tilmålte tid også på å oppfylle drømmer, samtidig som humla også skal få lov til å suse.
På en litt grålig ettermiddag, der duftene fra blomster, modnende korn og lyden fra en og annen gressklipper siver inn til skrivekroken, så lander terningen på en litt oppgitt, brunbrent og ettertenksom treer.

Nå har jeg fått tak i de to bøkene også, men nå er jeg på jakt etter disse bøkene.

"Troens motspørsmål" av Bjørn Are Davidsen
"Kristendom Ikke no for meg"
"Gud på tiltalebenken" av C. S. Lewis
"På vei til tro" av Alister McGrath og Michael Green
"Jeg kjempet for Allah"

Håper på tilbakemelding!

Jeg mener at kristne trenger Bibelen. Sa jeg ikke bare at Bibelen ikke er en roman for kristne? Roman er oppdiktning av forfatteren.

Det var så bra der. Jeg kan anbefale alle bokelskere å dra til Tvedestrand.

Bibelen er ikke roman for kristne, men kanskje for de som ikke er kristne.