Bokelskere.no

Jojo Moyes, som trollbandt en hel verden med "Et helt halvt år" har omsider bestemt seg for å avslutte historien om Louisa Clark med en murstein på 557 sider. Siden jeg ikke var overvettes begeistret for "Etter deg", så var det egentlig mest for å glede tenåringen at jeg gav meg i kast med de siste hendelsene i livet til Louisa. Etter et par kapitler har jeg dessverre fått nok. Dette føles ut som uttværing av forfatteren, hun har etter min mening skrevet nok en unødvendig oppfølger.
Beklager Jojo Moyes, jeg er ikke enig med Tom Egeland som påstår at han blir bertatt når han får en bok av deg. (har du røyka sokkene dine, Tom?!) Meget mulig en helt grei bok for et yngre publikum, men denne falt ikke i smak hos meg. Jeg ble ikke bergtatt, må vel heller si at jeg fikk litt fnatt. Hrmf.

Jussi Adler-Olsen er et friskt, dansk pust i krimgenren, og siden "Kvinnen i buret" falt i smak hos undertegnede var det vel bare rett og rimelig å gi "Flaskepost fra P" en real sjanse?

Det er tydeligvis ikke bare plastsøppel som flyter rundt i havet, innimellom dukker det opp en og annen kryptisk flaskepost som pirrer etterforskergenet til Carl Mørck i avdeling Q. En avdeling som kan skilte med et nokså frodig og originalt persongalleri. Parhestene Assad og Mørck er forøvrig i et underholdende hat/elsk-forhold som kommer leseren til gode. Her er humor, kjappe replikker og et underliggende budskap i den danske innvandringsdebatten flettet inn i en spennende jakt på en kidnapper og seriemorder.
Kan den gamle flaskeposten være nøkkelen til å avsløre morderen og mysteriet rundt forsvinningen av to gutter på 90-tallet? Og hvorfor i all verden er de ikke meldt savnet?
Sakte men sikkert beveger etterforskningsgruppen seg inn i en religiøs sfære, der taushet er gull.
Kjære Jussi Adler-Olsen, - takk for spennende timer sammen med gjengen din. Jeg har både ledd og kjent gåsehud i løpet av min bokstavreise. Jeg elsker de kjappe dialogene, som imidlertid enkelte ganger balanserer hårfint, og noen ganger risikerer å bli anmassende og litt for mye av det gode. Det er det eneste ankepunktet jeg har, ellers er dette ypperlig krim mange vil glede seg over.
Terningen tar salto bortetter stuegulvet, glimter innom sekstallet før den rolig legger seg til med femmersiden oppe.

Denne triologien pirret nysgjerrigheten til undertegnede såpass mye at "poff" så var den havnet sammen med de andre bøkene da bokhandelen hadde salg. Også bokomslaget var herlig mystisk i all sin enkelhet, og kunne fortolkes på alle mulige måter. Her var det noen som falt uti noe, eller fra noe og kanskje er vi på vei nedover hele gjengen?

Bygda opplever stor sorg når Trygve, Tarjei og Kristian dør i Afghanistan. Bare Bjørn overlever. Leseren får oppleve alle synsvinklene til alle de fire barndomsvennene og deres familie, før legen i bygda, Ragnhild på en måte får det siste ordet i den siste delen av boka.
Barndommen deres brettes ut, hemmeligheter deles og avsløres og flettes i hverandre. Denne oppramsingen og overtydeligheten av synsvinkler blir for meg litt langdryg og kjedsommelig. Bokas styrke ligger i det å beskrive samme historie fra ulike perspektiv, men samtidig blir det også dens største svakhet, da det fremstår forutsigbart og selvfølgelig for lesere som har levd litt.
Kanskje dette fortellergrepet er mer forfriskende og innovativt for et ungt publikum? Ikke vet jeg, men selv om språk og beskrivelser framstår solid, så ble dette en triologi som ikke gav meg noe nytt. Jeg savnet noe etter å ha pløyd meg gjennom sidene.
Kjære Helga Flatland, at du kan å skrive er utvilsomt. Måten du forteller deler av samme historie på blir for meg for selvfølgelig til at jeg lar meg fange. Kanskje din neste bok blir bedre?
Sola titter så vidt frem mellom regnbygene, men terningen har gjemt seg mutt og skuffet i sofakoken, der jeg såvidt kan glimte tre øyne, før den sklir ned på gulvet og blir borte.

Tenåringen i huset hadde stolt vist meg resultatet av ryddeprosjektet sitt. Noe som avstedkom mange godord fra undertegnede, som den siste tiden ikke hadde våget seg inn på rommet hennes i frykt for aldri å finne veien ut igjen.
Der, blant andre stabler lå imidlertid boka i all sin hemmelighetsfulle prakt og formelig ropte på meg. Nå skal det sies at omslaget gav meg litt for sukkersøte vibber, men siden boken må sies å ha et eksotisk miljø og persongalleri, langt fra engelske herskapshus, - ja, så bestod den såvidt kvalitetskontrollen og ble med opp i sofakroken.
Kjenner vi egentlig våre foreldre? Hvilke historier skjuler seg bak levd liv, og hva ønsker vi selv å holde hemmelig for våre etterkommere?
Dette er spørsmål som manifesterer seg etter å ha lest denne boka.
Julias far kom til USA fra Burma. Datteren Julia drar tilbake til farens fødeland etter at han plutselig forsvinner, uten å legge igjen en beskjed, eller gi livstegn fra seg. Hun reiser halve jorda rundt for å forsøke å finne svar på hva som har skjedd, og får gjennom samtaler med en gammel mann i et tehus i Burma servert en kjærlighetshistorie som sprer lys over farens oppvekst og forsvinning.
Jan-Philipp Sendker har en spesiell måte å skrive på, - fortellingen om Tin Win og MiMi trylles fram i krysningspunktene mellom fabelen, eventyret og det hverdagslige språket. Noe som resulterer i en litterær godtepose. Mellom boksidene blomstrer det fram en vakker beskrivelse av dagliglivet i Burma, og en historie om to unge mennesker med så spesielle utgangspunkt som finner hverandre, seg selv og aldri noensinne klarer å glemme den andre.
Helt uten emment, sukkersøtt kliss er dette en nydelig historie, som bare må oppleves. Personene blir malt levende og sårbare for leseren. Vil Julia noengang finne ut hva som skjedde med faren, og er han fremdeles i live? Hvordan gikk det egentlig med Tin Win og MiMi, - fikk de hverandre?
Dette finner du ut om du leser boka, som anbefales i svale sommerkvelder eller under en parasoll på stranda.
Jan-Philipp Sandker, takk for en overjordisk vakker historie om kjærlighet, grusomhet og tålmodighet, og om hva mennesker må tåle, både fra seg selv og omverdenen. Skal lete etter flere bøker med din signatur, og i mellomtiden skal jeg forsøke å lytte nøye etter mine egne hjerteslag, - og andres. I vårt travle samfunn er det lett å glemme akkurat det, - å lytte, se medmennesker, akkurat som de er uten fernisset av perfeksjon mange av oss streber etter.
En sommerdag mens regnet plasker ned over de trønderske skoger og vinden blåser frekt fra nordvest, lar ikke terningen seg affisere det grann. Den tar springfart og ruser inn i søledammene så gjørma skvetter, alt i ett mens den viser fem imponerte øyne.

Les litt nedover på denne linken: http://www.verdidebatt.no/innlegg/11727101-oppstandelsens-mysterium?side=1#svar-11727316

Får jeg lov til å overføre innlegget til verdidebatt.no ? Der er det en som siterer en professor som sier at det ikke finnes en muslimsk forfatter

Finnes det muslimske forfattere som gir ut skjønnlitteratur? Både nåtidslitteratur og i historien. Spesielt om det finnes klassikere som muslimske forfattere står bak. Har laget et lignende tråd, men finner den ikke igjen.

På forhånd takk!

Hvor får man tak i "Al Qaida og veien til 11. september?

På forhånd takk!